Reisen til Mara – dag 1

 

Vi hadde bestemt oss for å avslutte mitt opphold i Kenya med en ny reise. Vi liker å reise – til dels til ukjente steder. Denne gangen var reisemålet kanskje ikke så ukjent. Det var nemlig det mest kjente turistmål i Kenya, Maasai Mara.

Veien dit var imidlertid ikke den mest direkte ruten, men via Lake Baringo, Iten, Eldoret, Kericho og Bomet. Det skulle vi bruke noen dager på.

Vi startet på søndag morgen. Da er trafikken gjennom Nairobi liten, tenkte vi, men dagen før ble vi oppmerksom på at det skulle være maratonløp i Nairobi sentrum, så mange gater ville være stengt, så vi måtte finne på noe annet. Selveste presidentfruen ville løpe. Eastern bypass ble da løsningen – det er en vei som fører til “Thika superhighway” – ikke dumt å bruke den, men hvordan komme seg over til Rift valley fra Thika uten for store komplikasjoner. Jo, på kartet var det to alternativer – de het vei nr. C66 og C67 og gikk (på kartet) over til området ved Naivasha i Rift valley.

“Thika superhighvay” er Kenyas flotteste vei med 3 felt i hver retning. De bare glemte at folk skulle over denne veien. Nå har de begynt å bygge fotgjengeroverganger, men andre steder har de laget humper (og da er det skikkelig humper som du må ned i 0 for å kunne passere). Der har de så laget forgjengeroverganger. Kjøringen blir altså kjør – stopp – kjør – stopp – kjør hele veien. Men fram kommer du uansett. I alle fall kom vi fram til Thika uten problemer og valgte alternativet som het C67.

Det er tørt i store deler av Kenya for tida. Det som slo meg når vi kjørte innover var hvor frodig og vakkert det var der vi kjørte. Her var landskapet mer bakkete, med rygger og daler i mellom. Veien gikk stort sett oppå ryggen med utsikt til begge sider. Her bodde kikuyuene på sine gårder, men her var sikkert også flere farmer som var eid av muzungoer. Det ble etter hvert tydelig at det var te som ble produsert i dette området; åkrene var så bratte at en fikk vestlandsassosiasjoner. Veien var bra den, asfalt og greier og trafikken var minimal. Etter 40km ble veien grusvei, men fortsatt kjørbar. Det var tydelig de forberedte asfalt på denne delen av veien. Nå var trafikken lik 0. I front oppdaget vi at vi begynte å nærme oss høye fjell, Aberdarefjellene på opp mot 4000moh. Plutselig så vi at det var satt en bom over veien. Det var ikke mulig å kjøre videre. Ingen informasjon. Men etter kort tid dukket det opp en fyr som kunne fortelle oss at denne veien var stengt i helgene gjennom nasjonalparkskogen. Den informasjonen kom jo litt seint, vi var jo langt ute på landet, og ifølge kartet var det ingen forbindelse i den retningen vi skulle.

teåker

vei som er under utbedring

Her var det bom stopp!
Men det var det jo i virkeligheten. Ved å spørre folk langs veien fikk vi vite at det var en mulighet. Den brukte vi: Bratt ned mot elva og bratt opp på den andre siden, men ingen problemer. Vi måtte ned og opp enda en gang, men så kom vi til asfalt og fikk beskjed at vi måtte følge asfaltveien. Det gjorde vi, og før vi visste ordet av det var vi på vei C66 på vei mot Naivasha. Fint å være sammen med dem som kan snakke språket.

vei omgitt av teplantasjer

teen blir håndplukket når den er moden
Da vi kom fram til den sterkt trafikkerte hovedveien fra Nairobi, var det blitt lunsjtid, og det passet bra at det lå en veikro på veiens høyeste punkt over Rift valley – nesten 3000moh. Fantastisk utsikt, men litt disig.

Det er ikke så mye å si om turen videre forbi Mt Longonot (som jeg besteg i 2011) Lake Naivasha, Lake Elementeia, Nakuru. Trafikken var stor og farlig som vanlig. Forbikjøringene er ofte i sprøeste laget. Men landskapet omkring er vakkert, og roser dyrkes i fleng i store drivhus for det europeiske markedet. Det er rart å tenke på at for 7 år siden var dette ett av de uroligste og blodigste områdene i Kenya etter valget i 2007. Kikuyuer mot maassaier og kalenjin. Flere tusen mennesker ble fordrevet fra sine hjem, og mange har ikke vendt tilbake.

