Det har kanskje overrasket noen – og ikke minst meg selv – at jeg har kommet så nær Afrika. Det var nemlig ikke det jeg drømte om i min barndom – endog i min ungdom. Men det har skjedd – ikke minst de 5 siste årene av livet mitt. Årsak: Møte med mennesker fra Afrika i Afrika.
Hva visste jeg om Afrika som barn? Sikkert ikke mye. Jeg visste om løver, giraffer, sebraer og elefanter og andre ville dyr. De kunne man til og med se i dyreparker, men ikke i Oslo. Gjennom barnesanger laget av Torbjørn Egner fikk vi jo kjennskap til “Dyrene i Afrika”, “Vesle Hoa” og hottentottene. Der fikk vi lære om negergutten Hoa som redder stammen fra overfall. Tror ikke jeg gjorde meg så mange refleksjoner omkring disse sangene. Ble kanskje litt interessert i hva hottentotter var. Pappaen til Pippi Langstrømpe var jo negerhøvding. I dag er jo ordet neger tabu, det er et stigmatiserende ord, hevdes det. Fikk jo litt kunnskap på skolen om at det fantes forskjellige stammer i Afrika og noen folk som var mer primitive enn andre.
Onkelen min var ingeniør og jobbet på Thune. Han hadde vært i Afrika og hadde hengt opp noen spyd og piler og andre afrikanske ting på veggen i gangen opp til soveværelset. En gang fikk jeg et spyd av ham. Det var litt spennende, men han fortalte ikke noe om hvor han var og hva han gjorde, i alle fall ikke som jeg husker.
Jeg kan også huske at min tante Engel på 50-tallet uttrykte engstelse for hennes søster som var gift med en britisk offiser stasjonert i Kenya. Det var under mau-mau opprøret. Den gangen følte jeg jo med min tante, men i ettertid har jeg fått vite mye om hva britiske soldater gjorde under opprøret, bl.a. å gjøre hele landsbyer til konsentrasjonsleire like ille som tilsvarende tyske leire under 2. Verdenskrig. I det hele tatt var Afrika langt borte, og de som bodde der hadde ingen ting med meg å gjøre. Vi lærte at afrikanerne generelt levde et primitivt liv uten våre goder, at de var fattige og at mange sultet. Men vi lærte ikke at de var mindreverdige som mennesker – eller det var det inntrykket jeg satt igjen med.
Jeg leste mange bøker innimellom lekser og annet. En gang fant jeg en novellesamling av Ernest Hemingway. Jeg leste flere noveller fra Afrika, bl.a. “Sneen på Kilimanjaro”. Dermed ble opplevelsene mer konkrete og levende. En gang fikk jeg noen bøker av Laurens van der Post til jul. Det åpnet en afrikansk verden for meg som jeg ikke visste om. Van der Post var afrikaner fra Sør-Afrika, men han skrev om pygmeene – den egentlige urbefolkningen i Sør-Afrika. I dag kaller vi dem sanfolket. En tilsvarende gruppe var kojfolket. Det er de som av afrikanerne ble kalt hottentotter. Van der Post skildret møtet med sanfolket i Kalahari – dit de ble fordrevet både av europeerne og bantuene, og deres historie. Dette ble gjort på en fin måte. Jeg spurte en ranger i Sør-Afrika om han kjente til bøkene til van der Post. Det gjorde han og fortalte at disse bøkene gjorde inntrykk på ham som gutt – akkurat som meg.
På 60-tallet var Sør-Afrika ofte i nyhetene. Det voksende opprøret mot apartheid skapte interesse i Norge, også hos meg – uten at jeg lot meg engasjere. Men jeg leste flere bøker om Sør-Afrika og fulgte med i nyhetene. Afrika opplevde nå en periode med frigjøring fra kolonimaktene, med Ghana som første land ut. Det som skjedde i Kongo gjorde inntrykk, ikke minst FN generalsekretær Dag Hammarskjölds død. Jeg fikk en forståelse av at frigjøringsprosessen i Afrika var ikke enkel. Et eksempel på det husker jeg: Kwame Nkrumah, den første presidenten i det frie Ghana, ble avslørt som grisk: Han utnevnte seg til president for livstid. Slike historier kom det etter hvert mange av fra Afrika, og ga ikke akkurat noe positivt inntrykk.
