Setesdalsbanen er et levende museum. Driften er for lengst opphørt (1962), nå er det bare minnene tilbake. Men det er aktivitet der, og om sommeren strømmer publikum til for å oppleve “gamle dager”. Det finnes flere slike museer i Norge, bl.a. Krøderbanen og Thamshavnbanen. NSB har også sitt museum på Hamar. Det kjenner de fleste til.
Også lokaltrafikken i de større byene har sin museumsvirksomhet. Trondheim har et større museumsanlegg på Munkvoll med vogner fra hele driftsperioden. Der ble jo trikkedriften nedlagt i 1987, men gjenoppsto etter to år som Gråkallbanen.
I Bergen ble trikken nedlagt 31.12 1965 og samtlige vogner ble dumpet på sjøen – unntatt en, nr.10 fra ca.1900! I dag har Bergen fått en moderne Bybane og de forskjellige bydelene kappes om å få ny linje. I Bergen diskuterer de ikke om de skal ha trikk, men hvor trikken – nei unnskyld – Bybanen skal gå. På museumssiden er derimot Bergen dårlig stilt. Det fins en gammel vognhall på Møhlenpris og det fins noen spor retning byen, men ingen vogner. Det vil si det fins en klassisk Oslovogn (det gikk en Oslovogn i trafikk i Bergen) nr.74 (som er omdøpt til 47?), og noen innkjøpte Rekovogner fra Berlin. Det er alt.
Da er situasjonen en helt annen i Oslo, trikkeby nr.1 i Norge. Det fins så mange gamle trikker (og busser) i Oslo at de er lagret på mange steder i og utenfor byen: Follum ved Hønefoss, Torshov, Vinterbro ved “Tusenfryd” og Vognhall 5 på Majorstua. Vognhall 5 er det eneste som er åpent for publikum. I tillegg har Ruter #, trafikkselskapet i Oslo, et gammelt vognsett fra 1913 som de drifter selv, nr. 70 + 457. Det er ute og lufter seg vanligvis en dag i uka i helgene. Et svært populært tiltak.
Bak denne museale aktiviteten står en frivillig organisasjon: Lokaltrafikkhistorisk forening, LTF, som har sine røtter tilbake på 1960-tallet da trikkene ble brent (1968)! Det skapte en støkk i en del trikkeentusiaster. (I parentes må nevnes at en viss Carl Fredrik Thorsager var innom her før han engasjerte seg sterkt i Setesdalsbanens ve og vel. At han i dag er engasjert i et annet museumsprosjekt ikke så langt unna, er kanskje ukjent for de fleste. Omkring den gamle stasjonen på Tveide i Birkenes har han tenkt å bygge opp et jernbanemiljø i forbindelse med Lillesand-Flakvandsbanen, som ble nedlagt i 1952, men som det fortsatt finns spor etter. Blant annet er det snakk om å oppføre en av vognhallene som sto i Lillesand og som nå ligger lagret på Grovane.)
LTF er på mange måter en parallell til Setesdalsbanens venner, men har ansvaret for mange museumsvogner og selve museet på Majorstua og Vinterbro. Alt i alt har foreningen ansvaret for 84 skinnegående vogner, 41 busser og diverse annet. Det er mye å holde orden på. Det er etablert et samarbeid med Ruter på en del områder. Det er bl.a. LTFs mannskaper som bemanner museumsvognene når de er ute og kjører. Det er jo et problem at nettet er i stadig utvikling og fornying, det er nesten ikke noe av det gamle igjen. Kravet til sikkerhet har blitt skjerpet til det umulige. Spenningen på trikkenettet er hevet fra 600V til 750V AC. Tåler det gamle elektriske anlegget på veteranene denne nye spenningen? Det må gjøres tilpassinger. På forstadsbanene er det å kjøre musealt blitt umulig fordi det ikke finnes kjøreledning lenger (bare mellom Jar og Bekkestua). Selv de røde T-banevognene som sluttet å gå i 2009, kan ikke brukes på grunn av nytt signal- og sikkerhetssystem. Vil en oppleve de gamle trikkene i Oslo, må man gå til Majorstua og Vognhall 5.
På Majorstua var det i sin tid et sentralt kommunikasjonspunkt. Her møttes to baner fra gammelt av – til dels i samtrafikk: Kristiania Elektriske Sporveier (KES) og Holmenkollbanen (HKB). Begge hadde vognhaller her og i perioder hovedadministrasjon. Alt dette er borte. Til og med HKBs vognhall og verksted ble nedlagt og flyttet til Avløs. I dag er det bare Vognhall 5 tilbake. Den ble oppført i 1913 og er en typisk vognhall for sporvogn med inspeksjonsgrav under de fleste av sporene. På museet er det utstilt 25 sporvogner og 10 busser pluss bildedokumentasjon på kollektivtrafikkens utvikling og historie i Oslo. Så hvis man er interessert i dette temaet er det mye å lære. Ellers er det bare å gå rundt og beundre de utstilte kjøretøyene og ha i bakhodet den nytten de gjorde for å frakte folk rundt om i denne byen.
Det hele startet med hestesporvei i 1875. Det er utstilt en vogn fra hestesporveiens tid i vognhallen, ellers er det lite tatt vare på fra den tida. Den siste rutegående hestesporvogn gikk i 1904, men senest i år (2015) var vogna ute av vognhallen en tur fordi trikken i Oslo fylte 140 år! Den virkelige transportrevolusjonen fant sted i 1894 da KES startet opp den første elektriske sporvei. Vogna fins den, men på Teknisk museum på Kjelsås. Da LTF ville ha den ut i forbindelse med 100-års jubileet i 1994, var svaret nei. Den var sperret inne bak en Caravell flymaskin og var umulig å få ut. Det ble med et bilde båret i kortesjen.
