I Kenya er det mange organisasjoner fra vestlige land som driver med mange slags arbeid som misjonsarbeid, og ikke minst hjelpearbeid. Dette er organisasjoner som går under begrepet NGO (Non governmental). Regjeringen i Kenya har vedtatt at alle pengene som ytes til disse organisasjonene, skal gå gjennom staten, som skal vurdere virksomheten og prosjektene. Dessuten skal alle prosjekter ha minst 85% kenyansk kapital. Dette er Kenyattas politiske mottrekk mot vesten, og på meg virker det helt horribelt. Dette gjør hjelpearbeid i Kenya vanskelig – til dels umulig. Mye kapital vil bli spist i systemet. Jeg har ikke hørt så mye om dette fra organisasjonene bortsett fra at Strømmestiftelsen er på vei ut av Kenya, jeg er ikke klar over om de vet om de nye bestemmelsene, eller om at de kjenner smutthullene i systemet slik at pengene kommer fram likevel?.

norsk hjelpearbeider i Tanzania

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone

Leste nettopp en bok av Corrine Hofmann: “Africa, My Passion”. Hun ble for mange år siden gift med en samburukriger, noe hun skildret i boka “The White Maasai”. De fikk en datter sammen, Napirai. Etter to år, vendte hun hjem med datteren til Sveits. 20 år seinere, i 2010, vendte hun tilbake sammen med datteren for å besøke familien i Barsaloi, den lille landsbyen hun bodde på slutten av 80-tallet. Det var et interessant og hyggelig gjenbesøk. I boka hadde hun også med et par besøk i Nairobiområdet bl.a i slumbyene Kibera og Mathare, der hun bl.a besøkte fotballklubben Mathare United som Strømmestiftelsen har vært med å støtte. Det er i dag ett av de beste i Kenya. De har takket være økonomisk støtte fra Norge sendt flere gutte- og jentefotballag til Norway cup. Dessverre trakk Strømmestiftelsen seg ut etter rapport om seksuelle overgrep mot jentespillere.

Hun besøkte også Kaputei town ikke langt fra der vi bor i Kitengela. Denne byen ble kraftig støttet av Strømmestiftelsen; Agder Energi skaffet dem gatebelysning og ballbinge. Denne byen skulle bygges opp av beboere av slumbyen Mathare, for å gi dem en sjanse til å klare seg selv. Dette var et prosjekt der Strømmestiftelsen samarbeidet med mikrofinansselskapet JamiiBora. Hun besøkte også den samme mikrofinans-bedriften og møtte kvinner som JamiiBora hadde hjulpet. Hun var svært begeistret for JamiiBora og det arbeidet som var lagt ned i Kaputei town for å få mennesker (spesielt kvinner) ut av slummen i Nairobi. Bl.a intervjuet hun Ingrid Munro (svensk), grunnleggeren av JamiiBora. Av ren nyssgjerrighet besøkte vi også Kaputei town for noen år siden og fikk absolutt et positivt inntrykk av området, bortsett fra at det lå nokså avsides. I ettertid har utviklingen dessverre ikke vært så positiv.

  Kaputei town

inngang til hus

  ballbingen
Myndighetene har tvunget JamiiBora til å bli en bank der profitthensynet er blitt viktig. Det har endret JamiiBoras holdning til slumprosjektet. Da omsetningen av husene etter hvert gikk noe tregt, endret de politikken og begynte å selge husene til markedspris, samtidig som de strammet inn på utlånspolitikken. Det har ført til at Strømmestiftelsen har måttet gå inn og garantere for de opprinnelige eksslumbeboernes mikrofinansavtaler slik at de fortsatt kunne bo i Kaputei for en rimelig penge. Det er mange forhold her som jeg ikke helt har oversikt over. Jeg har snakket med Strømmestiftelsen om dette, og de har forsikret at de gamle beboerne skulle få fortsette å bo. Det skulle opprettes arbeidsplasser i Kaputei, noe som ikke er blitt gjort i særlig grad. Mange jobbet fortsatt i Nairobi – ca. 60km unna, men dit var det vanskelig kommunikasjon – i alle fall hvis du ikke hadde bil. Vi hadde med en haiker som fortalte litt om sin egen situasjon. Hun måtte først ta en boda-boda (motorsykkel-pendelskyss), så to matatuer (minibusser) for å komme på jobben. Det var tidkrevende og ikke gratis.

(Fatma og Buda skulle et ærend til Nairobi her forleden dag. Det tok dem 7 timer, derav 6 timer i kø. Aldri mer Nairobi sa de da de kom hjem – et løfte de ikke kommer til å holde.)

Å drive hjelpearbeid i Kenya i dag er altså ikke så enkelt. Ett av de virkelig vellykkede prosjektene som drives i Kenya må være “Aid in Action” prosjektet til Anne Louise Hübert som til og med har skrevet bok om prosjektet “Papayaene i Gombolo”. Les den. Imponerende hva hun har fått til. Prosjektet er knyttet til noen landsbyer i “Kambaland” i et område som er preget av usikker tilgang på regn og som i perioder har vært sterkt rammet av tørke (bl.a. i 2011). Vi har passert gjennom området på hovedveien til Kitui i en periode da det så svært så blomstrende ut. Anne Louise har klart å innlede et samarbeid med lokalbefolkningen, kanskje spesielt kvinnene, når det gjelder jordbruksproduksjon, bl.a. dyrking av papaya; men også fått til utbygging av primærskole og utdanning utover primærskole der alle som har bestått eksamen etter primærskolen får sjansen til å gå på “secondary”. Det er satt opp et virksomhetssenter. Vann er skaffet gjennom boring av flere borehull finansiert av Aid in Action. Kvinnene som har lange tradisjoner for fletting av kurver, produserer nå kurver for det norske markedet med moderne design under merket Morembo. Dette samarbeidet i Gombolo burde være et godt eksempel på hvordan utviklingsarbeid bør foregå. Ganske fantastisk at ei ung dame på 23 år har fått til så mye. Håper ikke den kenyanske regjeringens nye skattepolitikk ødelegger for mye av dette flotte prosjektet.

To bilder fra Aid in Action

Har selv tenkt på et prosjekt i forbindelse med legedekning i maasailand. Det er et stort område og legedekningen er dårlig. Det er snakk om ambulerende helsevirksomhet. Det er vanskelig å finne samarbeidspartnere og støttespillere. Har dessuten hatt mange andre baller i luften så vi har ikke kommet skikkelig i gang.

Vet det er mange prosjekter i gang i Kenya. Den kenyanske regjeringen skrøt av et prosjekt i slumbyen Kiteria, men de fleste prosjektene er enkeltstående prosjekter som skal dekke lokale behov. Håper at dette fører til en fortsatt positiv utvikling for KENYA. Her er mye å ta tak i.

😉