Haydn var en stor produsent av symfonier – 104 skal det være med smått og stort. Den første skrev han i 1757 – da var han 25 år gammel. Haydn var ikke noe barnegeni som Mozart.
Hans barndom og ungdom var nokså fattigslig og problematisk. Men da han i 1761 fikk jobb som visekapellmester ved hoffet til fyrst Esterhazy, ble situasjonen snudd til det bedre. Mens han jobbet som kapellmester under fyrst Esterhazy, komponerte og musiserte han kontinuerlig i mer eller mindre enn 30 år. Han ble i tjeneste hos fyrstefamilien nesten hele resten av livet, men i 1790 ble han fristilt og fikk ikke andre forpliktelser enn å skrive en messe i året til fyrstinnen for framføring i kapellet i Esterhazyslottet, ca. 50km utenfor Wien. Dette er noe av den fineste kirkemusikken som ble skrevet på 1700-tallet.
Det er få av symfoniene som ikke tåler gjenhør. Han la hele tiden mye i arbeidet med komposisjonene, ingen er noe venstrehåndsarbeid, og han prøvde hele tiden å fornye seg. Allerede i symfoni nr 5, 6, 7 (Morgen, middag og aften) laget han et slags program for symfoniene. Disse symfoniene høres likevel “gammelmodige” ut, da de står barokkstilen nær. I 1760 hadde Bach og Händel nettopp dødd, mens Telemann levde fortsatt noen år. (Et “Stabat mater” han skrev på denne tida, har absolutt barokt preg, men er ett av de fineste Stabat mater skrevet etter mitt skjønn.)
Symfonien var allerede utviklet i barokken. Den stammet fra den italienske ouverturen og hadde tradisjonelt 3 satser. Mange komponister i samtiden til Haydn skrev symfonier, bl.a. Johann Christian Bach, som lærte Mozart å skrive mozartsk!
Haydn var en troende katolikk, men ingen pietist. Han sa at Gud inspirerte ham i all hans musikk. “Når jeg tenker på Gud, danser hjertet mitt av glede”, er et ofte brukt sitat av Haydn. Han må ha vært en mann som var godt å omgås med, og var full av humor og små pek – noe vi kan også finne i musikken. I symfoni nr.60 “glemte” komponisten hvor langt han er kommet i komponeringa, og føyer til noen ekstra satser – noe som igjen førte til at orkesteret må stemme i siste sats!
Vanligvis ledet Haydn orkesteret fra klavikordet, men det var et instrument som sjelden kunne høres ut til publikum. I symfoni nr.98 – i siste sats – lar han orkesteret ta pause i to takter mot slutten. Det eneste som høres er klavikordet!
Haydn komponerte ikke bare symfonier – kirkemusikken sto ham nær. Vet ikke hvor mange messer han komponerte utenom de 6 siste. Han skrev også flere operaer, som først i våre dager er blitt hentet fram. Han innrømmet selv at vennen Mozart var en bedre operakomponist. Derimot de tre oratoriene hans blir stadig framført – også i Kristiansand; det er ikke lenge siden jeg hørte “Skapelsen” i Domkirken. “De fire årstidene” – noe av det siste og flotteste han skrev har jeg imidlertid aldri hørt enn på cd og YouTube. Dessuten skrev han mange strykekvartetter – ble vel like viktig for strykekvartetten som for symfonien, samt en masse konserter som fiolinkonserter, orgelkonserter, klaverkonserter, trompetkonsert og ikke minst de to populære cellokonsertene (hvorav den mest populære i C-dur ble funnet etter 2.Verdenskrig).
Familien Esterhazy hadde tre slott. Ett i Eisenstadt (nåværende Østerrike); Esterhaza (i det nåværende Ungarn) og i Wien. Haydn og orkestermedlemmene måtte pendle mellom disse tre slottene etter det som behaget fyrsten. En kan finne mange spor etter ungarsk påvirkning på Haydns musikk. Berømt er historien om den såkalte “avskjedssymfonien” nr.45, der Haydn hintet om at det ikke var på tide å reise fra Esterhaza til Eisenstadt – der var jo resten av familien.
Må jo nevne at Haydn hadde en lillebror, Michael Haydn, som overtok etter Mozart i Salzburg da han dro til Wien for å prøve lykken der. Han var heller ingen hvem som helst – skrev mange symfonier, konserter og messer, men dessverre druknet han litt til berømmelsen til storebroren.
Den symfonien vi skal høre på torsdag 1. februar er altså nr.89 i F-dur. Tilhører en gruppe symfonier uten tilnavn eller knyttet til en reise Haydn gjorde – mellom Paris og Londonsymfoniene mens Haydn fortsatt jobbet for Esterhazyfamilien. Den er ikke av de mest spilte. Det er imidlertid nr.88 i G-dur som regnes som en av de virkelig store symfoniene. Men valget falt på nr.89 denne gang.