Bakgrunnen for denne turen var en tur noen venner av meg lyste ut deltakere til. Det var en privat tur der noen kjente noen, men ikke alle kjente alle. En av mine venner var ansatt i et reisebyrå, HRG, og det var de som arrangerte selve turen. Alt virket derfor veldig trygt og greit. Turoperatøren opererte med ektepar, men to av oss reiste som enslige. Vi fikk beskjed om at vi måtte dele rom. Intet problem, syntes jeg. Vi skulle reise i og like etter påske ? i mars og april. Da var det høst i Sør-Afrika; helt sikkert annerledes enn høsten her. Jeg så veldig fram til denne turen. Et møte med Afrika sør for Sahara hadde lenge vært en slags drøm siden togturen på 80-tallet.
Planen var at etter noen få dager i Johannesburg, skulle vi busse til Krüger National Park og dra på teltsafari der. Så skulle vi fly til Cape Town, være der noen dager – så reise til vindistriktet omkring Stellenbosch for å smake på “godsakene”.
Vi landet på Johannesburg International Airport og ble tatt vel imot av representanten for reiseselskapet og innlosjert på vårt hotell. Fikk vel ikke så mye inntrykk allerede nå, bortsett fra at alt var velorganisert. Første organiserte utflukt var til en luksusrestaurant der vi ble bespist og bemalet etter alle kunstens regler. Vi så oss også omkring på det store Sandton Convention Centre – med en stor statue av Nelson Mandela. Dette området lå litt nord for Johannesburg sentrum, og ble nok regnet som svært trygt for turister. For i sentrum av byen ble vi ikke sluppet ut; der var det utrygt å være. Det fortalte meg litt om situasjonen i dette landet, men også hvor viktig det var å beskytte turistene mot banditter og andre som ville utnytte dem. Dette møtte oss også mange andre steder på denne turen – ikke minst i Cape Town.
I tillegg fikk vi besøke Soweto der vi spiste på en kafé. Inntrykket var svært positivt. Maten var god. Innbyggerne hadde pusset opp husene sine og var travelt opptatt med å vaske bilen. Fikk likevel inntrykk av at situasjonen her varierte. Den helt store fattigdommen opplevde vi ikke.
Inntrykket var at noen særlige alternativer til bilen fantes ikke. Kollektivtransport var dårlig organisert, bortsett fra jernbanen, men tradisjonelt ble ikke den brukt av de hvite. Det dannet seg fort køer på innfartsveiene til Johannesburg. (Men det har jeg opplevd mye verre i Kenya).
Vi besøkte et museum som viste Apartheidsystemet i praksis. Det var en sterk opplevelse og vi ble etterpå tatt med til Sharpeville minnesmerket – der 69 skolebarn ble drept av Sørafrikansk politi i 1960. Det var starten for den avgjørende kampen mot Apartheid på 60-tallet. Etterpå og like i nærheten kjørte vi gjennom gaten der to Nobelprisvinnere har adresse til: Desmund Tutu og Nelson Mandela.
Også i Cape Town fikk vi en ny påminning om kampen mot apartheid. Vi var heldige som fikk besøke Robben Island der ANC fanger ble internert – også Nelson Mandela. På slutten ble han ført til et annet fengsel. Nokså trygt å ha “farlige” fanger plassert på ei øy langt fra land med få muligheter til å svømme til friheten. Det var en tidligere fange som viste oss rundt, men dessverre var han en dårlig formidler. Men inntrykkene ellers var konkrete og skremmende nok.
I dag er det jo ANC som har makten, både presidenten og flertallet i nasjonalforsamlingen. Men det inntrykket vi fikk av de politiske forholdene i dag, var at det skjedde svært lite. Det var dessuten ikke særlig mye opposisjon. I Cape Town besøkte vi en hvit familie som ikke tilhørte noen overklasse. Hun fortalte oss at forholdene var vanskelige ikke minst for middelklassen. Hun fortalte oss også at det var visse stammemotsetninger som også var med på å gjøre regjeringen handlingslammet. Da Jacob Zuma ble president i 2009, emigrerte den nobelprisbelønte forfatteren J.M. Coetzee til Australia i protest. Det var ikke så mye vi fikk kjennskap til politikken i Sør-Afrika.
Dessuten fikk vi en spesiell opplevelse som ikke sto på planen: Besøk i en særegen restaurant litt utenfor sentrum av byen. Det var en svært hyggelig opplevelse, men de vi ble kjent med, var ikke sørafrikanere.
Besøket i Krüger National Park ble en stor opplevelse. Jeg hadde aldri vært på safari før og opplevd ville dyr i sin naturlige omgivelser tidligere. Da må en kanskje se bort fra elgsafari hjemme i Norge. Men her var alt veldig organisert. Vi hadde åpne safaribiler (som ikke er tillatt i Kenya og Tanzania) og dyktige sjåfører / guider som guidet oss rundt i landskapet – alle hvite. Det er mye bush i Krüger, så det var ikke bestandig det var så lett å se dyrene.
Men vi fikk sett det meste, bortsett fra leopard. Noen dyr kom vi tett innpå utenat de så ut til å bry seg så mye om det. Blant annet kom vi tett innpå en hannelefant (de går ofte for seg selv) – eller to løver som passerte bilen vår med få cm klaring. Da holdt vi pusten. Sjåføren vår sa at de luktet diesel, og for dem var det noe de ikke brydde seg om (diesel lukter da ikke godt?)
Men det var ikke bare de 5 store vi var på jakt etter, vi ville ha det totale inntrykket av livet i bushen. Vi så også krokodiller, iguanerer, mange forskjellige fugler, til og med en flokk med mungoer. I elva svømte en stor malle, som ikke var redd for den nærværende krokodillen.
Vi ble fortalt at det var et vanskelig arbeid med å bekjempe krypskyting. Akkurat nå hadde de for mange elefanter, men det kunne fort endre seg. Det var viktig at det viltet fikk leve sitt eget liv uten inngripen fra menneskene. Det måtte alle besøkende i parken respektere. Derfor var det forbudt å kjøre utenom veiene i parken, ei heller lov til å skade dyr. En fugl – kingsfisher (isfugl) – jeg oppdaget hadde fløyet inn i gjerdet rundt leiren vår og skadet vingen sin, tok jeg med til en av guidene. Han fortalte litt om fuglen, og slapp den så over gjerdet til sin egen skjebne. Så brutalt var livet i naturen.
Det er mange forskjellige antilopearter i en slik park. Det er ikke så enkelt å holde dem fra hverandre. Vi ble jo opplyst hva vi så underveis. En gang var vi innom en leir for en pause – evt. museumsbesøk i elefantmuseet. Jeg valgte å gå en tur på området innenfor det elektriske gjerdet. Der kom jeg over en liten gruppe “bushbucks” – vet ikke hva de heter på norsk – som var usedvanlig tamme. De holdt på med sitt selv om jeg passerte dem på bare et par meters avstand. Det har jeg ikke opplevd seinere på samme måte, men jeg har opplevd at ville dyr har kommet svært så nærme i andre sammenhenger. Fascinerende med dyr i sitt rette element, selv om naturen i seg selv er utrolig brutal. Noe “kill” fikk vi ikke oppleve, men rester av ett.
Da vi bodde i teltleiren like ved Olifant River, var vi omgitt av et elektrisk gjerde. Ville dyr skulle ikke komme inn og spise maten vår (eller var det oss de var ute etter?). En dag de holdt på å grille middag, gikk jeg langs gjerdet i tussmørket og oppdaget at jeg hadde en hyene tett ved meg – på den andre siden av gjerdet. Grillmat er godt – også for hyener! (- eller var det meg hun var ute etter?)
En av de som jobbet på teltkjøkkenet vårt – en ung gutt – hadde kommet vandrende gjennom bushen en dag – som flyktning fra Mozambique. Mange som prøver seg på den fluktruten, blir villdyrmat. Men folk er villige til å ofre mye for å komme til Sør-Afrika. Tallet på flyktninger fra nabolandene er enormt. Sør-Afrika har tatt imot mange flyktninger fra naboland som Mozambique og Zimbabwe, men mange av dem er økonomiske flyktninger fordi mulighetene er bedre i Sør-Afrika enn i andre deler av Afrika. Tror ingen har oversikt. Vi opplevde flere steder stor fattigdom. Mange steder så vi folk som bodde under motorveien – (i Cape Town så vi en motorvei som aldri var blitt fullført full av blikkbygninger). Immigrantene er de som er på bunnen i samfunnet.
