President Kibaki taler og jeg leker pressefotograf

Valget i 2007 – katastrofevalget

Det var knyttet store forventninger til dette valget som skulle holdes rett etter jul (midt i sommerferien!). Denne gangen kom stammetilhørighet til å bety mer enn noen gang. I tillegg kom mange rapporter om rigging av valget og valgfusk. Det kom aldri noe endelig offentlig sluttresultat, det resultatet som ble offentliggjort visste alle var feil. Dessuten hadde Kibaki lovet i MoU bare å være president i en periode. Det var det få som brydde seg om – i alle fall ikke Kibaki. Han hadde avslørt seg som en avtalebryter i stor stil.

Valgkampen fram mot valget 27. desember var usedvanlig brutal og voldelig. Det var en opphetet stemning, hatpropagandaen florerte. De to store partiene, PNU (Kibaki) og ODM (Odinga) sto kraftig imot hverandre. Rykter om rigging og valgfusk ble sjelden fulgt opp av valgkommisjonen, ECK, som i sin helhet var utnevnt av president Kibaki. Drap skjedde, lokale kandidater ble i noen tilfeller plaget, politiet for som vanlig frem med vold, noen steder ble folk jaget hjemmefra. I følge Kenyas Human Rights Commision hadde det vært 36 tilfeller av politisk vold; minst ble 20 drept og 60 alvorlig skadet. I tillegg blusset det opp noen gamle stammefeider i Mont Elgon-området som også førte til mange drap og folk ble jaget fra sine hjem. De fleste meningsmålingene utført av amerikanske meningsmålingsinstitutter høsten 2007 viste størst oppslutning om Raila.

Selve dagen var full av meldinger om vold, rot med papirene (Raila Odingas navn var f. eks. ikke på listene), mange forsøk på bestikkelser, folk ble hindret til å komme til valglokale, folk som ikke hørte hjemme i området ble gitt stemmesedler osv. Selve opptellingsresultatene ble etter hvert som de kom fra distriktene, offentliggjort på tv. Raila Odinga ledet fra starten av klart og differensen økte hele tiden i hans favør. Til slutt ledet han med over en million stemmer. Plutselig sluttet det å komme resultater fra Sentrale høyland og Nairobi – Kibakis støtteområder. Mange spurte seg, hva er det som skjer? Selv sjefen for ECK, valgkommisjonen, ble nervøs og forlangte resultatene straks. Resultatene fra valget fortsatte så å komme også fra høylandet og Nairobi. Det oppsto kaos, strømmen gikk i opptellingslokalet, det ble nedlagt forbud mot tv-overføring osv. Det er ingen som har oversikt over hva som skjedde. Resultatene som var kommet inn, ble annullert av ECK og nye og endrede resultater dukket opp. Nå begynte stemningen å bli temmelig amper, de første meldingene om opptøyer og vold begynte å komme fra hele landet.

Det er ingen tvil om at valgresultatet som til slutt ble offentliggjort var feil. Til og med lederen for ECK har innrømmet det i flere intervjuer – også til internasjonale medier. Feil person ble utnevnt til vinner. Et amerikansk institutt har i ettertid studert tallmaterialet og konkluderte med at Raila Odinga vant med minst 300 000 stemmer. Men det hindret ikke at justitiarius i all hast fikk Kibaki sverget inn som ny president i Kenya i tussmørket den 30. Desember. Ingen pompøs seremoni på stadion denne gangen. Dermed braket opprøret løs nesten over hele landet.

Opposisjonen prøvde å protestere, men media var stoppet, så ingen informasjon kom ut. Både amerikanske og europeiske observatører kunne rapportere om misligheter under opptellingen, særlig i sentralprovinsen, høylandet. Den amerikanske ambassaden valgte å trekke tilbake gratulasjonen de hadde sendt til Kibaki. Raila Odinga krevde først at Kibaki måtte gå av. Uten at det skjedde, ville han ikke kunne møte ham.

Uro og vold fortsatte over hele landet, men spesielt i Nyanzaprovinsen ved Lake Victoria der luo jaget kikuyu, i Rift valley der kalenjin, kikuyu, guisii og maasaier gjøv løs på hverandre, i Nairobi – særlig i slumbyene Kibera og Mathare der unge bander herjet vilt i det de trakk innover mot sentrum av byen, dessuten i kystområdene der særlig kikuyuene fikk gjennomgå. Politiet svarte med tåregass og skarp ammunisjon og mange uskyldige ble drept av politiet. Politiet har i ettertid blitt kritisert for unødvendig bruk av vold. Dypt tragisk var episoden i nærheten av Eldoret der folk tok tilflukt i en kirke som mobben tente på og hindret folk å ta seg ut. Alle omkom.

Det virket som om etniske motsetninger som hadde ligget og ulmet gjennom flere tiår, nå fikk utløsning. Dessuten var det også snakk om organisert vold, særlig fra kikuyuenes terrororganisasjon mungikis side. De kunne kle seg i t-skjorter i ODMs farger, og drepe dem som kom i deres vei. Folk stjal, ranet, brant husene, voldtok og drap alle som hindret dem. Våpnene de brukte var ofte macheter. Tallene på døde er ikke mulig å verifisere, men tallet 1300 døde er det offisielle. Over 500 000 mennesker ble fordrevet fra sine hjem og det ble opprettet flyktningleire flere steder i Rift valley. Det så ut som om ekspresident Daniel arap Mois utsagn om at flerpartidemokrati ikke hørte hjemme i et land som Kenya, var sant.

Forhandlinger

Internasjonalt prøvde mange å få partene til forhandlingsbordet, blant dem biskop Desmund Tutu. Kibaki ville ikke møte Tutu. Amerikanerne truet med å stoppe alle finansiell støtte til Kenya hvis det ikke kom til forhandlinger. President Kofour fra Ghana møtte begge partene og ønsket at de to partene måtte snakke sammen, gjerne direkte eller via mekler jo før jo heller. ODM ville helst at Kibaki skulle innrømme valgnederlaget og tre av som president. Hvordan kunne de som til de grader hadde vunnet parlamentsvalget, tape presidentvalget, var det noen som spurte. De var inne på å be om nyvalg, men mente i den situasjonen som var nå, var det umulig. De kunne imidlertid gå med på en maktfordeling mellom PNU og ODM. Kibaki opptrådte som en stabukk og erklærte stadig vekk at han var den valgte presidenten og begynte å utnevne sin regjering.

En delegasjon fra Den afrikanske union, AU, med gamle presidenter møtte partene for å se om det var noen mulighet for forhandlinger. Det var vanskelig, men det kom likevel til en slags enighet om at et tremannsutvalg med Kofi Annan, Graca Machel og Benjamin Mkapa ville komme og starte et forsøk på mekling. Kofi Annan var tidligere generalsekretær i FN.

Forhandlingene var langt fra lette. Begge parter hevdet de hadde vunnet valget og ville ikke fire en tomme. Den amerikanske utenriksministeren Angoliza Rice møtte partene i Nairobi. Amerikanerne prøvde å legge sterkt press på partene, men også AU – Den afrikanske union – gjorde det. Da forhandlingene startet, Møtte PNU og ODM med hver sin forhandlingsdelegasjon. Kibaki erklærte at hans regjering ikke hadde mer å gi. Forhandlingslederen for PNU; Martha Karua, var steil og hevdet at ODM prøvde å tilrane seg makt.

Mekleren Kofi Annan
Kofi Annan ga opp og innkalte kun Raila Odinga og Mwai Kibaki til møte. Raila gikk hardt ut, men etter hvert begynte Kibaki å innse at den eneste løsningen var maktfordeling med en president og en utøvende statsminister – der fordelingen skulle være bestemt i Grunnloven. Det var dene ordningen som partene ble enige om og som etter hvert ble gjennomført – den store koalisjonen.

Dessuten ble det nedsatt to kommisjoner der den ene skulle se nærmere på hva som skjedde fra desember 2007 og ut over. Den ble hetende Wakikommisjonen etter formannen. Wakikommisjonens rapport forelå allerede i oktober. I denne rapporten lå det vedlagt i en forseglet konvolutt som ble overrakt Kofi Annan, med en rekke navn på personer som ble mistenkt for kriminelle forhold under og etter valget.

William Ruto var i utgangspunktet sentral i ODM, men før valget i 2013 slo hans seg sammen med Uhuru Kenyatta som visepresidentkandidat. Under valgkampen ble de nesten omtalt som “Knoll og Tott” og valgplakatene opptrådde de med “Uhuruto”
Wakikommisjonen foreslo en nasjonal rettsinstans (tribunal) som skulle ta for seg overgrepene som ble gjort i uroperioden 2007-08. ODM og regjeringen støttet ideen, men mange mente at en slik kommisjon ville bli partisk i noen sammenhenger. William Ruto erklærte på en pressekonferanse at han avviste et tribunal, og ville heller ha en internasjonal domstol, ICC, til å foreta en rettsgjennomgang. Dette ble også støttet av Mt. Kenya gruppen i parlamentet (derav Uhuru Kenyatta). Dette er overraskende siden begge disse to var av de navnene som sto på lista som Kofi Annan fikk overrakt. Kofi Annan derimot støttet Wakikommisjonens forslag og mente at å trekke sakene for ICC ville bli en stor belastning for Kenya internasjonalt. Det skulle han fått rett i.

