Mitt første dagslysmøte med Kenya så slik ut. Det er tatt fra den omtalte verandaen den første morgenen retning sørover. Før 2005 var dette ubebygget maasailand. I forgrunnen søppelplassen. Men de kom og hentet søppel en gang i uka.

At jeg skulle reise til Kenya i 2010 var en overraskelse – ikke minst for meg selv. Det var et reint innfall. På en annen side – det er ikke det dummeste jeg har gjort i mitt liv. Det var et år med stor reiseaktivitet. Om sommeren var jeg på fjelltur, i november besøkte jeg Kina av alle steder. I desember sto Kenya for tur.

Det hadde med ensomhet og jul å gjøre. Det er vanskelig å feire jula aleine, noe av det vanskeligste som er. Det hadde jeg gjort noen ganger tidligere, men det ville jeg ikke gjøre i 2010. Jeg hadde fått en fb venn i Kenya, og hadde i et halvt års tid utvekslet tanker og meninger med henne. Var det mulig å spørre om å komme på besøk? Jeg visste at hun bodde i nærheten av Nairobi, at hun jobbet og hadde en datter på 3 år. Jeg hadde ingen tanker om hva hun ville svare. Jeg vet nå at hun var blitt overrasket over spørsmålet og at hun konsulterte sin stefar, og de ble enige om å svare ja.

Jeg var selvfølgelig svært spent på flyet nedover. En tidligere kollega av meg hadde advart meg så godt hun kunne. Flere andre var skeptiske. Jeg var flere ganger forsøkt lurt av russiske damer; de var bare ute etter en ting – penger. Min magefølelse var imidlertid annerledes, trygg på at dette skulle gå bra. Kan være temmelig nervøs på begynnelsen av en reise. Hvis ikke det gikk bra, fantes det sikkert hoteller i området.

Å komme inn i Kenya er en lang prosess. Du må fylle ut en “haug” med skjemaer, og du må betale visumavgiften, som den gang var 25US$. Var superspent idet jeg gikk ut av baggasjeavdelinga, gjennom tollen og ut i ventehallen der hundrevis av mennesker med plakater og bannere møtte deg. Da så jeg plutselig et ansikt jeg kjente fra facebook, et vennlig ansikt som ønsket meg velkommen og spurte om jeg ville ha litt kaffe før vi dro til hennes leilighet. Det var en kaffebar like i nærheten. Derpå møtte jeg Buda og Salmah, stefaren og datteren. Hyggelig. Det var seint så datteren var trøtt. Så var jeg i Kenya!

Kontrasten var stor: Da jeg reiste hjemmefra, hadde det vært vinter og mange kuldegrader. Her var det rundt +20*C. Veien til byen hun bodde i, Kitengela, var til dels svært humpete, men til slutt kom vi fram til den 5 etasjes leiegården der hun bodde i 5. Etasje. Bilen ble parkert i underetasjen sammen med alle andre biler. Det var ganske trangt der nede. Bygningen var relativt nyoppført, men hadde ikke heis. Trappene ville gi mye god mosjon. Det var ganske mye liv i huset, men etter hvert fikk hun låst oss inn i leiligheten. Selve innlåsningen var en prosess. Hengelåsen hang i en liten boks så du nærmest måtte føle deg fram til nøkkelhullet for å låse opp døra, som var av helsveiset jern.

Husker ikke om jeg ble overasket, eller hva jeg ble, jeg hadde ikke så store forventninger. Visste at det ikke var ei hytte med jordgulv og kumøkk på veggene, men Fatma er vokst opp i en slik. Men leiligheten, som hadde tre rom, kjøkken, do og baderom, var nesten uten møbler. Et bord, et arbeidsbord med tv og pc samt en plaststol (som jeg ødela etter kort tid) var alt. På soverommet som jeg var tiltenkt, var det en seng og fastmontert garderobeskap. Salmah og Fatma sov på gummimadrasser i det andre rommet. Akkurat det så ikke særlig godt ut. Godt jeg bare skulle være der i 14 dager, så de kunne få senga tilbake.

Fatma spurte om jeg virkelig ville bo der? Jeg tenkte – jeg hadde reist fra ensomheten i kulda i Norge, her var elektrisitet, vann i springen, en seng å sove i og en gasskoker / trekullbrenner på kjøkkenet, her var hyggelige mennesker – dette var som å reise på hyttetur i ei vellutstyrt hytte. Klart jeg ville være der.

At vannet og strømmen forsvant i perioder er en annen historie.

***

Jeg husker ikke lenger detaljene fra disse 14 dagene jeg var der. Det var 14 hyggelige dager, og jeg bestemte meg for å komme tilbake så fort som mulig. Det skjedde da også – i påsken. Og så har det gått slag i slag – alt i alt har jeg besøkt Kenya 6 ganger siden det første besøket – fire ganger med et opphold på nesten et halvt år.

Huset – verandaen er den øverste til venstre.
Fatma bodde i 5 etasje. Hun hadde en liten veranda som kunne brukes til å være ute på. Derfra var det utsikt i mange retninger. Det var hyggelig å sitte på verandaen og skue ned på livet under en – folk som gikk forbi med all verdens ting på ryggen eller på hodet eller på hofta. Du så også mange bygninger som var under oppførelse, noen krydde det av arbeidere på, andre var i en stillstand – kanskje det var slutt på pengene? Et par ganger jeg var småsjuk satt jeg nesten hele dagen her ute og betraktet livet omkring. Midt på dagen var du beskyttet av taket over mot den intense sola, for den er temmelig intens her – bare noen få grader sør for ekvator.

Men jeg satt ikke bare rolig på denne verandaen. Jeg ble tatt med ut på byen, besøkte markedet (der jeg seinere fikk forbud mot å gå; prisene gikk opp 50% bare jeg viste meg!) og noen butikker (men den største var ennå ikke åpnet): Andre dagen tok vi en matatu (minibuss) til Nairobi og ble plukket opp av Buda som kjørte oss til The great rift valley. Dette livet vil jeg vise ved bruk av noen bilder som alle er tatt på slutten av året 2010.

 Utsikt mot sør og Pan African Highway. Den ble bygd av et kinesisk firma og er enda ikke ferdig. Her er ingen trafikk. Det er ikke situasjonen i dag. Bildet virker overraskende tomt sammenliknet med i dag. Nå er det mange flere store bygninger, det er en moské på andre siden av gata. På hver side av hovedveien er det to lokalveier. Vanligvis er veien på den andre sida fylt opp av lastebiler som venter på oppdrag. Vi var forresten til stede på åpningsseremonien i 2012 der diverse presidenter var til stede.

