Brunkollen i Bærumsmarka

Husken er ikke bestandig så pålitelig. Jeg har to hjelpemidler til å hjelpe husken:

1) Fotografiapparatet jeg veldig ofte brakte med på turene. Masse bildedokumentasjon fra turene jeg har tatt, men ikke alle.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

2) Syvende sansen der jeg skrev ned i alle fall hvor turene gikk og hvilken dato.

Når jeg nå skrev minner fra Krokskogen og Nordmarka, så var det først og fremst ut fra hukommelsen og fotografiene. Jeg har brukt mye tid på å digitalisere bildene fra marka opp igjennom, og det ligger sikker en del igjen. Stort sett har jeg likevel sånn noenlunde oversikt over hva jeg har av bilder. Jeg tok nemlig flest bilder i lysbildeformatet (slides) og de er (heldigvis) enkle å overføre digitalt. Det største problemet er fargene.

  Kolsås i Bærum oktober 1971

Dagbøkene forteller at jeg har glemt turer jeg har gått i marka som var litt spesielle – eller at det skjedde ting det er rart at jeg ikke husker. Jeg for nøye meg med forklaringen at hjernen gjør sine valg – at den på en måte velger ut hva du skal huske. På den andre siden varierte jeg turene mye, gikk sjelden samme turen flere ganger, eller med en eller annen vri.

Selvfølgelig husker jeg turen da vi var fire unggutter som feilberegnet alt, også tida og kom til slutt til Løvlia alt for seint, så vi valgte å gå skogsbilveien nedover fra Søre-Heggelivann fordi det var blitt mørkt. Det var lite snø, men vi kom nå fram til Skansebakken til slutt. Husker ikke når vi endelig var hjemme, men det er den eneste gangen foreldrene våre har vært redde for oss.

Kustein mot Søre-Heggelivann

10.januar 1970 dro jeg på ski fra Guriby i Lommedalen via Kampen, men det neste stedet jeg nevner er Kustein ved Søndre Heggelivann. Hvorfor gikk jeg dit – og hvilken løype førte meg dit? Neste stopp var Løvlia (selvfølgelig), for så å returnerer til Guriby – ikke over den vanlig traseen over Trehjørningen, Byvann osv, men over Monsebråtan som ligger atskillig mer mot vest. Det var ikke der jeg vanligvis gikk.

  Monsebråtan – en gammel finneplass

Kan heller ikke huske en tur fra Ringkollen 22.mars 1970 sammen med en kamerat. Kom sannsynligvis til Ringkollen med buss, for noe annet framkomstmiddel hadde jeg ikke. Turen ellers hadde en vanlig trasé: Storflåtan – Løvlia – Fløyta – Vensåsseter –  Bekkestua i Bærum.

  Storflåtan 1969

En tur jeg burde huske gikk også retning Løvlia, men kameraten min var så uheldig å brekke skia. Vi klarte å ta oss ned til Skansebakken, og kameraten min tok bussen herfra, mens jeg fortsatte turen hjemover over Vensåsseter i Bærumsmarka. Selv kan jeg ikke huske å ha brukket verken ski eller staver på turer i Oslomarka, men du vet denne husken…..

  Vensåsseter i Bærumsmarka – løypekryss

Tilsvarende hadde jeg en tur som startet på Jevnaker 30.mai 1970 (48 år siden i dag) – sannsynligvis igjen med buss. Det var utforsking av de nordvestlige delene av Krokskogen som sto for tur: Øyangen – Uglaseter – Steinbuseter – Storflåtan – Gagnomseter – Atjern – Løvlia, med overnatting der. Dagen etter gikk turen til Gyrihaugen – Retthellesetra – Kleivstua – Finneflaksetra – Sørsetra – Nedre Steinlausseter – Frøshau – Jonsrud og Lommedalen. Tøff tur, men kan ikke huske den. Mange seterbesøk på denne turen, men alle setrene på Krokskogen var for lengst nedlagt. Bare vollene igjen:

  Øyangsrøysa mot Steinbuseter

På noen av vollene gikk hester og beitet, andre bare grodde ned og setrene var enten borte, eller ruiner eller det var kommet hytter i stedet. Sauer var også vanlig å møte på skauen, i nordre del av marka også (mannevonde)  kviger. Må ha vært litt av et liv på disse setrene i gamle dager. Det var bønder fra Hole som hadde setre på Krokskogen.

  Øskjevallseter var den setervollen med flest hus. Dette litt diffuse bildet fra 1970 kan en også se at det er kommet en hytte på vollen.

Jeg har aldri på mine turer i marka møtt på ville dyr som mår, rådyr eller rev. Elg har jeg møtt noen få ganger, blant annet en årskalv like ved Holmenkollbakken. Den stoppet og kikket på meg mens jeg tok bilde, men jeg var litt nervøs for at en sinna mor var i nærheten.