Da det ikke var mulig å få til et kenyansk tribunal, ble saken oversendt ICC for vurdering, og sjefsanklager Daniel Ocampo ble sendt til Kenya for å foreta sine undersøkelser.

Det endte opp med at det ble reist tiltale mot 8 navngitte personer – de fleste maktpersoner i det kenyanske toppskiktet; tallet ble seinere redusert til 4 – derav Uhuru Kenyatta og William Ruto. I 2015 er imidlertid saken mot disse to trukket av mangel på bevis. (Mange av vitnene har enten trukket vitneutsagnene sine eller blitt drept). Ingen er altså foreløpig dømt for det som skjedde ved valget i 2007.

Kibakis andre periode ble preget av hendelsene i 2007/ 2008. Etter avtale ble altså Raila Odinga utnevnt til statsminister med ansvarsområde for “den daglige drift” av Kenya, men Kibaki gjorde det klart at han var presidenten og kunne overprøve statsministerens politiske utspill til enhver tid. Det skjedde da også. Dessuten følte Raila at han ble motarbeidet av byråkratiet som for det meste var kikuyuer som følte sterk solidaritet til presidenten. En pussighet var at en av ODMs støttespillere, Kalonzo Musyoka, gikk inn i samarbeid med Kibaki og som takk for samarbeidet ble visepresident. Seinere har han gått inn i nært samarbeid med Raila i ODM.

president Kibaki ønskes velkommen til en seremoni der The Pan African Highway skal åpnes. President Kikwete (Tanzanya) og Kibaki åpner vei. Presidenten i Burundi var også der. Folket holdes på betryggende avstand.

Ny grunnlov 2010

Grunnlovsarbeidet kom til å gå videre trass i president Kibakis motstand. Og når endelig arbeidet fikk gå noenlunde uforstyrret, gikk det ganske fort: Et utkast til ny grunnlov ble presentert av en komité av eksperter som ble lagt fram for offentligheten 17. november 2009. Det ble gitt en 30 dagers frist til å drøfte utkastet og samtidig lagt fram for parlamentsmedlemmer/grupper før et endelig forslag ble lagt fram for en parlamentskomité den 8.januar. Forslaget ble på nytt revidert av denne parlamentkomitéen som sendte det tilbake til ekspertkomiteen som offentliggjorde et forslag til grunnlov den 23.februar 2010. Det ble så presentert for parlamentet som skulle legge til “amendments”. Disse ble ikke lagt inn i grunnlovsforslaget. Men parlamentet vedtok enstemmig forslaget til Grunnlov  1.april 2010, og det ble offentliggjort 6.mai same år.

Mye av den nye Grunnloven har hentet sin inspirasjon først og fremst fra det amerikanske systemet. Den nye Grunnloven delte makten i tre: Den utøvende, lovgivende og juridiske myndighet som skulle være adskilt. Det nye i denne Grunnloven er at det også skulle være et senat ved siden av nasjonalforsamlingen som skulle ha medlemmer fra de forskjellige countiene (47). Hvordan dette senatet skulle fungere, har det imidlertid vært stor usikkerhet om. Senatet skulle ha 60 medlemmer. Dessuten skulle det velges inn i nasjonalforsamlingen en kvinne fra hvert county. Totalt skulle nasjonalforsamlingen ha 347 medlemmer.

Et viktig aspekt var desentralisering, countiene fikk egne forsamlinger med egne folkevalgte guvernører. I ettertid har det vært usikkerhet også om dette, det er tydelig at sentralmyndigheten vegrer seg fra å gi fra seg makt til distriktene.

Det var innebygd et system av rettigheter til skolegang, ytringsfrihet, religionsfrihet osv. dessuten til å tilbakekalle lovgivere (medlemmer av nasjonalforsamlingen eller senatet) hvis de skjedde noe galt, forsøk på likestilling av kjønnene – ikke flere enn 2 tredjedeler av medlemmene i nasjonalforsamlingen kunne tilhøre det ene kjønnet, en egen menneskerettighetskommisjon som skulle overvåke at ikke menneskerettighetene ble brutt innenfor landet av organisasjoner, firmaer eller andre, eller mellom den enkelte og myndighetene og retten til å saksøke myndighetene hvis menneskerettighetene ble brutt. Et fond skulle opprettes som skulle brukes til å hjelpe utkanten til å styrke folks mulighet til å skaffe det nødvendigste og styrke den økonomiske situasjonen der; en uavhengig kommisjon skulle fastsette lønningene til folk i statsadministrasjonen, men også medlemmene av nasjonalforsamlingen / senatet. At justitiarius og rettssystemet skulle være uavhengig av de andre makthaverne. At det skulle utnevnes en egen landkommisjon som skulle se på og gi myndighetene råd i landfordelingsspørsmålet en gang for alle og at media skulle ha frihet til å presentere problemer, meninger, diskusjoner osv. slås også fast.

Presidenten fikk mye makt, han skulle være statsoverhode og regjeringssjef, men også øverstkommanderende for forsvaret. Han kunne ikke være medlem av parlamentet. Mange av hans utnevnelser måtte godkjennes av parlamentet før de kunne gjennomføres, men presidenten kunne også stoppe vedtak gjort i parlamentet.

Folkeavstemningen ble holdt 4.august 2010 og 67% av kenyanerne stemte for. Noen av kirkesamfunnene gikk ut mot Grunnloven fordi den tillot abort. Optimismen var stor når nå den nye Grunnloven skulle tas i bruk. Det skulle vise seg da det neste valget skulle gjennomføres, som ble til slutt satt til mars 2013.

Valgplakater over alt!

Valget i 2013:

I 2013 ble det arrangert presidentvalg og parlamentsvalg etter den nye grunnloven. Det var 8 kandidater til presidentembetet – deriblant Raila Odinga og Uhuru Kenyatta og en kvinne, Martha Kaura. For første gang fikk kandidatene presentere seg på TV og det ble holdt flere diskusjoner i plenum der de diskutere den politikken de forskjellige partiene ville følge etter valget. Det ble vel først og fremst en persondiskusjon, mens sakene kom i bakgrunnen. Interessen for valget var enorm. Jeg reise rundt i Kenya på den tida og oppdaget at det var valgmøter over alt – med røde TNA eller oransje ODM t-skjorter. Folk sto i kø for å registrere seg før valget, og folk gikk mann av huse for å stemme. Mange steder var kapasiteten dårlig ved valglokalene slik at folk ble stående i sola i timevis før de nådde fram til valgurnene – for her skulle ikke bare stemmes på president og nasjonalforsamling, men også på countyguvernør, countyforsamling, kvinnerepresentant, senat osv.

Valgmøte i Meru valgkøer i Kitengela I nærheten av valglokalet
Også denne gangen ble det oppdaget valgfusk – og lekkasje langt inn i IEBCs egne datasystemer. Uhuru Kenyatta ble valgt til president, men med relativt liten margin til Raila Odinga. Partikonstellasjonen som støttet ham ble kalt Jubelee, og Willian Ruto (kalenjin) var visepresidentkandidat. ODM protesterte, men Supreme Court godkjente valget under tvil. Raila Odinga og ODM aksepterte avgjørelsen. KTN laget et program om valget som ble vist ett år etter valget. Det ble i første omgang stoppet av Kenyatta, men ble så sendt i sensurert utgave – der mye av kritikken mot IEBC og Høyesterett var blitt fjernet.

Det var tydelig at Uhuru Kenyatta hadde problemer med å akseptere den store friheten som både pressen, media og folk flest hadde fått til å ytre seg. I september 2013 fant angrepet på Westgate kjøpesenteret sted og al-Shaabab ble anklaget for å stå bak. (En norsk radikal islamist skal ha vært en av angriperne).

Westgate Mall
Kenyatta fikk etter my bråk – ikke minst i parlamentet – igjennom sikkerhetslover i en krisetid som begrenset ytringsfriheten, ikke minst for media, stikk i strid med Grunnloven. Utgangspunktet for Kenyattas angrep på media var nettopp angrepet på Westgate der media avslørte store svakheter og uregelmessigheter i hærens og politiets framgangsmåter under aksjonen. Kenyattas begrunnelse var at Kenya nå var i krig med al-Shaabab  og at sikkerhetssituasjonen tilsa sikkerhetslover som innskrenket ytringsfriheten. I parlamentet ble det fysisk håndgemeng mellom Jubeleerepresentantene og opposisjonen i forsøk på å få sikkerhetslovene stoppet. Flere aviser erklærte da sikkerhetslovene til slutt ble vedtatt at ytringsfriheten i Kenya var død. Opposisjonen anla sak mot regjeringen. Høyesterett erklærte at 8 punkter i den vedtatte sikkerhetsloven stred mot Grunnloven og måtte fjernes. 

Seinere innførte myndighetene et system av kanalleie slik at mange av de private, men også mest kritiske tv-kanalene måtte stenge. I 19 dager var disse kanalene ute, inntil det ble funnet en ordning. I mellomtida fikk regjeringens tv-kanal KBC råde grunnen aleine. Her var imidlertid store økonomiske interesser involvert. Det er ikke så sjelden at ansvarshavende for kritiske program i media reiser utenlandsk for en periode “for sikkerhets skyld”. Under Kenyatta har “Mount Kenya mafiaen” fortsatt å styrke sin makt, men nå med flere motstandere enn tidligere.