Dette bildet er tatt innover mot sentrum av Kitengela. I forgrunnen er et maasai kultursenter. I nyere tid er det kommet opp flere forretningsbygninger og en stor kirke. I dag er det tett av biler.

I 2010 var det fortsatt tradisjonelle maasaibosetninger nokså nærme setrum. Disse forsvant etter hvert, men fortsatt sender maasaiene kuflokkene sine til sentrum på jakt etter spiselig søppel.

Denne maasaibosetningen lå i området der vår bungalov kom til i ligge i The new valley. Vet lite om oppkjøpet av disse områdene, men det var kikuyufirmaer som sto for mesteparten av oppkjøpet.

Disse kuene gikk og beitet langs The Transafrican Highway. Det er tvilsomt om dette er maasaikyr, fordi maasaiene foretrakk zebukyr. Dessuten hadde maasaiene alltid gjetere som fulgte både kyrne og saue/geiteflokkene.
En moské på veien til Isinye på min første biltur i Kenya. Du kunne lure på hva en moské hadde å gjøre langt ut i ensomheten på landsbygda å gjøre. Men her kunne reisende / vandrende få overnatte for en billig penge – en slags landeveismoské.

Vi er i den lille byen Isinye. Her så vi reklame for en bilvaskemaskin, men jeg lurer sterkt på om ikke denne “maskinen” ble drevet med håndkraft. Mannekraft er billig arbeidskraft.
Kjøpte nylig roser til min fru der selgeren fortalte at det var roser fra Kenya. De kan komme herfra – et gartneri like utenfor Isinya som leverer blomster til Amsterdam for videresalg til resten av verden.
Folk på vei til Kitengela.
Fra Kitengela sentrum – med mange forskjellige butikker og virksomheter Opprinnelig hadde byen et lite smelteverk og et fengsel..
Utenfor kitengela er det stor byggeaktivitet. Det skyter opp den ene luksusvillaen etter den andre – noen ganger virker det helt tilfeldig. Mange av disse pendler til Nairobi.
På vei mot sentrum av Kitengela. Highwayen er den eneste brukbare gjennomfartsåre. Lokalveien er elendig, men boda-bodaene (motorsykkeldrosje) bruker de ofte. Ingen egne veier for fotgjengere som er svært utsatt, ikke minst for boda-bodaene.
Athi River – vi er på vei til Nairobi med en matatu – en minibuss. Som det går fram av bildet er trafikken temmelig kaotisk.
På vei mot Nairobi på Mombasa Highway. Trafikken er stor, og selv om det er tre kjørebaner, oppstår det fort kø. Lastebilene er trege og er alltid overlastet. Madrassbilen er overlastet på en annen måte. Men her er faktisk fortau, men ingen fotgjengerovergang!
Vi har forlatt matatuen og konduktøren er sint fordi han ikke fikk loppet meg for mer penger.
Innover mot Nairobi ligger det ene store og prangende forretningsbygget etter det andre.
Inne i Nairobi er det mange skyskrapere.
Parlamentet i Kenya. Strengt tatt ulovlig bilde på grunn av frykten for terror. Fikk kjeft fordi jeg fotograferte offentlige bygninger. Kenya fikk ny grunnlov i 2010, og trenger to hus – overhus og underhus. Men en kan diskutere hvor godt demokratiet fungerer i et land som Kenya der alle som blir valgt inn i parlamentet er opptatt av å bli så rike som mulig.
Den 4. statsmakt – mediahuset til Standardgroup som eier både avis og tv-stasjon (KTN). Min erfaring er at pressen arbeider under vanskelige forhold. Rassia har forekommet. Kritiske progam er bortimot forbudt. Avisene er billige og har masse lesestoff.
Midt i det komersielle sentrum i Nairobi finner du den største moskéen og flere kirker.
Ikke langt unna finner du dette hindutempelet. Kenya er et land med religiøst mangfold og toleranse. Inderne kom til Kenya i store mengder da jernbanen ble bygd.
På vei ut av Nairobi kjørte vi forbi dette markedet – ikke langt unna Kibera, det største slumområdet i Nairobi.
På vei mot Limuru og Rift valley. Midtdeleren er IKKE for å hindre at biler kolliderer, men for å hindre at folk skal løpe over veien.
Den praktfulle utsikten over Rift valley. Der nede ligger mange utslukkede vulkaner samt noen av de største nasjonalparkene i Kenya.
Her kan du få kjøpt suvernirer i fleng. Jeg er imidlertid mest overrasket over høyden over havet , 2666moh – høyere enn Galdhøpiggen!
Også Buda og Fatma beundret utsikten.
Fra et innendørs grønnsaksmarked i Nairobi.
Rødt lys betyr ikke nødvendigvis stopp i Nairobi. Vi er i et område det er lurt å ha låste bildører.
Litt rotete trafikk inne i Nairobi.
Kitengela: Boda-boda er klare til å bringe deg dit du ønsker, men hjelm og nyrebelte må du ordne selv!
På markedet i Kitengela.
Ved busstasjonen – skopussere og matatuer og busser – lett kaotisk blanding.
Vår fastlege – åpen døgnet rundt – nesten ingen ventetid.
Maasaikunst i maasaisenteret.
The new valley – et område som vi skulle slå oss ned i noen år seinere. Noen få nye hus i 2010. Veien ble omgjort til muddervei i regntida.
Vann var viktig salgsvare i midten av Kitengela. I bakgrunnen det som skulle bli det største varehuset i byen, Naivas.
Den eneste nyttårsraketten vi så, ble skutt opp nyttårsaften 2010.

Det ble et mangfoldig møte med Kenya i desember 2010. Inntrykkene var mange, og ikke alle var like gode. Men slik var Kenya den gangen. Seinere har inntrykkene blitt flere og førsteinntrykket har blitt moderert og til dels forandret. Men de menneskene jeg møtte den gangen tok meg imot med all sin menneskelige vennlighet og åpne armer. To år seinere ble vi da også gift.  

 

 

Sørafrikansk siluett
Bakgrunnen for denne turen var en tur noen venner av meg lyste ut deltakere til. Det var en privat tur der noen kjente noen, men ikke alle kjente alle. En av mine venner var ansatt i et reisebyrå, HRG, og det var de som arrangerte selve turen. Alt virket derfor veldig trygt og greit. Turoperatøren opererte med ektepar, men to av oss reiste som enslige. Vi fikk beskjed om at vi måtte dele rom. Intet problem, syntes jeg. Vi skulle reise i og like etter påske ? i mars og april. Da var det høst i Sør-Afrika; helt sikkert annerledes enn høsten her. Jeg så veldig fram til denne turen. Et møte med Afrika sør for Sahara hadde lenge vært en slags drøm siden togturen på 80-tallet.

