Ja nå har jeg også vært i – LAMU !
Har du ikke hørt om Lamu? Nå skal jeg fortelle deg om Lamu, for dit reiser fint folk på ferie i dag. Prinsen av Monaco har feriested der. Kongen og dronninga har vært der. Pengesterke folk har inntatt Lamu i våre dager, og noen til…..
Byen Lamu ligger ute ved kysten lengst nord i Kenya. Har lenge hatt lyst til å reise dit. Byen er en del av swahilikulturen sammen med Zanzibar, Mombasa, Kilifi og Malindi, muslimsk, isolert på mange måter – du kommer dit med båt eller fly. Ingen biler, bare esler (og to motorsykler). Byen sies å være den best bevarte av alle swahilibyene og den som best har bevart roen som preger swahilikulturen. Jeg leste at i Lamu trenger du ikke gjøre noe som helst, bare være. Byen er såpass eksotisk at den står på UNESCOs liste over kulturelle sentre i verden som er verd å ta vare på. Dessuten er byen så eksotisk at den har tiltrukket seg rike folk som har bygget de gamle husene om til hotell – også en nordmann. Dessuten har fetteren min vært der, og han sa: Dit må du reise, Bjørn.
Lamuøyene var en periode utsatt for angrep nordfra. Et hotell ligger såpass nær Somalia at det ble utsatt for raid av al-Shabab. To turister mistet livet i de to raidene, og den norske ambassade anbefalte ikke turister å reise til Lamu. Nå er det en stund siden at Lamu er blitt betraktet som et farlig sted å være, det fins mange steder som er farligere. Sikkerhetstiltakene er jo der ? vi ble stoppet av politiet 3 ganger på de 110 km fra Garsen og til båthavna der vi ble skysset ut til selve byen Lamu. Reisen til og fra Lamu vil jeg beskrive i en annen artikkel; vi fløy ikke som folk flest, men kjørte de 1000km fra Nairobi i bil. Neste gang vil jeg fly?.
Den siste biten til Lamu må en uansett reise i båt. Vi kom til Mokowe der vi parkerte, ble omringet av en mengde unge menn som ville bære kofferter og skysse oss til Lamu. Det ble en reise med en hurtiggående båt som gjorde unna turen på 15 min. Dette var det Fatma hadde grudd seg mest til, men hun kom seg om bord og ble sittende temmelig stiv de 15 minuttene. Men det gikk bra, og før vi visste ordet av det var vi installert på hotellet som lå rett ved havna. Det var forresten et gammelt kjøpmannshus før det ble gjort om til hotell ? utrolig sentralt, men ikke akkurat høykvalitet. Allerede under installeringen gjorde vi en avtale med en eldre kar som ville guide oss rundt i byen – her trengtes guiding.
Byen har røtter langt tilbake i middelalderen. Her var handelssted tidlig, men det var ikke før araberne kom at stedet begynte å blomstre. Araberne bygde store, fine hus litt opp i byen, de innfødte bodde i den andre bydelen. Det påstås at du fortsatt kan skje forskjellen på hudfarge på dem som stammer fra araberne og de som ikke gjør det. Arabernes system bygde på et nett av klaner. Portugiserne stakk også innom Lamu, men holdt seg vanligvis litt lengre nord på Pate øya. Etterpå kom sjeiken av Oman og tok over kontrollen, og en tid ble Lamu styrt fra Jemen. Seinere flyttet sjeiken til Zanzibar.
De byene som etablerte seg langs kysten av Øst-Afrika, tilhørte samme kultur, swahilikulturen som er en assimileringskultur hvor mange elementer ble tilført kulturen utenifra. Språket, kiswahili, har elementer i seg fra bantuspråk, arabisk, hindu, portugisisk og engelsk. Lamu hadde en skikkelig blomstringstid på 1800-tallet. Da ble de største og fineste husene i byen bygd (de som i dag kjøpes opp av pengesterke folk og gjøres om til hoteller). Med disse husene fikk swahiliarkitekturen sin blomstringstid. Det var ingen etteraping av det arabiske, det var en selvstendig afrikansk arkitektur som ble utviklet der du også fant arabiske elementer. Med engelskmennenes inntreden på valplassen ble det stopp for Lamu og de andre kystbyene: Engelskmennene forbød slavehandelen.
I Lamu kom imidlertid swahilikulturen til å leve sterkt videre, ikke minst fordi Lamu ble et læresenter for islam med et islamsk akademi som det viktigste senteret. Det slår en også når en vandrer rundt i byen at mye er preget av islam. Det skal være 23 moskeer samt akademiet, men det fins også en katolsk kirke. Hvordan folk kler seg ikke minst er preget av islam, både menn og kvinner. Mennene oftest i sine kjortler, kvinnene i sine fargerike drakter, noen også helt tildekket. Jeg kan ikke helt kleskodene i den muslimske verden, men selv om kvinnene går i sort, er drakten deres rikt dekorert med gull og andre mønstre. Men også andre må respektere muslimenes kleskode og gå tildekket i alle fall med skjørt og tildekkede skuldre. Barna så i alle fall ut til å ha det gøy i sine flagrende gevanter, som barn flest.