Historien har vist at Kenya er underveis, men hvor ferden vil ende, er fortsatt usikkert. Skal det ende i et demokrati bygget på grunnloven av 2010, eller vil det fortsette med presidentstyre der makthaverne kjører sitt eget løp uansett. Det har vært det afrikanske mønster, tragisk for de fleste land i Afrika. Vil de nye makthaverne respektere Grunnloven, eller vil det skje det samme i Kenya som i nabolandene (bortsett fra Tanzania) med de “evige” presidentene (Museveni, Kagame, Mugabe, Nkurunziza) som anser seg som uerstattelige – eller at de påstår at det er ham folket vil ha? Eller vil Kenya bli delt i en kyststat og en innlandsstat?

Alle håpet at den nye Grunnloven skulle være et veiskille, men de første årene etterpå har vist at mangt er fortsatt ved det gamle, korrupsjonen, de etniske konfliktene, grådighetskulturen blant politikerne, ingen vilje til å respektere kvinnenes rettigheter (nasjonalforsamlingen vedtok en lov som støttet flerkoneri som klart var kvinnediskriminerende og der alle de kvinnelige representantene marsjerte ut), ingen vilje til å spre velstanden utover landet, store deler av landet har ikke hatt politikernes interesse, fordi det ikke har vært noe å tjene på det. Derfor har områdene mot Somalia og Turkana for eksempel nærmest ligget brakk. Men nå er det funnet olje i Turkana….

Kenya har mange ressurser, ikke minst i sitt eget folk.  Hvilke muligheter har folket i dagens Kenya. I hvilken grad følger politikerne opp? Turismen er viktig og her har Kenya alt som skal til: Vill og vakker natur, ville dyr og flotte etablisementer både inne i landet og ute ved kysten. Infrastrukturen er mangelfull, ikke minst i byene. Veibygging er prioritert – bygget av kinesiske firmaer med kenyanske arbeidere. Det bygges også en moderne jernbane, også av kinesiske firmaer. Vil kineserne overta og kontrollere det kenyanske økonomien?

Eller ligger framtida her?

 

 

 

 

Parlamentet i Nairobi
Foran valget i 2002

Politisk var det ikke store forandringer fram til neste valg. Moi kunngjorde tidlig at han ikke ville stille som presidentkandidat i 2002. Raila Odinga nærmet seg KANU med sitt KDP parti og det ble forhandlet om sammenslutning. Sannsynligvis ønsket han å gjøre et forsøk på å demokratisere KANU og påvirke Moi i valget av ny presidentkandidat, mens Moi håpet at flere luovelgere ville stemme KANU.

Uhuru Kenyatta noen år seinere.
Det nyttet ikke. Moi valgte et politisk ubeskrevet blad, men likevel ikke hvem som helst: Uhuru Kenyatta, sønn av landsfaderen Jomo Kenyatta og hans tredje kone Ngina. (Moi har også i nyere tid gått ut med støtte til sin unge protegé Kenyatta). Det vakte bestyrtelse blant mange av de gamle ringrevene i KANU for eksempel visepresident Saitoti som mente nok at det var hans tur nå. Dette førte igjen til at Raila Odinga og en rekke andre beveget seg vekk fra KANU og mot den nye storkoalisjonen rettet mot KANU – den såkalte regnbuekoalisjonen (NARC). De dannet først en paraplyorganisasjon, LDP – det liberal demokratiske parti. Der var de fleste opposisjonelle samlet, men det var ingen enighet om hvem som skulle være deres presidentkandidat. I en tale tok Raila Odinga en sjanse og antydet at Mwai Kibaki burde bli regnbuekoalisjonens kandidat. Det var det tydeligvis stemning for, enda Kibaki ikke hadde vært med på forberedelsene til samlingen. Kampanjen for Kibaki startet med en gang. Under den første kampanjeturen til Mwingi havnet Kibakis bil i grøfta. Kibaki ble sendt til sykehus i London til behandling for hodeskader. Kampanjen for ham ble likevel ikke avbrutt, Raila reiste land og strand rundt og drev kampanje for ham. Da han kom hjem fra London, ble han mottatt i triumf enda han fortsatt satt i rullestol.

Før valget i 2002 ble det vedtatt et memorandum til forståelse (MoU) mellom de to hoverpartene i Regnbuealliansen (NARC), LDP ledet av Raila Odinga og NAK ledet av Mwai Kibaki. Der fordelte de to partene makten mellom hverandre på 50-50 basis. Dessuten skulle det utarbeides en ny grunnlov så fort som mulig der det skulle være en sterk statsminister og en svekket president. Dette var hovedgrunnlaget for å gå sammen til valget med en kandidat, Mwai Kibaki.

Stemningen foran valget var oppløftet og entusiastisk. Nå kunne det endelig skje – Moi og KANUs era kunne være forbi. Få tenkte over at Kibaki var en gammel politisk ringrev som hadde gjennom mange år rodd seg gjennom det politiske systemet og til og med vært viseperesident en periode.

Presidentvalget ble gjennomført uten større problemer, og det må være det eneste valget i Kenyas historie som er blitt gjennomført uten mye juks. Kibaki vant valget med 62,2% av stemmene med klar margin til Uhuru Kenyatta (31,3%) og NARC vant også flertall i parlamentet. Under innsettelsen av Kibaki holdt Moi avskjedstale med verdighet, selv om publikum pep, mens Kibaki lovet en ny giv, bedre styring, ingen korrupsjon eller “hellige kuer”, loven skulle styre, bedre økonomi, skole, helse, infrastruktur og sikkerhet. Valget i 2002 var det valget hvor stammetilhørighet betydde minst. Folk ville ha en ny politikk. Regnbuekoalisjonen uttrykte et håp om en bedre framtid for kenyanere flest: En ny start.

Kibakis første år (2002 – 2008)

Da ministerutnevnelsene kom, virket det som om avtalen, (MoU), ikke var verdt papiret det var skrevet på. Kibaki utnevnte regjeringen helt etter sitt eget hode. Her var det en invasjon av kikuyuer i regjeringsapparatet. Pressen mente at “The Mt. Kenya mafia” som aldri klarte å stoppe Moi, nå hadde fått hevn. Foreløpig var LDP lamslått. De interne protestene ble avvist av Kibakis folk som grunnløse. Kibaki selv havnet i januar 2003 på sykehus med slag og var bare en skygge av seg selv i tida etterpå. The Mt Kenya mafia fikk derfor et uventet lett spill innad i regjeringen. Ingen tvil om at Kibaki var like lite å stole på som Moi hadde vært. Det var en tøff lærepenge for Odinga og LDP.

NARC samarbeidet kom til å fortsette, men det var mange skjær i sjøen. Noen ville gjøre NARC til et politisk parti. Andre bl.a. Raila hevdet at NARC var en koalisjon av fire selvstendig partier. Flere ministre ble etter hvert skviset ut av regjeringen, bl.a Kalonzo Musyoka som utenriksminister (han var fra kambastammen). Derimot inviterte Kibaki folk fra opposisjonen til å være med i regjeringen, de fleste som assisterende ministre. Kibaki lovet at forslaget til den nye grunnloven skulle komme i juni 2004 uten at det skjedde. Kibaki prioriterte tydeligvis ikke dette arbeidet. Han var tydeligvis ingen handlingens mann. Han er blitt beskrevet som en som likte å sitte på gjerdet. Han opererte ofte i bakgrunnen der han trakk i trådene.

Arbeidet med ny grunnlov

Arbeidet med en ny grunnlov hadde foregått lenge både blant jurister og andre. Grunnloven fra 1963 var et produkt av kolonitidens behov for styring. Den ga statsministeren heller begrenset makt og distriktene større makt – altså en desentralisert modell. Det var en modell KANU i sin tid var lite interessert i. De ønsket en sterk sentralmakt. Over tid vedtok parlamentet det ene “grunnlovstillegget” etter det andre inntil ettpartistaten var sikret med mange påbud og forbud. Da flerpartisystemet igjen ble aktuelt i 1992, var det mange som ønsket en helt ny grunnlov. Dette ble motarbeidet av Moi og KANU.

Før valget i 2002 forelå det et utkast til grunnlov som NARC samlet seg om. Kibaki hadde lovet et forslag til ny grunnlov innen 100 dager, men i starten skjedde det lite. Det ble det satt ned en komité med Yash Pal Ghai som leder – en internasjonalt kjent jurist og ekspert på grunnlovsbygging. Det kom til flere komitemøter i Bomas of Kenya i Nairobi. De fleste var nok for den desentraliserte linjen. Lederen for desentraliseringen, Crispin Mbai ble myrdet under prosessen. Det som også lå i dette utkastet var et forslag om at det skulle være en statsminister som skulle utnevnes på grunnlag av tallet på representanter vedkommende hadde i parlamentet. Til slutt satte regjeringens medlemmer hardt mot hardt og krevde en sterk president så lenge Kibaki var president og forlot kommisjonen. Det var nå to forslag på gang, den sentraliserte og den desentraliserte, og begge prøvde å skaffe tilhengere gjennom møtevirksomhet – som ble stoppet av politiet. Det såkalte Bomas-utkastet (desentralisering) ble forsøkt oversendt parlamentet, men ble stoppet. Den ble så sendt til en rettsinstans, som slo fast at bare en folkeavstemning og ikke parlamentet alene hadde rett til å godkjenne en ny grunnlov.

