Ingenting er så vakkert som skogen i mai. Når jeg går inn i den, er det som å gå inn i en verden som knapt nok fins.
Andre velger å reise ut til svabergene – til bølgeskvulp og måkeskrik og plastbåtenes motorvræl mellom holmer og skjær. Der er sørlandslivet.
Der er sørlendingen.
I skogen –
finnes det noe mer fredelig?
Finnes det noe mer vakkert?
I mai synger fuglene sine sanger for sine utkårede – og for sine konkurrenter. I enkelte skoger er det en symfoni i luften, men ikke i min skog. Jeg klarer meg med bokfink, løvsanger, rødstrupe og svarttrost, men drømmer om en munk, for den synger vakrest.
Det er mørkt i skogen. Ja vel, men det er også lysning i skogen. Skogen kan være mørk og truende, ja vel, men sørlandsskogen er full av eik og bjørk og mange andre løvtrær som skaper et skimmer av lys – et lys som er vakrest i mai – da er trærne nyutsprungne med vårfriske blad med et grønnskjær så vakkert at det nesten skjærer i øynene.
Likeså blåbærlyngen – blir det blåbær i år? Til sammen blir det en skogens symfoni i farger og stille lyd.
Jo da, det kan komme lyder. Tidligere i vår hørte vi intens hakking i en trestamme. En hakkespett jobbet intenst for å skaffe seg en kjæreste. Og han lykkes – til og med med å føre slekten videre! Et naturens under en ikke så ofte får oppleve – bare i skogen.
Stien – den oppgåtte naturlige stien som en eller annen har gitt et blått merke fører innover i denne verden av fortrollet lys. Av og til en myr med pors på. Naturens parfymemaker. Fristende å gå bort og gni hendene mine mot busken for å få litt naturlig parfyme på kroppen.
Stien er en befrielse å bevege seg på. Undergrunnen kan være myk og nesten ettergivende, men også hard og steinete. Det skal være sundt å gå på skogstier – ikke på den harde asfalt. Men løpe, nei, hvem har tid til sånt. I min ungdom, nei, jeg løp ikke den gang heller, men gikk raskt innover – for å komme frem – til hvor? Utsiktspunktene.
Men i min skog er det få utsiktspunkter, bare innsiktspunkter.
Men det fins noen virkelige lyspunkter i skogen – tjernene eller de små vannene. De blinker og smiler og sier kom. Og jeg har latt meg forføre, men ikke nå. Nå skal synet bare nytes. Det er en kvinand som svømmer stille, og forsvinner i tjernets dyp.
Men nøkken har jeg aldri møtt.
Noen klager over varmen. Det er varmt – det er tidlig sommer – det har aldri vært så varmt i mai noen gang.
Det er svalt i skogen. Sola skinner ikke intenst på din kropp og steker deg i ditt eget fett.
Den sildrer over deg som en mild dusj av lys som gjør deg godt.
Takk for skogen i mai.
Flott skrevet og nydelige bilder!
Emeli Torvund: Hyggelig. Egentlig det første innlegg jeg har skrevet på denne måten. Ikke helt min stil, men synes jeg møtte prøve fordi det gjengir noen av tankene mine når jeg er ute i naturen. Takk for inspirasjonen!