Nytt supermarked i Nakuru

Nakuru er en av de store byene i Rift-dalen med stor jernbanestasjon – uten tog (for godstog trenger ikke plattformer og slike innretninger). Vi bare passerte i utkanten av byen, for så å finne veien som går mot Lake Baringo. Den hadde vi kjørt før, så den var grei å finne. Skilting er et ukjent fenomen i store deler av Kenya, så også her. Vi kjørte inn i det som er sentralt for kalenjinstammen. Etter noen kilometer kom vi til Kabarak der president Daniel arap Moi anla et universitet, og hvor han bor og lever med sine forretninger – godt over 91 år gammel og høyst oppegående. Videre oppover så vi noen store sisalfarmer, og honning til salgs langs veien. Selvfølgelig måtte vi stoppe og kjøpe. Men ellers gikk det radig på en vei som absolutt må sies å være bra, men som kanskje vil få et vedlikeholdsproblem etter hvert. Mange av disse veien her oppe ble bygd nettopp i Mois tid, mens politikerne i dag har nok et annet fokus. Vedlikehold er et lite brukt ord i Kenya.

Etter ca. 100km fra Nakuru tok det av en vei til en annen innsjø, Lake Bogoria. Den er spesiell fordi her holder det til utrolig mange flamingoer. Det skal ha vært talt over 1 million av dem, og det tror jeg det må ha vært i 2012 da vi besøkte sjøen (tilfeldigvis sammen med den amerikanske ambassadøren). Denne innsjøen har varme kilder som igjen gir grunnlag for algeproduksjon som flamingoene lever av.

Kort tid etter kom vi til landsbyen Mariget, like sør for Lake Baringo. Da var det imidlertid slutt på den gode veien. De 20 neste kilometerne ble et mareritt på en vei som en gang hadde vært asfaltert, men som nå var full av dype hull som gjorde at folk flest kjørte utenom, dvs. i grøfta. Endelig kom vi fram til Kampi ya Samski der vi ville finne et overnattingssted. Vi ble vel tatt imot av representanter for det lokale styret, og en fyr utrustet med t-skjorte fra KVÆRNER, Australia, skulle være vår guide.

  The Kværner guy!

“Havna” i Lake Baringo
Vi ble først spurt om vi ville være med på en båttur. Det var begynt å nærme seg kvelden og sola var på vei ned, men en halv time kunne være bra. Det ble mer enn det.

Øyene i Lake Baringo

En afrikansk hubro

Lake Baringo er vel på størrelse med Mjøsa, og er i motsetning til de fleste andre sjøene i Rift valley en ferskvannssjø. Men det skjer mystiske ting i denne sjøen også. Siste året steg vannet med bort imot 10 meter og flere av husene nær innsjøen kom under vann, bl.a. et luksushotell like i nærheten. Nå sto store skogområder under vann, til glede for mange fugler som holder til i området. For dette er et område for fugleelskere, det kryr av dem (både fugler og fugleelskere), det fikk vi merke. Kameraet gikk varmt i våtmarksområdet. Vannet hadde begynt å synke. Det var fascinerende å bli båtfraktet mellom trærne i den sunkne skogen der vi traff på fugler, flodhester og krokodiller. Vår vert trøstet oss med at krokodillene i Baringo blir ikke så store fordi de bare spiste fisk. De så ikke spesielt gjestfrie ut uansett.

  liten krokodille

kingsfisher med fisk

Ute i Lake Baringo er det to øyer der det bor folk. Vår guide fortalte at på den ene øya bor det en familie – en mann med sine 5 koner og sine 27 barn (ingen fritidsproblemer!). På den andre litt større øya bor det 350 fiskere som også driver et luksuscamp. Det som er litt spesielt er et de snakker ma – språket til maasaier og samburufolket, og ikke kalenjin som er språket folk ellers snakker i dette området.

  fuglene i trærne

Nord for Lake Baringo ligger Kenyas svar på wild west, Turkana. Tynt befolket – der kvegeiere slåss mot banditter som vil rappe kyrne deres – rene texas! Så sender politiet opp folk for å ta dem, og så blir de drept i bakhold. 50 politifolk ble drept i et bakhold i 2014.

Overnattet gjorde vi på et lokalt turistetablissement. Det ble en varm natt?

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg