Bakgrunn: Nordmarka
Dette ble vel egentlig min siste hytte til hyttetur i fjellet, i alle fall i mine ungkarsdager. Det var ingen tur jeg var så godt forberedt til fysisk som denne turen. Denne vinteren konsentrerte jeg meg om hovedfaget, registrering av brukere av marka, og skigåing. Ingen vinter hadde jeg gått så mye på ski som denne. Og jeg fortsatte på to hjul og på beina når våren kom. Da hadde jeg flere lange turer i marka, både øst, vest og nord. Sommeren gikk imidlertid til korturne i juni til Nordkapp, samt geografiekskursjon til Sverige, deriblant Stockholmsområdet for å se hvordan de hadde lagt forholdene til rette for friluftsliv der. Ingen tvil om at Oslomarka gav Osloområdet mange fordeler.
I begynnelsen av august måtte jeg teste formen i Nordmarka. Jeg ville “plukke” poster til Kjentmannsmerket nord i marka. Derfor tok jeg toget til Grua stasjon og rusla inn til Larmerudbu langt nord i Nordmarka. Det hadde vært en lengre regnværsperiode, men nå slo det om til varmt sommervær. I skogen var det vått og lummert. Derfra gikk jeg via Mylla, Svartjernshøgda (den høyeste kollen i marka 717m), Finnstad (finneplass), Katnosa (finneplass) og ned til Kikut. Plukket multer på noen myrer før jeg kom til Kikut.
En liten episode underveis: Like sør for Mylla traff jeg to danske jenter som også hadde tenkt seg til Kikut. De så ut til å ta det svært med ro, for de plukket blåbær i ro og mak. Jeg fortalte dem at hvis de ikke gikk jevnt og trutt sørover mot Kikut, ville de ikke nå fram i dag. De hadde kart, men bare skikart der sommerløypene ikke sto inntegnet, så jeg prøvde å forklare dem hvor de skulle gå. De lurte på hvor de fine turveiene de hadde gått på i Holmenkollområdet var. Jeg måtte forklare dem at de var i Holmenkollområdet og ikke her. Her var bare skogstier og skogsbilveier. Det så ut som de forsto det.
To timer etter at jeg hadde kommet til Kikut, kom de danske jentene ruslende. Det hadde vært mye hardere og lengre enn de hadde regnet med. De hadde også gått feil i et hogstfelt, og hadde brukt mye tid på å finne stien. Men de kom fram til slutt, nærmere ti om kvelden. At jeg selv var svært sårbeint, fortalte jeg ikke noe om. Derfor ruslet jeg stille og fornøyd ned til Sørkedalen dagen etter. Håpet gnagsårene ville gro raskt til fjellturen som jeg ville dra på få dager seinere.
Til fjells
Nei, jeg hadde ingen problemer med dem når jeg dro av sted til fjells to dager seinere. Igjen gikk starten fra Sotaseter (dit jeg også dro i 2009). Dit kom jeg om ettermiddagen etter først å ha tatt tog til Otta, og så buss fra Otta til Sota. Underveis fortalte jeg bussjåføren at jeg hadde en studiekamerat som kom fra Sjåk, han het Erling. Det forårsaket en liten sightseeing gjennom Sjåk fordi sjåføren ville vise meg gården der Erling kom fra. Det var spesiell service!!
Sota er ei lita setergrend ved inngangen til Breheimen. Den gang var det setring der, og det er det fortsatt. For jeg har også i ettertid vendt tilbake til Sota — i 2009. I 1970 var turisthytta privat, nå er den drevet av DNT: men er en like fredelig plass på jord, selv om det har kommet noen flere hytter. Fra turisthytta kan du se en av 2000m toppene i nærheten, Tverrådalskyrkja (2057) stikke opp som ei fristerinne, “kom og klatre meg om du tør!” Det har jeg aldri gjort. I 1970 skulle jeg ikke passere i nærheten av henne en gang. Min plan var å trenge dypt inn i Breheimen uten å gå på noen bre i det hele tatt, bare fornemme nærheten.
Første delen er kanskje den kjedeligste: Å gå på seterveien inn til Mysubuttsetrene. Nå vet jeg at det fins en alternativ sti langs elva som er mye finere; den gikk jeg i 2009, men nå var jeg ikke så opptatt av det. Jeg passerte elva Mysubytta på ei skrøpelig bru (som var skiftet ut i 2009) og la i vei innover mot Surtbyttvatnet hvor det fortsatt var mye skog, men etter hver forsvant furua og så forsvant bjørkeskogen etter som stien krøp oppover mot Handspike – passet over mot Styggevatnet. Da var jeg kommet opp i 1400m.
