Gå på tur i skog og mark har noe jeg har drevet med all min tid. Egentlig ikke systematisk; det har vært tider jeg ikke har vært særlig ute i naturen, trolig av rein dovenskap. Noe av det jeg husker best fra ungdommen er for eksempel alle turene jeg hadde på ski og sykkel og i fjellet. Det har jeg allerede skrevet ganske mye om, og jeg har forbauset meg selv og andre at jeg husker så mye.
Barndom
Med meg startet det i barndommen. Søndagsturen var en tradisjon – egentlig typisk norsk sådan. Men den var ikke gjennomført. Det var ikke “ut i skogen” hver søndag. Fram til jeg var 16 år bodde jeg i Oslo og det var naturlig å dra til Nordmarka for å gå på tur. Maridalen og Sognsvannsområdet ble brukt en del.
Å komme på fjellet var en sjeldenhet, men det hendte jo en sjelden gang. Mine foreldres første sykkeltur gikk fra Lifjell – noe jeg husker lite av. En gang var vi på Norefjell, det må ha vært i 1950 rett før jeg begynte på skolen. Et par ganger var jeg med familien Bjørneboe (min fars fetter) til hytta deres på Fefor ved Vinstra. Siste gangen gikk min mor og jeg til fjelltoppen Ruten hvor vi skuet Jotunheimen i det fjerne (1959). Det var en av gangene jeg virkelig fikk fjellfornemmelse. At det daglig kom en flokk geiter med en stut på slep forbi hytta satte bare en spiss på det hele.
1955 var en tørr sommer. Jeg husker jeg fikk være med mine fettere til hytta deres på Golsfjellet. Det var en opplevelse som går inn i boka for de lyse barndomsminnene. Husker godt det var så lite vann i fjellbekkene at vi fisket småørret med hendene. Fikk jo noen fine turer på snaufjellet også.
Det var også året for de første sterke fjellminnene fra selveste Jotunheimen. Min mor hadde en ukes ferie og vi reiste helt til Eidsbugarden Høifjeldshotell ved Bygdin. Tror min onkel Fritjof var med å ordne noe der, vi møtte han og tante Solveig da vi kom. Vi fikk noen fine turer innover i fjellet før jeg forstuet foten. Mor hadde med et Kodak bokskamera så det fins en del dokumentasjon fra turen. En av de siste dagene var vi med en rundtur med buss til Årdal og Lærdal og tilbake over Fillefjell. Det jeg husker best var turen fra fjellet og ned til Årdal på den gamle anleggsveien med 43 svinger der bussen måtte rygge i flere av svingene. Bussen var en typisk “nesebuss”, Husker også at båtturen over Tyin tilbake var svært kald. Det var bygd vei mellom Tyinholmen og Eidsbugarden, men det eneste som trafikkerte den var en gammel T-Ford.
Ungdom
Da jeg var 16 flyttet vi ut til huset i Bærum som min far førte opp, men som han også tok sin død av. Her fikk jeg ganske fritt spillerom. Jeg gikk ingen søndagsturer med mor lenger, men på egenhånd eller med kamerater. Ofte var det sammen med fetterne mine som bodde like i nærheten, og ofte var det i kombinasjon med sykling. Husker også at jeg hadde to turer i mørke – en til Løvlia og en til Kikut. Husker at den til Kikut ga vi opp under veis på grunn av masse regn. Da vi kom tilbake til byen hadde det ikke kommet en dråpe der.
Det tok vel for alvor av da jeg begynte å studere. Da jeg var med i skolelaget, ble det en del turer til Nordmarkskapellet, både dagsturer og overnattingsturer. Skiforeningen arrangerte “Kjentmannsmerket” noe jeg engasjerte meg i. Da måtte jeg dra på turer i hele Oslomarka for å få nok stempler. Ble jo ganske godt kjent i Oslomarka på den måten, og lærte å bruke kart (og kompass). Fullførte kjentmannsmerket to ganger, en gang på sommerføre og en gang på ski. Det siste var tøffest. Til slutt ble det Oslomarka som ble temaet for hovedfagsstudiet i geografi, noe som ikke var helt vellykket. Men da fikk jeg virkelig kommet meg rundt i marka, ikke minst i “mitt” område av marka, Vestmarka, Bærumsmarka og Krokskogen.
Selv har jeg alltid satt Krokskogen høyest, kanskje fordi det var det som kom nærmest fjellet. Gyrihaugen besøkte jeg flere ganger, men brukte sykkel for å komme dit. En gang tilbrakte jeg og en kamerat sommernatten der. Da vi syklet hjemover tidlig om morgenen, hoppet og spratt det over alt av harer i veien! Dessuten var Krokskogen masse kulturhistorie. I den vestre delen lå det mange setre – ofte i store setertun med mange hus som Fjellseter, Sørseter og Finneflakseter. Lenger østover lå finneplassene som Mattisplassen, Monsebråtan mfl. Det var den vestligste utbredelsen av finneinvasjonen i Norge på 17- og 1800-tallet.
Det er på denne tida jeg gjennomfører mine turer på sykkel og til fjells som jeg har skrevet om tidligere. Grunnlaget ble altså lagt i Nordmarka og på Krokskogen. Mye sykling i marka, spesielt om sommeren.
Bodø 1972 – 1978
Etter at jeg ble gift gikk turaktiviteten ned, og etter hvert ble det barn og familieliv som tok mye av tida. Kanskje også litt dovenskap. Bodø var et fantastisk sted både i forhold til fjell og skog. Kom dit i 1972 som nyutklekket lektor fra UiO. Hadde vært her et halvt år i militære i 1965 i Bodin leir i et kompani som tilhørte Brigaden i nord, vårt forsvar mot Sovjet når de kom, om de turte! Da lærte vi det meste av Bodømarka å kjenne, så der var jeg kjent fra før.
