En av ekspedisjonene mine var litt spesiell. Kan gjerne kalle den for turen til Kristiansund. Jeg hadde nemlig ikke vært i denne byen på Nordmøre før. Det var for galt. Men da ville jeg ha med Romsdal først. Denne delen av Norge har jo noen fantastiske vakre fjell. De har jo fått navn deretter: Kongen, Dronningen og Bispen. Dessuten gikk en av Norges mest spektakulære veianlegg der; Trollstigveien
1968
På en geografiekskursjon i 1969 kjørte vi fra Molde via Åndalsnes over Trollstigveien til Geiranger med buss. Det var en flott tur, men den lærte oss også at noen steder i landet er det å leste fergetabeller viktig. Da vi kom til fergekaia på Linge, viste det seg at den ferga som den vitenskapelige assistenten hadde tenkt å reise med, var innstilt, fordi turistsesongen var over. Så da var det bare å smøre seg med tålmodighet de timene det var å vente på neste ferge. Mange hoppet i fjorden denne vakre sensommerettermidddagen. Etter ca. en times venting, så vi en ferge komme til Eidsdal på den andre siden fra Stranda. Det som skjedde nå ville sannsynligvis ikke skjedd i dag. Ferga kom nemlig over til oss fordi skipperen hadde sett oss på kaia. Dermed ble ikke forsinkelsen så stor….
I 1970 kjørte jeg med en kamerat ned fra Dombås til Åndalsnes – for å se oss omkring, så jeg hadde vært i området før. Området er jo kjent nettopp for fjellene. Av en eller annen grunn hadde jeg lest artikler i noen DNT årbøker om klatring i Trollveggen og Romsdalshorn – enda jeg visste at klatring ikke var noe for meg. Men Trolltindene var spektakulære.
Hotell Aak
Denne gangen, i 2008, hadde jeg en avtale med en kollega som i sin tid hadde jobbet i Åndalsnes om at vi skulle møtes der. Etter en “kosetur” ned Romsdal med mange stopp, tok jeg inn på et lite tradisjonsrikt hotell, Aak Hotell, et stykke utenfor Åndalsnes. Utsikten mot Bispen, kongen og Dronninga var upåklagelig. Det ble et hyggelig opphold – også møtet med min “gamle” kollega.
Trollstigveien
Sykkelen ble et godt transportmiddel i denne sammenhengen. Den var fin å bruke til og fra Åndalsnes. Men ikke bare Åndalsnes, hadde turer bort til Trollveggen, Grytten kirke og Gryttenveien langs Rauma, men også i retning av Isfjorden. Utrolig fint å sykle omkring i så fint vær, med mange flotte motiver.
Trollveggen forbinder jeg med fjellklatring og forbuden basehopping. Kunne ikke se noen av delene, men denne fjellveggen er jo imponerende i seg selv med sine tinder og tårn. Fikk høre at det ofte gikk steinsprang i veggen. Det forklarte hvorfor det var nedlagt lovforbud både mot klatring og basehopping i veggen.
Neste dag bestemte jeg meg for å sykle/gå Trollstigen, Rv63, en virkelig turistvei. Været var fortsatt sommerlig og varmt. Jeg syklet opp til den første svingen, parkerte sykkelen og begynte å gå opp den gamle kløvveien opp igjennom Isterådalen. Et stykke oppover så jeg at denne stien etter hvert ble temmelig bratt og beveget seg langs elvegjelet. Der måtte du holde deg i en vaier for ikke å ramle ut i elva. Det hadde jeg ikke noe særlig lyst til, så jeg ruslet tilbake til sykkelen. Her møtte jeg to damer som hadde tenkt å gå kløvveien, slik jeg opprinnelig tenkte, men i motsetning til meg forsvant de videre oppover kløvveien. Jeg fulgte dem et stykke med øynene, samtidig som jeg moret meg med å følge trafikken på Trollstigveien. Den virket umiddelbart litt rotete, særlig når busser og campingbiler møtte hverandre. Hvem ville rygge? Ofte tok det lang tid før at de fant ut av det med hverandre. Noen var vel uerfarne med å kjøre bil på trange norske fjellveier.
Hva skulle jeg gjøre nå? Vel, skulle jeg opp, måtte jeg sykle, så det var bare å tråkke i vei. Jeg hadde med sykkelen med 24 gir, så det var nokså greit å finne en utveksling som passet. Så det gikk greit til jeg passerte brua ved fossen. Derfra gikk jeg rett og slett opp. Det tror jeg var lurt, for da jeg kom til svingen, var det flere som glodde oppover mot “Bispen”. Der oppe var det mange folk samlet. Jeg forsto at noen ville hoppe. Det måtte oppleves! Jeg så tre mann som hoppet – i “ekorndrakter”. En av dem kom svært så nær der vi sto, vi hørte han brølte – av skrekkslagen fryd! Sprøtt spør du meg.
