FORSTADSBANENE: KOLSÅSBANEN

Da jeg flyttet til Bislett, fortsatte jeg mine ekspedisjoner til Bærum. Men nå valgte jeg å gå til Majorstua og ta Kolsåsbanen derfra. Det var jo en helt annen trikke- opplevelse. Kolsåsbanen var jo en bane, akkurat som de andre vestlige banene. Store boggivogner, høy kapasitet og ganske rask. Begrepet trikk har faktisk blitt hengende igjen ved Kolsåsbanen helt opp til våre dager. Kjenner mange som skal ta trikken til byen når de stiger ombord i et 6-vognstog av typen MX3000.

Jeg tok altså trikken fra Majorstua til mine slektninger på Egne Hjem. Jeg likte ikke å ta trikken fra Valkyrie plass. Dit var det kortere å gå. Det var noe trangt og uhyggelig der. Like godt å gå til Majorstua og vente på trikken i friluft.

Som barn likte jeg å sitte helt foran i sofaen på kne og speide forover og prøve å få et glimt av føreren gjennom det lille vinduet ved førerkortet. Det hadde gardin og ikke alle vognførere likte å bli beglodd av ivrige barneøyne, dessverre. Da jeg mange år seinere kom i prat med en vognfører, fortalte han at han pleide å ta meg inn i førerkottet når jeg skulle hjem fra barnehagen på Tjernsrud. Da var jeg 5 år gammel, og selvfølgelig var det stor stas.

Å reise med Kolsåsbanen og de andre vestlige banene var ren luksus framfor trikken i byen. Her gikk du rett inn på trikken fra holdeplassen uten å måtte klatre verken opp eller ned; gjennom brede dører som ble åpnet og lukket av vognføreren. Det var mange plasser å velge mellom – hele 76 sitteplasser på en Kolsåsvogn (også kalt C-vogn). På Kolsåsbanen var det røykekupé i den forreste delen av vogna når du reiste mot byen. På de vestlige banene og den nye T-banen hadde vognene førerkott i begge ender, du trengte ikke å kjøre i ei vendesløyfe når du kom til endeholdeplassen. Dessuten kjørte trikkene på egen trasé og kunne holde relativt stor fart, mye raskere enn bytrikken.

Også på disse vognene måtte folk trykke på stoppknapp når de skulle av. Konduktøren dro klarsignal med snora og vognføreren lukket dørene og satte i gang. På noen vogner var det bare en rød lampe i taket, mens på de nye 400-vognene var det både rødt og grønt lys i et display. Der var det faktisk også en tredje lampe som lyste hvis strømmen forsvant slik at det ikke ble helt mørkt i vogna. Det opplevde jeg bare en gang. Holmenkollbanen hadde et tilsvarende system på sine vogner.

Konduktøren på Kolsåsbanen var også vandrende. Når trikken var full, var det mange mennesker å ekspedere, så han trengte hjelp. I alle fall fra Nasjonaltheatret var det vanleg med en “pendelkonduktør” som tok seg av ekspederingen i den bakre kupéen. Pendelkonduktøren kunne assistere til og fra Majorstua i rushtida, Ullernåsen og Bekkestua til forskjellige tider på formiddagen.

Dessuten hadde konduktøren på Kolsåsbanen en lang billettrommel. Den var ikke til å forsvare seg med, men å plassere de mange billettrullene en trengte til alle takstene på denne banen pluss minst fire ruller på Holmenkollbanen som skulle selges mellom Sørbyhaugen og Nasjonaltheateret. Det var nok å holde styr på.

Stort sett var reisen med Kolsåsbanen ganske behagelig for de reisende. Setene var omleggbare, brune skaiseter som ga en brukbar sittekomfort. (409 hadde en kort periode røde seter). En måtte finne seg i å ha folk tett ved siden av seg, selv om de lengste setene hadde rimelig god plass til tre personer. De minst attraktive setene var helt foran i kupéen der du måtte se inn i ansiktet på dine medpassasjerer. Men var det fullt, var alltid de setene også besatt. Dessuten satt 90% av de reisende med ansiktet i kjøreretningen; mange flere enn i dag. Det var konduktørens jobb å vende setene når trikken kom til endeholdeplassen. Bare på slutten ble setene på Kolsåsvognene sveiset fast så de ikke kunne vendes.

Om morgenen var morgenavisene, spesielt Aftenposten, viktig reiselektyre for mange i rushtida. Stort sett var det svært stille ombord. Om ettermiddagen var det VG og Dagbladet som dominerte, men jeg la merke til at Handels- og Sjøfartstidende hadde sine lesere blant passasjerene. Noe mer liv da selv om folk (menn) var trøtte og sultne og ville hjem til kone og barn. Det kom jo etter hvert flere kvinner blant disse mennene, særlig på 70-tallet, men det er en annen historie.

Kolsåsvognene var alle (unntatt 401 og 402) midtinngangsvogner, det vil si at folk gikk inn og ut av de samme dørene for så å gå innover mot kupéene. Stort sett var folk flinke til å vente på at de som skulle av gikk ut først, men når det var masse folk, kunne det ble noe besværlig. Av og påstigning kunne være en årsak til forsinkelser i visse tilfeller. Kanskje det var derfor at Holmenkollbanen forlot midtinngangsprinsippet og innrettet de nye vognene sine etter det samme systemet som på Høka-trikkene: Inngang bak og utgang foran. Det skjedde aldri på Kolsåsbanen. Ståplassene var begrenset til selve plattformen der dørene (og konduktørene) var og den forreste kupéen. Der sto folk mellom sittebenkene. Det var bare mulig å holde seg fast i seteryggen. Etter hva jeg husker var det ingen stropper å holde fast i. Det var noe bedre på plattformene, men det kunne bli temmelig tett også der. Likevel: Da tilbudet om ekspressvogner kom på 60-tallet der noen ekstravogner ikke stoppet mellom Jar og Majorstua, ble de så populære at folk sto villig som sild i en tønne for å komme 5 minutter tidligere fram, mens konduktøren brølte “Ingen avstigning før Majorstuen” eller motsatt vei “Ingen avstigning før Jar”. Det var bestandig noen som ikke hørte…..

Det var ikke så ofte jeg reiste med Holmenkollbanen. Først og fremst til Voksenkollen og Frognerseteren for å gå på ski innover i Nordmarka. Da måtte vi binde skiene med reimer på utsiden av vognene. Ikke helt enkelt å få til i farten. På Kolsåsbanen tredde du skiene nærmest inn i et stativ – mye enklere. Som barn hadde vi jo egen barnehagetrikk til Voksenkollen, men det husker jeg ikke noe særlig av. Det jeg husker var at en gang kjørte vi forbi Frognerseteren så langt vi kunne komme. Vi stoppet inne i skogen et sted til stor begeistring fra oss barn. Det må ha vært i 1949.

Sognsvannsbanen reiste jeg med til og fra Blindern. De tre leddvognene reiste jeg ofte med der. De var ikke så ulike Kolsåsbanen vogner.

****

Noen som savner Ekebergbanen. Det var en bane jeg ikke hadde noe forhold til. Skulle jeg på de kanter tok jeg som regel trolleybuss nr.18 til Ekeberg Hageby.