Mens vi bodde i Neståsveien, hadde vi fjellet rett bak oss; Ravnflåget. Derfra var det fantastisk utsikt over Bodø. Omtrent like lang tid tok det å gå opp til Turisthytta hvor du i tillegg til utsyn over byen fikk flott utsikt mot Landegode og Værøy og Lofoten. Ikke få ganger jeg har gått opp der for å observere midnattssola mot Landegode. Det er jo et klassisk sted å ta nettopp slike bilder. Etter hvert ble det å gå til Keiservarden (366moh) et must. Det er godt over skoggrensen på rundt 300m ute ved kysten og en føler seg virkelig på fjellet. Den fikk navnet fordi Keiser Wilhelm II besøkte fjellet i 1889, året før han ble keiser. Utsikten herfra er fenomenal (unntatt siste gang jeg var der; da holdt jeg på å gå meg vill i tåka). Nordover har vi Løpsfjell oppover mot Steigtind som er nokså markant fra de fleste sidene du ser det fra. I løpet av de fem årene jeg bodde i Bodø fikk jeg flere turer innover i fjellheimen, i tillegg til de turene som gikk i Bodøskogene.
Jeg har ikke vært noen kløpper til å klatre i bratte fjell. Det var det store muligheter for mens jeg var i Bodø. Bodøs høyeste, Breiviktind på 1156moh, er et slikt fjell. Derimot gikk jeg opp på Heggmotind, 798m, flere ganger. Det var en grei tur uten at det virket farlig. Du hadde utsikt mot Bodøs alpine verden av spisse og nokså utilgjengelige (for meg) topper der en av dem var nettopp Breiviktind. Dypt der nede var Heggmovann som jeg gikk på ski over i militæret.
En annen fjelltur jeg hadde var på Mjelle. Tindene ved Mjelle hadde fascinert meg, og de så ut til å være mulig å komme opp på for en slik som meg. Det var vår og snøen hadde ikke helt smeltet bort i fjellet. Det gikk ganske lett og greit oppover fjellet, været var bra og utsikten til begge sider var storslagen. Etter hvert som jeg kom oppover, kom jeg til å kikke opp i lufta, og der svevde et par havørner. Foreløpig brydde jeg meg ikke noe særlig om det, men da jeg kom enda høyere så jeg at tallet på ørn var seks, og at jeg syntes de kom nærmere. Jeg stoppet opp og vurderte situasjonen. Ennå var det et stykke igjen til toppen, og jeg visste at havørn sjelden gikk til angrep på mennesker. Men likevel, jeg begynte etter hvert nedstigningen, men synes likevel at ørneopplevelsen var verdt selve turen. Jeg så en del havørn i Bodø, men det er mer ørn i dag etter hva jeg har hørt. Så også en del ryper i fjellet i Bodømarka.
Mens jeg var i Bodø, reiste jeg litt rundt. Gikk litt innover noen anleggsveier ved Valljord nord for Fauske til Siso – en oppdemmet innsjø; en annen gang gikk jeg inn Junkerdalen nede ved elva. Det var litt spennende. Den dalen er spesiell på grunn av det sjeldne plantelivet som finnes der. Dessuten kjørte jeg inn mot Graddis lenge før Graddisveien var åpnet. Hadde forresten en drøm om å gå inn i Rago nasjonalpark, en nokså vill nasjonalpark uten overnattingsmuligheter med forbindelse med en mye større nasjonalpark på den andre siden av grensa. Det ble med drømmen.
Selv om mine turer i Bodø og omegn var nokså begrenset, var naturinntrykkene sterke. Da vi bodde på Hunstadmoen, lå Børvasstindan på den andre siden av fjorden, de ble våre hjemmefjell. Fin utsikt fra stuevinduet, eller når jeg gikk på tur med barnevogn eller lekte med ungene på lekeplassen. Jeg har vendt tilbake en rekke ganger.
Noen ganger når jeg kjørte mellom nord og sør valgte jeg veier som ikke akkurat var den “slagne landevei”. Da var det ofte fjellområder som lokket meg. En gang da jeg valgte å kjøre hjemover over Gudbrandsdalen, svingte jeg av ved Ringebu for å kjøre over til Folldal og videre til Alvdal i Østerdalen. Underveis ville jeg komme tett på Rondane, der jeg gikk min første hytte til hytte tur i 1966. Jeg beundret fjellene på ny der de langsomt gled forbi. Langt inne på fjellet sto det to personer og haiket. Jeg stoppet og tok dem med, og tenkte det var et underlig sted å haike. Derfor spurte jeg dem hvorfor de sto langt inne på fjellet, de så ikke akkurat ut som fjellvandrere. De var ikke særlig villig til å kommentere det; men etter hvert som de syntes jeg var vennligsinnet nok, fortalte den ene at de hadde haiket fra Oslo, men da det gikk opp for sjåføren at han hadde med to AKP-mlere som nettopp hadde kommet hjem fra Albania, hadde han kjørt opp på fjellet og hevet dem av der. Den ene av dem jobbet på Aker-Verdal, den andre var student. Ok, sa jeg, men jeg skal til Røros så jeg vil hive dere av der. Det var de imidlertid godt fornøyd med.
Ja, Bodømarka er flott, og Nord-Norge har en skjønnhet som det er vanskelig å glemme.
