Ordet gir jo sine assosiasjoner. Jeg selv begynner vel å nærme meg støvets alder, selv om det ikke føles slik. Jeg har jo mine daglige turer. En vet jo aldri når det vil skje. En har god tid til å filosofere over livet når en er her i Afrika, i alle fall nå som Fatma har begynt å studere internasjonal økonomi. Det kan sies mye fint om livet i Afrika, men så bekymringsløst som mange kanskje trodde det var, stemmer ikke helt med virkeligheten. Likevel mener jeg at takknemmelighet er mye mer vanlig her enn i vårt samfunn, og takknemligheten går som regel til Gud som har latt ting skje på en god måte. Og selv om ikke det alltid skjer på en god måte, er man likevel takknemlig. Gudfryktighet er stor blant folk flest. Mange reagerte med sinne da hundre politifolk stormet inn i en moské i Mombasa og arresterte 150 unge, potensielle terrorister.
Noen har støv på hjernen. Det var på 60-tallet noen skrev og laget bok om det. Det har jeg hvert fall ikke. Når man har hushjelp trenger jeg ikke en gang bekymre meg om det. Hakuna ma tata (vær ikke bekymret, men glad). Hun gjør en utmerket jobb, ikke bare inne, men ute i hagen. Tror jeg omgir meg med reinere omgivelser her enn noen sinne i mitt liv.
Nei det overskriften henspeiler på er det støvet som virvler om kring i nære omgivelser i denne tida da regntida var måneder siden, og neste regntid kommer om måneder – og sola baker og baker fra temmelig skyfri himmel. Det går opp imot 30 grader hver dag. Kommer du inn til Kitengela møter du en støvsky som virvles opp av trafikken og omgivelsene. Ja, det er bedre her nede på sletta. Dette er en problemstilling som er ukjent for folk flest i Norge, særlig i disse snøtider hvor folk drukner i snø. Men selv ikke i Norge gjelder det over alt. Fra Vest- og Nordland meldes det om en ekstremt tørr januar, med store branner som resultat. Tør ikke tanken på hvis det skulle begynne å brenne her??..
Derfor er det greit å drive i vannbransjen. Ikke det at det er så lukrativt, men det er greit å produsere. Jeg er ikke så mye inne i produksjon, men av og til er jeg med på noen runder. I går var jeg med til Machakos Junction for å levere vann til noen butikker der. Interessant. Mange støvete veier, spesielt i Athi River som bare er et eneste stort hull og masse støv. I Athi River er det mange fabrikker. Det er en stor konsentrasjon av sementfabrikker, jeg tror det er 6 stykker av dem. De lager jo i og for seg støv nok. I tillegg er veiene i Athi River så hullete og fæle at det overgår nesten alt jeg har opplevd av dårlige veier i Kenya. De har nemlig vært asfaltert en gang i tida, men det er det ingen som skulle tro. Tungtransporten får ta sin del av skylda. Pengene til veivedlkehold blir spist opp hvert år av politikerne. Supermarkedet Tusky’s prøver faktisk å holde veien til butikken sånn noenlunde. Det er i Athi River vi har produksjonslokalene; nokså beskjedne, men greie. Dette bærer seg ikke foreløpig, men de holder på med en ansatt i tillegg til Buda og Fatma.
En dag var vi en tur i Nairobi. Det var tid for å forlenge passet. Har vært her 3 måneder nå, og er klar for 3 måneder til. Det tok Buda seg av mens Fatma og jeg tok en tur på byen. Nairobi har det meste, men av og til er det vanskelig å finne. Min brille hadde mistet en nesepute, men i Kitengela er det ingen optiker. Plutselig fant jeg en i Nairobi. Jo da de kunne skifte nesepute for 100Ksh (7,35kr), men jeg måtte gå til nabobutikken for å få det gjort. Der ble det gjort, og jeg er godt fornøyd!
Ellers var jeg litt på jakt etter to monumenter i byen av to helter som vel ikke helt har fått sin anerkjennelse: Tom Mboya var en av heltene fra uhuru (frigjøringstida), men kom fort i opposisjon til Jomo Kenyatta. I 1969 ble han myrdet på åpen gate i Nairobi, og ingen vet hvem som utførte det. Han hadde en mer sosialistisk filosofi omkring oppbyggingen av den nye staten som Kenyatta ikke delte. Dessuten var han luo. Han var på tidspunktet han ble drept minister for utvikling i Kenya. Det var en imponerende statue der Mboya reiser sin høyre arm i triumf. Statuen ble satt opp så seint som i 2011 bare 5 meter fra stedet han ble myrdet! . (Mboya var venn av en viss Barack Obama sr!)
Den andre statuen var av den berømte Mau-maulederen Dedan Kimathi. Han ble ansett for å være opprørsbevegelsens leder. Han ble arrestert i 1956, og dømt til døden som terrorist. Mau-maubevegelsen ble ikke sett på som en frigjøringsbevegelse – selv ikke av Jomo Kenyatta og Daniel arap Moi – de første presidentene etter uhuru (frigjøring). De fleste maktpersonene i Kenya etter uhuru kom fra kenyanere som støttet britene! Statuen ble ikke reist før i 2006. I dag ansees mau-maubevegelsen offisielt i Kenya som en frigjøringsbevegelse, men det har ikke hjulpet de gamle mau-maukrigerne i det hele tatt.
(Kan huske fra min barndom at min tante var bekymret for sin søster som var gift med en britisk offiser som skulle til Kenya og bekjempe Mau-mau.)
Nairobi er et merkelig blanding av internasjonal storby og “landsens” småby. Å reise ut av CBD er som å komme til en annen verden. Det er riktignok forbudt med kyr inne i sentrum, men du skal ikke så langt ut før du finner dem.
Det området det er minst støv, er savannen. Prøver å få en daglig tur. Det har vært lite med dyr der i år, vet ikke helt årsaken, men det kan hende at folk driver ulovlig jakt spesielt på antiloper. Likevel er det veldig artig å legge trimmen dit (det er ikke lurt å løpe, skulle det være en løve i nærheten, er løping det minst gunstige). Nå har jeg ikke sett noen løve på ?min? savanne. Leste imidlertid at to løver fra Nairobi Nat Park hadde gått til angrep på en saue- og geiteform like utenfor parken, med mye død som resultat. Løvene selv måtte bøte med livet. Likevel har vi ingen “løvedebatt” her i Kenya.
Av og til når jeg kommer til savannen og ser ut over den tilsynelatende tomme savannen, tenker jeg – i dag får jeg ikke se dyr i det hele tatt. Det har likevel aldri hendt. Senest i dag morges (har begynt å gå morgenturer på grunn av varmen på ettermiddagen – ved 4 tida er det rundt +30grader) trodde jeg ikke det ville bli noe å se. Det ble likevel en stor flokk med gnuer og sebraer som paraderte forbi, noen ensomme gnuer som alltid glor så forferdelig og rusler så bort med et fornærmet snøft, en liten gruppe Thompsongaseller, og noe overraskende – noe som så ut som en levende busk – impalaflokk som beitet i buskene. Jo da, er det liv, er det håp.
I går trodde vi på regn. Store skymasser hopet seg opp i sør, og berørte våre områder. Men nei da, det ble med noen lynglimt i det fjerne……
Støvet har kommet for å bli, trodde vi. Men i natt kom det afrikanske tordenværet med full styrke – et skikkelig fyrverkeri på natthimmelen, og litt vått ble det på bakken også……