Den tredje dagen skulle være den korteste, men ikke den minst begivenhetsrike. Målet var det endelige – Maasai Mara – den mest berømte av alle Kenyas nasjonalparker. (På norsk skrives maasai med en a, men her skrives det med to!)
Vi startet dagen med frokost i Tea-hotels luftige spisesal. Selvfølgelig drakk vi te, men i Kenya er det vanlig med te med melk og sukker. Jeg foretrekker den sorte – uten melk og sukker (det siste er en nødvendighet!). Frokosten her er absolutt i den engelske tradisjon, men vi var jo på et kolonialt hotell. Etterpå kjørte vi til byen, Kericho, og “robbet” en ATM. Så bar det sørover, fortsatt på utmerkede veier omgitt av store te-plantasjer. La merke til at det var mange mindre hus samlet i klynger. De så ofte ut til å være ganske moderne. Her bodde arbeiderne på te-plantasjen. (se foto) Dette samfunnet var sterkt knyttet til te-markedet på verdensbasis, og det er for tida bra.
Vi kom til et veikryss og Buda oppdaget et veiskilt der det sto Bomet. Vi svingte raskt av hovedveien, og fulgte sideveien videre. Det viste seg å være et lykkelig valg. Selv om veien ikke sto på kartet, forkortet den turen med 10km, og det var asfalt hele veien. Bomet er en liten by, men bensinstasjon hadde de, så vi fylte opp for turen til Mara. Litt dyrere her enn i Kitengela, men prisen lå på ca 7,50 pr. liter. Etter noen km på veien mot Narok og Nairobi – den korteste veien mellom sentral og vest-Kenya – tok vi av mot Mara. Det ble etter hvert en rystende opplevelse.
Til nå hadde vi vært tilgodesett med asfaltveier, med noen få rystende unntak. Nå var det slutt. Dette var det afrikanerne kaller “rough road”, en grusvei uten grus – du kjørte bokstavelig talt på pukken – og det skulle du gjøre i 60km. Nyrebelte var tingen, men det hørte ikke med til utstyret. Det var bare å holde seg fast og håpe det beste. At ikke bilen falt fra hverandre i sine enkelte faktorer, var i seg selv et under. Men Buda hadde skrudd bilen godt sammen, ingenting løsnet eller gikk i stykker.
Et sted kom vi til et veikryss. Det var vanskelig å vite hvilken vei vi skulle ta. Vi valgte å ta til venstre siden vi før eller siden skulle krysse elva Mara. Det var muligens ikke det lureste valget. Veien var smal og steinete, og i en bratt bakke måtte vi gi opp. Det vil si, vi fikk hjelp av noen innfødte som hjalp til med å fylle opp stein i ei grøft slik at bakhjulene fikk tak. Det hjalp og opp kom vi. Vi var spente på om vi fikk flere slike utfordringer, men de som kom, ble ypperlig forsert av Buda. Etter en stund kom vi inn på en bedre vei og vi kunne øke farten. Jeg tviler likevel om vi hadde kommet så langt om det hadde vært regntid, for selv denne veien så svært sårbar ut der den gikk over myrlende områder med dype hjulspor som sikkert var svært blaute i regntida. Men nå var det tørt, svært tørt.
Vi nærmet oss Mara. En Maasaikvinne fikk haike med oss noen km, de første villdyrene ble observert og de typiske maasai-manyattaene dukket opp langs veien. Skogen forsvant og landskapet ble åpent og vidt. Store flokker med kyr, gnu, sebra og antiloper beitet fredelig side om side. Vi nærmet oss mer og mer nasjonalparken og Oloololo gate.
Ordningen er slik at for oss utlendinger er det dyrt å besøke parkene. I Maasai Mara er prisen 70 US$ hvis du bor inne i parken og 80 US$ hvis du bor utenfor. De rimelige campene ligger utenfor, og det hadde vi tenkt å finne ut av. Vi hadde sjekket en del, men de campene lå alle omkring de to andre gatene til parken, så her måtte vi finne ut av ting på egenhånd. I oversikten på nettet er det oppgitt over hundre overnattingsmuligheter i Maasai Mara. Det ble litt kjøring på måfå. Den første campen vi undersøkte var en luksuscamp med priser på 500 US$ pr. person pr. natt, så det slo vi fort fra oss.
Veien tok oss videre opp på brattryggen over Mara-elva, og etter et bomskudd, kom vi til noe som het Mara Siria Bushcamp. Der kjørte vi inn og ble tatt usedvanlig hyggelig (også prisene) imot, så vi bestemte oss der og da for at her ville vi være. Teltene var store og rommelige og utstyrt med det nødvendigste, utsikten mot savannen nedenfor var upåklagelig, velkomstlunsjen var utmerket under en parasoll med småfuglene trippende omkring.
Skulle du ta en dusj, måtte du kontakte resepsjonsteltet, men så kom de med varmt vann med en gang. Et lite stykke unna hadde de svømmebasseng med plass til to-tre personer og med fantastisk utsikt. Det oppdaget vi litt for seint. Strømmen i leiren var solar. De kalte seg selv eco-camp. Campen var åpen så villdyrene kunne komme inn på besøk hvis de ville. Vi opplevde bare en forvirret okse, men personalet fortalte at første natta hadde det vært en giraff innom. Selv så jeg to harer tidlig om morgenen. Vi var ikke mange gjestene,; oss, en gresk familie og et middelaldrende norsk ektepar som hadde fått anbefalt stedet av venner i Nairobi. Det skjønner jeg godt.
Bad med utsikt var fantastisk! Det er nå reisebrevene også, å få harer hoppende på besøk må være en fin opplevelse!