  – men det var ingen mor i nærheten….

  Full fart over Sørsetervollen 

Ingenting er så vakkert som skogen i mai. Når jeg går inn i den, er det som å gå inn i en verden som knapt nok fins.

Andre velger å reise ut til svabergene – til bølgeskvulp og måkeskrik og plastbåtenes motorvræl mellom holmer og skjær. Der er sørlandslivet.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Der er sørlendingen.

I skogen –

finnes det noe mer fredelig?

Finnes det noe mer vakkert?

I mai synger fuglene sine sanger for sine utkårede – og for sine konkurrenter. I enkelte skoger er det en symfoni i luften, men ikke i min skog. Jeg klarer meg med bokfink, løvsanger, rødstrupe og svarttrost, men drømmer om en munk, for den synger vakrest.

Det er mørkt i skogen. Ja vel, men det er også lysning i skogen. Skogen kan være mørk og truende, ja vel, men sørlandsskogen er full av eik og bjørk og mange andre løvtrær som skaper et skimmer av lys – et lys som er vakrest i mai – da er trærne nyutsprungne med vårfriske blad med et grønnskjær så vakkert at det nesten skjærer i øynene.

Likeså blåbærlyngen – blir det blåbær i år? Til sammen blir det en skogens symfoni i farger og stille lyd.

  – eller tyttebær?

Jo da, det kan komme lyder. Tidligere i vår hørte vi intens hakking i en trestamme. En hakkespett jobbet intenst for å skaffe seg en kjæreste. Og han lykkes – til og med med å føre slekten videre! Et naturens under en ikke så ofte får oppleve – bare i skogen.

Stien – den oppgåtte naturlige stien som en eller annen har gitt et blått merke fører innover i denne verden av fortrollet lys. Av og til en myr med pors på. Naturens parfymemaker. Fristende å gå bort og gni hendene mine mot busken for å få litt naturlig parfyme på kroppen.

Stien er en befrielse å bevege seg på. Undergrunnen kan være myk og nesten ettergivende, men også hard og steinete. Det skal være sundt å gå på skogstier – ikke på den harde asfalt. Men løpe, nei, hvem har tid til sånt. I min ungdom, nei, jeg løp ikke den gang heller, men gikk raskt innover – for å komme frem – til hvor? Utsiktspunktene.

Men i min skog er det få utsiktspunkter, bare innsiktspunkter.

Men det fins noen virkelige lyspunkter i skogen – tjernene eller de små vannene. De blinker og smiler og sier kom. Og jeg har latt meg forføre, men ikke nå. Nå skal synet bare nytes. Det er en kvinand som svømmer stille, og forsvinner i tjernets dyp.

Men nøkken har jeg aldri møtt.

  en skogens stjerne

Noen klager over varmen. Det er varmt – det er tidlig sommer – det har aldri vært så varmt i mai noen gang.

Det er svalt i skogen. Sola skinner ikke intenst på din kropp og steker deg i ditt eget fett.

Den sildrer over deg som en mild dusj av lys som gjør deg godt.

Takk for skogen i mai.

VLTAVA – mitt land av Bedrich Smetana

  Praha med Moldau (Foto: Bjørn O Isachsen)

Storslagent, overveldende, intenst. KSO kom fra oppgaven med stor heder. Stor innsats fra alle grupper, men jeg vil særlig gi honnør til treblåserne. Men alle var i arbeid hele tida, unntatt harpistene som forlot podiet etter Moldau. Dirigenten Prior var sikkert inspirerende. Store bevegelser, stort ungdommelig engasjement, og dansetrinn der det var naturlig. Fint å se en dirigent som tydeligvis er i musikken.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Verket ble spilt i ett, det vil si 1 1/2 time. Det gikk uten pause også, intensiteten i verket var så stor at jeg hang med hele tida. Det var en fordel å være litt forberedt. Men da det var slutt, var jeg ganske sliten. Det hadde vært mulig med en pause etter del 4 – Böhmens enger og skoger. Det var en sats som vakte begeistring hos folk, og som gjerne kunne hatt litt tid til “fordøyelse”.

De to siste delene, Tabor og Blanik, hang jo sammen og ble spilt attacca – kun med en takt pause imellom. Hele verket er jo ikke skrevet i en sammenheng. To av satsene handler om mytologi, to av satsene om landskap og de to siste satsene om Jan Huus og tsjekkisk historie. Helt på slutten gjentas temaet som harpene introduserte i den første satsen Vyserad. Dermed var ringen sluttet. 

For tsjekkerne er dette et nasjonalverk. Verket er skrevet i en tid da drømmen om et Tsjekkia var en utopi – under Habsburgernes harde keiserdømme. I motsetning til en symfoni, gikk det jo i det samme stemningen hele tida, bare styrkegraden varierte. Lurer på om alle satsene gikk i samme toneart. Det hørtes nesten slik ut.