Så var det bare “innspurten” igjen, så var jeg oppe ved restauranten. Men jeg måtte en tur utpå utsikten. Den gang var ikke utsiktsplattformen bygget, men utsikten var flott den uansett. Været var bare fantastisk. Litt hyggelig var at jeg traff på damene jeg møtte på veien opp, og vi tok litt mat sammen. Alle hadde vi brukt en del svette for å komme opp, og lykkes.
Turen ned er det ikke så mye å fortelle om. Trafikken var ikke så stor nå. Prøvde å holde meg så langt fra kanten jeg kunne. Praktiserte litt venstrekjøring i perioder. Var også litt skeptisk til at jeg bare hadde klossebremser (og ikke trommelbremser). Fikk ikke akkurat nytt utsikten når en har mer enn nok med å konsentrere seg om å holde meg på veien. Det kilte litt i magen etter hvert, men det gikk bra.
Isfjord og Vengedalen
Neste dag var været like fint. Nå bestemte jeg meg for å sykle til Isfjorden og videre inn på baksiden av Romsdalshorn. Det var tyngre enn jeg trodde. Da jeg kom til Vengedalsvatnet, måtte jeg ha en god pause i vakre omgivelser. Noen kunstnere ville at naturen skulle være enda vakrere og hadde plassert noen installasjoner rundt omkring i fjellandskapet. Jeg kunne styre min begeistring.
Jeg så at folk gikk opp på bremmen kalt Litlefjell. Der ville jeg også gå, men jeg følte meg nokså sliten, så jeg lurte på om jeg skulle stå det over. Det ble at jeg tok turen opp, og ble belønnet med en praktfull utsikt mot Trolltindene og Romsdal. Jo da, det var verdt slitet. Underlig å se at barn fløy omkring på kanten av stupet uten at noen foreldre stoppet dem. Noen hadde til og med slått opp telt på kanten. Andre var i ferd med å forberede en klatretur mot Romsdalshorn. Skal ikke være spesielt vanskelig å bestige fjellet, men det fristet ikke meg. Men vakkert er det.
Turen tilbake til Åndalsnes gikk svært så greit.
En vakker togtur med Raumabanen
Raumabanen er en av de mer spektakulære i Norge. Den passerer de vakreste stedene i Romsdal, samtidig som den passerer dype juv og flotte steinhvelvsbruer, vendetunnel osv. Om sommeren går det en del turisttog på banen – beregnet for passasjerer med cruiseskipene som besøker Åndalsnes. De går vanligvis bare til Bjorli, men jeg valgte å følge rutetoget til Dombås og retur. Det var oppsatt med motorvognsett av typen BM93, ikke akkurat verdens vakreste tog.
I gamle dager gikk det diesellokomotiv og vanlige vogner. For noen år siden kjørte de turisttogene med diesellok og vogner, en stund veterantog med damplok. Denne gangen måtte vi nøye oss med NSBs omdiskuterte motorvognsett. Det var greit nok, i alle fall for meg, selv om jeg liker å kunne stikke hodet litt ut av vinduet en gang i blant. Romsdalen er vakker nok uansett hva slags type tog du reiser med.
Da vi nærmet oss Trollveggen, kjørte vi inn i en sky av røyk og lukt av svidd stein. Det var gått et gedigent steinras i Trollveggen. Årsaken var soloppvarming av veggen etter å ha ligget i skyggen tidligere på dagen. Temperaturforskjellene utløser ofte steinras i denne bergarten. Det gjør både klatring og basehopping til svært farlige aktiviteter.
Med togturen opplever du også forskjellen mellom øst og vest. Ovenfor Bjorli går toget i et åpent og vidt dalføre, Lesjadalen. Nedenfor er landskapet dramatisk med dype daler, høye dramatiske fjell og fosser og elver.
Bare året etter reiste jeg på nytt med Raumabanen. Da hadde jeg laget min egen lille rundtur med tog Kristiansand – Drammen; videre med Bergensbanen til Bergen; hurtigrute (“Lofoten”) fra Bergen til Ålesund og buss fra Ålesund til Åndalsnes og tog derfra og hjem – via Oslo. Det var april, og vinteren var fortsatt til stede mange steder underveis, også i Romsdal. Det var spektakulært å oppleve Romsdal i kritthvit nysnø nesten helt ned til dalbunnen.