Planen var at etter noen få dager i Johannesburg, skulle vi busse til Krüger National Park og dra på teltsafari der. Så skulle vi fly til Cape Town, være der noen dager – så reise til vindistriktet omkring Stellenbosch for å smake på “godsakene”.

Sandton Convention Centre
Vi landet på Johannesburg International Airport og ble tatt vel imot av representanten for reiseselskapet og innlosjert på vårt hotell. Fikk vel ikke så mye inntrykk allerede nå, bortsett fra at alt var velorganisert. Første organiserte utflukt var til en luksusrestaurant der vi ble bespist og bemalet etter alle kunstens regler. Vi så oss også omkring på det store Sandton Convention Centre – med en stor statue av Nelson Mandela. Dette området lå litt nord for Johannesburg sentrum, og ble nok regnet som svært trygt for turister. For i sentrum av byen ble vi ikke sluppet ut; der var det utrygt å være. Det fortalte meg litt om situasjonen i dette landet, men også hvor viktig det var å beskytte turistene mot banditter og andre som ville utnytte dem. Dette møtte oss også mange andre steder på denne turen – ikke minst i Cape Town.

I tillegg fikk vi besøke Soweto der vi spiste på en kafé. Inntrykket var svært positivt. Maten var god. Innbyggerne hadde pusset opp husene sine og var travelt opptatt med å vaske bilen. Fikk likevel inntrykk av at situasjonen her varierte. Den helt store fattigdommen opplevde vi ikke.

 Soweto
Inntrykket var at noen særlige alternativer til bilen fantes ikke. Kollektivtransport var dårlig organisert, bortsett fra jernbanen, men tradisjonelt ble ikke den brukt av de hvite. Det dannet seg fort køer på innfartsveiene til Johannesburg. (Men det har jeg opplevd mye verre i Kenya).

trafikk i Joburg

Sharpeville minnesmerket

Vi besøkte et museum som viste Apartheidsystemet i praksis. Det var en sterk opplevelse og vi ble etterpå tatt med til Sharpeville minnesmerket – der 69 skolebarn ble drept av Sørafrikansk politi i 1960. Det var starten for den avgjørende kampen mot Apartheid på 60-tallet. Etterpå og like i nærheten kjørte vi gjennom gaten der to Nobelprisvinnere har adresse til: Desmund Tutu og Nelson Mandela.

Apartheidsenteret

Reklame over alt

Også i Cape Town fikk vi en ny påminning om kampen mot apartheid. Vi var heldige som fikk besøke Robben Island der ANC fanger ble internert – også Nelson Mandela. På slutten ble han ført til et annet fengsel. Nokså trygt å ha “farlige” fanger plassert på ei øy langt fra land med få muligheter til å svømme til friheten. Det var en tidligere fange som viste oss rundt, men dessverre var han en dårlig formidler. Men inntrykkene ellers var konkrete og skremmende nok.

Mandelas celle
I dag er det jo ANC som har makten, både presidenten og flertallet i nasjonalforsamlingen. Men det inntrykket vi fikk av de politiske forholdene i dag, var at det skjedde svært lite. Det var dessuten ikke særlig mye opposisjon. I Cape Town besøkte vi en hvit familie som ikke tilhørte noen overklasse. Hun fortalte oss at forholdene var vanskelige ikke minst for middelklassen. Hun fortalte oss også at det var visse stammemotsetninger som også var med på å gjøre regjeringen handlingslammet. Da Jacob Zuma ble president i 2009, emigrerte den nobelprisbelønte forfatteren J.M. Coetzee til Australia i protest. Det var ikke så mye vi fikk kjennskap til politikken i Sør-Afrika.

Dessuten fikk vi en spesiell opplevelse som ikke sto på planen: Besøk i en særegen restaurant litt utenfor sentrum av byen. Det var en svært hyggelig opplevelse, men de vi ble kjent med, var ikke sørafrikanere.

Besøket i Krüger National Park ble en stor opplevelse. Jeg hadde aldri vært på safari før og opplevd ville dyr i sin naturlige omgivelser tidligere. Da må en kanskje se bort fra elgsafari hjemme i Norge. Men her var alt veldig organisert. Vi hadde åpne safaribiler (som ikke er tillatt i Kenya og Tanzania) og dyktige sjåfører / guider som guidet oss rundt i landskapet – alle hvite. Det er mye bush i Krüger, så det var ikke bestandig det var så lett å se dyrene.

Men vi fikk sett det meste, bortsett fra leopard. Noen dyr kom vi tett innpå utenat de så ut til å bry seg så mye om det. Blant annet kom vi tett innpå en hannelefant (de går ofte for seg selv) – eller to løver som passerte bilen vår med få cm klaring. Da holdt vi pusten. Sjåføren vår sa at de luktet diesel, og for dem var det noe de ikke brydde seg om (diesel lukter da ikke godt?)

Men det var ikke bare de 5 store vi var på jakt etter, vi ville ha det totale inntrykket av livet i bushen. Vi så også krokodiller, iguanerer, mange forskjellige fugler, til og med en flokk med mungoer. I elva svømte en stor malle, som ikke var redd for den nærværende krokodillen.

kudu   iguan
Vi ble fortalt at det var et vanskelig arbeid med å bekjempe krypskyting. Akkurat nå hadde de for mange elefanter, men det kunne fort endre seg. Det var viktig at det viltet fikk leve sitt eget liv uten inngripen fra menneskene. Det måtte alle besøkende i parken respektere. Derfor var det forbudt å kjøre utenom veiene i parken, ei heller lov til å skade dyr. En fugl – kingsfisher (isfugl) – jeg oppdaget hadde fløyet inn i gjerdet rundt leiren vår og skadet vingen sin, tok jeg med til en av guidene. Han fortalte litt om fuglen, og slapp den så over gjerdet til sin egen skjebne. Så brutalt var livet i naturen.

 Bushbuck og Rhyes

Det er mange forskjellige antilopearter i en slik park. Det er ikke så enkelt å holde dem fra hverandre. Vi ble jo opplyst hva vi så underveis. En gang var vi innom en leir for en pause – evt. museumsbesøk i elefantmuseet. Jeg valgte å gå en tur på området innenfor det elektriske gjerdet. Der kom jeg over en liten gruppe “bushbucks” – vet ikke hva de heter på norsk – som var usedvanlig tamme. De holdt på med sitt selv om jeg passerte dem på bare et par meters avstand. Det har jeg ikke opplevd seinere på samme måte, men jeg har opplevd at ville dyr har kommet svært så nærme i andre sammenhenger. Fascinerende med dyr i sitt rette element, selv om naturen i seg selv er utrolig brutal. Noe “kill” fikk vi ikke oppleve, men rester av ett.

