De fleste har hørt om eller til og med kjørt veien fra Sirdal ned til Lysebotn der den snor seg med over 40 hårnålsvinger nedover langs fjellsiden. Ikke alle er like begeistret for den kjøreturen, det er skummelt. De færreste vet at det fins en tilsvarende vei i Kenya, mellom Kabarnet og Iten. Det var den vi skulle kjøre i dag.
Etter en varm natt og en bedre frokost var vi klare for neste etappe på vår “ekspedisjon” til Mara. Vi forlot Baringo-området i godt humør selv om de to første milene tilbake til landsbyen Marigat var en rystende gjenopplevelse av gårsdagen. Vi møtte underveis en nokså forvirret struts som foretrakk veien framfor naturen omkring. Den ville plent ikke flytte seg. Det var da vi praktiserte det gyntske “kjør utenom” prinsippet.
Da vi vel hadde passert Marigat, tok vi av til høyre på en vei som absolutt virket innbydende, asfaltert og bred. Langsomt, men sikkert snodde veien seg i store slyng mot Turgenfjellene som vi tydeligvis skulle passere. Etter hvert som vi steg, ble utsikten flottere og flottere med Lake Baringo som en vakker bakgrunnskulisse. Vi stoppet flere ganger for å beundre utsikten, men bildene vi tok kan aldri helt gjengi det vi så. Veien var nokså ny, og det bød ikke på noen spesielle vanskeligheter – men stigningen var på ca. 1000m. De få lastebilene vi tok igjen, var lette å passere – for her var nesten ingen trafikk. Noen fjellfølelse fikk jeg heller ikke, for her var skog helt til topps. Ja, akkurat der skulle vi få en overraskelse – for på toppen møtte vi en hel by: Kabarnet!
Navnet lyder som et fransk vinmerke, men det er nok ingen sammenheng. Byen var helafrikansk. Kenya er dessuten ingen stor vinprodusent. Derimot var noe av det første vi møtte et nokså spesielt monument. Et minnesmerke som tidligere president Daniel arap Moi reiste til minne om seg selv. Han regnet Kabarnet som sin hjemby enda han vokste opp nesten 30km unna. Jo da, den ligger høyt, nesten 2 300moh – en av de høyest beliggende byer i Kenya. Her hender det faktisk at det faller snø.
Det er vel tidligere president Moi at innbyggerne kan takke for de moderne veiene som går igjennom området. Vi forlot Kabarnet for å fortsette på det som kan kalles Kenyas svar på veien til Lysebotn.
Veien begynte å gå nedover allerede i Kabarnet sentrum for så å svinge seg nedover nesten 1000m ned i Keriodalen, en ganske folketom og øde dal hvis nærmeste nabo nordover er Turkana. En gang i tida var det noen som bygget jernbane her, men det er det få spor etter nå. Det er her veien minner litt om veien til Lysebotn, men bare overfladisk. Dette er en flott vei i flott (og varm) natur, men sammenligning med veien til Lysebotn faller på sin urimelighet selv om det er noen svinger.
I det vi nærmet oss dalbunnen, ble vi oppmerksom på en fantastisk naturfenomen, et juv som var imponerende dypt. Da vi stoppet for å kikke nærmere på fenomenet, dukket det fort opp noen ungdommer som gjerne ville vise oss at det gikk an å stupe fra det gamle brospennet. Det så sabla skummelt ut, men det var deres måte å overleve på, så all right. De skulle ha 100 Ksh hver for å hoppe. Det vil si ca. 9kr! Det var skummelt, og det tok utrolig lang tid fra de hoppet, til vi hørte plasket dypt der nede. En annen person ville vise oss en krokodille som bodde litt lengre oppe i elva, men krokodillen var ikke hjemme, så det ble bomtur. Vi trodde et øyeblikk den var på jakt etter stuperne, men de kom alle opp av elva uspist. Derimot fikk damene i sin salgsbod omsetning for litt frukt. Hva som
var årsaken til dette juvet, er jeg usikker på, men store mengder vann må ha presset seg gjennom her en gang i tida. I Norge pleier vi å skylde på istida,; det går ikke i Afrika!
Turen videre ble nesten en repetisjon av første del av dagen, det begynte igjen å gå oppover og oppover. Utsikten over Keriodalen var mange steder storslagen, men her var også mye vegetasjon. Og, i det vi nærmer oss toppen, kommer vi til en ny by, Iten. Kanskje noen vet hva den er verdenskjent for?
Like før Iten plukket vi opp tre spreke amerikanere hvor den ene hadde ødelagt foten. De fortalte hva de drev på med – maraton. Iten var stedet som hadde fostret mange av Kenyas mest berømte løpere i verdensklassen. Det underlige er at de nesten alle kom fra dette området og at alle tilhørte nandistammen (kalenjin). Nå var folk fra hele verden begynt å reise til Iten for å trene i det samme miljøet som kenyanerne. Også nordmenn har vært her, også jeg, men jeg løp ikke, men nøt utsikten over Keriodalen fra nettopp stedet der de fleste idrettsutøverne bor – og det var rein luksus. Men lunsj hadde de ikke.
Det hadde de imidlertid på en pizzabar i Eldoret, en av de større byene i Kenya med egen internasjonal flyplass. (Av og til oppdager en at kart ikke er til å stole på. Av mine tre kart over Kenya, hadde to plassert denne flyplassen nord for byen, mens vi oppdaget at den i virkeligheten lå sør for byen.) Eldoret har også jernbanestasjon, men da vi passerte over sporene, så det ikke ut til å ha gått tog der på en stund. Vi hadde ikke kjørt mange metre, før en lokomotivfløyte fortalte at her var det fortsatt liv.
Veien gikk videre over et småkuppert landskap, Nandi Hills. Her bor nandiene, de eneste som gjorde motstand da jernbanen til Kisumu ble bygget tidlig på 1900-tallet. Her kommer også visepresident William Ruto fra, uten at det hjelper ham noe særlig i ICC-domstolen i Haag. Det han har gjort, har han vanskelig for å løpe fra.
Vi var tilbake i te-land, selv om nede på slettene ble det dyrket sukkerrør. Til slutt krabbet vi oppover mot byen Kericho, hovedstaden for te-produksjon i Kenya. Der måtte vi selvfølgelig bo på Tea-hotel, bygget i kolonitiden (1952) og bar sitt preg av det med sine bygninger og sin store hage (som vi nøt mens solen gikk ned over te-landskapet), men særlig mye vedlikehold var ikke foretatt. Men det var rent og pent, jeg kan ikke klage på nattesøvnen heller. Oppdaget forresten at byen hadde fått sitt navn i kolonitiden fra en engelsk te-dyrker, John Kerich. Teen vi drakk mens vi var på hotellet var forresten på huset, selvfølgelig. Hotellet var eid av et te-selskap.
flotte bilder 🙂