GULLFISK: B-VOGN.
Jeg hadde slekt i Bærum og for å komme dit, gikk jeg ned til Drammensveien der trikkene til Skøyen og Jar gikk. Til Skøyen gikk stort sett de gamle klassikerne, men til Jar regjerte “gullfiskene”. Det var noe helt annet og mer moderne og raskere. Innimellom ruslet det også en A-vogn. Kan huske at jeg reiste med en. Da måtte jeg klatre opp noen trinn for å komme inn på trikken. Mye lettere på gullfiskene, selv om heller ikke de var “lavgulvstrikker”. Men de var begge boggivogner og mye mer behagelig å reise med enn de gamle toakslede vognene. Men så skulle de da også trafikkere en forstadsbanelinje med større fart enn på bynettet. 
Gullfiskene kom i trafikk rett før krigen (1937-39), var en slags storromsvogn, men med inngang på midten. Det var over 50 sitteplasser i to kupéer. Totalt antall plasser var ca 100, men da sto du trangt – og bare i den første kupéen. Dessuten var det røyking tillatt i den bakre kupé. Når røyking forsvant, husker jeg ikke. Kanskje etter brannen i Strømsveien i 1958? I forhold til de gamle vognene, var gullfiskene luksus.
Seinere lærte jeg at det var to typer gullfisker. De som gikk på Bærumsbanen var type B og hadde luftbrems og hadde mulighet til å koples i tog. Det skjedde i stadig større utstrekning på slutten av 50-tallet inntil brannen i Strømsveien i 1958. Men på 60-tallet var det full rulle med togkjøring igjen på ruta Jar – Bøler.
Når det var togkjøring, var dette med signalgiving ganske enkel, bortsett fra at du som passasjer måtte huske å trykke på stoppknappen hvis du skulle av. Teknisk var det ordnet slik at konduktørene på hver vogn dro klart når det var klart på deres vogn. Vognføreren fikk klart når begge hadde dratt klart.
De gullfiskene som gikk til Jar, Avløs eller Kolsås hadde mange flere forskjellige billetter enn konduktørene på bytrikken. Her var det mange flere takstsoner, og desto større billettrommel og priser og huske på. Dessuten var konduktøren på gullfiskene vandrende – måtte gå til den enkelte passasjer for å selge billett. Når det var fullt, ble han stående på sin egen plass ved døra og selge billetter derfra. På B-vognene kunne han sitte oppå kompressorkassa, på stakavognene hadde han et klappsete. Konduktøren var også mer en servicemann på gullfiskene. Barnevogner ut og inn på trikken hadde en på hver eneste tur. God løfteteknikk var nødvendig å lære seg, men det var mye lettere enn på A-vognene ellende gamle vognene.
(Foto Ole Mjelva)
Å være passasjer på disse trikkene var i alle fall mye bedre enn tidligere. Det var ikke så mange og høye trinn opp og det var mange flere sitteplasser, og du satt rimelig komfortabelt. Gullfiskene hadde gode gangegenskaper også på forstadsbanelinjene der farten var mye høyere. Personlig foretrakk jeg B-vognene som hadde mykere bremsing, ikke minst på grunn av luftbremsen. Stakavognene kunne være litt hakkete, fordi brekket ikke alltid var like godt justert.
Noen passasjerer kunne være vanskelige. Husker det var en passasjer som satte seg godt til rette og brettet ut avisa, Aftenposten. Jeg var svært usikker på om han hadde betalt og spurte ham så høflig jeg kunne om jeg kunne få se billetten hans. Han svarte først ikke, men jeg insisterte på å se billetten hans. Irritert snerret han plutselig: “Vet du hvem jeg er”? “Ja, svarte jeg”, men jeg vil gjerne se billetten din. (Jeg visste han var redaktør i Høyres pressebyrå, og skrev sjakkspalta i Aftenposten, som jeg fulgte med i)
GULLFISK: STAKAVOGNEN
Da jeg bodde ved Bislett, hendte det at jeg gikk opp til St.Hanshaugen for å ta Sagenetrikken til byen. Stort sett gamle vogner du møtte der også, men en gang kom faktisk en gullfisk ruslende. Det synes jeg var en positiv overraskelse. Det var en vogn av type “staka” med stor sveiv og en stang som brekk. De var også raske og moderne og behagelige å reise med, men de var litt vanskelig å stoppe pent og de kunne ikke koples i tog. De var egentlig bygget for bytrafikk, men etter hvert ble det mer og mer bruk for dem på Bærumsbanen. Da jeg jobbet på BB, var alle gullfiskene i bruk der.
I perioden 1952 – 1959 bodde jeg altså ved Bislett. Ikke så langt unna var det en trikkestall, Homannsbyen vognhall. Det hendte vi stakk bort for å se ut og innkjøring av vogner. Kan ikke huske at jeg så andre vogner enn de gamle klassikerne. Husker at de hadde sånn lyrebøyle som de snudde på et bestemt felt der ledningen var litt slakk. På linje 7 / 17 kan jeg ikke huske annet enn at det gikk gamle klassiske vognsett. De som gikk til Kampen gikk over Grønland og snudde oppe ved Kampen ved at motorvogna kjørte rundt tilhengeren. De hadde ikke vendesløyfe der. Det kan være en av grunnene til at denne linja ble nedlagt tidlig på 60-tallet.
For rundt 60-tallet, mens Ove Skaug var direktør, ble det bestemt at trikken i Oslo skulle legges ned og at man bare skulle beholde 4 stamlinjer og heller satse på T-bane. Forstadsbanene som Bærumsbanen og Ekebergbanen hørte ikke med i det systemet, men det var på 60-tallet stor diskusjon om hva som skulle skje med Ekebergbanen.
(foto: Forfatteren) Noen gullfisker fikk et liv etter “døden” og ble arbeidsvogner, og en av dem igjen, 198, fikk en tur til Japan der den fortsatt er…