Da vi bodde i teltleiren like ved Olifant River, var vi omgitt av et elektrisk gjerde. Ville dyr skulle ikke komme inn og spise maten vår (eller var det oss de var ute etter?). En dag de holdt på å grille middag, gikk jeg langs gjerdet i tussmørket og oppdaget at jeg hadde en hyene tett ved meg – på den andre siden av gjerdet. Grillmat er godt – også for hyener! (- eller var det meg hun var ute etter?)

En av de som jobbet på teltkjøkkenet vårt – en ung gutt – hadde kommet vandrende gjennom bushen en dag – som flyktning fra Mozambique. Mange som prøver seg på den fluktruten, blir villdyrmat. Men folk er villige til å ofre mye for å komme til Sør-Afrika. Tallet på flyktninger fra nabolandene er enormt. Sør-Afrika har tatt imot mange flyktninger fra naboland som Mozambique og Zimbabwe, men mange av dem er økonomiske flyktninger fordi mulighetene er bedre i Sør-Afrika enn i andre deler av Afrika. Tror ingen har oversikt. Vi opplevde flere steder stor fattigdom. Mange steder så vi folk som bodde under motorveien – (i Cape Town så vi en motorvei som aldri var blitt fullført full av blikkbygninger).  Immigrantene er de som er på bunnen i samfunnet.

slum i vakre omgivelser
Da vi besøkte Stellenbosch, trodde jeg at jeg befant meg i en nokså trygg by. Også der vandret jeg rundt med kameraet på brystet. En syklist passerte meg, han stoppet og kom tilbake og sa: “Hide the camera”. Ok, da var det ikke så trygt like vel, men jeg opplevde ikke noe dramatisk på resten av turen. Men noen av mine turvenner besøkte en liten landsby rett ved Stellenbosch og de opplevde stor fattigdom i slummen der. Mange av dem jobbet på vinmarkene. Jeg tror ikke forholdene var så gunstig for mange av arbeiderne på vinmarkene.

Vindruene sorteres
Derimot er ikke Cape Town kjent for å være noen trygg by. Likevel tok vi vel en sjanse da Konrad og jeg bestemte oss å gå hjem fra Waterfront, turistområdet ved havna. Vi opplevde ingen ting skummelt. Visste Konrad var gammel politimann, så han kunne vel noen “dirty tricks”. De ble det ikke bruk for.

Cape Town med Robben Island
Vi bodde i en del av Cape Town hvor det tydeligvis bodde mange rike folk. Husene så ut som små festninger med piggtråd, glasskår, elektrisk gjerde og høye murer med bjeffende schæfer bak. Her ville folk tydeligvis ikke ha ubudne gjester. Om morgenen gikk det en jevn strøm av fargete opp mot disse husene, folk som jobbet der. De bodde i andre bydeler der husleien var på et annet nivå.

Tamboerskloof Lions Head
Selv jeg følte et visst ubehag når jeg gikk morgentur i villakvarterene i Tamboerskloof med utsikt over byen. Men av og til gikk jeg opp i åsen bak pensjonatet vi bodde på, Signal Hill. Og en dag kom jeg nesten opp på Lions head med praktfull utsikt over byen. Alternativet var å klatre Table Mountain, noe jeg avsto på grunn av høydeskrekken.

Cape Town med Tafelberg Cape Town
Stellenbosch var jo senteret for vindyrking. Sør-Afrika er kjent for sin vin og stor eksportør. Nesten en hel dag var avsatt til vinsmaking. Jeg hoppet over et par og gikk en tur i området i stedet for. Her inne var vi blant Hottentottfjellene. Franschhoek, et sted med vinsmaking hvor vi stoppet, var spesielt vakkert. Fjellene sto spisse og takkete omkring med vinmarkene i bunnen. En eller annen opplyste meg at det var i disse fjellene Arne Næss, (ikke filosofen, men nevøen), omkom. Det var forresten hugenotter fra Frankrike som kom hit på 1700-tallet med vinplanter i sekken. Det ble jo en suksess. Vi bodde på en vinplantasje vi også med det velklingende navnet Rozendal. Fin utsikt over Stellenbosch og helt til Tablemountain i Cape Town.

Stellenbosch fra Hottentottfjell Lancerac i Franschhoek
Sør Afrika er et vakkert land. Vi fikk absolutt ikke sett alt men deler av det. Noen steder er naturen spektakulær som Hottentottfjellene og Blyde River Canyon, den tredje dypeste canyon i verden og områdene ved Kapp det gode håp der bavianer og eland beitet fredelig.

Blyde River Canyon
Cape kysten Cape of Good Hope
Jeg var ikke klar over at store deler av innlandet var en høyslette som har et nivå nesten 2000meter over havet. Derfor var det passe varmt da vi besøkte Johannesburg og der omkring, men da vi sank ned mot Krügerparken, steg temperaturen til ubehagelige høyder +39*C. Den første natta i telt der trodde jeg at jeg skulle flyte ut av teltet i min egen svette. Men det gikk det også.

 Franschhoek
Sør-Afrika er også et rikt land. Det har den hvite mann sørget for å utnytte noen hundre år med den svarte manns arbeidskraft. Det ser likevel ikke ut til at dette har blitt noe vesentlig annerledes etter at ANC tok over.

Mitt første møte med Afrika sør for Sahara ble et hyggelig møte. Jeg ble veldig fascinert av dyrelivet; opplevelsen av å ha nesten nærkontakt med villdyra var stort. Jeg var forresten av de som avsto å klappe geparden i sanctuariet. Naturen var også flott og vakker, særlig i de fjellrike områdene. Vi hadde faktisk en dag på stranda utenfor Cape Town, men akkurat det interesserte meg ikke. Det var jo egentlig pingvinene vi skulle oppleve, og de fikk vi også oppleve. Dessuten kom det jo et tog ruslende?..

Simon Town Beach

Det var ikke så mange mennesker vi møtte som vi fikk snakke med. Vi hadde et besøk i Cape Town, men jeg snakket litt med et par av guidene våre i Krüger Nat. Park. De erklærte i alle fall at de støttet den nye regjeringen og ANC.

Hoder på et fat!  