Vet ikke bakgrunnen for dette programvalget. Det var noe glissent i salen, men det får også været ta på sin kappe. Men at KSO kan ta slike valg, forteller at de er villig til å ta “kunstneriske hensyn” og ikke bare tenke på publikumstall. Håper på flere slike konserter seinere.

En musiker i orkesteret kommenterte: Det var godt vi ikke skulle spille Bruckner etter pausen. Har KSO i det hele tatt spilt Bruckner noen gang?

  Kikut, Bjørnsjøen fra Kobberhaugen

Egentlig liker jeg kanskje de sentrale områdene i Nordmarka best – omkring Kikut og vestover mot Krokskogen. Østover har det ikke blitt så mange turene. Det kan være mange grunner til det, ikke minst fordi jeg bor vestover og gikk videre inn i Krokskogen. Terrenget er ganske variert, mange vann, elver og en del høyere åser. Har vært oppe på Kikuttoppen mange ganger, både vinter og sommer – helst sommer. Herfra kan en se langt utover mot sør og øst – rett og slett fantastisk utsikt.

  Kikuttoppen (611) mot Oslo

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

  Kikuttoppen februar 1970

  Skogene nordover fra Kikuttoppen

Det var kjentmannsmerket som fikk meg til å klatre opp på toppene. Nå i ettertid setter jeg kanskje mer pris på de to kjentmannsmerkene jeg tok enn de 4 gullmerkene – selv om det kanskje lå mer slit bak de siste. Jeg tok ett kjentmannsmerke vinterstid på ski – og ett kjentmannsmerke på sommerføre. De er jeg stolte av. Ble jo “tvunget” til å variere turene mine – besøke steder jeg aldri hadde vært før. Det ble absolutt en berikelse. Det betydde også at jeg måtte dra til steder i Nordmarka jeg aldri hadde vært før. Det angrer jeg ikke på.

  Finnerudseter med kjentmannsmerkepost

Det betydde også at jeg måtte dra lengre nord i marka enn jeg hadde vært før. Løsningen på det ble selvfølgelig å ta skitog til Grua eller Stryken om morgenen og gå mot sola sørover – for så å plukke poster underveis – eller rett og slett bare gå sørover for å gå sammen med noen venner – noe som var svært vanlig på slutten av sesongen.

  Bislingflaken ved Mylla i mars 1971

Sånn apropos: Jeg hadde en studiekamerat som het Åge Hadler. Han var norgesmester i orientering. Det var kjæresten hans på den tid også, Ingrid Thoresen. En gang jeg ville gå fra Grua og sørover, møtte jeg henne på toget og vi kom i prat. Hun inviterte meg til å gå sammen med henne sørover. Da vi kom til Mylla, så jeg bare Ingrid forsvinne som en strek bortover den islagte vannflaten. Jeg tenkte med en gang, jeg får gå i mitt tempo, det er det som gjelder for meg. Da får jeg også tid til å se meg omkring. Jeg kom fram jeg også.

  Mylla mars 1970

Sommeren 1970 var en elendig sommer. Men så meldte metrologene fint vær de første dagene i august. Jeg hev meg på toget til Grua og rusla opp til Larmerudbu, som var OOTs selvbetjeningshytte i nordre del av Nordmarka. Planen var å “plukke” alle postene i den nordlige delen av Nordmarka før jeg nådde Kikut for overnatting. Det ville uansett bli en lang tur. Det ble det også (41km). Men da jeg kom litt forbi Mylla, møtte jeg to danske jenter som ivrig plukket blåbær.

  Larmerudbu – OOTs hytte i juli 1970.

Jeg spurte hvor de hadde tenkt seg hen? Jo, de hadde tenkt seg til Kikut de også. Jeg spurte dem om de var klar over hvor langt det var. Nei, det var de egentlig ikke, men de hadde kart – og så viste de meg kartet: Nordmarka-kartets vinterutgave med skiløyper tegnet inn. Jeg fortalte dem at det kartet dugde ikke her, de måtte ha sommerutgaven. Så tok jeg fram mitt kart og jeg viste dem hvor de måtte gå for å komme fram til Kikut. Og jeg fortalte dem at de ikke hadde så mye tid til å plukke blåbær om de skulle nå fram til middag på Kikut. Dessuten var det blitt svært varmt i været. Svetten hadde allerede begynt å renne.

  Svarttjernshøgda – høyest i Nordmarka (717moh) med kviger. Seinere fikk jeg høre at kvigene kunne være mannevonde. De hadde angrepet folk som skulle samle dem.

Egentlig burde jeg sikkert ha fulgt dem videre. De klaget over at det ikke var spaserveier her som i søndre delen av Nordmarka. Men jeg fulgte min opprinnelige plan om å nå Svartjernshøgda, Finnstad, Kollern og andre steder jeg hadde satt meg som mål for turen. Da jeg kom ned til Sandungen var jeg temmelig sårbeint fordi det var vått i marka etter alt regnet og lærstøvlene mine var ikke godt nok smurt. Det var +27*C. Jeg tok meg en liten pause og fant noen modne multer på ei myr like ved stien. Jeg tenkte også på mine danske venner om de hadde funnet veien mot Kikut eller om de fortsatt vaset inne på skogen ett eller annet sted. Det fikk jeg finne ut når jeg kom til Kikut.

   Sandungen 1-8 1970

Jentene var ikke kommet fram til Kikut, og nå var klokka nærmere 2000. Må vi ut å lete etter dem? Jeg snakket med verten på Kikut som sa at det var ikke noe poeng før det begynte å bli mørkt. Klokka 2200 kom de ruslende, slitne og trøtte, takknemlige over at jeg hadde sagt fra, men de hadde hatt problemer noen steder med å finne stien når den gikk over hogstfelt. Men fram til Kikut hadde de i alle fall kommet. De fikk en god natts søvn. De hadde i alle fall fått med seg at Nordmarka er noe annet enn parkskogene nær Frognerseteren og Ullevålseter.

  Kikut juni 1967

Neste morgen så jeg ikke noe til dem, men ruslet videre mot Langlia og Sørkedalen, sårbeint, og håpet at føttene ville bli bra til fjellturen jeg hadde planlagt i Breheimen om noen dager.

Det gikk fint!

  ved store Sandungen 1970

  Nordmarkskapellet 1965

I gymnaset åpnet mulighetene seg: Laget hadde ofte utflukter til Nordmarkskapellet der vi hadde turer. Dermed ble jeg ganske kjent med terrenget mellom Frognerseteren, Tryvann og Blankvann. Vi gikk til og med natturer med lommelykt. Noen få ganger “lurte” vi oss helt inn til Kobberhaugene, og endog Kikut i 1959. Etter hvert ble det nesten hver søndag utover i sesongen. I gymnaset tok jeg gullmerket på ski for første gang.

  Nordmarksskog

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

De første årene av studietida ble det ikke så mange turer. Det stoppet liksom litt opp. Det var jobbing som var konkurrenten. Etter hvert lærte jeg å kunne både gå på tur og jobbe – særlig når jeg hadde kveldsvakt: Tur om formiddagen, jobb om kvelden. Ja, det var da det helt tok av – turene ble lengre og lengre innover i Nordmarka – nye steder som jeg knapt hadde hørt om, ble besøkt.

  1970

Utstyret var som de fleste hadde på den tida: treski med kandaharbindinger og bambusstaver. Det var vel da jeg begynte å gå lengre turer at jeg kjøpte meg turlangrennsski med rottefellabindinger. Det gjorde det lettere i det lange løp, og det var ingen problemer med stabiliteten, men noen slalåmski var de ikke. Du hadde lite styring i utforkjøringen, men det var vanligvis ikke noe problem. Til sist endte jeg opp med Bonna-ski turlangrenn, de beste, som ikke ble lagt bort før glassfiberskiene kom. (Jeg har dem ennå).

Lønnemosehøgda 1970

Vår, sommer og høstturer ble det etter hvert flere av. Husker en gang en kamerat og jeg hadde bestemt oss for å gå inn til Kikut seint på ettermiddagen for å overnatte. Vi hadde utstyrt oss med lykt. Det vi ikke hadde fått med oss var at selv om det var oppholdsvær i byen, var det regn i marka. Det ble den våteste turen i marka jeg har vært med på. Vi kom fram og fikk tørket klær på Kikut. Det var bedre vær neste dag. Noe tilsvarende opplevde vi da vi skulle gå fra Lommedalen til Løvlia. Da snudde vi halvveis, og kom tilbake til Lommedalen, klissblaute, mens det var like tørt nede i dalen.

  Kikut fra Kobberhaugen

Sykling ble det etter hvert mer av også i marka. Hadde jo lange turer både til Trondheim, Bergen, Florø og Stavanger. Noe av forberedelsene foregikk på skogsbilveiene i marka. De omdiskuterte og utskjelte skogsbilveiene. Men for oss som ville komme innover i marka, var de ideelle. Trafikken innover var heller ikke så stor. Sjelden vi møtte biltrafikk av noe slag, og sykler var det heller ikke mange av.

ved Gjerdingen 1970

Jeg hadde skaffet meg en blå DBS vanlig tursykkel med tre “Stormy-Archer”-gir i 1960. Det var det beste på markedet, bortsett fra sykler med “bukkestyre”, rasersykkel,  som ikke var egnet for tur i marka. Sykkelen var grei, men ikke god nok. På to av langturene jeg hadde, brøt sykkelen nesten sammen på grunn av tyngden av bagasjen. Eikene på bakdekket knakk stadig vekk. I 1968 kjøpte jeg meg en rød Diamant også med tre gir, og det var en helt annen kvalitet. Veinettet var nesten sammenhengende tvers gjennom marka, men jeg husker at ved Gjerdingen måtte jeg trille sykkelen over et veiløst område. Men noen hadde gjort det før meg.

