Allerede i 1952 var det kommet nye, moderne trikker med tilnavnet “Høka” – rett og slett fordi de var laget på Hønefoss av Hønefoss karosserifabrikk. De så vi lite til både på Frogner og Bislett. De gikk til Kjelsås og den nye banen til Lambertseter, som jo skulle bli T-bane. Etter hvert kom de også til å gå på Østensjøbanen for å hjelpe gullfiskene med trafikken der. Seinere – etter 1967 ble Høkaen svært vanlig på hele trikkenettet.
Høka bygde på svensk teknologi og svenske forbilder i Stockholm og Göteborg. De ble kjørt med ratt! De var skikkelig storromsvogner der konduktøren satt ved de doble inngangsdørene der folk gikk inn, men ikke ut. De var heller ikke lavgulvsvogner, men trinnene opp var ikke uoverkommelige. Men eldre folk og folk med barnevogn savnet nok konduktørens hjelpende hånd. Jeg synes også de var mer spartansk utrustet enn gullfiskene. Setene var stålrør med håndtak med et polstret sete. De var ordnet i par på venstre side og singel på høyre side. Dermed hadde Høkavognen færre sitteplasser enn gullfisken, (36), men langt flere ståplasser (80). Det kunne bli skikkelig trangt om “saligheten” i rushtida. Det kunne være nokså ubehagelig, særlig på forstadsbanene der farten var stor, men vognen hadde en tendens til å vugge, noe som ikke var særlig behagelig for de reisende. Hadde noen vakter på Høka på Østensjøbanen og følte meg ganske “rystet” etterpå. Nei, faktisk foretrakk jeg gullfiskene, selv om de hadde vandrende konduktør. Men så kunne han være mer til hjelp for passasjerene når de skulle ut og inn av trikken.
Noe av poenget med “gjennomstrømningsvognene” var at det skulle bli kortere opphold på holdeplassene. Var det mye folk som skulle på, hopet det fort opp folk som sto i kø for å komme på. Konduktøren måtte selge billetter i en fart og rope at folk måtte “gå innover i vogna, a di”! Tilsvarende vogner kom forresten på Holmenkollbanen også – i større format.
Høkaene fikk etter hvert spesialbygde boggitilhengere, også en storromsvogn der konduktøren satt forrest. Det betydde at ved en holdeplass gikk passasjerene ombord både på motorvogn og tilhenger fra det samme området. Likevel foretrakk flest passasjerer å gå på motorvognen. Den kom jo først fram!! Det hadde vel også noe med sikkerhetsfølelse å gjøre. Det har aldri vært tillatt å røyke på Høkavognene.
Det fantes også ombygde gamle toakslede vogner brukt som tilhengere på bylinjene. De ble på folkemunne kalt “stivkjelker”. På dem burde du helst ha på deg nyrebelte. De hang jo bak en boggimotorvogn, og jeg tror at mange vognførere “glemte” hva som hang bak motorvogna. Etter noen år forsvant “stivkjelkene”.
De gamle vognene hadde en langt pensejern hengende utenpå trikken. Kom trikken til en pens, kunne vognføreren pense over ved hjelp av det fastmonterte pensejernet uten å gå ut av førerhuset. Det var ikke særlig praktisk på Høka (og gullfisk). Etter hvert kom elektrisk pens. Det var i alle fall vanlig på 60-tallet. Kom du til en pens kjørte du til høyre hvis du passerte et bestemt felt med strøm på kontrolleren, og til venstre hvis du passerte uten strøm. Enkelt og veldig greit. Avsporing var heller en sjeldenhet….
Høkaen var en forbedring i forhold til de gamle toakslede trikkene, men ikke i forhold til gullfiskene, sett med passasjerøyne. De sistnevnte hadde flere sitteplasser og bedre gangegenskaper, i alle fall på forstadsbanene – inntil noen fant ut at Høkatrikkene kunne få støtdempere. Da ble det slutt på vugging, men det var ikke før på slutten av Høkaens tid. Både Høka og gullfiskene holdt lenge ut: Gullfiskene til 1985 og Høkaene til 1997, med 11 unntak; de vognene som ble bygd om til M83, men det var på 80-tallet….