Nå kom jeg inn i et landskap som var svært annerledes. Her var det iskaldt, været var temmelig disig med tåke på toppene, men ut av tåka på den andre siden av et stort vann, Styggevatnet, så jeg Jostedalsbreen i all sin velde. Dypt der nede ved vannet, kamuflert i alt det grå en liten rød prikk, Styggevasshytta. Dit skulle jeg. Det eneste jeg har notert i min 7.sans var at det var en lett tur.
Her var det ikke folksomt. Det så ut til at jeg ble alene på hytta denne natta. Jeg innrettet meg etter det. Jeg var forberedt, så det skremte meg ikke. Av og til er det godt å være aleine med sine egne tanker. Utpå kvelden en gang hørte jeg det puslet utenfor døra, og en mann kom inn. Han fortalte han hadde prøvd å gå videre over Sprangdalseggi, men det var tåkete så han hadde mistet merkinga, så han valgte å gå ned til Styggevasshytta igjen. Det var bra, for da var vi to til å lete etter merkinga neste dag.
I dag er Styggevatnet regulert med en høy demning og Styggevasshytta er flyttet nærmere Handspike og hovedløypa er lagt om til den nybygde hytta i Sprongdalen. Stien fra Sota svinger inn denne dalen ved foten av Greinbreen. Her gikk jeg i 2009. Det var egentlig ingen god opplevelse, ikke minst fordi jeg opplevde at følget mitt hadde det travelt med å komme fram til Sprongdalshytta. DNTs turleder var ingen hyggelig mann å forholde seg til. Derfor valgte jeg og snu og gå tilbake til Sotaseter igjen. Samtidig hadde jeg fått stor respekt for det jeg gjorde for 40 år siden på min tur gjennom Breheimen. Dette var virkelig barsk natur.
Men det var i 2009. I 1970 våknet vi opp til en strålende dag. Styggevatnet lå stille, kaldt og fredelig, mens sola glimtet i isen på Jostedalsbreen. Det var +3oC. Oppstigingen oppover mot Sprangdalseggi var tøff, men ga et fantastisk utsyn over Jostedalen og breen. Til slutt kom vi opp på selve eggen. Ja, det var vanskelig å finne merkinga, for her var isen nettopp trukket seg tilbake. Men i det fine været klarte vi etter hvert å komme over på den andre siden nedover mot Sprongdalen. Vi krysset Sprongdalen og klatret opp til Gluggevardholet før vi fortsatte nedover Greindalen før vi nådde fram til Arentzbu. Det var fint å gå ned Greindalen for vi fikk stadig utsyn til breene og fjellene omkring. Den kvelden ble den mest sosiale. Vi var hele 5 overnattingsgjester på Arentzbu denne natta.
I 2009 kom jeg aldri til Arentzbu. Den gruppa jeg hadde vært sammen med kom imidlertid dit, men ikke uten problemer. Like før Arentzbu trådde den eneste jenta i følget feil og brakk foten. De hjalp henne til Arentzbu, men hytta var uten forbindelse med omverden. Løsningen ble at gruppa dro av gårde tidlig neste morgen til Nørstedalsseter for å melde fra. Der har de satellittelefon. Det gikk greit, og bare minutter seinere var legehelikopteret på vei mot Arentzbu. Men hun måtte altså vente mange timer på hjelp ? sannsynligvis ikke uten smerter.
I 1970 – en vakker lørdag i august – ruslet jeg videre over Tråneklanten til Åsetvatnet og Åsete. Jeg kunne ha valgt å gå ned i Mørkrisdalen, den skal visst være dramatisk og vakker, men valgte å holde meg i fjellet en dag til. Dette er en vakkert og fredelig del av Breheimen, det er grønt og frodig og det var mange sauer. Stien gikk videre langs Åsetvatnet til jeg kom til Fast. Her har Turistforeningen ei bu, men jeg var kommet så godt i gang at jeg valgte å gå videre oppover langs Kjørvafosso og Hammardalsbandet og etter hvert nedover Hammardalen og Vigdalen til jeg kom til Turistforeningshytta Vigdalsstøl. Det jeg husker er at dette var en virkelig fin etappe. I det fjerne hadde jeg beundret Hurrungane, men fortsatt var det ingen breer å se. Jeg passerte et stykke fra Spørteggbreen, den var den nærmeste. Fra Vigdalsstøl var det imidlertid utsikt mot Jostedalen, jeg nærmet meg slutten av turen. Denne dagen hadde jeg gått to dagsetapper a 5 timer, men jeg kan ikke huske jeg var spesielt sliten. Kanskje jeg egentlig trivdes best i mitt eget selskap og i mitt eget tempo?
Jeg trodde jeg skulle være aleine på Vigdalsstøl, men ute på kvelden dukket det opp et par som også ville overnatte. Det var ikke noe i veien for det, men de var egentlig bilturister som hadde funnet det greit å kjøre opp til Vårstølen og vandre inn til Vigdalsstøl for overnatting. Det var ikke så langt å gå.
