Julen er passert, ja, roen har lagt seg, livet går sin gang. I dag kom resultatene for den store 8.klasseeksamen som ble holdt i november med bilder av de beste kandidatene i hele landet på førstesiden av de store avisene. I år var imidlertid den første gangen skolene ikke ble rangert etter hvor gode de var – etter rapporter om mange selvmord /selvmordsforsøk på noen av de beste skolene. Så nå er det slutt på festlighetene knyttet til besteskolesystemet. Noen savner det, men for oss er det totalt ukjent.
Det er ikke noe spesielt å si om vår julefeiring i familiens skjød. Lammekjøtt tilberedt etter alle kunstens regler, gaveutdeling og julesang og lett prat ikke så veldig lenge. Dagen etter var det uventet familiebesøk av to av Budas søstre med barnebarn. Barnebarna var i alderen 4 og 5 år, akkurat mellomrommet mellom Salmah og Rashah. Det jeg ble fortalt etter hvert var at faren var amerikansk-somalier og at ungene ikke var blitt lært opp til å lære swahili. Fremmelig, sjarmerende unger. Møtte foreldrene så vidt noen dager seinere.
Vi ble nemlig invitert på piknik til “the Green Crater Lake” der leopardene holdt til oppe i trærne vi skulle passere under og så skulle vi besøke en restaurant som lå flytende ute på sjøen. Dette var like ved Lake Naivasha, en av de mange innsjøene i Rift Valley, men som har ferskvann, ikke “sodavann”. Derfor er Lake Naivasha ikke kjent for flamingoene, men pelikanene. Vi var der en tur i 2011, så litt peiling hadde vi. Da vandret vi på Crescent Island blant ville afrikanske dyr og jeg følte meg som i “paradis”.
Turen bort til Naivasha gikk veldig greit. Buda kunne holde passe stor fart. De reklamerer med at de er nærmeste villmark til Nairobi. Det er sikkert riktig på et vis, men Naivashaområdet er også det største området i Kenya der de produserer roser og andre blomster for det europeiske markedet. Det vrimler av drivhus i alle størrelser. Herfra går det fly daglig til Amsterdam til det europeiske blomstermarkedet.
Veien bort er spektakulær. Det går jevnt og trutt oppover fra Nairobi på en “dual-carridge way” der de har bygd midtdeler mellom kjørebanene – ikke på grunn av møtekollisjoner, men for at folk ikke skal løpe over kjørebanene. Det er farlig det. Overganger finnes dessuten ikke!
Ved Limuru (en by det hender det faller snø!) går veien nedover mot Rift Valley, fra ca, 2700moh til 1800moh med praktfull utsikt over savannen under. Noen steder finner du souvernirbutikker og små kaféer ut mot stupet. Langs denne hylleveien har de tvunget all tungtransporten, så her er sjansen stor til å bli liggende bak langsomtkrypende lastebiler til Kisumu, Eldoret og Uganda. Det skjedde imidlertid ikke denne gangen.
Veien passerer videre Mt Longonot (2777moh) som jeg besteg i 2011, en av de mange en gang så aktive vulkanene langs Rift Valley for noen hundre år siden. Her er det ikke lenge siden det skjedde etniske myrderier under valgkatastrofen 2007/08, flere bor fortsatt i hus som ble satt opp for interne flyktninger. Nå virker det som om det er rolig i dette området.
Lake Naivasha er en ganske stor innsjø. Det pussige er at sjøen varierer i størrelse over tid. Den har flere tilløp, men ingen utløp. Noen mener at de geologiske forhold har gitt sjøen underjordiske utløp retning mot Lake Magadi. På 1940-tallet var innsjøen nesten borte, i dag virker det som sjøen stadig øker i omfang. Langs Naivashasjøen er det mange turistbedrifter. Området er kjent for et rikt fugle- og dyreliv. Du kan ikke bade i denne sjøen, fordi sjøen er full av flodhest, og de er ikke de beste “svømmekamerater”. Flere steder er det satt opp elektrisk gjerde mot sjøen for å stoppe flodhestene. Mange har derfor bygd svømmebasseng for gjestene. Dessuten har området kort vei til et par attraktive naturparker som “Hell’s gate” (hvor jeg ikke har vært – hvor du kan sykle blant villdyra), eller “Crater Lake game sanctuary” – hvor vi dro.
Årsaken var at en søster av Buda hadde vært der før, og hun fortalte om sine fordums opplevelser. De skulle vi nå gjenoppleve. Det ble kanskje ikke helt det samme. Vi kjørte til den innerste av kratersjøene, en ganske liten nesten rund sjø. Det var også en sanctuary der med ville dyr. Vi gikk ned noen trapper til den lille sjøen. Der lå en liten restaurant med en brygge ut til den flytende restauranten, ganske primitivt. Prisene var så høye at det ikke var særlig aktuelt for oss å spise der. Men det var et flott sted, uten leoparder i trærne, men med atskillig fugleliv i dammen. Har aldri sett svømmende flamingo før???
Etterpå besteg vi et lite fjell med fantastisk utsikt. På ei hylle utpå stupet hadde noen plassert to stoler og et bord. De ble selvfølgelig benyttet. Fint å kunne bruke undersottene sine i frisk luft. Seinere ble det en liten safari i området, det var koselig det. Sebra, antilope, dik-dik, warthog, giraff og gnu blir en aldri lei av å observere.
På veien tilbake besøkte vi Elsamere, familien Adamsons hjem (Det var hun, Joy, som skrev bok og laget film om løven Elsa. Både hun og mannen ble myrdet, mannen av krypskyttere). De hadde dessverre ikke servering der, så søster loste oss til et helt nytt sted for folk med penger, hvor vi spiste middag. Stedet var ultra moderne, hadde masse tilbud som gym, spa, svømmebasseng og mye annet. Men vi hadde sett det før, intimiteten manglet totalt. Dyrt var det også.
Til slutt gikk vi en liten tur ned til sjøen for å se etter flodhestene. Sikkerhetsvakter guidet oss forsiktig ned til stranda. Vi hørte dem, men jeg så dem ikke. Snart ville de gå opp på land for å beite, og da var de alltid farlige.
Etter at vi hadde vært nede ved sjøen for å se flodhestene, begynte det å bli mørkt. Turen bort hadde gått utrolig smertefritt. Hvordan ville hjemturen bli? Bortsett fra noe krypende langtransporter langs Rift Valley (med ditto halsbrekkende forbikjøringer), gikk det radig mot Nairobi, gjennom Nairobi (aldri før kjørt i 80 gjennom paradegata Uhuru Highway – vil nok aldri seinere få anledning til det samme!) Fra Nairobi til Kitengela (ca. 40km) brukte vi en halv time. Det var få som merket det, for de fleste sov. Men Buda nikket megetsigende til meg da vi var hjemme – fornøyd med den turen. Det tror jeg alle var.
Flere turer blir det kanskje neste år?
GODT NYTT ÅR!
