Dette var en konsert som startet i en stemning og endte opp i nesten den samme stemningen, men da i et verk skrevet nesten 90 år tidligere. Vi møtte ny musikk og litt eldre musikk. Tre av komponistene var tilstede i salen og mottok sin hyllest. Det var fortjent.

Jeg er ingen ekspert på ny musikk, men jeg har hørt en del av den opp igjennom. Noe tiltaler meg, mens mye tiltaler meg ikke. Fordi vi egentlig ble i samme stemningen hele kvelden, ble det en meget bra kveld for meg. Her var ikke så mye av kaskader av lyd som ny musikk fører med seg – som en nesten føler behov for å flykte fra.

Dette var musikk jeg aldri har hørt før. Derfor er det vanskelig helt å skille verkene fra hverandre. Matres “Resurgence” – skal bety gjenoppblomstring – var et verk som vel var skrevet for Kilden på grunn av den gode akustikken. Derfor var mange musikere plassert rundt i salen for å skape en slags surround effekt. Kanskje jeg satt for nær orkesteret til at jeg opplevde den effekten særlig sterkt. Musikken opplevde jeg nesten som rommusikk med mange flotte klanger. Likte veldig godt de dempede blåserne og de dype instrumentene i bunnen av det hele.

Eivind Buenes fiolinkonsert – uroppføring  var først og fremst Peter Herresthals. Han spilte med virkelig bravur. Tror den var meget vanskelig å spille. Det ser så lett ut for de som kan det. Orkesteret på en måte bare kopierte og fulgte etter solisten som prøvde å skape nye og uvante lyder / klanger på instrumentet. Mye var vakkert. Den hadde et visst kammermusikalsk preg – der grupper av strykerne spilte opp mot solisten. Det var sjelden hele orkesteret var i aksjon. (Veldig ulikt Brittens fiolinkonsert som KSO spilte bare for noen uker siden hvor hele orkesteret var sterkt involvert). Allusjonen til Alban Berg /Bach forsto jeg ikke helt. I en annen komposisjon lar Buene temaet fra en av Mahlers sanger komme smygende ut fra de tette klangene i orkesteret. I denne fiolinkonserten ble temaet presentert for så å forsvinne helt. Det skjedde ikke hos Alban Berg.

Ekstranummeret åpnet en annen klangverden. Peter Herresthal spilte plutselig normalt på fiolinen. Det var et veldig vakkert stykke musikk hvor fiolinens klang fikk stor betydning. Etterpå fikk jeg vite av ham selv at det var nyskrevet av den finske komponisten Kaija Saariaho (bosatt i Paris). Men hvis det er fra “Amour de loin” så er det en opera hun skrev i 2000. Skal vi gjette på at det er en (kjærlighets-)arie hentet fra denne operaen arrangert for fiolin og orkester???

Jeg synes at Olav Bergs “Posseidon” var et ganske vakkert tonemaleri der havets forskjellige sider – fra det stille havblikk i begynnelsen til den buldrende stormen underveis. Synes det var overraskende tonalt til å være fra 1982.

Alf Hurums verk “Benedikt og Årolilja” – en kjent ballade fra middelalderen – var en stor overraskelse for meg. Jeg synes den var norsk og internasjonal på en gang. Ikke så mye spor av de franske impresjonistene, men likevel internasjonal og full av stemning og litt patos. Jeg spurte Rolf Gupta hvorfor dette verket ikke er en norsk klassiker. Han svarte at det er for langt, men at det med nennsom redigering kunne vært kortet ned til å bli en klassiker, hvis jeg forsto ham rett. Vi har få klassikere fra 1920-årene i norsk musikk. (Min favoritt fra den tida er Ludvig Irgens Jensen).

Orkesterets innsats var formidabel. Har bare godord å si om spill fra både grupper og alle sammen. Dette er orkesteret som får til alt. Likte også godt Ingar Bergbys dirigering. Det virket som han hadde full kontroll.

Personlig liker jeg mer musikk med en viss melodisk substans. Er jeg gammeldags da?