FØRSTE DAG
Huske ikke helt når og hvordan jeg våknet opp. Sola står alltid opp sånn rundt 6. Så blir det nokså raskt lyst. Om jeg gikk ut i stuen først eller ut på verandaen – eller om jeg spiste frokost og hva jeg spiste til frokost – sannsynligvis brødskiver med te – kenyansk te, husker jeg ikke. Verandaen var en ganske smal hylle med rekkverk. Det var plass til en stol. Herfra var den en fantastisk utsikt. Nå fikk jeg for første gang se omgivelsene jeg var i. Landskapet var ganske flatt, men i det fjerne var det noen åser. Rett nedenfor huset gikk en stor vei – Pan African Highway. Den fortsatte videre utover sletta – videre til grensa til Tanzania. Det var sparsomt med trær. Rett østover så vi ut over savannen. Det var en del hus omkring, og det var noen hus under bygging. Fotografiet er tatt da jeg kommer ut på verandaen for første gang. I den tida vi bodde i leiligheten, kunne jeg sitte på verandaen og se på folkelivet som utfoldet seg under meg i timevis – uten at jeg ble sett. Rett ned var en stor tomt med noen gamle biler og annet tilfeldig materiale. Her ble også søplet samlet i en konteiner. En gang i uka kom en bil og hentet søpla. Du burde helst ikke se rett ned.
Situasjonen var – kort fortalt – at Fatma hadde permisjon fra jobben i CTM, der hun jobbet som revisor / økonom. Årsaken var etter det lille jeg har fått vite uenighet om lønn. Hun følte at hun var underbetalt i forhold til sine mannlige kolleger. Fatma ble dessuten skilt fra sin første mann noen måneder tidligere og hadde derfor flyttet fra Thika til Kitengela og hadde latt møblene stå igjen i det gamle huset. Dette vet jeg heller ikke så mye om. Egentlig hadde hun lyst til å starte opp med noe for seg selv.
TUREN TIL ISINYA
Buda var fortsatt der. Han hadde overnattet på sofaputene i stuen. Han foreslo vi skulle ta en biltur før han vendte hjem til kona i Machakos – en større by ca 40km fra Kitengela. Jeg måtte jo få sett noe av nærmiljøet til Kitengela. Vi kjørte i retning av Namanga, men nå nøyde vi oss med å kjøre til en liten by som het Isinya. Landskapet var fortsatt flatt og nokså skogløst. Det var bebyggelse spredt ut på begge sider av veien, kanskje små bosettinger. Så mange kyr som rekte langs veien, noen ganger krysset de veien. Det var alltid noen som passet på dem. Noen av dem var nok dyrene til maasaier, den lokale stammen i området som tradisjonelt driver med kveg. Deres kyr var zebukyr.
Ett sted så vi store sammenhengende drivhus. Jeg lurte på hva de dyrket der. Sannsynligvis roser, ble det svart. Kenya er storeksportør av roser til det europeiske markedet. (Etter at jeg fikk vite dette, sørget jeg alltid for å kjøpe roser fra Kenya hvis jeg skulle ha med roser hjem. Det er av de få varene du kan få kjøpte i Norge som du vet kommer fra Kenya.)
Men egentlig var jeg litt skuffet over bilturen. Landskapet så ikke spennende ut, hva en fikk se var heller ikke så spennende. Jeg har etter hvert i årenes løp endret oppfatning.
Kanskje det mest positive var veien. Den var ganske ny og fortsatt under arbeid – kinesiske ingeniører og afrikanske arbeidere. Her ble i alle fall satset på bedre kommunikasjon.
Bilen var en eldre Honda. Etter hvert hadde vi mye glede av den. Japanske biler var det mange av på veiene i Kenya. De ble importert brukte fra Japan. Der var det også venstrekjøring. Mange modeller vi ikke har i Europa og Norge. Buda eide et bilverksted i Machakos. Vi følte oss alltid sikre når vi var ute og kjørte med Buda. Biler kunne han. Men det visste jeg ikke første dagen.
KITENGELA
Ennå hadde jeg ikke besøkt byen jeg var på besøk i – bare sett ned på den fra verandaen. Den andre dagen ble min første tur til selve byen Kitengela. Jeg var nok ikke helt forberedt på møtet. Det ble veldig annerledes enn Sør-Afrika. Der virket byene mer organisert. Her var ting litt mer tilfeldig; en haug ed stein her, en annen haug der, sand og grus og søle og søppel over alt. Dessuten støv.
