Diskusjonen var heftig på 60-tallet omkring utbyggingen av Aurlandsdalen som Oslo Lysverker ville utføre. Selvfølgelig fikk de klarsignal av Stortinget. Selve utbyggingen ville starte i 1970 fikk vi vite. Det var ennå mulighet til å oppleve denne unike dalen uberørt i noen få år til.
På denne tida var diskusjonen omkring miljøspørsmål og ikke minst verdien av uberørt natur i sin startfase. Like etter ble de første store demonstrasjonene mot kraftutbygging foretatt (Mardøla). Miljøspørsmål ble diskutert på universitetet, men den druknet nok i den virkelig harde debatten om det politiske ungdomsopprøret som fant sted på denne tida. AKP-ml satte sitt sterke preg på universitetshverdagen, og for dem var ikke miljøspørsmålet det viktigste.
Carl Lauritz (CL) og jeg bestemte oss for å ta denne turen. CL var en venn fra koret som jeg var blitt med i (Akademisk korforening, AKF). Vet ikke helt om vi hadde planlagt turen i detalj. Den første delen av planen var i alle fall svært så tydelig: Å gå ned Aurlandsdalen. Den andre delen var å gå videre nordover og kanskje nå Sotaseter igjen.
Avgang fra Oslo Ø kl. 0945 midt i august. Vi forlot toget på Finse i strålende vær og begynte klatringen mot St. Paul. Det var en ganske jevn stigning oppover, men etter hvert videt utsynet seg sørover og vi fikk utrolig flott utsikt mot Hardangerjøkulen. Kommet over toppen begynte vi å kunne skimte konturene av Aurlandsdalen som vi skulle vandre nedover i noen dager. Etter noen timer nådde vi ned til Geitrygghytta som ble vår første overnatting.
Geitrygghytta er fortsatt en sentral DNT hytte i dette området, men etter utbyggingen av Aurlandsdalen og Rv50, som går i tunnel like i nærheten, har den blitt mer tilgjengelig og ikke fullt så fredelig.
Er ikke helt sikker på hva som skjedde (om det var min eller CLs sjarm), men vi fikk nokså god kontakt med to jenter som hadde samme ærend som oss, Kari og Vilbjørg, Det ble til at vi slo følge hele dalen ned. Det var svært så hyggelig.
Den første delen av turen gikk ikke nede i dalen, men oppe på fjellryggen over dalen på mellom 1300 og 1400m. Derfor hadde vi god utsikt ned i dalen. I det vi nærmet oss Steinberdalshytta, begynte vi å nærme oss dalbunnen. Også i dag går stien her oppe. Jeg vil påstå vi koste oss nedover. De serverte rømmegraut på hytta, og jeg mener å huske at vi tok for oss av grauten. Rømmegraut er godt i fjellet.
Da vi gikk videre, møtte vi en kar med hest og kløv. Det var den viktigste måte å transportere ting på tidligere, og en kan forstå at det må ha vært litt av et slit og ikke minst farefullt på enkelte steder. Det var ikke akkurat den “slagne landevei” gjennom dalen – slik det er i dag. Nå fulgte stien selve dalbunnen, og jeg følte vi gikk fra det ene vakre landskap etter det andre. Her var det mye livgivende vann, grønt og frodig, så jeg tenkte det ville bli rart når dette forsvant. Det kan ikke erstattes. Vi kom til Øvstebø utpå ettermiddagen en gang.
Jeg har vært i dette området mange ganger seinere etter utbyggingen, Etter min mening er området mellom Øvstebø og Geitrygghytta bortimot ødelagt. En trafikkert riksvei og en stor demning er den viktigste årsaken til det samt ukontrollert hyttebygging. Den landskapsidyllen som hersket her før, er umulig å gjenskape. Nå går stien mellom Øvstebø og Steinbergdalen oppe i lia, men det hjelper ikke særlig, for inntrykket herfra er det samme. Har prøvd.
Øvstebø (stedet kalles i dag Østerbø, men innehaver fortalte meg at begge navn er riktige) var i 1969 to isolerte gårder og turiststasjoner. De var avhengig av forsyninger på kløv eller på annet vis. Om vinteren var de ofte helt isolert. Hvis folk ble syke, var det umulig å komme til Aurland etter hjelp. De hadde også egen kirkegård her som ble brukt en periode. Ellers ble de døde oppbevart til våren for så å bli transportert ned til bygda for gravferd.
I dag er det to moderne turistbedrifter omgitt av mange hytter og mye asfalt. Bare kirkegården er den samme. Karakteren på stedet er en helt annen.
Etter en god natt på fredelige Øvstebø, ruslet vi videre nedover Aurlandsdalen gjennom den delen som er den villeste. Det varierte fra trange passasjer til vide voller med blomster og gress. Først kom vi til Nesbø, idyllisk liggende ved Nesbøvannet. Lenger ned tar Bjønnstigen av, men den gikk vi ikke. Vi gikk langs elva – noen steder går stien på hyller sprengt inn i fjellet – ikke nødvendigvis for så veldig lenge siden. Tør nesten ikke tenke på hvordan framkommeligheten var før den tid. Noen steder er det spor etter fraflyttede bruk som Holmen, Skori. Berekvam og Teigen. Vi måtte stoppe og beundre steinformasjonene i “Vetlahelvete” – sterke krefter hadde vært i vært i aktivitet her. Etter flere timer og mange inntrykk, kom vi til Sinjarheim, et fraflyttet klyngetun, men godt tatt vare på – på dugnad. Dette var den største gården i Aurlandsdalen og den siste som ble nedlagt i 1922. Etter det har det vært stølsdrift.
Fra Øvstebø og til Vassenden er Aurlandsdalen lite påvirket av utbyggingen. Bare et par tre steder kan en høre eller se den nye Rv50 oppe i lia på den andre siden av dalen. Du kan imidlertid merke at det er lite vann i elva – i alle fall i forhold til det som var.
Jeg har vært i Aurlandsdalen ved to anledninger for ikke mange år siden. Den første gangen kom jeg fra en fjelltur i Jotunheimen. Jeg lå på Glitterheim og besteg Glittertind. På veien hjem stoppet jeg i Aurland og kom i prat med noen som skulle gå Aurlandsdalen fra Øvstebø neste dag. Det var en god idé, tenkte jeg. Kanskje kunne jeg ta en tur til Sinjarheim og tilbake før jeg reiser hjemover. Som sagt så gjort. Ble en flott tur med mange bilder. Hyggelig å se hvor fint det var på Sinjarheim. Du så også tydelige spor etter enormt steinras som har gått like ved gården Almen.
Den andre gangen var året etter. Da stoppet jeg på Østerbø for å gå til Sinjarheim og tilbake. Det ble bare nesten for jeg gikk bare til Vetlahelvete, men det var lang nok tur for meg med mange spennende opplevelser. Faktisk litt skummelt for en som har opparbeidet seg litt høydeskrekk i løpet av årene.
I 1969 opplevde vi også villskapen i landskapet på stien nedover og undringen over at her hadde det bodd og gått mennesker. Det var mange som sammen med oss tok turen nå som det var bortimot siste mulighet til å oppleve dette dalføret i nesten uberørt tilstand. Den berøringen som hadde vært til nå av menneskene var på naturens egne betingelser, og med slit og strev som del av dagliglivet.
Kommet ned til Vassbygdi og etter hvert til Aurland var vi kommet til en helt annen virkelighet. Vi var i vår egen tid, det var på tide å ta farvel med Aurlandsdalen og Kari og Vilbjørg.