  Veiløst ved Gjerdingen juni 1970

  Soloppgang Frognerseteren 1999

Fortsettelse…….

  Skjærsjøen og jeg

Jeg vokste opp i Oslo ved Bislett. Nordmarka lå nærmest. Husker ikke helt hvordan det begynte. Min mor var familiens ivrigste turgåer, søndagstur var nesten obligatorisk. De fleste gikk nok i nabolaget, men av og til tok vi bussen til Maridalen og gikk for eksempel til Skjærsjøen eller andre steder i nærheten.

Min kusine og jeg i Nordmarka påsken 1954

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men siden min mors familie holdt til i Bærum, gikk vi også mye tur der. En gang husker jeg vi tok toget til Heggedal for å se hytta som min mor bodde de siste månedene av krigen. Husker for den saks skyld at vi en gang tok trikken til Grini og så Ila fengsel på avstand. Det var jo konsentrasjonsleiren Grini under krigen.

  HKB en vinterdag

En ting er sikkert: Jeg ble flasket opp i Nordmarka det siste året før jeg begynte på skolen i Tomm Murstads barnehage på Voksenkollen med egen trikk til og fra . Det var i 1949-50. Likevel tror jeg ikke det var der jeg lærte å gå på ski, det lærte jeg tidligere, men det var unektelig mitt første møte med Nordmarka. Husker at vi i min ungdom av og til tok trikken til Frognerseteren for å gå ned “Korketrekkeren”. Bare en gang kan jeg huske at vi akte på kjelke ned de samme bakkene. Det var ganske skremmende.

  Utsikt fra Tryvannstårnet desember 1969. Norefjell i bakgrunnen

Ellers var det også turer rundt Sognsvann og Ullevålseter som ble min start i Nordmarka. Det hendte vi gikk ned til Ullevål stadion på ski ned de beryktede “Damefallene”. Som det går fram av dette var mitt kjennskap til Nordmarka nokså perifer bokstavlig talt – det var store deler av marka jeg ikke kjente til i det hele tatt.

Ullevålseter november 1970

Jeg hadde hørt snakk om å gå på ski til Kikut. Det så ikke særlig oppnåelig ut. Hadde egentlig ingen som ville gå sammen med meg – unntatt min mor. Vi startet fra Maridalen den 2.mars 1957 – samme dagen som 50km i Holmenkollen, så det var ikke så mange på tur i marka.  Vi startet turen med å gå mot Kamphaug – ikke den direkte ruta mot Kikut. Vet ikke hvorfor mor valgte denne ruta, fordi den falt ut svært uheldig: Folkene var ikke hjemme, men det var en stor St. Bernhardshund  som gikk løs på tunet. Den valgte bjeffende å følge etter mor som fortvilt prøvde å komme seg ut i skogen på den andre sida. Jeg var litt i villrede hva jeg skulle gjøre, men begynte å ta meg rundt Kamphaug på den andre siden. Heldigvis møttes vi på den siden der løypa fortsatte, da var hunden rykket tilbake til Kamphaug uten å ha fått “smaken på” mor. Vi hadde fått oss en støkk, men det gikk bra. Var vel 13 år den gangen.

  Kamphaug oktober 1970

Turen videre gikk greit, vi kom oss til Kikut og kom oss hjemover via Ullevålseter og Sognsvann. Husker jeg bestemte meg for at neste gang ville jeg gå uten moderen. Det gikk for treigt. Så det ble den siste turen på ski med min mor.

Men fra nå av lå veien til Kikut åpen.

  Kikut fra Bjørnsjøen

Gyrihaugen er ikke den høyeste toppen på Krokskogen. Lengst nord har vi Ringkollen på 701moh, lengre sør Oppkuven på 704moh. Jeg har besøkt begge.

  Ringkollstua i juli 1969

Min lengste skitur noensinne gikk hjemmefra i Bærum til Ringkollen og så tilbake til Sørkedalen over Langlia. Den var da på litt over 70km. I utgangspunktet gikk jeg sammen med fetteren min, men han brakk staven ved Vivangshøgda, så han returnerte hjem.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

  Flotte forhold i marka

Turen gikk aldeles utmerket – inntil jeg gikk siste biten over Langlivannet. Plutselig begynte det å snø og det gikk mye tråere. Selv bakkene nedover mot Sørkedalen forbi Kjelsås (der jeg en gang møtte en elg) gikk trått – jeg ville rett og slett komme for seint til bussen. Jeg gikk det jeg hadde av krefter, men klokka gikk fortere, så da jeg nærmet med bussholdeplassen ved Sørkedalen skole var jeg 5 minutter for seint. MEN det var mange skiløpere som skulle med bussen, så da jeg kom fram var det fortsatt folk som holdt på å laste ski på bussen. Snakk om flaks.