William Ruto – her som visepresident

Parlamentets egen grunnlovskomite under ledelse av William Ruto sendte så et forslag bygget på Bomas-utkastet til parlamentet i november 2004, som vedtok det og sendte det til president Kibaki for underskrift. Men Kibaki nektet å underskrive loven fordi han ikke ville godkjenne klausulen om at det krevdes 65% flertall for å endre grunnloven. Kibakis argument var at dette ikke var en grunnlov, men en lov som måtte kunne endres med vanlig flertall. Det kom et nytt forslag til parlamentet der 65% regelen var fjernet. Den ble vedtatt, trass i at opposisjonen marsjerte ut i protest, og Kibaki godkjente loven i januar 2005.

Men det var ikke over. Parlamentkomiteen jobbet videre med grunnloven, men nå med et utkast som styrket presidentens makt ytterligere, og svekket desentraliseringen. Mange av rettighetene som kvinnene ville få i det første utkastet, var nå fjernet. I denne komiteen ble LDP-medlemmene nektet å være med og KANU-representantene trakk seg i protest. I juli vedtok parlamentet det nye grunnlovsforslaget med god margin.

Det ble et kappløp om å nå ut til folket. Folkeavstemningen var i november 2005. Folk var engasjert. Forslaget som var blitt vedtatt av parlamentet i juli 2005, ble nå ytterligere endret av statsadvokat Amos Wako og forslaget styrket presidenten enda mer. Valgkommisjonen bestemte at tilhengerne av grunnlovsforslaget skulle ha en banan som symbol, motstanderne en appelsin. Det siste har blitt stående som symbol for de samarbeidende partiene på “venstresiden”: ODM – Orange Democratic Movement. Slagordet ble “Orange movement in a banana republic”. Noen så på dette som et slags forspill for presidentvalget i 2007. Og det gikk veien det måtte gå: “Nei – hapana” fikk 3,58 mill stemmer, “Ja – Ndio” fikk 2,58 mill stemmer. President Kibaki var taus i flere dager – før han uttalte at han aksepterte avstemningsresultatet. Opposisjonen prøvde å få Kibaki til å trekke seg og oppløse regjeringen. Det skjedde ikke. Arbeidet med å skaffe en ny grunnlov stoppet også opp. Kibaki ga hele regjeringen avskjed, for så å gjeninnsette regjeringen unntatt ministrene fra LDP.

Korrupsjon                                  

Økonomien under Kibaki gikk bedre, flere utenlandske selskap var villige til å investere etter at Moi forsvant. (Etter hvert ble Moi en slags syvende far i huset). Kinesiske selskaper ble også trukket inn i veiutbyggingen. Regjeringen lovet at de skulle bekjempe korrupsjon og Kibaki utnevnte en egen minister som skulle ta for seg korrupsjonen. Hans navn var John Githongo og skulle rapportere direkte til president Kibaki. Raila Odinga fortalte i sin bok om hvordan han oppdaget korrupsjon i sitt eget departement. Det var for eksempel de ansatte som ga oppdrag til sine egne entreprenørfirma. Korrupsjonen var ille under Moi, men nå tok det virkelig av. Tilsvarende fantes i alle departementer, mer eller mindre åpenlyst.

John Gitongo rapporterer til Kibaki
Journalisten Michaela Wrong har beskrevet korrupsjonen på høyeste nivå i sin bok “It’s our turn to eat” – der eat betyr alt annet enn bare å spise…. Anglo-Leasing and Finance Company Ltd var navnet på et firma som meldte seg på i kampen om å få anbudet på å produsere nye pass som kunne leses digitalt. Bakgrunnen var amerikanernes ønske om å kunne kontrollere hvem som reiste ut og inn av Kenya, med bakgrunn i al-Qaedas angrep på den amerikanske ambassade i 1998. Selskapet var i høyeste grad fiktiv, adressen i Liverpool var fiktiv, men fikk likevel overført store verdier fra statskassa. Hvem som sto bak selskapet er fortsatt en hemmelighet, og saken har ringvirkninger helt til i dag 2015. Nå starter rettssakene mot mange av deltakerne. John Githongo observerte, gjorde lydopptak og fikk rapporter om at flere av hans kolleger begynte å kjøpe opp eiendommer i Nairobiområdet, fikk nye biler osv. Flere av dem, bl.a. visepresident Awori var tydeligvis involvert. Dette ble rapportert til president Kibaki, som etter hvert ble mer og mer avvisende. Sikkerhetsmyndighetene ble avvisende, alle ble avvisende og etter hvert ble han truet av sine egne kolleger – han var selv blitt et problem. Han mottok anonyme drapstrusler, men han fikk også større innsikt i hva som foregikk gjennom sine informanter. Da han signaliserte at han ville avslutte etterforskingen av Anglo-Leasing, fikk han et klapp på skulderen av justisministeren som la til – du er jo en av oss (= kikuyu). Til slutt fant han en anledning til å hoppe av i London i 2005. Han var mannen som visste for mye. Etter kort tid fortalte han historien til Michaela Wrong. (Han er nå igjen bosatt i Kenya).

John Gitongo
Det Kenyanske samfunnet er gjennomsyret av korrupsjon, fra den lille politimannen til ministeren i regjeringen. At den underbetalte politimannen trengte penger til mat og klær, er en side av bildet. Det er den siste som er det store problemet. Denne korrupsjonen er knyttet til etnisitet. “Det er greit med korrupsjon, bare det kommer oss (= vår stamme) til gode”. Michaela Wrong mener at dette er en direkte arv fra kolonitidens segregering og kolonimaktens metode å spille de forskjellige stammene ut mot hverandre. Det var ingen tilfeldighet at representanten for Verdensbanken fikk bo på regjeringens eiendom og på regjeringens bekostning.

Men det skjedde også positive ting: Fri grunnskole ble også innført, men med sine problemer, mangel på transport, lærere, skolebygninger osv

Wangari Mathai fikk Nobels fredspris i 2004. Hun var leder for “The Green Belt Movement” – et skogplantingsprosjekt. Avskoging var et problem mange steder i Kenya. Hun ville at folk skulle være mer bevisst på hvor viktig det var å ta vare på skogen, spesielt i områder som lett kunne rammes av tørken. I virkeligheten vant hun også kampen mot regjeringen og storkapitalen om Uhuru Park – der sterke kapitalinteresser ville plassere en stor skyskraper. Dessuten var hun en foregangskvinne i kvinnekampen  i Kenya, og er fortsatt et forbilde (hun døde av kreft i 2012).

Uhuru Park fremdeles grønn!
Pressen fikk friere spillerom. Likevel opplevde KTN et raid mot sine lokaler 2.mars 2006 av maskerte menn som ødela opptak, stengte senderen osv. Årsaken var at stasjonen hadde trukket inn Kibakis kone i en sak om narkotikaomsetning og ulovlig innvandring. En av de mistenkte (fra Armenia) var gift med Kibakis datter. Det viste seg at han tilhørte en mafiaorganisasjon i Armenia. Media har også i ettertid blitt rammet av aksjoner. KTN har flere ganger gått av lufta for eksempel da de sendte program om Kibakis regjeringstid (mens Kibaki ennå var president).

Mediehuset Daily Nation i Nairobi, her holder den største avisen til.
Terrorisme

Kenya ble i denne perioden også rammet av terrorisme. I august 1998 eksploderte en lastebil med 400kg TNT parkert utenfor den amerikanske ambassaden i sentrum av Nairobi. 218 mennesker ble drept, de fleste var sivile kenyanere som holdt til i nærliggende bygninger eller passerte ambassaden til fots. Terroristorganisasjonen al-Quaeda sprengte tilsvarende bomber i Dar-es-Salam omtrent samtidig. En konsekvens av dette var at USA flyttet ambassaden sin til utkanten av Nairobi.

Store skader etter eksplosjonen utenfor USAs ambassade i Nairobi 1998
Noen år seinere foretok organisasjonen al-Shabab tilsvarende raider fra Somalia og inn i Kenya – sannsynligvis for å ramme Kenyas turistindustri. Det er noe som har fortsatt helt opp til i dag, ikke minst etter at den kenyanske hæren gikk inn i Somalia i 2012 for å slå ned al-Shabab en gang for alle.  Det som skjedde i Westgate Mall i Nairobi har satt sine spor.

Minnesmerket over de som ble drept ved eksplosjonen utenfor USAs ambassade i 1998.

Forts……

Moi bygget dette minnesmerket i Nairobi til ære for han selv…

Fram mot valget i 1992

Forholdet Moi hadde til den vestlige verden hadde endret seg – ikke minst fordi den kalde krigen var over. Vesten begynte å stille krav til regimet, bl.a. respekt for menneskerettighetene og mer demokrati. Dessuten var Kenyas gjeld til vesten blitt enorm, og giverstatene stilte krav til pengebruken og hva pengene var blitt brukt til. IMF hadde stilt harde krav til den kenyanske regjeringen.

I ett tilfelle utviklet forholdet mellom USA og Kenya seg til det parodiske. Det ble stilt spørsmålstegn ved den amerikanske ambassadørens opptreden på noen skoler der amerikanerne donerte bøker til biblioteket på skolene. Var bøkene inspisert og godtatt av kenyanske myndigheter, spurte noen i parlamentet. Det kunne være propaganda om flerpartidemokratiets herligheter?.

Bevegelsen Mwakenya hadde eksistert en stund. Myndighetene hadde arrestert mange som de beskyldte sto i ledtog med mwakenya, men de visste egentlig ikke hva mwakenya var. Mulig de så spøkelser på høylys dag. Men på 90-tallet ble den politiske undergrunnsmotstanden bedre organisert.