Vår omviser tok oss inn i byen – vi kom inn i en verden jeg ikke har sett i noen andre byer før. Lamu waterfront – hovedgata ut mot sjøen var romslig nok den, selv om en også der måtte se opp for eslene som stort sett gikk hvor de ville. Eslene var det eneste transportmidlet i selve byen, noe annet var fysisk umulig (jeg så to motorsykler). Gatene innover selve byen var bare 2 meter brede – noen steder knapt nok det. Byens hovedgate, Harambe avenue, var kanskje noen steder hele 4 meter. Du måtte med andre ord konsentrere deg når du gikk: Se ned for ikke å snuble eller tråkke i eselbæsj, se til siden for å oppleve de vakre inngangsdørene og de fint dekorerte veggene, se framover for ikke å kollidere med folk, se oppover for å se selve huset. Det gikk bra. Byen hadde et genialt enkelt kloakksystem som nå var truet på grunn av kapasitetsproblemer. Mange hus hadde foran inngangsdøren et åpent rom med en benk, Det var for at folk kunne møtes der hvis verten ikke ønsket at møtet fant sted i det private rom, bak døren. Det var altså et skarpt skille mellom det private og det offentlige. Ellers var det ikke til å unngå at også denne byen hadde mindre vakre områder, søppel og eselbæsj osv. Men det var spennende å gå rundt ? en by du helt sikkert kunne gå deg bort i selv om dit du skulle bare var like i nærheten.
En annen del av Lamu som også var viktig å få med seg var sjølivet. At Lamu fikk alle sine forsyninger sjøveien, var nå ett moment, men dhowen var jo swahilikystens mest særpregete seilskip. Klart vi måtte prøve oss!
Kaptein Dolphin (alle kapteiner har slike særegne navn) kom om kvelden og presenterte seg for oss. Han tilbød seg å ta oss med på tur i sin dhow dagen etter. Han var en ung mann i slutten av 20-årene (noe hans mannskap også var), og han visste hva han gjorde. Vi gjorde en avtale – og tidlig neste morgen var vi klare for avgang. Kapteinen kom og hentet oss, og der ved brygga lå vidunderet, dhowen. Fatma var skeptisk. Med mine øyne så den betryggende ut. Litt skuffende at vi på det første strekket inn Mandakanalen mellom mangroveskogene, brukte påhengsmotor (15hk). Forklaringen var at vi hadde litt dårlig tid i forhold til tidevannet. Vi skulle besøke ruinene ved Takwa først, ruiner etter en swahiliby som ble forlatt så seint som på 1800-tallet. Ingen vet hvorfor den ble forlatt, men mye tyder på at den ble forlatt fordi vannet i brønnene ble for salt over tid. Nå lå den der som en ruinby med moskeer, fyrstebolig og skole som vi fredelig vandret rundt og opplevde. Vi har vært i tilsvarende ruiner før, swahilikysten kryr jo av dem. Mest berømt er ruinene i Gedi som vi besøkte for to år siden. Innimellom ruinene vokste de gigantiske baobabtrærne. Til slutt fikk vi en vakker utsikt over Det indiske hav. Kaptein Dolphin hentet oss i en flatbunnet pram for at vi kunne komme ut til dhowen igjen. Og så begynte selve seilasen.
Jeg oppdaget at kaptein Dolphin hadde mobil i en vanntett plastpose merket Telenor. Jo, han hadde en meget god venn fra Oslo som drev antirusarbeid både i Oslo og på Lamu. Vi spurte om det var et problem. Ja, heroin er nå sterkt inn på markedet blant unge mennesker. Nå forsto jeg hvorfor politimannen utenfor Witu var så interessert i å inspektere toalettmappa mi. I en turistbok ble det fortalt at på slike dhowturer som vi var på, kunne i verste fall bli rene rusturer hvis du havnet bort i den gale kapteinen. Det hadde vi tydeligvis ikke gjort. Litt seinere på turen, da vi hadde badestopp på Diamond Beach village, introduserte kapteinen oss for et norsk ektepar som også var på ferietur i Lamu. De arbeidet i et barnehjem i Nairobi, og hadde fått anbefalt Lamu og kaptein Dolphin av deres sjef på barnehjemmet. Da først oppdaget jeg at han hadde kalt båten sin “Brage”! Men hvorfor vi seilte under brasiliansk flagg, vites ikke.
Lamu har nemlig noen fantastiske strender som vi utforsket – til og med med kyr på. Vi utøvde litt badeliv. Utrolig bra vann. Faren for å bli solbrent var stor.
Jeg er ingen ekspert på seiling, har vel knapt vært om bord i en seilende skute. Å seile med dhow er meget behagelig, du nærmest flyter av gårde over vannet. (Vanskelig å beskrive). Vi fikk en tur ut over Det indiske havet i behagelige dønninger og stor fart. Det var med tre mann som mannskap og de snudde seilet, strammet og sto i – de kunne jobben sin. Veldig annerledes enn på våre seilbåter med to seil. Dessuten var det de som lagde lunsjen. Det var selvfølgelig grillet fisk, grønnsaker og kokosnøttris – mmmmmm. Tilbaketuren var viet sang og trommer (søppelbøttene) i noe en kan kalle potpurri a la Lamu.
Kaptein Dolphin sluttet aldri å være vår vert i Lamu. Om kvelden viste han oss rundt til noen spesielle butikker bl.a.for å kjøpe halowa, og om morgenen dagen etter da vi forlot øya, sto han på brygga og ønsket oss god tur hjem.
Lamu er en perle på den østafrikanske kysten. Fortsatt går livet sin rolige gang. Ingenting haster i Lamu. Men byen er truet fra mange hold. Landsbyen Shela ligger bare 3 km unna og er i dag en turistby med store og dyre hoteller. Planene for Lamu er mange, og de er også med å forstyrre idyllen Lamu: Ny havn og amerikansk flåtebase. Hus blir kjøpt opp av rike folk og gjort om. Lamu er fortsatt et viktig lærested for islam i Afrika. Håper fortsatt at ånden fra Lamu kan leve videre. Vi syntes det var et fantastisk sted å oppleve.