På den andre siden av gata var det et maasaisenter. Der var det også overnattingsmuligheter. Ved siden av lå et hus med høye gjerder rundt. På tomta ble det lagret noe lyst materiale. Sjelden at det var aktivitet der. Bortenfor lå et lite smelteverk. Hva de smeltet der, vet jeg ikke, men av og til kom det opp røyk som fortalte om aktivitet. Smelteverket hadde ligget her i mange år; lenge før det begynte å bli by i Kitengela.
Byen Kitengela er ikke gammel, og den har vokst med eksplosiv fart i de siste årene. Før 2005 hadde det bare vært smelteverket og et fengsel i byen, fortalte Fatma. I 2010 var byen i ferd med å reise seg; i dag (2018) har byen flere hundretusen innbyggere. Men ennå er det umulig å få kjøpt et kart der byen står avmerket på kartet!
Også rett over gata var det reist et hus som inneholdt flere forretninger – deriblant en møbelforretning der møblene var utstilt utenfor butikken. Det så jeg mange andre steder. De møblene ble fort støvete. I bakgrunnen hadde noen begynt å bygge en kirke.
Nokså uvant å forlate blokka vi bodde i for å skritte ut mellom steinhauger og søle og annet som lå henslengt. Vi gikk av gårde alle tre. Salmah hadde julesommerferie. I første etasje i vår blokk var det også noen butikker. En drev med rør, noen andre hadde forskjellige varer, noen hadde litt tilfeldige kolonialvarer. Her kunne vi få kjøpt melk om morgenen.
Litt bortenfor holdt de på å bygge en ny blokk. I Kenya bruker de mye trestokker som et slags stillas og som forstøtning til selve reisverk og støpte betonggulv. Så litt skummelt ut. Ville nok ikke blitt godkjent av bygningskontrollen her. Det var mange folk i ferd med arbeid som stort sett gikk manuelt. Få maskiner i bruk. Arbeid er nok billig her. Litt bortenfor var det noen store tønner som sto på stillas. Det var tanker med vann som forsynte folk og små tankbiler med vann merket “Clean water”/ “Maji safi”. Kanskje var det et borehull der. Vann var business i Kitengela. Noe offentlig vannforsyning eksisterte ikke, bare private borehull.
Det begynte å bli flere folk, de første primitive salgstedene dukket opp. Der solgte de grønnsaker, egg og lignende. Flere folk betydde også flere øyne. Noen mumlet “muzungo” – hvit mann, fortsatt en sjeldenhet i Kitengela. Noen unge menn på motorsykkel – bodaboda – kikket interessert – lurte på om jeg ville sitte på. Det var ikke noe poeng, vi skulle ikke langt.
Fatma tok meg med til markedet så lå innimellom. Hilste på hennes faste leverandør av grønnsaker. Men vanligvis ville hun ikke ha meg med til markedet. Forsto selgerne at de hadde med en som kjente en muzungo å gjøre, steg prisene automatisk. Mye liv og masse fin frukt og grønnsaker av alle slag – både kjente og ukjente. Spennende. Ofte mye støy på markedet – her ble alt mulig omsatt, fra hele høner til knappenåler.
Sentralt i byen – som fulgte hovedveien som en lang slange – lå flere forretningsbygg og kontorer – og flere skulle det komme. Her fant du banker og diverse kontorer. Mange av bankene hadde ATM med visa, men det betydde ikke nødvendigvis at du kunne ta ut penger på ditt norske visakort. Det var det bare noen få banker som kunne, som Barclays og KBC. Maksimumsbeløp var 20 000Ksh noe som tilsvarte 1 600kr. Dette var noe jeg fant ut etter hvert.
Parallelt med hovedveien gikk en slags lokal gate. Den var et sammenhengende hull – en vei i elendig forfatning. Den ville kineserne ikke ha noe med å gjøre. Det var også noen bensinstasjoner der – alle av forskjellig merke. Bare ett var kjent: Shell. Men bensinprisen var den samme over alt – de varierte noe over tid, men rundt 100Ksh pr. Liter = ca.8kr. Aldri tilbud. Men her var det folk som fylte bensin på bilen og som du betalte til (uten å få kvittering). Av og til tørket de av frontruta – den var jo konstant støvete!
Helt på den andre sida av byen lå byens eneste varemagasin, “Eastmatt”, som hadde alt, nesten. Der kunne du handle fra møbler til kolonialvarer. Bare noen måneder seinere åpnet et nytt og større varemagasin, “Naivas”, som bare lå 5 minutter fra der vi bodde og som hadde det meste + 5 restauranter (hvorav 4 forsvant i løpet av de to første årene), frisører, bokhandel, jernvarebutikker, gym og bank. Vi led ingen nød når det gjaldt å få tak i ting.