 

Jo da, jeg hadde hatt min første tur i Afrika sør for Sahara. Selv om det ikke var kjærlighet ved første blikk, fikk jeg absolutt lyst til å komme tilbake.

Solnedgang, Rozendal

Det har kanskje overrasket noen – og ikke minst meg selv – at jeg har kommet så nær Afrika. Det var nemlig ikke det jeg drømte om i min barndom – endog i min ungdom. Men det har skjedd – ikke minst de 5 siste årene av livet mitt. Årsak: Møte med mennesker fra Afrika i Afrika.

Hva visste jeg om Afrika som barn? Sikkert ikke mye. Jeg visste om løver, giraffer, sebraer og elefanter og andre ville dyr. De kunne man til og med se i dyreparker, men ikke i Oslo. Gjennom barnesanger laget av Torbjørn Egner fikk vi jo kjennskap til “Dyrene i Afrika”, “Vesle Hoa” og hottentottene. Der fikk vi lære om negergutten Hoa som redder stammen fra overfall. Tror ikke jeg gjorde meg så mange refleksjoner omkring disse sangene. Ble kanskje litt interessert i hva hottentotter var. Pappaen til Pippi Langstrømpe var jo negerhøvding. I dag er jo ordet neger tabu, det er et stigmatiserende ord, hevdes det. Fikk jo litt kunnskap på skolen om at det fantes forskjellige stammer i Afrika og noen folk som var mer primitive enn andre.

 Torbjørn Egner og Vesle Hoa Kanibalisme var en vanlig forestilling om Afrika
Onkelen min var ingeniør og jobbet på Thune. Han hadde vært i Afrika og hadde hengt opp noen spyd og piler og andre afrikanske ting på veggen i gangen opp til soveværelset. En gang fikk jeg et spyd av ham. Det var litt spennende, men han fortalte ikke noe om hvor han var og hva han gjorde, i alle fall ikke som jeg husker.

 
Jeg kan også huske at min tante Engel på 50-tallet uttrykte engstelse for hennes søster som var gift med en britisk offiser stasjonert i Kenya. Det var under mau-mau opprøret. Den gangen følte jeg jo med min tante, men i ettertid har jeg fått vite mye om hva britiske soldater gjorde under opprøret, bl.a. å gjøre hele landsbyer til konsentrasjonsleire like ille som tilsvarende tyske leire under 2. Verdenskrig. I det hele tatt var Afrika langt borte, og de som bodde der hadde ingen ting med meg å gjøre. Vi lærte at afrikanerne generelt levde et primitivt liv uten våre goder, at de var fattige og at mange sultet. Men vi lærte ikke at de var mindreverdige som mennesker – eller det var det inntrykket jeg satt igjen med.

Jeg leste mange bøker innimellom lekser og annet. En gang fant jeg en novellesamling av Ernest Hemingway. Jeg leste flere noveller fra Afrika, bl.a. “Sneen på Kilimanjaro”. Dermed ble opplevelsene mer konkrete og levende. En gang fikk jeg noen bøker av Laurens van der Post til jul. Det åpnet en afrikansk verden for meg som jeg ikke visste om. Van der Post var afrikaner fra Sør-Afrika, men han skrev om pygmeene – den egentlige urbefolkningen i Sør-Afrika. I dag kaller vi dem sanfolket. En tilsvarende gruppe var kojfolket. Det er de som av afrikanerne ble kalt hottentotter. Van der Post skildret møtet med sanfolket i Kalahari – dit de ble fordrevet både av europeerne og bantuene, og deres historie. Dette ble gjort på en fin måte. Jeg spurte en ranger i Sør-Afrika om han kjente til bøkene til van der Post. Det gjorde han og fortalte at disse bøkene gjorde inntrykk på ham som gutt – akkurat som meg.

 På 60-tallet var Sør-Afrika ofte i nyhetene. Det voksende opprøret mot apartheid skapte interesse i Norge, også hos meg – uten at jeg lot meg engasjere. Men jeg leste flere bøker om Sør-Afrika og fulgte med i nyhetene. Afrika opplevde nå en periode med frigjøring fra kolonimaktene, med Ghana som første land ut. Det som skjedde i Kongo gjorde inntrykk, ikke minst FN generalsekretær Dag Hammarskjölds død. Jeg fikk en forståelse av at frigjøringsprosessen i Afrika var ikke enkel. Et eksempel på det husker jeg: Kwame Nkrumah, den første presidenten i det frie Ghana, ble avslørt som grisk: Han utnevnte seg til president for livstid. Slike historier kom det etter hvert mange av fra Afrika, og ga ikke akkurat noe positivt inntrykk.

Første gang jeg møtte en neger var i Akademisk korforening i 1966. Han var amerikaner og het Jeff. Det var helt greit det.

Afrikas folk?
Selv om jeg studerte geografi på 60-tallet, forble Afrika et nokså ukjent område for meg. Vi hadde Latin-Amerika som fordypningsområde. Interessant nok. Det var historiestudiet som brakte Afrika nærmere, men Afrika kom ikke for alvor inn før med imperialismen, om en ser bort fra Egypts eldste historie. Dermed visste vi lite om hva som skjedde i Afrika før imperialismen. Med imperialismen kom europeerne for alvor inn i Afrikas historie. De fleste vil si vil si at det som skjedde den gang ikke var av det gode for Afrika, ikke minst at det førte til trekking av grenser som helt og holdent skjedde på europeiske premisser. At europeerne utbyttet landområdene de la under seg er en annen del av historien, noe som igjen førte til at unge afrikanere søkte og fikk utdannelse, de ble bevisstgjorte: Frigjøringsbevegelser og frigjøringskamp. Disse så vi kom til syne akkurat på den tida vi studerte historie. Jeg følte likevel at jeg ikke ble noe bedre kjent med Afrika, kanskje med unntak av Sør-Afrika som det ble utgitt mange bøker om på den tida. Tre forkjempere mot apartheid fikk Nobels fredspris, og to sørafrikanere har fått Nobelprisen i litteratur.

En gang på 80-tallet reiste jeg med toget fra Oslo til Sørlandet. Toget var overfylt og konduktøren hadde stuet 8 passasjerer rundt et bord i kafévogna i toget. En av dem var ei hvit jente fra Namibia. Hun og venninnen snakket om hjemlandet hennes. En ung mann som satt ved siden av meg blandet seg inn i samtalen. Han hadde vært i fredskorpset og begynte nå å fortelle om afrikanske soloppganger. De andre ble litt revet med av denne afrikanske soltilbedelsesnostalgien og en kjærlighetserklæring til Afrikas natur. Jeg tenkte: Ville jeg få oppleve noe slikt?