Da vi besøkte Stellenbosch, trodde jeg at jeg befant meg i en nokså trygg by. Også der vandret jeg rundt med kameraet på brystet. En syklist passerte meg, han stoppet og kom tilbake og sa: “Hide the camera”. Ok, da var det ikke så trygt like vel, men jeg opplevde ikke noe dramatisk på resten av turen. Men noen av mine turvenner besøkte en liten landsby rett ved Stellenbosch og de opplevde stor fattigdom i slummen der. Mange av dem jobbet på vinmarkene. Jeg tror ikke forholdene var så gunstig for mange av arbeiderne på vinmarkene.
Derimot er ikke Cape Town kjent for å være noen trygg by. Likevel tok vi vel en sjanse da Konrad og jeg bestemte oss å gå hjem fra Waterfront, turistområdet ved havna. Vi opplevde ingen ting skummelt. Visste Konrad var gammel politimann, så han kunne vel noen “dirty tricks”. De ble det ikke bruk for.
Vi bodde i en del av Cape Town hvor det tydeligvis bodde mange rike folk. Husene så ut som små festninger med piggtråd, glasskår, elektrisk gjerde og høye murer med bjeffende schæfer bak. Her ville folk tydeligvis ikke ha ubudne gjester. Om morgenen gikk det en jevn strøm av fargete opp mot disse husene, folk som jobbet der. De bodde i andre bydeler der husleien var på et annet nivå.
Selv jeg følte et visst ubehag når jeg gikk morgentur i villakvarterene i Tamboerskloof med utsikt over byen. Men av og til gikk jeg opp i åsen bak pensjonatet vi bodde på, Signal Hill. Og en dag kom jeg nesten opp på Lions head med praktfull utsikt over byen. Alternativet var å klatre Table Mountain, noe jeg avsto på grunn av høydeskrekken.
Stellenbosch var jo senteret for vindyrking. Sør-Afrika er kjent for sin vin og stor eksportør. Nesten en hel dag var avsatt til vinsmaking. Jeg hoppet over et par og gikk en tur i området i stedet for. Her inne var vi blant Hottentottfjellene. Franschhoek, et sted med vinsmaking hvor vi stoppet, var spesielt vakkert. Fjellene sto spisse og takkete omkring med vinmarkene i bunnen. En eller annen opplyste meg at det var i disse fjellene Arne Næss, (ikke filosofen, men nevøen), omkom. Det var forresten hugenotter fra Frankrike som kom hit på 1700-tallet med vinplanter i sekken. Det ble jo en suksess. Vi bodde på en vinplantasje vi også med det velklingende navnet Rozendal. Fin utsikt over Stellenbosch og helt til Tablemountain i Cape Town.
Sør Afrika er et vakkert land. Vi fikk absolutt ikke sett alt men deler av det. Noen steder er naturen spektakulær som Hottentottfjellene og Blyde River Canyon, den tredje dypeste canyon i verden og områdene ved Kapp det gode håp der bavianer og eland beitet fredelig.
Jeg var ikke klar over at store deler av innlandet var en høyslette som har et nivå nesten 2000meter over havet. Derfor var det passe varmt da vi besøkte Johannesburg og der omkring, men da vi sank ned mot Krügerparken, steg temperaturen til ubehagelige høyder +39*C. Den første natta i telt der trodde jeg at jeg skulle flyte ut av teltet i min egen svette. Men det gikk det også.
Sør-Afrika er også et rikt land. Det har den hvite mann sørget for å utnytte noen hundre år med den svarte manns arbeidskraft. Det ser likevel ikke ut til at dette har blitt noe vesentlig annerledes etter at ANC tok over.
Mitt første møte med Afrika sør for Sahara ble et hyggelig møte. Jeg ble veldig fascinert av dyrelivet; opplevelsen av å ha nesten nærkontakt med villdyra var stort. Jeg var forresten av de som avsto å klappe geparden i sanctuariet. Naturen var også flott og vakker, særlig i de fjellrike områdene. Vi hadde faktisk en dag på stranda utenfor Cape Town, men akkurat det interesserte meg ikke. Det var jo egentlig pingvinene vi skulle oppleve, og de fikk vi også oppleve. Dessuten kom det jo et tog ruslende?..
Det var ikke så mange mennesker vi møtte som vi fikk snakke med. Vi hadde et besøk i Cape Town, men jeg snakket litt med et par av guidene våre i Krüger Nat. Park. De erklærte i alle fall at de støttet den nye regjeringen og ANC.
Jo da, jeg hadde hatt min første tur i Afrika sør for Sahara. Selv om det ikke var kjærlighet ved første blikk, fikk jeg absolutt lyst til å komme tilbake.
