Dette er ingen feilskriving, og det er heller ingen omtale av gutter i gutteband. Dette er om to forlengst avdøde komponister som begge levde samtidig og skrev relativt moderne musikk og døde begge i Sveits.
Jeg har skrevet om sveitseren Frank Martin (1890 – 1974) og tsjekkeren Bohuslav Martinu (1890 – 1959). Jeg er ikke sikker på om de noensinne møtte hverandre. Jeg har aldri hørt musikken deres “live” – med unntak av noen småstykker. Sergei Prokofjev (1891 – 1953) er en mer kjent komponist som levde samtidig.
Frank Martin hørte jeg første gang om for 30 år siden. Jeg leste i Penguins guide to Classical Music om Martin, ikke minst om hans Requiem fra 1973. Det var i følge anmelderen det vakreste kirkemusikalske verket skrevet på 1900-tallet. Det fant jeg ut at jeg måtte ha. Det var imidlertid utgitt på et ukjent sveitsisk plateselskap, Jecklin, så det var ikke mulig å få tak i i Norge. Jeg visste imidlertid at jeg hadde en tidligere elev som studerte hotellfag i Lausanne, og jeg spurte henne om hun kunne skaffe denne cd-en til meg. Det kunne hun, så dermed kom den i hus. (I dag er det nesten ingen butikker som selger cd-er, men desto enklere å skaffe på nettet!) Jeg vet at i dag fins det flere innspillinger, så verket er lettere tilgjengelig, men jeg tror ikke det er ofte framført – i alle fall ikke i Norge. Innspillingen jeg hørte var teknisk ikke helt god (det var opptak fra urframføringen), så jeg har lengtet etter å høre en bedre framføring av dette verket – gjerne i Norge.
Derimot har jeg sannsynligvis hørt “live” hans “Messe fra to kor” i Søm kirke. Det er et ungdomsverk, og er vel om mulig det verket av Martin som framføres oftest. Det verket som likevel har gjort størst inntrykk på meg er oratoriet “Golgotha” . Det finnes det flere innspillinger av, blant annet en der Marianne Beate Kielland er solist. Hun synger utrolig bra blant annet det vakre “offertoriet”.
Stilistisk er Martin påvirket av Schönbergs tolvtoneteknikk, men tar det aldri helt ut. Han oppga aldri tonaliteten. Hans uttrykksmåte er ikke romantisk, og ligner noe på landsmannen Honneger, men er ikke fullt så skarp i uttrykket. Han skrev ikke bare kirkemusikk, men konserter, en symfoni og mye kammermusikk. Han vokste opp i hugenottisk familie i Genève, men bodde mesteparten av livet i Nederland. Han fortjener en bedre plass i musikkhistorien.
Det kan med enda større rett sies om den andre komponisten i denne sammenheng – Bohuslav Martinu. Jeg hørte ikke noe om / av ham før for 20 år siden. Nå er han en av mine favoritter. Jeg vil påstå at han er en av det 20. århundrets største symfonikere. Men jeg har aldri hørt noen av de 6 symfoniene framført på konsert, ikke sett dem stå på programmet. Det synes jeg er synd og skam. Hvorfor de ikke framføres utenfor Tsjekkia, vites ikke.
For få år siden framførte Berliner Philharmoniker hans 4.symfoni med en amerikansk! dirigent for første gang. Jeg vet at to britiske dirigenter utenom flere tsjekkiske dirigenter, har framført musikk av Martinu, nemlig Sir Charles Mackerras (som vel er fra Australia) og Christopher Hoogwood, som jeg kjenner fra innspillinger av Mozarts symfonier.
Martinu har en mye bredere erfaringsbakgrunn enn Frank Martin. Vokste opp i Böhmen i det nåværende Tsjekkia (den gang Østerrike-Ungarn), dro til Praha og videre til Paris for å fullføre studiene. Hadde for lengst begynt å komponere. I Paris ble han til 1940, da han flyktet til USA, der han ble til 1953. Der skrev han alle 6 symfoniene sine, som bærer sterkt preg av hans lengsel etter å komme tilbake til hjemlandet. Det gjorde han aldri – Sveits var det nærmeste han kom Tsjekkoslovakia, som jo på denne tida var sovjetisk lydstat.
Han kalte seg selv neoklassiker, men han sto nokså fritt til former og mønstre og systemer. Han brukte også jazzelementer i musikken sin, men ikke så mye da han var i USA som da han bodde i Frankrike. Han var uhyre produktiv, nærmere 400 verk står på hans verkliste. Av disse er det minst 16 operaer, 6 symfonier, masse orkesterkonserter for mange forskjellige instrumenter, kammermusikk i mange forskjellige varianter osv. Han hadde Aspergers sykdom (en slags autisme) som både var et pre og et minus. Preet var at han hadde et veldig sterkt utviklet musikalsk talent, og arbeidet svært raskt.
Jeg har blitt veldig glad i symfoniene hans, og kunne gjerne hørt en av dem “live”. Det gjør nemlig musikken enda mer levende enn å se det på tv eller som video. Men han har skrevet mange mindre verk som de 5 serenadene eller kjøkkensuiten, der han har lagt inn en skikkelig rag! Noe for KSO?
En utfordring til norske orkestre!
(Men jeg vet ikke om noen har hatt noen av dem på programmet i seinere tid, men i alle fall ikke i inneværende sesong.)
Virker som du kan mye om musikk! Siden jeg selv heter Martin, riktignok til fornavn, burde utgangspunktet være til stede for meg også, men jeg er dessverre mindre umusikalsk enn en kråke på badet!