Flere av mine kolleger hadde vært i Afrika i forskjellige sammenhenger. Rektor var jo reiseleder for en gruppe studenter til Tanzania år om annet. En annen hadde jobbet i flere hjelpeorganisasjoner. Nå formidlet hun kontakt med en skole langt ute på landsbygda i Zimbabwe. Tre av mine kolleger reiste ned for å besøke dem, og kontakten ble opprettet. Dette var før president Mugabe bestemte seg for å hive ut de hvite og ødelegge økonomien i landet. Noen år seinere dro noen kolleger og to elever ned til Zimbabwe og besøkte skolen på nytt. Elevene var sjokkert over maten de fikk. Det var ikke til å bli mett av. Det var en verden de ikke hadde peiling på.

Året etter fikk vi besøk av to lærere og to elever fra samme skole. Jeg skulle hente dem på Fornebu og lose dem med bussen til Lillesand. De kom imidlertid ikke med flyet fra London, så jeg måtte via rektor spore dem opp. De kom med neste fly. Det betydde at de måtte overnatte i Oslo. Vi kjørte inn til Oslo og jeg installerte dem på “Kochs pensjonat”. Ulempen med det var at jenta aldri hadde vært i byen før, aldri ligget i en seng eller tatt en dusj. Det var vanskelig for henne å finne seg til rette, men til slutt roet det hele seg ned. Dagen etter reiste vi med bussen til Lillesand. Etterpå hadde jeg ikke så mye kontakt med dem, men jeg mener de hadde et hyggelig opphold i Lillesand. Den som først får smaken på livet i vest blir det påstått……

Det året gikk inntektene fra Operasjon Dagsverk til skolen vår i Zimbabwe. Først og fremst ble de knyttet til det elektriske nettet, men vi sendte nedover en container med diverse skoleutstyr som vi håpet de skulle få bruk for.

Med Mugabes nye politikk, mistet vi forbindelsen med skolen. Seinere fikk vi en tilsvarende kontakt med en skole i Sudan. Den lå helt i sør – i det nåværende borgerkrigsherjede Sør-Sudan. Også den ble besøkt av noen fra skolen vår, men da kontaktlæreren sluttet og ble pensjonist, forsvant også den kontakten.

Nå må jeg minne meg selv om at Afrika er et stort kontinent. Den nordlige delen – den som ligger opp mot Middelhavet – har jo sterkere involvert i europeisk historie, både eldre og nyere. Frigjøringskampene i nord brakte pressen mye omtale om. Særlig var frigjøringskrigen i Algerie på 50- og 60-tallet ganske dramatiske og satte franskmennene på prøve. Algerie ble, i motsetning til Tunisia og Marokko, sett på som en del av Frankrike. Her bodde noen millioner franskmenn. Derfor ble kampene her spesielt harde, og rystet Frankrike i sine grunnvoller.

Marokko og Tunisia derimot fikk sin selvstendighet etter forhandlinger.

     Bilder fra Tunisia
Det var denne delen av Afrika jeg besøkte først. Vi bestilte og dro på ferietur til det vi trodde var det fredeligste av de nordafrikanske landene: Tunisia. Sånn sett var jo det riktig. Overgangen fra koloni til selvstendig stat hadde gått relativt fredelig for seg, og landsfaderen Habib Bourguiba styrte etter måten landet på en klok, men eneveldig måte. Likevel ble han avsatt av statsminister Ben Ali i 1987 fordi “makten hadde gått ham til hodet”. (At Ben Ali selv ble avsatt i 2010 under “den arabiske våren” er en annen historie). Vi dro på ferietur til Tunisia i 1991, og hadde en fin tid der, fortrinnsvis i Sousse, men vi reiste litt rundt også til El Djem, Gabes og Matmata.

Ti år seinere kom jeg tilbake til Tunisia, men nå som deltaker i et studiekurs arrangert av geografisk institutt, UiO. Det brakte meg enda mer rundt i dette landet – som på mange måter imponerte meg. Vi besøkte igjen de romerske ruinene i El Djem, men også i Dougga og Kartago, vi oppsøker berberlandsbyer, vannbevaringsprosjekter og oaser, områder tett opp til Sahara og ble imponert over skolesatsingen. Vi reiste hjem med god tro på dette lille nordafrikanske landet med ca. 10 millioner innbyggere.Det har jo vist å holde stikk. I Tunisia prøvde myndighetene å motarbeide islamismen – den radikale islamistiske bevegelsen. Fengsler var imidlertid ikke nok, og i 2010 slo den ut i full blomst. Også i Tunisia så utviklingen til å gå mot kaos og borgerkrig, men det var andre mindre voldelige krefter som fikk overtaket. Likevel prøver islamistene å ødelegge landet økonomisk ved å ramme turismen ved selvmordsbombere. Den siste episoden skjedde på stranda rett foran hotellet vi bodde på i 1991.

Landet er det eneste som kom gjennom “den arabiske våren” med en demokratisk grunnlov. Tre samfunnstopper fikk Nobels fredspris i 2015. Alle håper at utviklingen videre blir fredelig, selv om enkelte islamister prøver å holde turistene vekk. Det har de til fulle klart foreløpig.

Det skulle gå 7 år før jeg på ny satte mine bein i Afrika; denne gangen i det virkelig “svarte” Afrika: Sør-Afrika.

 

 

Vengetindene i Romsdal
 En av ekspedisjonene mine var litt spesiell. Kan gjerne kalle den for turen til Kristiansund. Jeg hadde nemlig ikke vært i denne byen på Nordmøre før. Det var for galt. Men da ville jeg ha med Romsdal først. Denne delen av Norge har jo noen fantastiske vakre fjell. De har jo fått navn deretter: Kongen, Dronningen og Bispen. Dessuten gikk en av Norges mest spektakulære veianlegg der; Trollstigveien

1968

På en geografiekskursjon i 1969 kjørte vi fra Molde via Åndalsnes over Trollstigveien til Geiranger med buss. Det var en flott tur, men den lærte oss også at noen steder i landet er det å leste fergetabeller viktig. Da vi kom til fergekaia på Linge, viste det seg at den ferga som den vitenskapelige assistenten hadde tenkt å reise med, var innstilt, fordi turistsesongen var over. Så da var det bare å smøre seg med tålmodighet de timene det var å vente på neste ferge. Mange hoppet i fjorden denne vakre sensommerettermidddagen. Etter ca. en times venting, så vi en ferge komme til Eidsdal på den andre siden fra Stranda. Det som skjedde nå ville sannsynligvis ikke skjedd i dag. Ferga kom nemlig over til oss fordi skipperen hadde sett oss på kaia. Dermed ble ikke forsinkelsen så stor….

