Nok en gang har “Messias” besøkt byen, uten at byens avis synes det er verdt å nevne i sine spalter. Det har jo nesten blitt en årviss (det vil si annet hvert år) foreteelse der byens egne kor og Kristiansand symfoniorkester (KSO) sørger for at det blir en minneverdig konsert i Domkirken – svært ulik andre konserter som står i kø nå i juletida. Dette verket har tålt tidens tann. Det er 274 år siden det ble framført for første gang i Dublin. I år hadde KSO invitert den verdenskjente estiske dirigenten Tönu Kaljuste til å dirigere det hele. Det var en mann med musikalsk innsikt, men også lun humor.  I tillegg hadde de fått fire unge og utrolig dyktige solister til å ta seg av solistoppgavene. Særlig imponerte bassesangeren stort.

Selv fikk jeg lov å være med i koret på ca. 80 sangere. Jeg hadde faktisk vært med på å framføre “Messias” før, i 1967, i Oslo, så det var nesten 50 års jubileum. Det ligger utrolig mye hardt arbeid bak, og mange øvelser. Messias er et krevende verk for korsangere fordi stemmene er “individuelle” samtidig som de er vevd inn i hverandre til en enhet. Det høres i alle fall slik for de som lytter til musikken, eller det bør høres slik ut. Her er det mange hurtige løp, melismer, og store sprang som det er vanskelig å treffe bestandig. Dette er typisk for barokkmusikk. Samtidig inneholdt musikken også signaler til publikum om innholdet, signaler som vi ikke vet mye om i dag. Mange punkteringer i notebildet betydde for eksempel verdighet, opphøyethet. Alt dette og mye mer ble vi instruert om av vår dyktige instruktør Ragnar Rasmussen. Da hoveddirigent Kaljuste kom den siste uka før konserten, fikk vi nye instruksjoner om for eksempel betoning av tekst – sterkt og svakt osv. Det ble lange og intense øvelser før konserten.

Kaljustes versjon av “Messias” opplevde jeg som full av fred. Kanskje vi trengte det i vår ellers oppjagete tid? Hans tempi var ikke av de raskeste; den berømte pastoralesatsen ble en vakker stemning – på barokk vis. Kontrastene ble store når Kaljuste bare lot to fioliner spille duett i et lite mellomspill i den massive sluttsatsen der kor og orkester ender opp med et mektig Amen. Snakk om kontrast!! At billettene til konserten ble revet vekk samme dag som de ble lagt ut, tyder jo på at en slik konsert har publikums interesse; men ikke Fædrelandsvennens.