Første gang jeg møtte en neger var i Akademisk korforening i 1966. Han var amerikaner og het Jeff. Det var helt greit det.
Selv om jeg studerte geografi på 60-tallet, forble Afrika et nokså ukjent område for meg. Vi hadde Latin-Amerika som fordypningsområde. Interessant nok. Det var historiestudiet som brakte Afrika nærmere, men Afrika kom ikke for alvor inn før med imperialismen, om en ser bort fra Egypts eldste historie. Dermed visste vi lite om hva som skjedde i Afrika før imperialismen. Med imperialismen kom europeerne for alvor inn i Afrikas historie. De fleste vil si vil si at det som skjedde den gang ikke var av det gode for Afrika, ikke minst at det førte til trekking av grenser som helt og holdent skjedde på europeiske premisser. At europeerne utbyttet landområdene de la under seg er en annen del av historien, noe som igjen førte til at unge afrikanere søkte og fikk utdannelse, de ble bevisstgjorte: Frigjøringsbevegelser og frigjøringskamp. Disse så vi kom til syne akkurat på den tida vi studerte historie. Jeg følte likevel at jeg ikke ble noe bedre kjent med Afrika, kanskje med unntak av Sør-Afrika som det ble utgitt mange bøker om på den tida. Tre forkjempere mot apartheid fikk Nobels fredspris, og to sørafrikanere har fått Nobelprisen i litteratur.
En gang på 80-tallet reiste jeg med toget fra Oslo til Sørlandet. Toget var overfylt og konduktøren hadde stuet 8 passasjerer rundt et bord i kafévogna i toget. En av dem var ei hvit jente fra Namibia. Hun og venninnen snakket om hjemlandet hennes. En ung mann som satt ved siden av meg blandet seg inn i samtalen. Han hadde vært i fredskorpset og begynte nå å fortelle om afrikanske soloppganger. De andre ble litt revet med av denne afrikanske soltilbedelsesnostalgien og en kjærlighetserklæring til Afrikas natur. Jeg tenkte: Ville jeg få oppleve noe slikt?
Flere av mine kolleger hadde vært i Afrika i forskjellige sammenhenger. Rektor var jo reiseleder for en gruppe studenter til Tanzania år om annet. En annen hadde jobbet i flere hjelpeorganisasjoner. Nå formidlet hun kontakt med en skole langt ute på landsbygda i Zimbabwe. Tre av mine kolleger reiste ned for å besøke dem, og kontakten ble opprettet. Dette var før president Mugabe bestemte seg for å hive ut de hvite og ødelegge økonomien i landet. Noen år seinere dro noen kolleger og to elever ned til Zimbabwe og besøkte skolen på nytt. Elevene var sjokkert over maten de fikk. Det var ikke til å bli mett av. Det var en verden de ikke hadde peiling på.
Året etter fikk vi besøk av to lærere og to elever fra samme skole. Jeg skulle hente dem på Fornebu og lose dem med bussen til Lillesand. De kom imidlertid ikke med flyet fra London, så jeg måtte via rektor spore dem opp. De kom med neste fly. Det betydde at de måtte overnatte i Oslo. Vi kjørte inn til Oslo og jeg installerte dem på “Kochs pensjonat”. Ulempen med det var at jenta aldri hadde vært i byen før, aldri ligget i en seng eller tatt en dusj. Det var vanskelig for henne å finne seg til rette, men til slutt roet det hele seg ned. Dagen etter reiste vi med bussen til Lillesand. Etterpå hadde jeg ikke så mye kontakt med dem, men jeg mener de hadde et hyggelig opphold i Lillesand. Den som først får smaken på livet i vest blir det påstått……
Det året gikk inntektene fra Operasjon Dagsverk til skolen vår i Zimbabwe. Først og fremst ble de knyttet til det elektriske nettet, men vi sendte nedover en container med diverse skoleutstyr som vi håpet de skulle få bruk for.