Nordmøre
Turen videre nordover gikk med bil fortsatt i flott vær. En annen hensikt med turen var å oppsøke litt stavkirkekultur. Det er det flere av i denne delen av Norge. Ikke langt unna Åndalsnes fins en kirke på Rødven i nærheten av Eidsbygda. En liten omvei ut hit, men vel verdt besøket. Stavkirkene fins jo i forskjellige tilstander. Denne var nok en del ombygget i løpet av de 800 årene etter den ble bygget og måtte ha støttepilarer. Dessuten fantes det en nyere kirke ikke så langt unna. De rev heldigvis ikke den gamle kirken da de bygde den nye. Seinere besøkte jeg Kvernes stavkirke i samme området.
Eresfjord og Mardalsfossene
Turen gikk videre ut fjorden til jeg nærmet meg Eresfjord. Jeg stoppet i svingen for å nyte utsikten over bygda. En svensk motorsyklist stoppet også. Han så litt stressa ut – og forklarte at å kjøre motorsykkel i Norge var uhyre stressende. Hele tiden måtte han vri på hodet fram og tilbake, for å se på det vakre landskapet omkring, og på veien for å ikke havne i grøfta i en av de mange svingene. Var veldig i enig i den beskrivelsen.
Bestemte meg nå for å kjøre innover langs Eikesdalsvatnet til Eikesdalen for å kanskje få et glimt av det som en gang i tida var Europas høyeste totale fossefall: Mardalsfossene på nærmere 700 meter fall.. Her sto jo et berømt “miljøslag” oppe på fjellet i 1970 – der selveste professor Arne Næss ble båret bort av politiet. Nå var elva regulert, men ryktene ville ha det til at det ble sluppet vann i fossene sommerstid. Da jeg nærmet meg så jeg at det stemte – til ære for turistene.
Da ble det litt trim denne dagen også. Det tok ca en halv time å gå inn til fossene. Det måtte jeg jo gjøre. Imponerende fossefall – det ene over det andre – foss i to etasjer. Jeg vet ikke helt hvorfor turiststrømmen inn hit ikke er så stor som for eksempel Vøringsfossen som også er regulert. Dette er virkelig imponerende. Eikesdalen er nok ikke Norges navle….
Kristiansund
Veien videre til Kristiansund gikk på svingete veier til jeg nådde målet. Da hadde tåka senket seg over byen og omegnen. Hotellene var fulle. Et vaskerom på et hotell ble redningen. Om selve Kristiansund vil jeg ikke si så mye. Byen ble jo bombet sønder og sammen under krigen og bygget opp igjen etter krigen i 40-årenes stil. Byen så vel tatt vare på. Nå var det tydelig oljevirksomhet med supplybåter liggende ved kai over alt. Tåka ødela litt for inntrykket.
Atlanterhavsveien
Fra Kristiansund var planen å kjøre den fantastiske Atlanterhavsveien i retning Fræna og Molde. Det ble dessverre en stor skuffelse. Tåka lå tett og sikten mot havet var lik 0. Ja, jeg har kjørt Atlanterhavsveien, men jeg så ingen ting.
Jeg bestemte meg for å kjøre i retning Bud. Der hadde jeg vært før med studenter i 1969. Så det fortsatt like idyllisk ut i dag? Jeg innlosjerte meg på stedets hotell, og tok sykkelen fatt. Etter å ha syklet ca 10km dukket jeg ut av tåka og befant meg i meget vakkert vær i et vakkert landskap. Nå ble det fint å sykle rundt og trekke havlufta inn i lungene. Kjente igjen fjellene fra bildene jeg hadde tatt fra stedet i 1969.
Jeg dro ned til Bud sentrum der hvert hus hadde leieboere – krykkjer. Sjarmerende, men kanskje litt bråkete naboskap. Jeg sto på kaia og tok et foto fra moloen og innover mot sentrum. Det var vel her jeg sto i 1969 også, men jeg kjente meg ikke igjen. Årsaken fant jeg da jeg kom hjem og kunne sammenligne bildene. Bare tre av husene fra 1969 fotoet var synlige på det nye fotoet. Resten var mye forandret. Utpå ettermiddagen forsvant tåka, og vi fikk en meget vakker solnedgang. Utenfor lå havet blikkstille. Og dette var rett ved den beryktede Hustavika som alle skuteskippere hadde stor respekt for.
Men velsmakende bakalao hadde de.
Ferden videre er en annen historie, men jeg havnet etter hvert i Loen, men det har jeg fortalt om et annet sted.
Så mange fine bilder 🙂