Det ble bare besluttet at vi skulle ta en tur til Magadi denne søndagen. Vi har vært der flere ganger før, men da i andre ærend enn i dag. Vi skulle nemlig besøke Magadis swimmingpool med ungene. Derfor var vi nokså mannsterke da vi forlot Fountain View Estate tidlig om morgenen i vår blå Toyota varebil med innmonterte busseter.
Det første valget sto vi foran allerede da vi kom til hovedveien. Skulle vi kjøre vestover via Isinya – Kiserian, eller skulle vi kjøre østover via Nairobi – til Kiserian og videre de 80km til Magadi. Avstanden var omtrent den samme, men veien via Isinya var så mye dårligere – i alle fall deler av den. Jeg sa ? vi kjører til venstre, og slik ble det.
Magadi er en innsjø som har varme kilder som produserer naturlig soda like ved grensa til Tanzania. Et britisk firma (ICI) hadde lenge produksjonsrettighetene. I dag er det indiske firmaet Tata som produserer soda her i et stort fabrikkanlegg. Den ferdige sodaen blir transportert med egne tog til Mombasa. Magadi ligger i Rift Valley der dalbunnen bare er 600moh så Magadi er ett av de varmeste stedene i Kenya. Vi har vasset i de varme kildene tidligere og kjørt inn i Tanzania ved Lake Natron. Det var en varm opplevelse.
Veien fra Isinya til Kiserian, en strekning på 40km er virkelig dårlig halvparten av strekningen. Veien har vært asfaltert, men asfalten er nå stedvis bare hull og umulig å kjøre. Det folk gjør da er å kjøre helt på kanten av veien, gjerne lage sin egen kjørebane. Noen tråkler seg fram ved å bruke hele veiens bredde. Vi fulgte et slikt spor på kanten av veien, ikke uten rystninger, og Fatma erklærte at tilbake skulle vi velge Nairobialternativet, ellers skulle jeg og Buda måtte sitte i baksetet og hun kjøre. I Kaijado county er veiene tydeligvis ikke prioritert. Det som skjer er at enkelte spekulerer i den dårlige veistandarden, tar med seg spade og later som de reparerer veien ved å fylle grus i noen av hullene. Så prøver de å stoppe bilene som kjører forbi for å få dem til å betale for “arbeidet”. Kreativt, men lett å avsløre.
Landskapet som veien fører gjennom er flatt og åpent med enkelte kuflokker blandet med sebra. Vi kjører hele tiden mot Ngongfjellene hvis høyeste punkt er 2460moh, nesten som Galdhøpiggen uten snø, og etter hvert som vi kommer nærmere, blir landskapet frodigere med enkelte større farmer og en veldig fin privat skole. Og så kom vi til Kiserian, Nairobis ytterpunkt i retning mot Magadi.
Vi kjørte nå oppover langs Ngongfjellene i et åpent frodig landskap. På toppen svingte vi brått til venstre og et helt nytt landskap åpnet seg for oss dypt der nede: Rift Valley. Det er ganske imponerende landskap med et eget økosystem. Veien gikk nå stort sett nedover i et ganske øde og tørt landskap. Bare maasaienes kyr, sauer, geiter og esler viste oss at det var liv i landskapet. Ville dyr har vi ikke sett på veien til Magadi, men de skal være der ett eller annet sted. Et par av bakkene er så bratte at du må kjøre med forsiktighet. Der har vi møtt overlastede lastebiler som ikke hadde sjanse til å komme opp. Et annet forhold at når det regner kommer vann i store mengder fra noen periodiske elver, så veien kan bli helt dekket av stein og grus. Veien kan da være stengt i flere dager.
Veien ble i sin tid bygd av Magadi Soda Company. De hadde også vedlikeholdet av veien i mange år og veien var kjent for å være god. Nå har det offentlige overtatt vedlikeholdet, noe som har ført til at veien har blitt mye verre å kjøre med mange “pothols” – en belastning for alle, ikke minst for sjåføren som prøver å unngå de verste hullene. Etter hvert som vi synker ned i Riftdalen, øker også temperaturen. Her er det ikke stor trafikk. Mange steder står maasaiene og venter på en mulighet til lift. Denne gangen hadde vi full bil, så det var ingen mulighet med oss, men vi har tatt med haikere før. Ellers går det matatu en gang i blant.
