Åpningen var feiende flott: Ouverturen til “Tannhauser” med sitt karakteristiske hovedtema framført av stående tromboner. Det er lenge siden Wagner er framført i Kilden, men mer skal visst komme. Det er vel også typisk Wagner at ouverturene hans er så lange.
Det var likevel Tsjaikovskijs fiolinkonsert og Brahms 2. symfoni som tok kaka. Henning Kraggerud gjorde fiolinkonserten til en festforestilling. Imponerende teknisk og musikalsk og et fantastisk flott samspill mellom solist, dirigent og orkester. Har de møtt hverandre før? Det er sjelden en ser en solist direkte koser seg på podiet. Det gjorde Kraggerud. Han fortalte forresten i «Førsnakk» at han hadde studert bakgrunnen for denne konserten grundig, og han ville nå prøve å tilføre konserten noe av det Tsjaikovskij hadde ment med konserten, men som tradisjonen hadde valgt å legge vekk. Jeg synes jeg merket noen mer «folkelige» innslag spesielt i tredje sats.
Brahms symfoni ble virkelig en helstøpt framføring hvor alle gruppene hadde sine viktige oppgaver. Jeg la merke til at nokså uvante grupper ble satt opp mot hverandre, blant annet brukte Brahms mer tuba og trombone enn andre tyske komponister på denne tida. Det ga ofte en mørkere klangfarge, som jeg synes kledde verket godt. Jeg har i mange år hatt et nokså «fjernt» forhold til Brahms, etter gårsdagen (og framføringen av 3.symfoni i forrige sesong) synes jeg at Brahms har kommet meg mye nærmere.
Så svaret på Francoise Sagans spørsmål: «Elsker du Brahms» må være JA: I alle fall når Nathalie Stutzmann dirigerer.