Det gikk to busser på søndag gjennom Jostedalen. Den ene gikk tidlig, den andre gikk seint. Med den første (ca. Kl. 0700 om morgenen) ville jeg nå helt fram til Bergen på dagen. Det ble til at jeg sto grytidlig opp, ruslet ned Vigdalen til jeg kom ned til Bruhaug i Jostedalen i god tid før bussen skulle komme. Her er forresten Jostedalen på sitt trangeste og veien går i tunnel gjennom Haukåsen. Det første målet var nådd. Jeg var svært fordøyd med denne turen så langt.
Har lyst til å hoppe fram i tid til 2009. Den gang valgte jeg å gå tilbake fra Sprongdalshytta til Sotaseter. Returen ble en mye hyggeligere tur enn turen bort, ikke minst fordi været bedret seg, men også at jeg gikk på egne premisser – trass i at jeg var blitt ganske sårbeint. Det mest “dramatiske” var når jeg ble omringet av en vennligsinnet geiteflokk. Har alltid syntes at geiter er allrighte dyr. Sota ble dermed min base noen dager, og det syntes jeg var veldig bra form for fjellferie. Den første dagen valgte jeg å bruke joggeskoene til å gå langs elva og oppover forbi Mysubytta et stykke. Gnagsårene var fortsatt plagsomme, men det var en fin tur.
De neste dagene ville jeg utfordre meg selv litt mer og gikk oppover lia opp mot Sottjørnin i retning Nørstedalen. Fikk en fantastisk utsikt over Sotadalen og breene bak. Foran ruvet to fjellkirker: Tundradalskyrkja og Tverrådalskyrkja – samt masse større og mindre breer. Ja, jeg var i Breheimen. Den neste dagen fulgte jeg sporene fra 1967 ved å gå opp til foten av Fortundalsbreen. Den hadde endret mye karakter. Den var blitt mindre og jeg kunne bare se blåis. Her måtte en nok ha skikkelig brodder for å komme over. Men det var et artig gjensyn med området jeg vandret i i 1967 i et øsende regnvær. Nå hadde jeg bare en iskald vind. Jeg kom tilbake til fjellet med en økt respekt, men også en beundring for den trollske skjønnheten som en fant her oppe.
Turen i 1970 endte ikke i Bergen. Der havnet jeg på kino sammen med fetteren min som ville se “Sangen om den røde rubin”, men vi sjokkerte publikum ved å forlate kinoen før filmen var ferdig. Jeg måtte rekke hurtigruta. Hurtigruta “Ragnvald Jarl” (i dag Sjøkurs) brakte meg til Måløy der jeg besøkte en tidligere klassekamerat av meg, Ole B, som var turnuslege der. Vi hadde en liten rundtur på øya der bilen brøt sammen. Dessuten besteg jeg Veten, det høyeste fjellet. Så litt fjell ble det der også.
Så brakte lokalbåten “Sunnfjord” meg fra Måløy til Florø, denne vestligste byen i Norge. Der sto Leif på brygga og ventet med bobla sin. Han var studie og skikamerat fra Oslo, men kom fra Ramsdalsheia mellom Florø og Førde. Jeg besøkte ham noen dager, var med på vedsjau og på fest på lokalet. Det jeg husker best er likevel de fjellturene bl.a. til Endestadnipa og Blånipa, vi hadde på heia. Det var hans hjem når han var hjemme, med utsikt mot Bremanger og Ålfotbreen. Når vi kom hjem fra turen lurte mora hans på hva han gjorde på heia når han ikke hadde noe egentlig ærend der oppe. Det var vel den holdningen de hadde som bodde slik til, og som ikke forsto seg på byfolks behov. Jeg tror det har endret seg med årene.
Det var nok en alene på tur beretning. Det har vært en del av dem. For meg har det gått bra, hadde ingen uhell av noe slag. Men i et område som Breheimen hvor det sikkert er relativt får vandrere vil jeg nok si det er lurt å være i alle fall to. Jeg er jo ikke av den “dristige” typen; utfordrer ikke meg selv ved å gå ut på kanten av stup osv. Dessuten er det jo sosialt å være to, kunne inspirere hverandre. Å gå i større flokker hadde jeg derimot dårlig erfaring med, jeg ble i alle fall fort det svakeste ledd og et irritasjonsmoment for de andre, dessverre også lederen av gruppa. Slik bør det ikke være……
En annen side er at i 2009 fikk jeg sansen for å ligge på ett sted og ta turer derfra i forskjellige retninger. Det tror jeg passer min alder, men jeg kan tenke meg at det også passer småbarnsforeldre, best. Jeg har forsøkt det i andre sammenhenger, med positivt resultat. Håper DNT tenker i slike baner.
Fjellet er et must!