  mot Oppkuven

Jeg trivdes godt i området rundt Heggelivannene og Oppkuven. Var på mange måter villmarka i Krokskogen det. Her er det fortsatt en del urskog som øksa ikke hadde berørt. Her ble den siste bjørnen i Oslomarka skutt en gang midt på 1800-tallet. Det var nesten så en ventet å støte på bjørn i området. Kanskje det var her trollene på Krokskogen oppholdt seg? Det ble heldigvis oftest turgåere jeg møtte – og noen sauer. Ikke så mange folk sommerstid, men en gang vinterstid opplevde jeg rene køen innover mot tårnet på Oppkuven. For et tårn måtte til for å kunne se over tretoppene. Etter hva jeg husker, var utsikten best nordover mot Kringla og Spålen og skogområdene der omkring. (I dag er det et nytt tårn reist på Oppkuven).

  Utsikt nordover fra Oppkuven

  Oppkuvvatn 1970

Det er mulig Krokskogen ikke er det beste stedet å sverme i. To ganger hadde jeg med dame på tur i området – uten at det førte til noe som helst. En av gangene var til Lysedammene. Det synes jeg er et av de mest sjarmerende områdene innerst i Sørkedalen. Hun var dansk så kanskje hun ikke forsto språket? Den andre fra Bærum – og vi gikk til selveste Oppkuven, kanskje hun også hadde språkproblemer? Eller var jeg ikke sjarmerende nok? Vel, hun jeg etter hvert ble gift med, var med på en tur lengre vest på Krokskogen……

  Heggelia januar 1964

Selve Heggeli gård var litt “mystisk”, det var ingen servering der, så sjelden folk i området, det ble bare å nyte synet av de fredelige bygningene som vel lå under Løvenskiold-Vækerø. En av de vakreste plassene i Oslomarka synes nå jeg. Historien forteller at en oslomann syntes stedet var så vakkert at han ga navnet til en bydel på vestkanten i Oslo. Derfor var det lenge en holdeplass på Røabanen som hadde det velklingende navnet Heggeli. (For lengst nedlagt 1995)

  Søre Heggelivann mai 1969 med sykkel

Ellers brukte jeg sykkelen mye i området; sykkelturen gikk ikke reint sjelden til Heggelivannene. Av og til besøkte jeg den sagnomsuste Kusteinen med flott utsikt.

  Kustein mot Norefjell 1971

  Kustein august 1970

I det hele tatt det området av Krokskogen jeg besøkte mest, både sommer som vinter. Og det var her jeg både startet og avsluttet min karriere som treplanter i 1959. Nå overlates visst det meste til naturens eget arbeid. Det er kanskje det beste.

  Heggelia juni 1965

Det ble bare en sommernatt på Krokskogen for meg – i alle fall ute. Etter militærlivets “gleder” fristet teltlivet aldri meg. Godt at en har steder som Løvlia. Det er klart at i de stille timer er sjansen for å oppleve dyr større. Det har det vært dårlig med på Krokskogen. Det eneste møte jeg kan huske var med en elg ved Kjelsås innerst i Sørkedalen. Jeg var på ski full fart nedover veien (for å rekke bussen?) da en elg kommer luntende oppover veien rett imot meg. Jeg hadde ikke sjanse til å stoppe, men elgen hoppet elegant ut av veien og borte ble den, og reddet var jeg.

  Sørkedalen fra Kjelsås juni 1965

Det er lenge siden jeg har vært tur på Krokskogen nå. Har flyttet til andre deler av landet som også har mye vakker natur. Sånn sett savner jeg egentlig ikke denne skogen, selv om jeg egentlig gjør det også ? det er så mye historie og mange historier.

  Storflåtan mai 1970

  Kringla mot Oppkuven 1965

Fra Finne-Flakseter

KROKSKOGEN er skogområdet mellom Sollihøgda og Ringkollen – Sørkedalen og Lommedalen, grovt skissert. Det er et relativt flatt område som stiger langsomt vestover slik at den vestlige delen står opp som en rygg mot Tyrifjorden dypt der nede. Av høyereliggende partier på denne ryggen er vel Gyrihaugen mest kjent, med en fenomenal utsikt i alle retninger, både mot sør og øst mot sørøstre del av Krokskogen. Vestover går derimot blikket ut over Tyrifjorden like til Norefjell i det fjerne, mulig også Gaustatoppen – et fantastisk utsyn til alle kanter.

  Gyrihaugen sørover januar 1971

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Vil ikke påstå at det er vanskelig å komme dit, men toppen ligger litt utenfor min allfarvei, så det har bare blitt noen få besøk, både vinter og sommer. Den sprøeste ideen fikk jeg i 1968 da en kamerat og jeg syklet via Stubdal og gikk opp på toppen St. Hansaften og ble der til det grydde av dag. En utrolig soloppgang i det disige været. Og så turen hjemover gjennom skogen til Lommedalen. Om jeg ikke har sett harer i skogen før, fikk vi sett det i alle fall da. Det hoppet og spratt over alt.

