Juleevangeliet er en vakker musikalsk historie omkring julens sentrale budskap opplevd gjennom et barn, Victoria. Vi er mange som er med: Symfoniorkesteret (KSO), Sølvstrupene (på nesten 150 sangere) der jeg har vært med på øvelsene, KKOK (Opera og kammerkoret) der jeg også er med, barneballett og barneskuespillere, presten Lars Emil Nielsen (fra Lillesand, som jeg ellers bare har sett i komiske roller), Victoria, redaktøren, læreren og Isa Katharina Gericke som mamma og sopransolist.
Musikken er hentet fra det klassiske repertoar og tradisjonelle julesanger. Ikke alt har direkte med julen å gjøre. Tsjaikovskijs to satser fra Nøtteknekkeren, foregåri balletten på julaften, men handlingen i denne balletten har ingenting med vår forestilling å gjøre. Så mens en i balletten pynter juletreet, skriver Victoria på 8 år brev til Fædrelandsvennen til den samme musikken.
Selve juleevangeliet leses av presten mens orkesteret spiller Faurés “Pavane pour une infant défunde” – pavane for en død prinsesse. Det kan jo virke som en musikalsk selvmotsigelse, men jeg synes den sekvensen har blitt noe av det vakreste i hele forestillingen.
Selv synes jeg at dette er en svært vakker forestilling. Det er ikke alt som foregår på scenen som når fram til oss korsangere som står bak, men det meste går inn. Stykket åpner med Carillon fra Bizets “L’Arlesiennesuite” hvor brassinstrumentene har en sentral rolle, spesielt hornene. Av og til kunne vi oppleve en spesiell stereoeffekt fordi vi befant oss midt mellom trombonene og hornene.
Vi sto nær treblåserne noe jeg opplevde som veldig godt – bare vellyd fra den kanten. De tre fløytistene hadde mer enn nok å gjøre, og jeg syntes at Anne Randi Haugejorden gjorde en flott innsats i Pavane. Jeg reagerte første gang litt negativt på Jon Klevelands arrangement av “Jeg er så glad hver julekveld”, som sto for meg som noe vel søtt; men etter flere gangers gjenhør, har jeg endret oppfatning noe, selv om jeg fortsatt hører “Disney-klanger” særlig i strykerne.
Jeg ble negativt overasket da de foran generalprøven fjernet stolene. Jeg ble litt sint og tenkte at det går da ikke an. Men det gikk an, bare ikke tenke på det. Som korist opplevde jeg ofte å drukne i klang og det som skjedde omkring deg. Det kunne være vanskelig å høre hva en selv gjorde. Håper at timingen fungerte, prøvde å holde fokus og ha kontakt med dirigenten så mye som det lot seg gjøre. Under begge konsertene fikk jeg frysninger på ryggen da sopranene satte inn med overstemmen på “Deilig er jorden”, så vakkert var det.
Dette kan ikke sammenliknes med Händels “Messias” som vi framførte tidligere i desember. Musikalsk og personlig var det en større opplevelse, men som mental forberedelse til jul synes jeg Juleevangeliet har mye for seg. Å få være med på det er nærmest en gave.
