Målet var altså Kakamega Forest, en liten rest av det som en gang var en stor regnskog som hang sammen med regnskogen i Kongo og resten av Vest-Afrika. Regnskogen i Kakamega på 230km2 er den eneste gjenværende rest av denne regnskogen i Øst-Afrika, og den er fortsatt truet. Riktignok ble den en nasjonalpark allerede på 1930-tallet, men særlig lokalbefolkningen presser på for å kunne hente ved og bruke skogen til egne formål. Vitenskapsmenn oppsøker skogen jevnlig for å avsløre regnskogens hemmeligheter. Dette er ikke skogen med de 5 store, den siste leoparden ble observert i 1992. Men her er nok av små dyr som kryper eller kravler omkring på bakken eller i trærne. Det skal finnes hundrevis av arter fugler, krypdyr (derav slanger), sommerfugler, kameloner, flaggermus, dvergaper, aper, bushbukk og andre mindre antilopearter.Dessuten er artsmangfoldet rikt, og mange planter er aktuelle til medisinsk bruk.
Jeg innrømmer at jeg ikke hadde satt meg inn i denne parkens hemmeligheter på forhånd, og det var kanskje litt dumt. På den andre siden hadde vi ikke all verdens tid til disposisjon. Etter at en lastebil hadde sperret veien for oss og en traktor med sukkerrør brukte mer en veibanen, kom vil slutt til porten til nasjonalparken. Fatma begynte å forhøre seg med vakten. Ja, det var gode overnattingsmuligheter i parken, men vi måtte selv ha med mat.
Salmah hadde oppdaget liv like innenfor porten nemlig en rødhaleape i ferd med å innta et måltid. I et annet tre var en blå ape også opptatt med sitt. De to andre bestemte seg for å dra tilbake til nærmeste landsby for å handle litt mat mens vi utforsket apelivet. De hadde ikke mer enn reist, før det satte inn et tropisk regnvær med lyn og torden og øs pøs i bøtter og spann og mer til. Vi søkte tilflukt i vakthuset. Skulle bare mangle: Regn hører med i en regnskog. At det fortsatte slik i to timer er en annen historie – fascinerende i alle fall. Så vi kjørte inn til gjestehuset i fortsatt øsende regnvær – nesten som å være i en ubåt. Da vi kom fram, var det ingen der, men litt tuting skremte fram en person i regnutstyr som åpnet opp for oss. Hytta var grei den med to soverom/stue, kjøkken med “dudus” ( innsekter) i skuffene, toalett og dusj med mer – riktig trivelig når det først skulle være primitivt. OG vi hadde strøm trass i tordenværet! Ute gikk tordenromlingen i ett – ganske spennende når det begynner å bli mørkt. Men inne var det trivelig, og vi sov bra om natta også. Ingen skumle dyr som banket på ruta og ville inn.
Kl 0600 var det tid for oppstandelse. Fatma hadde ordnet med guide i skogens mørke – opp for å se soloppgangen over jungelen fra utsiktspunktet. Jo da, vi ruslet gjennom de dunkle skoger og opp i høyden og kom til et utkikkstårn med flott utsikt over Kakamega Forest – helt til Nandi Hills i det fjerne. Nandi Hills blir bebodd av Nandistammen, en av kalenjinstammene som var temmelig krigersk da jernbanen til Victoriasjøen ble bygd.
Fascinerende landskap med spredte tåkedotter som sola tente på da den kom opp. Like fascinerende var livet som plutselig oppsto rundt omkring fra fuglesang til colubusapenes bråkete framferd. Vi kravlet oss ned fra tårnet og ned i jungelen igjen. Der fikk vi et glimt av colubusapenes aktiviteter, umulig å fotografere bortsett fra en haletipp. En svart-hvit hornbill lot seg derimot fotografere høyt oppe i et tre. Ellers var ikke aktivitetene så mange så tidlig på morgenkvisten bortsett fra en bushbukk som krysset over veien foran oss. Noen av slangene så vi heller ikke noe til, men det var da heller ikke vanlig og heller ikke ønsket. En flott morgenopplevelse hadde vi hatt. Nå manglet bare at colubusapene hadde en liten oppvisning i trærne over gjestehuset. Det skjedde dessverre ikke, men vakker fuglesang hadde vi.
Vi bestemte oss etter frokost å ta en tur ned til den lille fossen som er her i området. Det ble det siste sprellet vi gjorde i Kakamega Forest. Fossen var ikke så stor, men etter gårsdagens regnvær var det mye og brusende vann. Men det ga et vakkert inntrykk ikke minst på grunn av den innrammingen som jungelen ga. Samtidig så vi at her i ytterkanten av skogen var det mye jordbruksvirksomhet, bl.a dyrking av sukkerrør.
Vi var i grunnen enig om at dette var et sted å komme tilbake til.
HJEMTUREN:
Nå hadde vi bare å dra strake veien hjem: ca 500km på forhåpentligvis gode veier. Kakamega Forest – Eldoret – Nakuru – Naivasha – Nairobi – Kitengela (hjem). Skal ikke bruke så mye tid på å skildre turen, men det gikk veldig bra. Det største minuset var nesten 1 1/2times bilkø gjennom Nairobi. Fulgte med med fotoapparatet i ferdigstilling så vi kunne få et inntrykk av i ettertid hva vi kjørte gjennom. (Oppdaget at da jeg la inn bildene, fortalte datamaskinen hvor jeg hadde tatt bildene! (Litt skummelt det der)) Vi kjørte både ned og opp av Rift Valley. Området rundt Eldoret mot en by som heter Kapsabet er berømt for sine dyktige løpere som har tatt mange medaljer bl.a i OL. Disse byene befinner seg godt over 2000moh. Samtidig er dette et område som kalenjinstammene bebor (nandiene er en av dem). Her ble president Daniel arap Moi født, og her foregikk en av de styggeste massakrene under valguroen etter 2007 valget. En kirke med over 30 kikuyuer ble brent. Kikuyuene har ikke vendt tilbake, de tomme husene passerte vi underveis. Rift Valley kan på ny bli en kruttønne.
Veiene var bra, men noen steder bygde kineserne ny vei, eller reparerte den gamle! Da var det ut og humpe i periferien. Nakuru og Naivasha hadde vi vært på tur for to år siden: Lake Nakuru National Park er en park der du kan oppleve svart neshorn. Vi opplevde hvitt neshorn med god kurs mot bilen vår. Ved Lake Naivasha opplevde vi Crescent Island – et slags paradis på jord. Flott opplevelse. Litt seinere passerte vi MT. Longonot i flott kveldssol – som vi også besteg for to år siden. Gode minner. Buda brakte oss trygt hjem. Hurrrrrrrra for ham!
Alle var enige om at vi hadde hatt en flott tur. Salmah spurte dagen etter hvor vi skulle reise nå. Skolen ble en nedtur, men hun hadde forhåpentligvis masse å fortelle.