  Gyrihaugen 23.6.1968

Vinterstid kan utsikten være enda mer praktfull. Her er hva jeg opplevde en februardag i 1969

Like nedenfor Gyrihaugen ligger en litt spesiell naturformasjon: Mørkgonga. Den besøkte jeg på sommerstid en gang, og det var bryet verdt. En mystisk dyp kløft i det vulkanske fjellet kunne sette fantasien i sving en mørk kveld. Her gikk det i sin tid en meget bratt ferdselsvei i sin tid. Kanskje seterjentene gikk opp og ned her med sine melkeprodukter til Fjellseter eller andre setre i nærheten? Eller hva med nattefrierne?

Like ved lå Migartjern som har fått navnet sitt etter bekken som renner ut av tjernet som sender vannet i en spesiell bue som får assosiasjonene til å gå.

  Kleivstua

Tror ikke jeg har gått hele veien fra Sollihøgda til Løvlia, men nøyd meg med å gå til Kleivstua eller Sørsetra. Det er fine turer, du aner Tyrifjorden vestover, og ved Kleivstua har du Dronningens berømte utsikt (selv om den ved Gyrihaugen er enda mer praktfull).

  Sørsetra 1.2.1969

Men sommerstid har jeg flere ganger vandret den gamle kongeveien fra Lommedalen til Kleivstua og gått ned til Sollihøgda for å ta bussen. Det synes jeg er en spesiell tur, mye historie underveis. Veien har svært gamle røtter, men kongevei ble den i 1807 og 1826. Bernt Anker hadde store økonomiske interesser i veien fordi den kunne brukes til å frakte trekull til Bærums Verk. Jernverksindustrien blomstret på denne tida. Jeg vet ikke om jeg så for meg kølabøndene med sine lass underveis til verket da jeg vandret forbi Langebru, Benteplassen, Midtskogen og Bruløkka. En gang om våren jeg skulle gå veien, var den ikke brøytet forbi Langebru. Det var mye snø, men jeg tok sjansen på at hvis jeg vasset i snøen videre, ville jeg igjen komme til brøytet vei. Heldigvis stemte det.  Men jeg husker det var en tung kilometer å stampe i snøen.

Jonsrud gård i Lommedalen

  Midtskogen gård

  Benteplassen

Dette er en interessant vei å vandre. En føler sterkt historiens nærhet. Kanskje noe av svettelukta fra trekullkjørerne fortsatt henger i noen steder…..

  Turkamerater

Skogen med mange myter og fortellinger; Peder Christen Asbjørnsen og Bernard Herre med flere har fortalt om opplevelser i dette skogområdet med eventyr og sagn. Det er som om en møter en gjemt fortid når en går inn i dette skogsområdet utenfor Oslo.

På den tida var det flust med setervoller med mange dyr og budeier og skogsarbeidere som lå ute i vinternatta i tømmerkoier. Ikke å forglemme de som drev med brenning av trekull på alle kullebunnene. Dessverre er det ikke mye tilbake av den historiske virkeligheten. Setrene er for lengst nedlagt og tømmerhoggerne er industrialisert. Ingen tømmerkoier på Krokskogen mer – selv ikke i min barndom. Setrene ble lagt ned før 2. Verdenskrig, noen få holdt på ut på 1950-tallet. Men fortsatt kan du se sporene etter dem – før vollene gror igjen eller hyttene overtar.

Sørsetervollen

Er ikke helt sikker på når mine første turer til Krokskogen fant sted. Det må ha vært i området innerst i Sørkedalen. Da jeg var speider i Oslo 1 hadde vi en overnattingstur ved Sloravann under åpen himmel. Vet ikke om det var årsaken til at det å sove under åpen himmel ikke har virket så veldig fristende i ettertid. Seinere ble det en del sykkelturer til Skansebakken og Lysetjernene. I 1959 var jeg imidlertid med på et treplantingsprosjekt ved Søndre Heggelivann. Det var Laget som hadde påtatt seg å plante trær i området. Jeg kom en uke etter de andre, og jeg måtte ta meg til Heggelivann med sykkel. At det var så mange lange oppoverbakker hadde jeg ikke drømt om. Var helt skutt da jeg kom fram. Men ellers var det en trivelig uke. Gutt hakket og jente plantet på rad og rekke. Mye hyggelig prat og. Har aldri sett etter om skogen vokste opp. Det var jo en tørr sommer det året. Vi bodde i en brakke, og det var greit nok.

  treplanterenes bolig ved Søre Heggelivann

Omtrent samtidig – eller litt seinere – hadde jeg et framstøt mot Krokskogen fra Nordmarka. Jeg bodde fortsatt i Oslo, var rundt 15 år og hadde begynt å beherske skituren til Kikut fra Frognerseteren. Hvorfor ikke gå videre mot Løvlia? Mine forberedelser var sparsomme, jeg hadde et kart som var nokså ufullstendig. Jeg gikk og gikk, og det gikk oppover, stadig oppover. Skulle jeg snu? For en gangs skyld slet jeg meg videre og til slutt skled jeg inn på tunet foran Løvlia temmelig sliten. Jeg hadde fullstendig overvurdert avstanden. Hvilken retning jeg avsluttet turen, husker jeg ikke. Hjem kom jeg – en liten triumf i egne øyne.