Med Mugabes nye politikk, mistet vi forbindelsen med skolen. Seinere fikk vi en tilsvarende kontakt med en skole i Sudan. Den lå helt i sør – i det nåværende borgerkrigsherjede Sør-Sudan. Også den ble besøkt av noen fra skolen vår, men da kontaktlæreren sluttet og ble pensjonist, forsvant også den kontakten.
Nå må jeg minne meg selv om at Afrika er et stort kontinent. Den nordlige delen – den som ligger opp mot Middelhavet – har jo sterkere involvert i europeisk historie, både eldre og nyere. Frigjøringskampene i nord brakte pressen mye omtale om. Særlig var frigjøringskrigen i Algerie på 50- og 60-tallet ganske dramatiske og satte franskmennene på prøve. Algerie ble, i motsetning til Tunisia og Marokko, sett på som en del av Frankrike. Her bodde noen millioner franskmenn. Derfor ble kampene her spesielt harde, og rystet Frankrike i sine grunnvoller.
Marokko og Tunisia derimot fikk sin selvstendighet etter forhandlinger.
Det var denne delen av Afrika jeg besøkte først. Vi bestilte og dro på ferietur til det vi trodde var det fredeligste av de nordafrikanske landene: Tunisia. Sånn sett var jo det riktig. Overgangen fra koloni til selvstendig stat hadde gått relativt fredelig for seg, og landsfaderen Habib Bourguiba styrte etter måten landet på en klok, men eneveldig måte. Likevel ble han avsatt av statsminister Ben Ali i 1987 fordi “makten hadde gått ham til hodet”. (At Ben Ali selv ble avsatt i 2010 under “den arabiske våren” er en annen historie). Vi dro på ferietur til Tunisia i 1991, og hadde en fin tid der, fortrinnsvis i Sousse, men vi reiste litt rundt også til El Djem, Gabes og Matmata.
Ti år seinere kom jeg tilbake til Tunisia, men nå som deltaker i et studiekurs arrangert av geografisk institutt, UiO. Det brakte meg enda mer rundt i dette landet – som på mange måter imponerte meg. Vi besøkte igjen de romerske ruinene i El Djem, men også i Dougga og Kartago, vi oppsøker berberlandsbyer, vannbevaringsprosjekter og oaser, områder tett opp til Sahara og ble imponert over skolesatsingen. Vi reiste hjem med god tro på dette lille nordafrikanske landet med ca. 10 millioner innbyggere.Det har jo vist å holde stikk. I Tunisia prøvde myndighetene å motarbeide islamismen – den radikale islamistiske bevegelsen. Fengsler var imidlertid ikke nok, og i 2010 slo den ut i full blomst. Også i Tunisia så utviklingen til å gå mot kaos og borgerkrig, men det var andre mindre voldelige krefter som fikk overtaket. Likevel prøver islamistene å ødelegge landet økonomisk ved å ramme turismen ved selvmordsbombere. Den siste episoden skjedde på stranda rett foran hotellet vi bodde på i 1991.
Landet er det eneste som kom gjennom “den arabiske våren” med en demokratisk grunnlov. Tre samfunnstopper fikk Nobels fredspris i 2015. Alle håper at utviklingen videre blir fredelig, selv om enkelte islamister prøver å holde turistene vekk. Det har de til fulle klart foreløpig.
Det skulle gå 7 år før jeg på ny satte mine bein i Afrika; denne gangen i det virkelig “svarte” Afrika: Sør-Afrika.