Den anglikanske kirken i Kenya var av kritikerne av ettpartistaten, særlig i Nyanza, der både biskop Muge og biskop Okullu sto fram som skarpe kritikere. Biskop Muge ble drept i en mystisk trafikkulykke. Kirken kom i det hele til å bli en medspiller i kampen for mer demokrati i Kenya. 

Hittil hadde president Moi og KANU forsvart ettpartistaten med nebb og klør. Argumentene har vært fra at dette er en typisk afrikansk ordning til at KANU er folkets parti og over folket står bare Gud. KANU samler folket og hindrer tribalisme. Argumenter om at demokratiet trenger flere stemmer, avvises fullstendig fordi KANU er folket.

Året etter, 1991, klarte Jaramogi Odinga å organisere et forum for gjenopprettelsen av demokratiet (Ford) sammen med sønnen, Raila Odinga. Også denne gangen reagerte KANU sterkt, og mente at bevegelsen var ulovlig og måtte forbys. Flere erfarne politikere sluttet seg til bevegelsen, som også fikk diplomatisk støtte – ikke minst fra den amerikanske ambassaden. Raila Odinga følte seg truet på livet og flyktet til Uganda og havnet etter hvert i Norge. Derfra reiste han rundt i Europa for å samle støtte for Ford i utlandet. (Raila hadde studert tekniske fag i DDR og snakket flytende tysk). Ford prøvde flere ganger å arrangere folkemøter bl.a. i Nairobi i november, men politiet slo hardt og brutalt ned på alle slike møter, selv når diplomater var til stede, og arresterte lederne.

Det kom derfor som en stor overraskelse på alle at president Moi på en KANU-konferanse i desember 1991 erklærte flerpartisystemet velkommen. Mange av delegatene trodde ikke sine egne ører og erklærte ettpartistaten sin støtte, men Moi erklærte at ettpartistatens tid var over for alltid og beordret arbeidet med å tilpasse grunnloven til å bli en grunnlov for et flerpartisystem satt i gang.

Hva som fikk Moi til å endre mening, er det ikke så lett å si. Mye tyder på at det internasjonale presset var viktig, ikke minst fordi Kenyas gjeld til vesten var nå svært høy, og mange av giverlandene spurte om bruken av pengene. IMF var svært restriktiv, og erklærte boikott av Kenya i 1991. Det oppsto fort mangel på viktige varer.

Ford tok imot nyheten med stor glede. Lederne ble sluppet ut av fengsel, rettssakene mot dem henlagt og Raila Odinga vendte etter kort tid tilbake fra Norge. I gledesrusen oppsto det raskt en splittelse i Ford – hvem var egentlig lederne av bevegelsen? Flere nye partier dukket opp, mange av dem var basert på etnisitet.

Samtidig foregikk etterforskningen av mordet på utenriksminister Ouko. Etter at inspektør Toon fra Skotland Yard hadde avlagt rapport, bestemte Moi at det skulle gjennomføres en åpen høring ledet av en kommisjon. Over hundre vitner ble avhørt i full offentlighet. Viktigste vitnet var likevel inspektøren fra Scotland Yard som fortalte at mistanken gikk i en bestemt retning, og i fokus var to av Kenyas mektigste menn, sikkerhetssjefens sekretær Hezekiah Oyugi og den mektige minister Nicholas Biwott. Den siste må vel best karakteriseres som Mois høyre hånd. De ble aldri avhørt og møtte aldri for kommisjonen. Moi ga overraskende Biwott sparken som minister. Han var likevel fortsatt en av Kenyas mektigste menn. De ble begge arrestert, men sikkerhetssjefen slapp dem nokså raskt ut av fengsel “av mangel på bevis”. Mordet på Ouko ble aldri oppklart. 

Moi hadde bestemt seg for å ha flerpartivalg i 1992, men han gjorde alt han kunne for å hindre opposisjonspartiene å drive valgkamp og presentere sin politikk og sine kandidater. Tida fram til valget i desember 1992 var preget av stor uro særlig i Rift valley, men også andre steder. KANU brukte store summer på å kjøpe stemmer, bl.a. fikk ungdomsorganisasjonen YK 92 midler til å ødelegge møter, slåss med motstandere osv. Nestlederen var William Ruto (nåværende visepresident). Det var også problemer med å få registrert velgere, mange kandidater ble trakassert av KANU-folk eller politiet og ble hindret i å stille som kandidater, noen ble rett og slett kjøpt av KANU til å stille for dem. Mange ble truet på livet, noen ble til og med drept. Ingen har det eksakte tall, men nærmere 2000 mennesker skal ha blitt drept i forbindelse med valget, de fleste i Rift Valley.

Valget ble en farse. Myndighetene brukte alle muligheter til å trikse med resultatet. Moi vant med 37%, Matiba (en utbryter fra Ford) kom på andre plass og Mwai Kibaki på tredje (kikuyu og tidligere visepresident). Jaramogi kom på fjerde plass, som nok var skuffende for ham selv, men Ford-Kenya ble det nest største partiet. Nesten ingen kandidater ble valgt for KANU i det sentrale Kenya (kikuyuland) og Nyanza (luoland).

Den unge Mwai Kibaki  Raila Odinga
Moi brukte kommisjonærer i hvert county som hadde sin makt direkte fra Moi selv. Disse hadde i mange tilfeller større makt enn de valgte representantene fra området. De hadde også kontrollen over det lokale politiet.

Moi ga skylden for stammemotsetningen på kikuyuene (som i utgangspunktet hadde ønsket Moi vekk da han ble president i 1978). Moi brukte bevisst voldelige metoder mot sine motstandere, delvis etnisk basert. Særlig luoene og kikuyuene fikk gjennomgå, mens folk fra kalenjinstammene ble favorisert. Tortur og konsentrasjonsleir (detention) ble brukt for å nøytralisere motstandere. Land ble konfiskert og folk mistet jobben og ble fratatt levebrødet.

Fram mot valget i 1997

De fem neste årene under Moi var ikke særlig fremgangsrike, ikke minst på grunn av økonomisk stagnasjon og manglende handlekraft fra regjeringens side. Det kom til avtale med IMF, slik at den økonomiske situasjonen internasjonalt ble noe lettere. Det var fortsatt mange streiker, ikke minst blant sykepleiere og lærere, det var sterke krav og demonstrasjoner om en ny og mer demokratisk grunnlov særlig på universitetene. Politiet forsatte å rykke inn på universitetene med jevne mellomrom for å hindre demonstrasjoner mot regimet. Moi fortsatte å hindre pressen i å skrive hva de ville. Om den ikke akkurat ble en støttespiller for Moi, var kritikken mot regimet nokså svak. Moi mente fortsatt at flerpartisystemet framtvang økte stammemotsetninger. Hans KANU-styre bygde på å utnytte motsetningen mellom stammene. Den var spesielt sterk i Rift valley der kikuyuinnvandrere møtte en fiendtlig holdning fra folk fra kalenjinstammen som anså dalen for sin. At de britiske kolonimyndighetene i sin tid hev ut maasaiene fra Rift Valley, var det ingen som brydde seg om.

Men også ute ved kysten i Mombasa var det uroligheter spesielt i 1997. Politistasjoner ble angrepet og våpen stjålet, folk ble terrorisert av bander og bortimot 2000 ble drept. Noen krevde at kystområdene måtte frigjøres fra resten av Kenya – og at kikuyuene der måtte reise hjem.

I 1990-årene søkte landene i Øst-Afrika igjen tettere kontakt og en form for gjenopptakelse av det gamle økonomiske samarbeidet, og en avtale om dette ble inngått 1999, og East African Community ble gjenskapt. I 2004 inngikk medlemslandene avtale om å etablere tollunionen East African Customs Union. Kenya er dessuten et viktig transittland for utenrikshandelen til og fra Uganda, Rwanda og Burundi samt det østlige Kongo, som dermed er avhengig av stabilitet i Kenya.

Den store saken i 90-årene var Goldenbergskandalen. På bakgrunn av en støtteordning for kenyansk eksport hadde personer i statsadministrasjonen mottatt millionstøtte for gull (som ble smuglet inn i landet fra Congo) og diamanter (som Kenya absolutt ikke produserte) som da ble solgt videre (om det i det hele tatt skjedde). Hjernen bak det hele var Kamlesh Pattni som startet selskapet Goldenberg International Ltd. Noen få ble svært rike, men mange fikk litt glede av Goldbergpengene som rislet utover. Selv om ordningen også førte til noe valuta inn i landet, var de negative konsekvensene så store at det dreide seg om verdier på ca 10% av Kenyas GDP. Den fikk da store konsekvenser for Kenyas økonomi; inflasjonen økte kraftig, staten hadde ikke råd til å kjøpe inn nødvendige artikler, bedrifter gikk konkurs, mange ble oppsagt osv. Da en komité der Raila Odinga var medlem ville konfrontere de hovedmistenkte for forholdet, fikk han motbør fra mange av komitémedlemmene som ville “skåne” de mistenkte. Goldbergaffæren hadde mange forgreninger i systemet, og var svært komplisert, og var den største korrupsjonsskandalen i Mois tid som president. Skandalen er ikke helt oppklart ennå fordi alle dekket alle.