  Løvlia 1971

Seinere ble det mange tilsvarende turer den samme løypa eller via Katnosa da jeg var på det sprekeste. Løvlia ble på mange måter et viktig mål for meg. Det lå høyt og fritt med utsikt i alle fall mot sør, det hadde mat, drikke og hvile og et par tilfeller overnatting. Men det var sommerstid. Dessuten var returen enkel fra Løvlia – det gikk nedover i nesten alle retninger. Men Gyrihaugen sperret utsikten vestover.

  Påskeskirenn på Løvlia 1971, Gyrihaugen i bakgrunnen.

Foajekonsert 2017

– har nettopp holdt sin vårkonsert i foajeen på Kilden, huset de hører hjemme i. Mange strømmet til, arrangøren gikk tom for stoler, kanskje ikke så rart siden konserten var gratis.  Denne gangen slo våren virkelig til. Konserten ble holdt i strålende vårvær. Det kunne vi i koret nyte fra våre plasser i foajétrappa med utsikt over havna, om vi tok blikket vekk fra dirigenten et øyeblikk. (FY).

Repertoaret var da også preget av vår, vet ikke hvor mange sanger med tittelen “vårsang” vi sang, og da pianisten slo til med en komposisjon av Sinding med tittelen “Vårsang”, fikk Petter Hangeland publikum virkelig til å le. Petter var nemlig vår konferansier – noe han gjennomførte med glimt i øyet. At noen av disse sangene – de fleste svenske – var noe trauste, fikk nå stå sin prøve. Allsangene var også tradisjonelle, med ett unntak, en mer lokal vårsang, “Vårvise”: “Nå klokker det så herlig og befriande…”. Som kormedlem har jeg jo en viss følelse av hvordan det gikk, mye vakker sang omkring der jeg sto. Og publikum klappet velvillig.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det var imidlertid ikke den eneste oppgaven koret hadde i vår. Det har blitt en tradisjon at vi drar på tur. De første turene tidligere år har gått til nabolandet i øst, ja, for to år siden var vi til og med over grensa til Schleswig.

  Bodil øver med oss i Stavanger

I år gikk turen innenlands til Stavanger. Der møtte vi tre andre kor – i en konsert i Sunde kirke – der vi møtte blant annet et kor med kolleger, “Sangbrødrene” med gjennomsnittsalder på 82 år. Eldste deltaker var 93 og han opptrådte som solist. Ellers deltok to damekor, “Tastakvins” og “Kløverdam” som begge holdt etter mitt skjønn høyt nivå. Konserten var fin den. Hyggelig å høre andre kor og hva de strever med. Vi hadde også noen fellesnumre, så da ble det skikkelig trangt på scenen. Imponerende av Alexandra Orzechowska-Niedziela som sto som dirigent og konferansier.

Dagen etter var den første tiden til fri disposisjon, men noen av oss benyttet anledningen til et besøk i Stavangers nye konserthus. Vi ble imponert over hva vi så, ikke minst den romslige scenen der Sølvstrupene fint hadde fått plass.

Hvor viktig er Sølvstrupene for Kilden? Sølvstrupene er i alle fall viktig for oss som er med. Vi er ca. 150 aktive sangere, og flere står på venteliste for å komme inn. Dirigentene våre, Anne Balsnes og Bodil Nørsett, står begge på under øvelsene for å få mest mulig vellyd ut av koret. Og etter mitt skjønn har de lykkes med det langt på vei. Noen av oss har ingen bakgrunn i korvirksomhet tidligere, men mange har vært med i kor  (og er med i andre kor fortsatt) og har lang erfaring. Selv startet jeg i kor i 1965. Under presentasjonen av Kilden og virksomheten der på Tv (Hovedscenen) ble ikke Sølvstrupene nevnt med et ord. Ok, da er vi kanskje ikke viktige nok?

Men for å sitere Anne Balsnes: Å være med på en øvelse i Sølvstrupene er ingen jobb for pensjonister….

Det er vi godt fornøyd med.

PS: Det er sjanse til å høre koret på 17. mai i Kilden kl.1400. Da skal vi synge med KSO – fullt symfoniorkester. Det gleder vi oss til 🙂