I går var det 500 år siden at Luther slo opp sine berømte teser på kirkedøra i Wittenberg. Det var grunnlaget for en ny kirkelig retning – den lutherske kirken. Folk skulle lære å forstå innholdet i kristendommen på morsmålet – tysk – ikke latin. Likevel velger domkantor Andrew Wilder på den samme dag å framføre den lutherske komponisten Johann Sebastian Bachs Messe i H-moll her i Kristiansand domkirke på latin – en messe som må sies å være katolsk i hele sitt vesen. En ting er at Bach gjorde det for snart 300 år siden – en slags gest til den katolske kirken (?), en annen ting er at det skjer i dag – da ingen bryr seg annet enn om musikken! For dette er ett av Johann Sebastians store kirkelige hovedverk.

Egentlig er det en gudstjeneste vi er med på. Innholdet i messen er det samme som praktiseres i en vanlig gudstjeneste i Norge og mange andre steder i Verden – med inngang (kyrie), hyllest (gloria), trosbekjennelse (credo), helliggjørelse (sanctus/ benedictus) og bønn om fred (agnus dei). Likevel hadde jeg ingen følelse av å være med i en gudstjeneste, men på en konsert – hvilket det da også egentlig var.

Med på dette hadde man fått Kristiansand domkor (selvfølgelig), 4 dyktige solister og ikke minst orkesteret “Barokkanerne” – (som vi hørte i Kristiansand for ikke så lenge siden i Haydn). De spilte på såkalte “originalinstrumenter”, men tviler på om de hadde senket grunntonen – av hensynet til orgelet. Orkesteret var ikke stort, på litt over 20 musikere. Når lyden fra instrumentene er vesentlig svakere enn moderne instrumenter, virket orkesteret svært lavmælt. Kanskje det burde hatt noen flere musikere? Synes det nesten var umulig å høre fagottene, og solopartiene til både fløyte og obo ble av og til nesten borte i kor eller solister. Denne ulempen har moderne opptaksteknikk klart å redusere ved  innspillinger til cd eller annet media, men det nyter en ikke godt av i kirkerommet. På den andre siden gir instrumentene et atskillig mykere lydbilde, noe som kler denne musikken. Mest lyd kom selvfølgelig fra barokktrompetene som bidro med sin jubel i mange av korsatsene. Imponerende var også hornisten, Niklas Grenvik, der han spilte naturhorn uten klaffer.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Messe i H-moll er en kormesse. Koret har mye å gjøre – de er bæreren av messen – det er de som fremsier budskapet som ligger i teksten. Det synes jeg de gjorde bra.  Kanskje var innstuderingstida noe i korteste laget? Partier – særlig fuger og annen litt intrikat kontrapunktikk satt ikke helt – mange innsatser virket noe famlende. Dessuten var ballansen i koret ikke helt god. Det virket neste som sopranene mot resten – for å sette det på spissen. Det virket som de tre andre stemmene forsvant inn i hverandre i en stor massiv “grøt”. Det var vanskelig å skille ut de enkelte stemmene – også når de hadde “solistiske” innslag, og det er det mye av hos Bach. Vakrest var koret i de noe roligere partiene.

Det var første gang jeg hørte H-mollmessen “live”, skulle gjerne hørt den en gang til – gjerne med et solistkor, det trenger nemlig ikke være så mange sangere i koret – bare de yter sitt beste.  Det er Collegium 1704 et bevis på! Bare let på YouTube….