Opposisjonens ledere forhandlet og inngikk avtale om å stille med en kandidat mot Moi ved valget i 1997. Kandidaten skulle være Mwai Kibaki. Antropologen Richard Leakey skulle være “fundraiser”. Det kom likevel ikke til å skje. I 1997 var det hele 26 partier som stilte til valg. Ford-Kenya sprakk på ny, Raila Odinga trakk seg ut og dannet sitt eget parti, KDP og stilte til valg. Moi og KANU kom faktisk styrket ut av dette valget – fortsatt på grunn av massiv valgfusk, Kibaki kom som nr.2 og Raila Odinga nr 3. Moi fikk denne gangen hele 40% av stemmene, flere enn i 1992.

Statistikken fortalte det uunngåelige faktum at levestandarden i Kenya i år 2000 var lavere enn i 1960 da de forhatte britene fortsatt hadde kontrollen.

Det store spørsmålet var: Ville Moi prøve å bli president på livstid, eller ville han stille til valg i 2002 eller……….?

Daniel arap Moi ble født i 1924 ikke langt fra Kabarnet nord vest i Kenya, der han reiste monumentet på bildet.

1. President Moi og Nyayo (skritt for skritt) 1978 – 2002

Det er nokså naturlig å dele Kenyas historie etter presidentene som regjerte. De enkelte presidentene regjerte på sin måte, selv om Moi og Kenyatta var like på mange måter. Kenyatta regjerte i 15 år og satte sitt kikuyupreg på politikken, Moi regjerte i 24 år og satte sitt preg. Moi hadde vært visepresident i 3 år da Kenyatta døde. Dødsfallet kom som en stor overraskelse på alle. En av årsakene var at Kenyatta levde et skjult liv. At han var syk, var det bare få som visste.

Moi hadde gjort seg bemerket tidligere, bl.a. ved møtet i Lancaster House i London der selvstendighetsspørsmålet ble drøftet. Bakgrunnen hans var at han var lærer, og mange ser på ham fortsatt som mwalimu, læreren. Skal vi si han var mer pedagogisk en forgjengeren?

Men blant de som visste Kenyattas tilstand, ble det satt i gang en konspirasjon for å hindre at Moi skulle bli president. Han var nemlig ikke kikuyu. Han var fra kalenjinstammen. Men kalenjinstammen er bare en fellesbetegnelse på flere stammer der nandistammen kanskje er den mest kjente. Moi kom derimot fra den lille tugenstammen fra Baringoområdet i nærheten av Lake Baringo. Kunne en mann fra en så liten stamme få regjere Kenya? Dessuten var han bare lærer. Kunne en lærer være i stand til å styre et helt land? Det var kanskje derfor Kenyatta hadde utnevnt han til visepresident fordi han hadde et nokså spinkelt grunnlag? Moi sørget allerede i utgangspunktet for å få full kontroll, ikke minst takket være president Kenyattas endringer av Grunnloven som ga presidenten stor makt.

Han hadde allerede som visepresident begynt å reise over hele Kenya for å møte folk, han var på mange måter en folketaler som talte med stor autoritet. Derfor ble han populær blant folk flest. Under Moi var skolene gratis og du fikk et måltid på skolen om dagen. Mange valgte derfor å gå på skole, kanskje nettopp for å få det ene måltidet om dagen. Folk ute på landsbygda brydde seg lite om maktkampen inne i Nairobi, bare de fikk mat. Det var det ikke bestandig folk fikk. Hjelp strømmet til landet fra mange land i vest, også Norge. At denne hjelpen ikke bestandig nådde fram dit det var ønskelig, ble etter hvert et problem.

I den første tida friga han politiske fanger, gikk til angrep på korrupsjonen og nepotismen innenfor stammesystemet som kikuyuene hadde praktisert. Han fortsatte samarbeidet med de vestlige statene – det var jo kald krig. Kenya ble vestens sterkeste støttespiller i Afrika på 70- og 80-tallet. Det skaffet landet pengestøtte fra mange vestlige land. Etter hvert ble flere og flere kikuyuer skiftet ut med folk fra kalenjinstammen. Hans valgspråk nyayo som betyr skritt for skritt, skulle fortelle at han ville følge i forgjengerens fotspor. “Fred, kjærlighet og enhet” var idealene en skulle tilstrebe. På det økonomiske området hadde han ingen suksess. Et program for å redusere fattigdommen og styrke landsbygda var mer eller mindre en fiasko.

Ngugi wa Thiong’o
Men det varte ikke lenge. Allerede i 1978 ble forfatteren Ngugi wa Thiong’o arrestert og satt inne i over ett år uten lov og dom. På fengselets dopapir skrev han romanen “Djevelen på korset“, hans kanskje mest berømte roman. Moi tålte ikke kritikk. Fordi han politisk kanskje ikke sto så sterkt, fikk han slått fast at Kenya skulle være en ettpartistat (de facto) selv om landet i virkeligheten hadde vært ettpartistat siden Kenyattas dager. Det gjorde at Jaramogi Odingas forsøk på å stille til valg med sitt KPU-parti i 1979 ble effektivt stoppet. Dessuten styrket Moi sikkerhetspolitiet som fikk utvidete fullmakter. Bruken av konsentrasjonsleirer mot politiske fanger ble tatt opp igjen. Litt seinere på 80-tallet fikk Moi igjen endret grunnloven slik at riksadvokaten og høyesterettsdommerne ble utnevnt av presidenten og var knyttet direkte til ham. Kenya ble Mois personlige diktatur.

På universitetene var det uro. Det var nesten en årviss begivenhet at universitetene ble stormet av politiet og ble stengt for en stund. Folk som Ngugi wa Thiong’o som var professor i litteratur ved universitetet i Nairobi, ble frosset ut, og etter en stund valgte han å emigrere til USA. En annen professor, Anyang Nyong’o valgte Mexico som sitt fluktsted (hans datter har jo blitt filmstjerne i nyere tid!) og politikeren Koigi wa Wamwere dro til Norge. Seinere ble flere universitetslærere sendt til konsentrasjonsleire fordi de hadde forelest om marxismen.

Kuppforsøk 1982

I 1982, kort tid etter at Kenya var blitt ettpartistat, gjorde deler av flyvåpenet opprør. Det var imidlertid dårlig organisert og ble raskt slått ned. Samtidig var det sterk uro på universitetene igjen. Moi slo hardt ned på dette og mange havnet i konsentrasjonsleir. Også potensielle motstandere ble rammet og Jaramogi Odinga ble satt i husarrest, mens sønnen Raila Odinga havnet på Nyayo-House, ble torturert og satt i konsentrasjonsleir i 6 år. I 1987 avslørte Amnesty International at sikkerhetspolitiet brukte Nyayo-House sentralt i Nairobi som torturkammer med sine vannfylte celler. Flere var blitt drept i politiets varetekt. Likevel fortsatte den dårlige behandlingen. ( I dag er torturkamrene i Nyayo House blitt museum.)

Tragedien i Waijir 1984

10. februar 1984 skjedde en tragisk hendelse som aldri har blitt helt oppklart. Det var uroligheter i Waijir-området øst i Kenya, og en avdeling av hæren var blitt satt inn for å rydde opp. Hæren samlet ca. 5000 menn fra en somalisk klan på Wallagaflyplassen der de ble holdt under bevoktning i 5 døgn, før kommandanten besluttet å likvidere dem. Det har aldri vært en slik massakre verken før eller siden i Kenyas historie, og mye er fortsatt uklart om hva som egentlig skjedde. Ingen har blitt straffet og ingen regjering har bedt om unnskyldning eller beklaget det som skjedde.

Selv om Moi og sikkerhetspolitiet slo ned på alle som hadde annerledes tanker, levde tankene videre i undergrunnen. Alle møter ble forbudt, alt kunne være en trussel mot staten. En ung advokat, Wanyiri Kihoro, ble arrestert og torturert i Nyayo-House fordi han muligens kunne ha dissiderende oppfatninger fordi han  nettopp hadde kommet tilbake fra England der han hadde vært i kontakt med kenyanske flyktninger. Han fortalte sin historie seinere i boka “Never say die“. Han satt 3 år i konsentrasjonsleir uten lov og dom. Han fikk mange år seinere oppreising av Høyesterett.

Koigi wa Wamwere
Historien om Koigi wa Wamwere bør være kjent i Norge. Han var politisk flyktning i Norge, men reiste i 1990 til Uganda (ifølge ham selv) for å få kontakt med familien i Kenya. I stedet var det det kenyanske sikkerhetspolitiet som tok kontakt med ham og bortførte ham til Nyayo-House i Nairobi. Det førte igjen til diplomatisk krise mellom Norge og Kenya og til slutt gikk Kenya til diplomatisk brudd. Samtidig var det krangel om bruken av bistandspengene mellom de to landene. De diplomatiske forbindelsene ble gjenopptatt i 1994.

I februar 1990 ble utenriksminister Robert Ouko myrdet. Han var populær, ikke minst hos de vestlige land. Moi beordret full etterforsking og fikk inn etterforsker fra Scotland Yard. Uroen tok seg opp. 7.juli var det et stort demokratimøte i Nairobi som utviklet seg til opptøyer og mange mennesker ble drept av opprørspolitiet. Initiativtakerne til møtet, Kenneth Matiba og Charles Rubia, var allerede i fengsel. Dagen har seinere blitt kalt saba saba day ( 7.7. må ikke blandes sammen med tilsvarende dag i Tanzania). Moi anklaget bøller og rusavhengige for å stå bak opptøyene, og anklaget i tillegg pressen, ikke minst den internasjonale (BBC) for å gi feil informasjon om hva som skjedde.