I 1970 kjørte jeg med en kamerat ned fra Dombås til Åndalsnes – for å se oss omkring, så jeg hadde vært i området før. Området er jo kjent nettopp for fjellene. Av en eller annen grunn hadde jeg lest artikler i noen DNT årbøker om klatring i Trollveggen og Romsdalshorn – enda jeg visste at klatring ikke var noe for meg. Men Trolltindene var spektakulære.

 

 Hotell Aak

Denne gangen, i 2008, hadde jeg en avtale med en kollega som i sin tid hadde jobbet i Åndalsnes om at vi skulle møtes der. Etter en “kosetur” ned Romsdal med mange stopp, tok jeg inn på et lite tradisjonsrikt hotell, Aak Hotell, et stykke utenfor Åndalsnes. Utsikten mot Bispen, kongen og Dronninga var upåklagelig. Det ble et hyggelig opphold – også møtet med min “gamle” kollega.

 Romsdalshorn i kveldslys

Trollstigveien

Sykkelen ble et godt transportmiddel i denne sammenhengen. Den var fin å bruke til og fra Åndalsnes. Men ikke bare Åndalsnes, hadde turer bort til Trollveggen, Grytten kirke og Gryttenveien langs Rauma, men også i retning av Isfjorden. Utrolig fint å sykle omkring i så fint vær, med mange flotte motiver.

Raumabanen nærmer seg Trollveggen
Trollveggen forbinder jeg med fjellklatring og forbuden basehopping. Kunne ikke se noen av delene, men denne fjellveggen er jo imponerende i seg selv med sine tinder og tårn. Fikk høre at det ofte gikk steinsprang i veggen. Det forklarte hvorfor det var nedlagt lovforbud både mot klatring og basehopping i veggen.

Neste dag bestemte jeg meg for å sykle/gå Trollstigen, Rv63, en virkelig turistvei. Været var fortsatt sommerlig og varmt. Jeg syklet opp til den første svingen, parkerte sykkelen og begynte å gå opp den gamle kløvveien opp igjennom Isterådalen. Et stykke oppover så jeg at denne stien etter hvert ble temmelig bratt og beveget seg langs elvegjelet. Der måtte du holde deg i en vaier for ikke å ramle ut i elva. Det hadde jeg ikke noe særlig lyst til, så jeg ruslet tilbake til sykkelen. Her møtte jeg to damer som hadde tenkt å gå kløvveien, slik jeg opprinnelig tenkte, men i motsetning til meg forsvant de videre oppover kløvveien. Jeg fulgte dem et stykke med øynene, samtidig som jeg moret meg med å følge trafikken på Trollstigveien. Den virket umiddelbart litt rotete, særlig når busser og campingbiler møtte hverandre. Hvem ville rygge? Ofte tok det lang tid før at de fant ut av det med hverandre. Noen var vel uerfarne med å kjøre bil på trange norske fjellveier.

Opp kløvveien langs elva
Hva skulle jeg gjøre nå? Vel, skulle jeg opp, måtte jeg sykle, så det var bare å tråkke i vei. Jeg hadde med sykkelen med 24 gir, så det var nokså greit å finne en utveksling som passet. Så det gikk greit til jeg passerte brua ved fossen. Derfra gikk jeg rett og slett opp. Det tror jeg var lurt, for da jeg kom til svingen, var det flere som glodde oppover mot “Bispen”. Der oppe var det mange folk samlet. Jeg forsto at noen ville hoppe. Det måtte oppleves! Jeg så tre mann som hoppet – i “ekorndrakter”. En av dem kom svært så nær der vi sto, vi hørte han brølte – av skrekkslagen fryd! Sprøtt spør du meg.

Basehoppere i farta
Så var det bare “innspurten” igjen, så var jeg oppe ved restauranten. Men jeg måtte en tur utpå utsikten. Den gang var ikke utsiktsplattformen bygget, men utsikten var flott den uansett. Været var bare fantastisk. Litt hyggelig var at jeg traff på damene jeg møtte på veien opp, og vi tok litt mat sammen. Alle hadde vi brukt en del svette for å komme opp, og lykkes.

 Utsikten på toppen

Turen ned er det ikke så mye å fortelle om. Trafikken var ikke så stor nå. Prøvde å holde meg så langt fra kanten jeg kunne. Praktiserte litt venstrekjøring i perioder. Var også litt skeptisk til at jeg bare hadde klossebremser (og ikke trommelbremser). Fikk ikke akkurat nytt utsikten når en har mer enn nok med å konsentrere seg om å holde meg på veien. Det kilte litt i magen etter hvert, men det gikk bra.

Isfjord
Isfjord og Vengedalen

Neste dag var været like fint. Nå bestemte jeg meg for å sykle til Isfjorden og videre inn på baksiden av Romsdalshorn. Det var tyngre enn jeg trodde. Da jeg kom til Vengedalsvatnet, måtte jeg ha en god pause i vakre omgivelser. Noen kunstnere ville at naturen skulle være enda vakrere og hadde plassert noen installasjoner rundt omkring i fjellandskapet. Jeg kunne styre min begeistring.

 Fra Vengedalen
Jeg så at folk gikk opp på bremmen kalt Litlefjell. Der ville jeg også gå, men jeg følte meg nokså sliten, så jeg lurte på om jeg skulle stå det over. Det ble at jeg tok turen opp, og ble belønnet med en praktfull utsikt mot Trolltindene og Romsdal. Jo da, det var verdt slitet. Underlig å se at barn fløy omkring på kanten av stupet uten at noen foreldre stoppet dem. Noen hadde til og med slått opp telt på kanten. Andre var i ferd med å forberede en klatretur mot Romsdalshorn. Skal ikke være spesielt vanskelig å bestige fjellet, men det fristet ikke meg. Men vakkert er det.

kunst i naturen Trollveggen fra Litlefjell på kanten av stupet  mot Åndalsnes

Turen tilbake til Åndalsnes gikk svært så greit.

Morgentoget mot Romsdalshorn

En vakker togtur med Raumabanen

Raumabanen er en av de mer spektakulære i Norge. Den passerer de vakreste stedene i Romsdal, samtidig som den passerer dype juv og flotte steinhvelvsbruer, vendetunnel osv. Om sommeren går det en del turisttog på banen – beregnet for passasjerer med cruiseskipene som besøker Åndalsnes. De går vanligvis bare til Bjorli, men jeg valgte å følge rutetoget til Dombås og retur. Det var oppsatt med motorvognsett av typen BM93, ikke akkurat verdens vakreste tog.

