Jo da, vi er stadig ute og går. Nesten litt rart. Når klokka nærmer seg 5pm (17) står temperaturmåleren og dirrer på +27,5 og vi forbereder tur på savannen. Det er den svale vinden som gjør det mulig. Nå er det nesten blitt fast takst at ungene er med. De fryder seg hemningsløst, løper av gåre som noen raketter og kommer passe slitne hjem. Fatma er flinke til å få dem motivert. I dag stoppet vi ved en saueflokk, og gjeteren tok opp et en dag gammelt lam og lot ungene klappe eller holde. Det var morsomt. Vi ble på veien hjem tatt igjen av flokken og innhyllet i den, uten at det var noe skummelt i det. Heller ikke for Rashah som satt på Fatmas rygg. La forresten merke til at det var svært mange værer iblant dem. Så væren er akseptert i Kenya, væren er altså “allrighte” dyr i Afrika!
Turer på egenhånd eller sammen med Fatma har det også blitt. Kommer litt lengre da, og også nærmere dyra. Dessverre er det sjelden å oppleve store flokker av dem nå, men noen er det stadig vekk å observere – dessverre ofte på lang avstand.
Vi bestemte oss for å ta en tur en ettermiddag. Ungene ville helst til nærmeste swimmingpool, men Fatma ombestemte opplegget, så vi tok en tur på savannen i stedet, med bil. Dermed fikk vi se hvor omfattende utbyggingen på savannen var kommet – mange steder var det kommet opp mange blikkhus hvor det for ett år siden var ingenting. Landgrabberne hadde forsynt seg, men det var ikke mye til hver. Det er også årsaken til den store mengden husdyr som nå velter utover savannen. Jeg vet ikke om disse landgrabberne får beholde jorda si. Etter hva jeg forstår må de bevise at de er født og oppvokst i området, og det kan ikke være lett for alle. Mange mener det er mundiki som står bak. Det er også en av årsakene til at villdyrene har blitt fortrengt.
På den andre siden av elva gikk det ikke så lang tid før vi kom over en flokk med giraffer som fredelig beitet bak blikkskurene. En av dem anså situasjonen så sikker at den la seg ned. Er alltid fascinert av giraffene, de har sitt eget afrikanske tempo. Etterpå passerte vi gnuer, sebraer og gaseller – jo da, de var der de også. Langs veien vi kjørte var det et gjerde. Området på den andre siden av gjerdet tilhørte en hvit farmer. Mange av disse farmerne har påtatt seg oppgaven å ta seg av de ville dyra på området deres. Vi så mange dyr på deres område, og regnet med at de hadde det fredeligere enn dyra på vår side av gjerdet som var under press. Vi så noen steder at store kuflokker beitet side om side med gnuer og sebraer der villdyrene hadde vært enerådende bare for ett år siden.
Vi bestemte oss for å kjøre helt fram til farmen. Det er noen fine områder langs veien der, med en liten dam hvor det pleide å være sebra og giraff. Nå møtte vi kyr, mens biler med kinesere passerte oss. Veien var også forsøkt “reparert”. Da vi kom til farmen, fikk vi en ny overraskelse. For et halvt år siden var veien videre en vei over myra, nå var det plutselig en opparbeidet grusvei vi kjørte på. Hva skjer?
Like bortenfor så vi at ting var på gang – gravemaskiner sto fram på rad og rekke, dype groper og grushauger var opparbeidet, og like bortenfor et nybygd industriområde med mur, elektrisk gjerde og vakttårn i hjørnet samt vollgrav – akkurat som en kinesisk fangeleir!!! At de fleste plakatene var på kinesisk fortalte jo sitt. Her skulle kineserne bygge jernbane – den nye normalsporede jernbanen mellom Kampala – Nairobi og Mombasa – president Kenyattas store multibillionære prestisjeprosjekt – som vi trodde var blitt stoppet.
Bare et steinkast unna lå Stonyathi stasjon, hensovnende på den gamle, men enda kjørbare historiske jernbanen mellom Uganda og kysten, “The lunatic Railway”, som vi aller nådigst fikk krysse av en vaktmann for å kjøre den korteste, men også den mest primitive veien hjem. Og der i et nesten uttørret elveleie – kunne vi tilby ungene “swimmingpool”, men de avslo. Ingen kunne garantere at dammen var fri for krokodiller eller andre ikke så hyggelige dyr.
Hyggelige dyr fikk vi imidlertid oppleve de siste kilometerne mot “sivilstasjonen” som en eller annen kalte det. Vi støtte hele tiden bort i flokker med sebra, gnu, kori bustards og noen struts. Alle var enige om at vi hadde hatt en fin tur, men ga også innsyn i noe som kanskje var litt skremmende.
Dagen etter fikk de besøke en virkelig swimmingpool. Det var gøy!