Dessuten satte giverlandene etter hvert krav til mottakerlandet, og de kravene økte etter den kalde krigen var over. Hjelpen stoppet opp. Menneskerettighetene var også et annet tema som giverlandene var opptatt av, og som stadig ble krenket under Moi. Den amerikanske ambassadøren Smith Hempstone var en som gikk langt i å presse Mois regime i disse spørsmålene.

Symbol på makt, Moi på pengesedlene

 

Mt Kirinyaga (Kenya), Kenyas nasjonalfjell
KENYATTAS ÅR 1963 – 1978 – HARAMBEE – et felles løft.

1963: Så var endelig selvstendigheten oppnådd. Hva ville skje videre? Hvilken vei ville Kenya velge? Nabolandet Tanzania valgte under Julius Nyerere en sosialistisk vei med en bredere fordelingspolitikk. I Uganda var det mer kaotisk.

  Mzee Kenyatta og mama Ngina

Hans politikk i første omgang var en videreføring av den britiske koloniadministrasjonen, men med gradvis afrikanisering av regjeringen og administrasjonen. Etter hvert ble de fleste hvite ansatt i administrasjonen erstattet med kenyanere.

Kenyattas år som president er svært omdiskutert i de forskjellige beretningene jeg har lest. Mange har påpekt hans suksess på det økonomiske området. Kenya skulle utvikles i en kapitalistisk retning. Han hadde tydeligvis fått nok av kommunismen etter å ha besøkt Moskva på trettitallet, han søkte nær tilknytning til vesten og britene i mange saker. Allerede i 1964 ba han britene om hjelp til å slå ned ett somalisk opprør i den østlige delen av landet. Denne delen var blitt overført til Kenya i kolonitida. De hjalp ham også og slå ned et militærkupp i 1964. Etter det har britene hatt en militærbase i Nanyuki – en base de fortsatt har (2015). Kenya ble en vestlig støttespiller i Øst-Afrika og nøt godt av det.

De første årene ble preget av omstrukturering og gjenoppbygging. Kenyatta beroliget de hvite settlerne med at han ikke ville ta fra dem jorda, men ville samarbeide for Kenyas beste. Dessuten hjalp britene til og med å kjøpe land slik at landløse bønder kunne overta og drive jorda. Likevel kom nettopp selve landfordelingsspørsmålet til å bli liggende uløst, og helt opp til våre dager er det et problem som bare fortsetter. Presidenten delte ofte ut store landområder til nære medarbeidere og slektninger som “lønn for strevet”.

Kenya, Tanzania og Uganda fikk etter hvert et særlig nært samarbeid, mye pga. at alle statene hadde vært en del av britisk kolonistyre og at infrastrukturen under britisk administrasjon var samordnet. Fra 1964 til 1977 inngikk de tre statene i økonomiske samarbeidsorganisasjonen East African Community (EAC), en utvikling Kenyatta støttet. Det var spesielt jernbane- og havnesamarbeid det var konkret planer om og som ble gjennomført. Det var nå bare ett jernbaneselskap, EAR, i denne delen av Afrika. Men det hele rant ut i sanden. I 1977 gikk unionen i oppløsning pga. motsetninger mellom medlemslandene og deres ledere. Mens Tanzania distanserte seg fra Uganda, holdt Kenya et nøytralt forhold til den nye ugandiske leder Idi Amin. Dessuten valgte Tanzania under Julius Nyerere en sosialistisk linje og ble til en viss grad boikottet av USA, i sterk motsetning til det kapitalistiske Kenya. Tanzania stengte grensene til Kenya fra 1977 til 1984.

Stamveien mellom Nairobi og Mombasa ble bygget og bidro til at jernbanen ble utkonkurrert. Det var mer penger i lastebiler enn i tog, ikke minst for lastebileierne. Havnen i Mombasa ble bygget ut til Øst-Afrikas største. En ny internasjonal flyplass ble bygget utenfor Nairobi, som seinere fikk navnet Jomo Kenyatta internasjonale flyplass. Nye skoler og sykehus ble bygget. Det var stor økning i landbruksproduksjonen, særlig av kaffe og te. Utenlandske firmaer kunne investere i landet, men de kunne også fritt ta ut utbytte som det passet dem. Nairobi ble særlig på 70-tallet omgjort til en moderne skyskraperby.

Politisk var ikke alt like rosenrødt. 1. juni 1964, fikk Kenyatta parlamentet til å endre Grunnloven for å gjøre Kenya til en republikk med en president med bred utøvende og lovgivende myndighet. Han skulle velges av nasjonalforsamlingen, han var statens øverste leder, leder av regjeringen og øverstkommanderende for de væpnede styrker. Etter bestemmelsene i endringen ble Kenyatta president automatisk. Det ble en betydelig styrking av presidentens makt. Det skulle bli flere slike grunnlovsforandringer. I den nasjonale ånds navn ba han KADU om å gå inn i KANU slik at landet allerede fra november 1964 var en ettpartistat, selv om dette ikke ble formelt slått fast før i 1982. Ideen var at nasjonen skulle stå samlet når det gjaldt alle de oppgavene som landet sto foran ? en slags nasjonal begeistring skulle skapes. Opposisjon måtte derfor hindres, helst stoppes. Kenyatta ble etter dette gjenvalgt flere ganger uten motkandidat og til slutt president på livstid. Etter hvert ble medarbeidere fra andre stammer skiftet ut med folk fra kikuyustammen. Det var atskillig opposisjon mot dette ute blant politikerne og andre som tenkte annerledes. Tom Mboya (som var luo) var likevel en av hans beste støttespillere.

Tom M’Boya
I 1966 trakk visepresident Jaramoga Oginga Odinga seg som en protest mot denne utviklingen og prøvde etter hvert å danne sitt eget parti, KPU. Det var ikke så lett, fordi Mboya og presidenten selv stadig la hindringer i veien. Ved presidentvalget i 1969 ble de rett og slett utestengt. Grunnloven ble på nytt endret for å hindre opposisjonen. Ved valget i 1974 ble alle KPU kandidatene på nytt utestengt, men de fikk tilbud om å gå tilbake til KANU. Det gjorde Jaramogi Odinga også, men fikk ikke akkurat en blid velkomst.

Jaramogi Oginga Odinga
I oktober 1969 skulle Kenyatta besøke Kisumu. Det ble et svært dramatisk besøk. Folk buet og skrek mot ham, og politiet begynte å skyte vilkårlig på folk. Mange ble drept. Kenyatta skjelte ut Jaramogi og sa at nå skulle han knekke ham. To dager seinere kom politiet og sendte ham til konsentrasjonsleir der han var i nesten ett år sammen med flere andre KPU sympatisører.

Statlige sikkerhetsstyrker trakasserte dissidenter og ble mistenkt for delaktighet i flere mord av fremtredende personligheter som ble ansett som trusler mot Kenyattas regime, inkludert Pio Gama Pinto, og JM Kariuki (som uttalte at i dette landet fins det 10 millionærer og 10 millioner tiggere) og selveste Tom Mboya som ble skutt på åpen gate i Nairobi i 1969. Han var kanskje blitt for populær? Flere andre døde under mistenkelige bilulykker eller andre mystiske omstendigheter.

Resten av presidentperioden holdt Kenyatta fullstendig politisk kontroll over landet. Han gjorde bruk av forvaring, men appellerte også til etniske lojalitet. Flere og flere kikuyuer fant veien inn i statsapparatet. Han holdt en fra dag til dag ledelse av offentlige anliggender. Han grep inn bare når det er nødvendig for å avgjøre omstridte spørsmål. På grunn av sin høye alder, og svekkede helse (han skulle jo ikke dø) holdt han seg isolert, noe som resulterte i økende makt til mange gode kikuyuforbindelser som ervervet stor rikdom som resultat. Det påstås at Kenyatta selv var blitt Kenyas rikeste mann – en rikdom som også var godt fordelt på hans slektninger. Med Kenyatta hadde grådigheten og korrupsjonen sitt inntog i Kenyas historie. Forskjellen fra kolonitida var at nå var det afrikanere som ble rike.

Hans autoritære stil, preget av favorisering, stammetilhørighet og nepotisme, skapte kritikk og dissens, og ble et dårlig eksempel for hans etterfølgere. Han hadde endret Grunnloven radikalt for å utvide sin makt. Det fikk hans visepresident og etterfølger, Daniel arap Moi, glede og nytte av. Han klarte ikke å forme Kenya, som han står som  grunnlegger av, til en homogen multietnisk stat. I stedet forble landet en de facto konføderasjon av konkurrerende stammeinteresser. Han favoriserte også kikuyuer spesielt fra Kiambuområdet som han selv kom fra, og ikke minst slektninger, mange av disse ble rike og mektige og innflytelsesrike personer – særlig den tida Mzee Kenyatta var svekket av sykdom og alderdom. Han gjorde lite for å hindre at korrupsjonen fikk bre seg i embetsverket, snarere tvert imot. 

Budskapet om Kenyattas død i 1978 etter 14 år som president, kom som et sjokk for de fleste i nasjonen. Ingen visste at presidenten var blitt gammel og syk fordi han stort sett holdt seg i “State House” i Nairobi eller Mombasa. Bare de aller nærmeste var klar over at han var døende.

Mens Kenyatta var president, hadde han innstiftet sin egen fødselsdag 20. Oktober til å bli Kenyatta day – som skulle feires med brask og bram. I Grunnloven fra 2010 ble dagen beholdt, men den endret navn til “Mashujaa Day”  eller “Heltedagen”.