Ca. 10km utenfor Magadi får vi utsikt over innsjøen og virksomheten. Det er verdens nest største saltsjø i produksjon. Bare Salt Lake i USA er større. Noen kilometer fra Magadi, men i Tanzania ligger Lake Natron. Tata ville gjerne utnytte også den resursen, men regjeringen i Tanzania sa nei på grunn av flamingoene. De hekker ved Magadisjøen, men oppholder seg ellers ved Lake Natron i enorme mengder, en stor attraksjon som nesten er helt utilgjengelig for turistene. På ei odde ut i Magadisjøen ligger sodafabrikken i varmediset.
I det vi passerer den siste jernbaneovergangen, blir vi stoppet av en bom med velkommen til Magadi Soda, for Magadi er helt og holdent selskapets eiendom. Vi måtte skrive oss inn som gjester og forklare vakten hva vi skulle i Magadi. Den ordningen de har i Magadi, ligner på dem norske selskaper opererte med når de bygget industristeder som Rjukan, Årdal, Bjølvefossen og Sunndalsøra. De bygget boliger, helsestasjon, skoler og kulturhus. Det var billig å bo, mye var gratis og lønningene var gode. Slik er det i Magadi også – selv om det var det britiske selskapet ICI som sto for den politikken. Tata har fulgt opp, men antallet ansatte har gått ned til ca. 500 i dag. Dessuten ble det bygget et offentlig svømmebasseng. Det var målet for vår tur i dag!
Det ble dessverre en stor skuffelse. Det var stengt for dagen. Det hadde en liten kafé, det var alt. Derimot hadde Buda en god venn som igjen hadde en sønn som jobbet for Tata på Magadi Soda. Han inviterte oss til MSC – Magadi Swimming Club, som hadde eget svømmeanlegg litt lenger opp i byen i byens funksjonærstrøk. Det ble redningen og det ble en hyggelig opplevelse med lunsj og det hele i gamle ?koloniale? omgivelser. Ungene frydet seg i bassenget, til og med meg fikk de uti, etter nesten å ha fått brannsår på føttene av å gå på de solsvidde hellene. Jo da, det er godt å ha venner. Han tok oss forresten ut til et lite anlegg de hadde satt opp ? en teltleir av høy standard med utsikt over Magadisjøen. Mine venner hadde faktisk lyst til bare å ta det i bruk med en gang. Vi forlot Magadi med mange hyggelige opplevelser.
Halvveis til Kiserian er det et museum – midt i bushen. Det ville jeg besøke. Det het Olorgesailie forhistoriske museum og står på UNESCOs bevaringsliste. Vi måtte kjøre inn en primitiv vei ned til museet, som viste seg å være en relativ liten bygning med en oversikt over funn som er blitt gjort i området. Dette er ikke det eneste stedet der funn er blitt gjort, mange steder i Rift Valley fra Lake Turkana i nord til sør i Tanzania er det gjort betydelige funn. Derfor kaller mange Rift Valley for menneskehetens vugge. De eldste funn av menneskelignende vesener (homo erectus) er nettopp gjort her, men ikke i Olorgesailie. Det som er det spesielle ved dette museet er at vi kan gå rundt og se hvordan utgravningene har blitt gjort og hva som ble funnet på stedet. Det er fortsatt utgravinger her i nabolaget.
Guiden ga oss en bred innføring i geologien til området, bl.a. at det har vært dekket av store sjøer i perioder, at det har vært vulkanutbrudd som har dekket området med aske og lava. Funnene i dette området har dekket en periode på fra 1 200 000 til 400 000 år siden. I 2003 ble det funnet en del av en hodeskalle her som ble datert å være ca. 950 000 år gammelt, men ellers vrimler det av bevis på at nettopp mennesker (Homo Erectus) har vært her. Ikke minst alle redskapsfunnene (først og fremst slakterverktøy) tyder på det. Dessuten er det gjort funn av mange ville dyr, bl.a. av elefant som var betydelig større enn elefanten i dag.