 
I gamle dager gikk det diesellokomotiv og vanlige vogner. For noen år siden kjørte de turisttogene med diesellok og vogner, en stund veterantog med damplok. Denne gangen måtte vi nøye oss med NSBs omdiskuterte motorvognsett. Det var greit nok, i alle fall for meg, selv om jeg liker å kunne stikke hodet litt ut av vinduet en gang i blant. Romsdalen er vakker nok uansett hva slags type tog du reiser med.

 Utsikt fra toget på Kylling bru
Da vi nærmet oss Trollveggen, kjørte vi inn i en sky av røyk og lukt av svidd stein. Det var gått et gedigent steinras i Trollveggen. Årsaken var soloppvarming av veggen etter å ha ligget i skyggen tidligere på dagen. Temperaturforskjellene utløser ofte steinras i denne bergarten. Det gjør både klatring og basehopping til svært farlige aktiviteter.

spetakulære jernbanebruer, derav Kylling bru med tog
Med togturen opplever du også forskjellen mellom øst og vest. Ovenfor Bjorli går toget i et åpent og vidt dalføre, Lesjadalen. Nedenfor er landskapet dramatisk med dype daler, høye dramatiske fjell og fosser og elver.

fint gammelt gårdsanlegg
Bare året etter reiste jeg på nytt med Raumabanen. Da hadde jeg laget min egen lille rundtur med tog Kristiansand – Drammen; videre med Bergensbanen til Bergen; hurtigrute (“Lofoten”) fra Bergen til Ålesund og buss fra Ålesund til Åndalsnes og tog derfra og hjem – via Oslo. Det var april, og vinteren var fortsatt til stede mange steder underveis, også i Romsdal. Det var spektakulært å oppleve Romsdal i kritthvit nysnø nesten helt ned til dalbunnen.

Romsdal i april

Nordmøre

Turen videre nordover gikk med bil fortsatt i flott vær. En annen hensikt med turen var å oppsøke litt stavkirkekultur. Det er det flere av i denne delen av Norge. Ikke langt unna Åndalsnes fins en kirke på Rødven i nærheten av Eidsbygda. En liten omvei ut hit, men vel verdt besøket. Stavkirkene fins jo i forskjellige tilstander. Denne var nok en del ombygget i løpet av de 800 årene etter den ble bygget og måtte ha støttepilarer. Dessuten fantes det en nyere kirke ikke så langt unna. De rev heldigvis ikke den gamle kirken da de bygde den nye. Seinere besøkte jeg Kvernes stavkirke i samme området.

Rødven stavkirke Kvernes stavkirke nær Kristiansund

Eresfjord og Mardalsfossene

Turen gikk videre ut fjorden til jeg nærmet meg Eresfjord. Jeg stoppet i svingen for å nyte utsikten over bygda. En svensk motorsyklist stoppet også. Han så litt stressa ut – og forklarte at å kjøre motorsykkel i Norge var uhyre stressende. Hele tiden måtte han vri på hodet fram og tilbake, for å se på det vakre landskapet omkring, og på veien for å ikke havne i grøfta i en av de mange svingene. Var veldig i enig i den beskrivelsen.

Eikesdalsvatnet
Bestemte meg nå for å kjøre innover langs Eikesdalsvatnet til Eikesdalen for å kanskje få et glimt av det som en gang i tida var Europas høyeste totale fossefall: Mardalsfossene på nærmere 700 meter fall.. Her sto jo et berømt “miljøslag” oppe på fjellet i 1970 – der selveste professor Arne Næss ble båret bort av politiet. Nå var elva regulert, men ryktene ville ha det til at det ble sluppet vann i fossene sommerstid. Da jeg nærmet meg så jeg at det stemte – til ære for turistene.

Da ble det litt trim denne dagen også. Det tok ca en halv time å gå inn til fossene. Det måtte jeg jo gjøre. Imponerende fossefall – det ene over det andre – foss i to etasjer. Jeg vet ikke helt hvorfor turiststrømmen inn hit ikke er så stor som for eksempel Vøringsfossen som også er regulert. Dette er virkelig imponerende. Eikesdalen er nok ikke Norges navle….

 

Kristiansund

Veien videre til Kristiansund gikk på svingete veier til jeg nådde målet. Da hadde tåka senket seg over byen og omegnen. Hotellene var fulle. Et vaskerom på et hotell ble redningen. Om selve Kristiansund vil jeg ikke si så mye. Byen ble jo bombet sønder og sammen under krigen og bygget opp igjen etter krigen i 40-årenes stil. Byen så vel tatt vare på. Nå var det tydelig oljevirksomhet med supplybåter liggende ved kai over alt. Tåka ødela litt for inntrykket.

Noen glimt av Kristiansund

Atlanterhavsveien

Fra Kristiansund var planen å kjøre den fantastiske Atlanterhavsveien i retning Fræna og Molde. Det ble dessverre en stor skuffelse. Tåka lå tett og sikten mot havet var lik 0. Ja, jeg har kjørt Atlanterhavsveien, men jeg så ingen ting.

Atlanterhavsveien

Jeg bestemte meg for å kjøre i retning Bud. Der hadde jeg vært før med studenter i 1969. Så det fortsatt like idyllisk ut i dag? Jeg innlosjerte meg på stedets hotell, og tok sykkelen fatt. Etter å ha syklet ca 10km dukket jeg ut av tåka og befant meg i meget vakkert vær i et vakkert landskap. Nå ble det fint å sykle rundt og trekke havlufta inn i lungene. Kjente igjen fjellene fra bildene jeg hadde tatt fra stedet i 1969.

Bud – med og uten tåke

Jeg dro ned til Bud sentrum der hvert hus hadde leieboere – krykkjer. Sjarmerende, men kanskje litt bråkete naboskap. Jeg sto på kaia og tok et foto fra moloen og innover mot sentrum. Det var vel her jeg sto i 1969 også, men jeg kjente meg ikke igjen. Årsaken fant jeg da jeg kom hjem og kunne sammenligne bildene. Bare tre av husene fra 1969 fotoet var synlige på det nye fotoet. Resten var mye forandret. Utpå ettermiddagen forsvant tåka, og vi fikk en meget vakker solnedgang. Utenfor lå havet blikkstille. Og dette var rett ved den beryktede Hustavika som alle skuteskippere hadde stor respekt for.

krykkje med unge

Men velsmakende bakalao hadde de.

 

Ferden videre er en annen historie, men jeg havnet etter hvert i Loen, men det har jeg fortalt om et annet sted.