Sist lørdag sa Fatma til hushjelpen vår at hun kunne få lønn og permisjon fram til jul for at hun kunne få tid til å skaffe seg ny jobb. Hun aksepterte på timen, og søndag reiste hun. Årsaken var først og fremst tillitsbrudd, ikke minst sladder og litt unnaluring. I ettertid har det kommet fram at hun hadde allerede fått jobbtilbud, og at noen i nabolaget har konspirert. Vel, sånn skjer vel de fleste steder, men det er trist at det skjer. Det som var litt synd var at Salmah og hushjelpen hadde et godt forhold, det var ikke der problemet var. Jeg visste ikke så mye på forhånd, men Fatma har fortalt meg om hva hun opplevde som tillitsbrudd. Derfor var det skuffende fordi jeg oppfattet henne som en flink og dyktig hushjelp.
Det går jo bra uten hushjelp. Fatma har alltid sagt at det var hensynet til Salmah at hun skaffet hushjelp, at hun visste at Salmah hadde noen å gå til når hun var på jobb eller var på reise eller på skolen. Selv synes jeg det er bedre uten hushjelp. Husarbeidet her er overkommelig, og jeg synes at jeg blir trukket mer inn i dagliglivet, noe som jeg liker.
Det andre litt spesielle var at treåringen Rashah erklærte etter en lang dag hos oss at hun ville overnatte. Det hadde hun for så vidt villet før også, men det strandet på at mora ikke var der. Det tenkte vi ville skje denne gangen også, men det skjedde ikke. Ungene gikk i seng til normal tid, og etter en stund sovnet de, og vi hørte ikke noe fra dem før ½ 7 om morgenen. Imponerende. Hyggelig – og dagen etter insisterte Rashah på å overnatte igjen, og det fikk hun. Vi blir vel beskyldt for barnerov etter dette?
Jeg tror mora tar dette helt med ro. Hun sliter med sine ting, som hun nok må slite med noen måneder til. Her i Afrika er svangerskap tabu å snakke om og kommentere. Du kan ikke spørre en gravid kvinne om hvordan det går. Igjen er det “trolldomskraft” som spiller inn.
Den samme Rashah oppdaget at jeg snakket engelsk med Fatma og Salmah. Det måtte hun også gjøre. Så nå prater hun i vei på engelsk alt hun kan pluss litt til, og det blir mer og mer etter hvert. Det er ikke alt jeg forstår, men det begynner å komme seg.
Apropos vær. Her er stort sett vakkert sommervær, litt varmt midt på dagen. Føles varmt fordi sola står rett over hodet ditt. Likevel, det varmeste jeg har målt til nå er +29,3*C, og det er ikke så varmt som det var i Oslo i sommer; den laveste temperaturen i november var +17*C ? det er kaldt det. Folk tar på seg tykke jakker og fryser. Når sola går ned skjer det samme. På med jakkene. Noe av det beste jeg vet er å sitte bak huset mens sola går ned å lese ei bok. Inne er det da kokvarmt, ute er det deilig. Aircondition = fykjom. Vi bor ca. 1600moh, altså høyere enn Dovreplatået. Det var i dette området de hvite kolonistene fant den ideelle klimaet for deres aktiviteter. Du merker den tørre lufta ikke minst ved at slimhinnene blir tørre, nese og svelg. Jeg får litt sånn tørrhoste, som kan kontrolleres. Vann drikkes hele tida.
For alt er ikke like vakkert i dette landet. En populær politiker fra opposisjonen ble funnet død av hjerteinfarkt. Det er uklarheter omkring det som skjedde. Politiske mord er ikke ukjent i dette landet. Det er en lang “tradisjon” siden Mboya ble myrdet i 1967. President Uhuru Kenyatta talte i nokså beruset tilstand på tv om uvesentlige ting når nasjonen ventet han skulle snakke om nasjonal sikkerhet. (Talen ble lagt ut på Twitter, men seinere fjernet!) En buss hadde dagen før blitt angrepet i grenseområdene mot Somalia av milits og 24 busspassasjerer ble drept. Spekulasjonene går nå på om al-Shabab sto bak, eller var det noen andre? Hva blir det neste? Er det noen sammenheng med ICC rettsforhandlingene i den Haag? Spekulasjonene og konspirasjonsteoriene florerer, ikke minst på Twitter.
Dette var siste nytt fra savannen i november.
Lev vel.
Fint med dyr og barn! Og litt trist med Kina-mann og det som kalles fremskritt…
tombola: Ja det har vært veldig positivt med barna. Ingen sutring der i gården. Det gjør det mulig å ta dem med på tur. Det har vi erfart så seint som i helga!
Bare så utrolig vakre formidlinger – billedsvis som verbalt. Så takk nok en gang!
tombola: takk!