Museet var absolutt interessant. Selv om guiden ikke var så lett å forstå bestandig, klarte vi sånn stort sett å følge med. Ikke minst ungene som absolutt ikke syntes å kjede seg, men de kunne løpe litt fritt. Mens vi var der, begynte det å blåse og vi så at det var regnvær i området. Vi hadde med guiden til nærmeste landsby, der han ville se etter geitene sine. Geiter var greit å ha som attåtnæring, det var ikke hver dag at museet hadde besøk.
Vi møtte nokså raskt regnværet som forfulgte oss nesten helt hjem til Kitengela. Ingen storm, men jevnt og trutt regnvær med noen tordenskrall innimellom. Da vi kom til Kiserian igjen, var veivalget allerede bestemt. Vi skulle ta snarveien gjennom Nairobi! Den snarveien tok oss 3 1/2time! Kiserian er Nairobis absolutte ytterkant. Folk snakker om Nairobis “diaspora”, det gjelder også bydelen Ongata Rongai. Der ble vi stående å trøkke en times tid. Trafikken sto nesten helt stille. Selv om vi ikke skulle i retning Nairobi sentrum, ble det ny køståing før den siste rundkjøringen også. Da var det godt at noen solgte peanøtter, andre bananer langs den uendelige rekken av biler.
Vi var ikke mer enn kommet ut på Mombasa Highway, før vi møtte en ny kork i trafikken, denne gangen i 3 filer, mens busser og matatuer presset seg fram i en slags fjerde fil, selvlaget sådanne. De har sine egne regler. Etter en tid kom vi fram til årsaken – en buss hadde brutt sammen i den andre kjørefila og blitt forlatt der. Ingen krav til å fjerne bussen, tydeligvis. Så kom vi greit helt til Mlolongo, der vi stanset for å få litt mat. Det var begynt å bli seint, men ikke leggetid enda. Innspurten foregikk i afrikansk mørke. Highwayen har veibelysning, men den har aldri vært i bruk!
1 km utenfor Kitengela startet den siste køen. Nå var mange desperate; busser, matatuer og privatbiler brukte alle muligheter for å komme seg fortere fram fra grøftekanter til gangveier. Dristige forbikjøringer ble også brukt. Vi andre holdt oss lydige i køen. Ingen sure miner her i gården, mer galgenhumor. Ungene var helt utrolig velvillige og bidro med sang og “diktlesning”. To politifolk viftet forgjeves med køllene sine i et par trafikkryss. Etter en ny time kom vi endelig fram til vår avkjørsel.
Det hadde tydeligvis regnet mye i Kitengela i løpet av dagen, så veien innover var til dels såpeglatt og gjørmete. I tillegg var strømmen gått, så bortsett fra billysene, kjørte vi i stummende mørke. Bortsett fra noen lette “glissandoer”, kom vi trygt fram til vårt mørklagte område.
For oss var det bare å slå på bryteren så fikk vi utmerket lys, for de andre var det noe dunklere. Regnet fortsatte et par dager til, så nå blir det fint og grønt……
Endelig fredag! Titter innom for å ønske deg ei fin helg :))
Keths!: Takk i lie måte
Virker som er vanskelig å komme nærmere menneskets opprinnelse enn det! Og Tata Steel var litt artig å høre om igjen, for en haug med år arbeidet jeg i et skipsmeglerfirma. Et av skipene vi solgte til Lorentzen Skibs (hvor jeg også har arbeidet en gang), en 70,000 tonner, ble leid ut til Tata Steel og omdøpt til Ispat Tarang. Nok om det, takk for nytt reisebrev!
tombola: Her i Kenya er Tata kjent for sine lastebiler.