Derfor er den eldste (elek)trikken i samling ikke en trikk fra sentrumslinjene, men en forstadsbanevogn fra HKB, nr.8. Den er fra 1898 og ligner mistenkelig på en vanlig trikk, men den gikk bare mellom Majorstuen og Holmenkollen (i dag Vettakollen). Tror ikke den er kjørbar.
Fra 1898 har vi imidlertid to andre vogner som begge gikk i bytrafikk, nr.6 og nr.32. De kalles begge “Union-vogner”, men de ser forskjellige ut. Det skyldes at nr.6 ble sterkt ombygd rundt 1915 og har fått det klassiske oslotrikk-utseendet. Nr.32 derimot var lenge arbeidsvogn og ble aldri “modernisert”. I dag er den forsøkt tilbakeført til sitt opprinnelige utseende med åpne plattformer der føreren sto ute i vær og vind. Vogna er restaurert og er nesten kjørbar. Den har dessuten fått “grønntrikkens” (KSS = Kristiania Sporveisselskap) farger. I Kristiania var det nemlig to private selskap som konkurrerte om passasjerene, dog ikke på de samme linjene. Og de fleste trikkelinjer gikk til byens vestkant der de bemidlete bodde, det var nemlig de som brukte trikken og det var der pengene satt. Etter hvert ble også byens østkant forsynt med trikkelinjer.
Litt om trikkelinjene i Oslo: Inne i byen opererte de to private selskapene KSS og KES. Fra 1925 var det ett selskap, Oslo Sporveier. Utenfor var forstadsbanene: Bærumsbanen (Kolsåsbanen/ Lilleakerbanen der den siste var knyttet til bynettet), HKBs tre linjer til Frognerseteren, Sognsvann og Røa/ Lijordet/ Østerås. De hadde store vogner. Fra 1928 var tunnelen til Nationaltheatret ferdig. Dit kjørte HKBs linjer samt Kolsåsbanen (fra 1942). Kjelsåsbanen, Østensjøbanen og Lambertseterbanen (fra 1956) hadde alle forbindelse med bybanenettet. Lambertseterbanen og Østensjøbanen ble ombygget til T-baner fra 1966/67. Ekebergbanen hadde sine egne vogner, men fra 1975 ble de trafikkert av vanlige bytrikker.
Bruker vi året 1980 som eksempel, hadde Oslo 4 T-banelinjer i øst; 4 forstadslinjer i vest – uten forbindelse med hverandre og 4 trikkelinjer. Bystyret gjorde et vedtak i 1960 om å nedlegge trikken. Det skjedde heldigvis ikke. I 1975 opphevet bystyret vedtaket og 7 år seinere kom de nye leddvognene og brakte trikken inn på nytt spor!
Det blir for langt å fortelle om alle vogntyper som befinner seg på museet. Du vil finne den toakslete “klassiske” Oslotrikken av type SS i både blå og grønn utgave (begge fra 1913), en kommunal (ombygd) Hawa og en ekte Hawa, de største av de toakslete fra 1920 årene. De såkalte “gullfiskene” kom i 1937 og 1939 var den gang de kom svært moderne. Halvparten av dem kom til å gå på Bærumsbanen mellom Oppsal og Kolsås. Den siste gikk sin siste tur i 1985 etter over 40 år. Der hadde i flere år gått de såkalte A-vognene, tyskproduserte boggivogner fra 1926. Både de og Gullfiskene fikk et langt liv på banen, men mange av A-vognene ble etter hvert brukt i å lage de store forstadsbanevognene (C-vogn) på Kolsåsbanen. Kolsåsbanen mellom Jar og Majorstua ble åpnet i 1942 og gjorde reisen til Oslo fra Bærum mye enklere for mange. Det er en slik mørkeblå vogn (405) på utstillingen.
Ekebergbanen er representert med flere vogner fra 30-tallet. Det som var spesielt med denne banen var at den hadde et tospenningssystem: 600volt i byen og 1200V på Ekebergstrekningen. Vognene deres var ganske store og “klumpete” og var seine i bytrafikk. De eldste av vognene ble kalt “vikingskip”.
Holmenkollbanen er også representert med to vogner: Nr.42 og 110. Nr. 42 ble tilbakeført til sitt opprinnelige utseende til 100 års jubileet i 1998. Opprinnelig er den fra 1914. Den andre vogna, 110, står i utstillingen i sin siste utgave etter sin andre ombygging til gjennomstrømmingsvogn. Begge vognene er selvfølgelig teakvogner, Holmenkollbanens varemerke. Den siste vogntypen, 600 typen, er ikke representert på utstillingen, men det er tatt vare på minst 4 av dem. Disse forstadsvognene er ganske store og tar mye plass. HKB ble “spist opp” av Oslo Sporveier i 1975. HKB hadde 5 stålvogner også, og av disse er 501 bevart et annet sted.
Bytrikken er selvfølgelig representert med mer moderne vogner som “kylling”, “Høka” og ombygd Høka, SM83. “kylling” er en “ulv i fåreklær”, moderne karosseri på gammelt understell. Ingen heldig løsning. Høkaen var Oslotrikken fra 1951 til 1997 da de siste gikk ut av trafikk. Dessuten vil du finne en T-vogn i utstillingen. De trafikkerte T-banen fra 1966 til 2010.
For bussentusiaster; joda, de fins de også bl.a. “Flodhest”, Makrellkasse”, trolleybuss og nesebuss fra Ekebergbanen. Vanskelig å få oversikt? Det eneste er å ta en tur til Oslo og besøke museet, det er i alle fall åpent i helgene. Og hvis det passer, ta en tur med gamle 70 + tilhenger 457 til nye Bjørvika, det er en reise verdt!
