Da var vi kommet til det endelige målet for turen, Maasai Mara National Reserve, Kenyas kanskje mest kjente turistmål. Ikke det at vi ikke hadde vært på “game driving” tidligere, men vi har på en måte spart Maasai Mara. Vi har tidligere besøkt fire parker i Tanzania, derav naboen Serengeti, samt 6 parker i Kenya, derav fire ganger i Amboseli, kanskje fordi den er såpass lett tilgjengelig; den kan gjøres på en dagstur hjemmefra.
Hva er det som gjør Maasai Mara så spesiell? For det første er den den eldste parken i Øst-Afrika. For det andre er du garantert å se mange dyr. For det tredje og kanskje det viktigste: “The great migration” – sebraene og gnuenes vandringer fra sør til nord i september – oktober da de passerer elva Mara. Det er det mange vil oppleve, for det er en meget spesiell opplevelse når gnuene og sebraene kaster seg ut i elva, mens løver, krokodiller og turister venter. Det fikk vi ikke oppleve nå i mars. Vi så faktisk ikke en eneste gnu inne i parken (,men utenfor).
Selve nasjonalparken består av tre store deler med utgangspunkt i de tre gatene. Vi skulle altså bruke Oloololo gate og da skulle vi først og fremst besøke triangelet: Elva Mara – brattkanten i vest og grensa til Tanzania i sør. For dyrene er det ingen grense – Serengeti i Tanzania er også nasjonalpark. For folk er det imidlertid ikke lov å ta seg over til Tanzania. Det skal være en grensetvist mellom de to landene, så en vei i Mara er avstengt for turistene. Det var synd, for der er det størst mulighet for å oppleve gepard. Gepard har jeg bare opplevd i sanctuaries og har muligheten til å oppleve dem i Dyreparken, men det blir helt feil etter min mening.
Maasai Mara ligger som navnet forteller i maasailand. Det vil si at nå har maasaiene blitt kastet ut av parken, de får ikke lov å ha dyrene sine inne i parken eller oppholde seg inne i parken mer enn 24 timer. Slik er det ikke i Amboseli der maasaiene har manyattene sine inne i parken. Det har gått noe på bekostning av dyrelivet. Selv om maasaiene lever i pakt med naturen, har de liten sans for det ville dyrelivet. I Maasai Mara har det også ført til protester og demonstrasjoner fra maasaienes side, noe som også har gått ut over turismen.
Da vi besøkte Maasai Mara nå, møtte vi ikke mange besøkende. Som en kontrast: Da vi besøkte Serengeti i 2012, var det nesten køkjøring.
I tillegg kommer maasaienes egen kultur, som de gjerne vil vise fram. Det er en viktig inntektskilde for dem. Flere av campene blir drevet i samarbeid med maasaiene, bl.a. den norskeide “Base Camp Maasai Mara”. Vi hadde en kelner som var maasai som inviterte til besøk i hans landsby.
Det betyr også at flere og flere unge maasaier går på skole, bl.a. i Narok, den nærmeste byen. Likevel har det skjedd episoder der for eksempel unge moraner (krigere) har oppsøkt skoler for jenter for å hente koner. Jentene har ikke vært så villige til det! Nylig var det en demonstrasjon i Narok der kvinner demonstrerte mot forsøk på å avvikle omskjæringstradisjonen for jenter blant maasaiene. To jenter fra Nairobi hadde kommet for å overtale unge jenter til ikke å la seg omskjære. Det syntes ikke kvinnene noe om, og kidnappet dem, så politiet måtte befri dem. Denne holdningen er kanskje ikke så enkel å forstå, for av dem som gjør det grundig og syr igjen er nettopp nomadebefolkningen, og maasaiene er blant dem.
Det er ikke nødvendig å gå i detalj i hva vi opplevde i Maasai Mara. Bildene får fortelle sin del av historien. For å si det sånn, den første delen av dagen var svært intens og spennende. Det vi opplevde da var verd hele billetten. Vi er ikke av dem som hiver oss på kl. 0600 som våre norske venner gjorde, men nøt frokosten før vi dro av gårde med leid guide. Bare innenfor leiren så vi fire dikk-dikk og noen sebraer, før vi nesten kjørte inn i en flokk med impalaer før vi kom til gaten. Bra start.
Inne i parken kjørte vi straks mot Maraelva og opplevde beitende flodhester, krokodiller som tok solbad, en ørn som lette etter noe å spise, en falk i et tre osv. Det mest dramatiske foregikk på den andre siden av elva. Vi observerte noen hyener som plutselig satte fart. Målet var en ung sebra som intetanende kom i fokus. Så var det å sette av sted i full fart. De to hyenene som fulgte etter hang overraskende godt med og var flere ganger på høyde med sebraen. Når dødsstøtet ble satt inn, vet jeg ikke, Det foregikk bak en liten åsrygg, men ut fra det vi så seinere, var det hyenene som vant.
Det gjorde ikke de hyenene vi møtte seinere utenfor toalettet. Det krydde av dem, og vi lurte på hvorfor. Svaret lå nede ved elvebredden – en drept sebra – tydeligvis allerede spist av, men ikke av hyenene. Våre norske venner hadde nemlig observert en veritabel slåsskamp mellom løver og hyener om byttet, og løvene vant. Innimellom prøvde både sjakaler og gribber seg, uten særlig hell, løvene ville ha hele kaka. Til slutt dro løvene kadaveret opp i ei lita hule som var i buskaset – der de kunne ha byttet for seg selv.
Kunne man gå på do når det vrimlet av hyener? Ja, sa vår guide som gikk foran med et godt eksempel. Nei, vi var ikke særlig interessante for hyenene. Ingen tvil om at Maraelva er den som skaper liv også i tider hvor det ikke er migrasjon. Vi opplevde elefanter på vei til elva (passerte bare noen meter fra oss), elefanter som badet og drakk og krysset elva; sebraer som gjorde det samme, men på sitt mer forsiktige vis. Vettskremte ble de da de oppdaget en krokodille på vei mot dem, et godt stykke unna. Topiene hadde visst også bestemt seg for å krysse elva, men ga opp – kanskje fordi sebraene laget for mye bråk? Naturen er fantastisk, og det er mye å undre seg over.
Har lagt ved noen bilder fra Mara. Jeg er ikke fornøyd med fargene på mange av bildene. Har prøvd å korrigere, men synes bare det hjelper litt.
En safari er en uforglemmelig opplevelse, selv for en som har opplevd det flere ganger. Så får det være det samme om en ikke får med alt, det får da være måte på. Det er spesielt å komme inn på naturen og oppleve den i all sin fantastiske råskap, men også mildhet og ømhet. Naturen har alt. Slik er bare naturen.
Dag 5 – hjemreisen er ikke så mye å berette om bortsett fra at det var tørt, og veien ble etter hvert utrolig støvete. Det var godt å komme på asfaltvei igjen. Buda lurte oss ad bakgater gjennom Nairobi på en utrolig grei måte, og så var vi “home” igjen.
kjempe fine bilder 🙂
Iselin Renée: Takk, selv om jeg ikke er fornøyd med fargene. Fikk problemer med kameraet underveis.