 

 

Denne kirken ligger i Rift Valley og ble bygd av italienske krigsfanger under 2. Verdenskrig. Etiopia ble erobret tilbake fra Italia allerede i 1941 bl.a. av kenyanske tropper, og mange italienske krigsfanger satt i leire i Kenya.

MOT UHURU – SELVSTENDIGHET – FRIHET

Jomo Kenyatta fikk i 1961 en sønn med sin fjerde kone, Ngina Kenyatta , som de ga det optimistiske navnet Uhuru. At han 50 år seinere ble valgt til Kenyas 4. President er en annen historie. Mange snakker om de tre fire årene før 1963 som uhuru-årene – opptakten til friheten. Alle snakket om uhuru.

Mamma Ngina, fortsatt mektig i Kenya(?)
Selv om Mau-maukrigen varte helt til 1957 og unntakstilstanden helt til 1959 var det “ting på gang”. KAU prøvde å presse britene med å fortelle dem om hva som kunne skje hvis et nytt opprør fant sted. Rundt om i Afrika var frigjøringsprosessen i full gang, nabolandet Tanzania og flere av Kenyas naboland ble frie og selvstendige på begynnelsen av 60-tallet. Det var kolonifrigjøring som lå i tiden, både fra britisk og fransk overherredømme. I de portugisiske koloniene og enkelte andre områder kom frigjøringsprosessen i gang mange år etter – fra 1975.

I 1960 ble det innkalt til en konferanse i Lancaster House, London, og KAU stilte med Tom M’Boya, Jaromiga Oginga Odinga og Daniel arap Moi. Ingen av disse var kikuyuer, men to var luo. Det ble laget skisser til en ny grunnlov, de innfødte fikk flertallet i lovgivningsrådet for kolonien, lover og bestemmelser som hindret de innfødte til å bo, selge eller kjøpe områder i høylandet ble opphevet. I 1960 var det ca. 60 000 hvite bosatt i Kenya. Mange hvite settlere ble skremt, og mange flyttet etter hvert ut fordi de innfødte skulle få rettigheter, kanskje til og med stemmerett.

Tom M’Boya  Jaramogi Odinga Daniel arap Moi
Samme året ble det politiske partiet KANU dannet av kikuyuer og luoer som hadde kjempet mot den britiske kolonisystemet. Kenyatta ble valgt til formann in absentia (som fraværende). Kort etter ble et annet mer britiskvennlig parti dannet, KADU, for å støtte mindretallet. De ønsket et desentralisert maktsystem i det nye Kenya. Mange kenyanere hadde støttet kolonistyret, og mange utnyttet den usikre situasjonen. I 1961 var det valg til koloniens lovgivende organ, og KANU vant klart. KANU nektet å danne noen regjering før Kenyatta ble satt fri. Han satt i husarrest i Maralal, isolert langt vekk i Samburuland. Derfor ble det foreløpig dannet en samlingsregjering med KANU, KADU samt asiatiske og europeiske medlemmer.

Jomo Kenyatta
Da Kenyatta endelig ble satt fri, ble også han med i Det lovgivende rådet som rådets formann. I 1962 fikk han en utvidet ministerpost som grunnlovs- og planleggingsminister. Foreløpig var mange ting uklare, bl.a. ble ikke grunnloven gjort ferdig fordi KANU motsatte seg den. Det ble holdt et valg tidlig i 1963, selvstendighetsvalget, som absolutt gikk KANUs vei – det betydde en sterk sentralmakt.

Dermed gikk det av seg selv, det var ingen vei tilbake:

1. Juni 1963, Madaraka day, ble Jomo Kenyatta Kenyas første statsminister;

12. Desember 1963, Jamhuri Day, fikk landet sin selvstendighet.

Året etter ble Jomo Kenyatta president og Jaramoga Odinga visepresident. Overgangen fra koloni til selvstendig stat gikk overraskende fredelig for seg sett på bakgrunn av mau-mauopprøret bare få år tidligere.

– Ut av landet gikk en jevn strøm av hvite setlere – enda Kenyatta hadde forsikret dem om at de store landeiendommene ikke ville bli tatt fra dem.

Blant folk flest var det stor jubel og store forventninger over friheten og selvstendigheten som ble gitt dem. Ingen koloniale landlover og passlover, ingen trakasseringer fordi du er kenyaner og farget,

 

Rift Valley – der europeiske setlere anla store farmer

KAMPEN FOR FRIHET – SELVSTENDIGHET – UHURU

Det var blant kikuyuene og luoene at planene om et fritt Kenya ble utarbeidet. Disse to stammene utgjorde hovedkjernen av motstanden mot det britiske kolonistyret, men etter at Kenya ble fritt og selvstendig har disse to stammene stått steilt mot hverandre i kampen om makten i landet. For kikuyuenes del var det nokså naturlig. Det var de som holdt til i høylandet og som merket sterkt den europeiske innvandringen der plutselig deres land ble omdannet til farmland der de hvite kolonistene hadde all rett. I tillegg kom misjonærene med skoler, der elevene kunne lære om hvitekrist og hvit overmakt. Det ble en utfordring for mange kikuyuer. Mange valgte imidlertid å gå på disse skolene og fikk utdannelse.

Det første opprøret mot kolonisystemet var et reint kikuyuopprør. Det fant sted i 1921/22 og lederen for opprøret var Harry Thuku. Det var en demonstrasjon mot identifikasjonskort, som endte med at 25 demonstranter ble drept og Harry Thuku kastet i fengsel.

Harry Thuku
Noen år seinere prøvde man å motarbeide kolonimyndighetene ved å lage en organisasjon, Kikuyu Central Association, KCA, som Jomo Kenyatta sluttet seg til i 1924 og ble generalsekretær der noen år seinere. Denne organisasjonen hadde klare nasjonalistiske mål.

Jomo Kenyatta – i dag i bronse sentralt i Nairobi
Under 2 Verdenskrig økte motstanden, delvis fordi tusenvis av kenyanere deltok i krigen på britenes side. De ble lovet jord og startkapital når de kom hjem til Kenya av de britiske militære. Da de kom hjem fra krigen, det være seg Burma eller Europa, fikk de ikke noen anerkjennelse av de koloniale myndighetene. De fikk ikke den belønningen som de hadde håpet på, og var av den grunn ganske frustrerte. Dessuten strømmet det til høylandet mange nye hvite innvandrere like etter krigen, noe som styrket kolonimakten. Riktignok fikk kolonirådet ett afrikansk medlem i 1944, uten at det virket særlig positivt. Samme år ble Kenya African Union (KAU) stiftet, igjen ledet av Harry Thuku, men det varte ikke så lenge.

Jomo Kenyatta (het egentlig Kamau wa Ngengi) reiste til UK i 1929 for å representere KCA; han studerte antropologi, men dro også til Sovjet for å studere revolusjonær teori. Han kom skuffet tilbake. Sosialismen var ingenting for han. Han skrev om kikuyutradisjonen i boka “Facing Mt Kenya”. Studerte økonomi ved London School of Economics. Ble gift med engelsk dame.

I 1946 vendte han tilbake til Kenya som en helt, og i 1947 sluttet han seg til KAU, som etter hvert ble mer og mer likt et politisk parti. Oppslutningen økte, men utviklingen gikk i forskjellige retninger; noen ville forhandle og ville ha moderasjon, andre ønsket konfrontasjon. KAU ble etter hvert radikalisert, selv om Kenyatta var av dem som prøvde å holde igjen. Da Mau-mau-opprøret brøt løs i 1952, førte det til at Kenyatta og flere andre KAU-ledere ble arrestert, selv om Kenyatta aldri var involvert i Mau-mau. Han holdt til og med en tale der han advarte mot bevegelser som Mau-mau. Han ble likevel dømt til 7 års hardt straffearbeid.

Lord Delmare er kanskje den mest kjente britiske koloniherren. Han ivret for den europeiske kolonisasjonen av Kenya, og erklærte en gang at Kenya er den hvite manns land!

MAU MAU OPPRØRET 1952 – 57

I høylandet var misnøyen så stor at det utviklet seg en militant motstandsbevegelse, Mau-mau. De gjemte seg i skogene i høylandet, drepte hvite farmere og deres familie og tjenere, de angrep britiske militærposter og fikk atskillig seire i den første delen av 1950-tallet. Mau-maubevegelsen var knyttet til en tradisjonell edsavleggelse som var svært bindende. Mange i landsbyene samarbeidet med mau-mau fordi de var knyttet til dem gjennom familie, venner og eden. Derfor prøvde britene å knekke dette systemet ved å prøve å finne ut hvem som hadde avlagt ed eller ikke. (Også i dag er  edsavleggelse viktig for eksempel i mundiki – en bandittorganisasjon knyttet til kikuyustammen) Til dette brukte de tortur. Hele landsbyer ble plassert i konsentrasjonsleire som etter hvert ble ganske beryktet. Nesten hele det sentrale høylandet ble erklært for krigssone. 77 000 var fengslet i 1955. Til slutt maktet britene, ikke minst takket være samarbeidende lojale “homeguards”, å slå ned mau-mauopprøret i 1957 og deres militære leder, Dedan Kimathi, ble henrettet. I dag er han hedret med en statue i Nairobi.

mau mau krigen
Dedan Kimathi statue
32 hvite settlere ble drept, 2000 sivile kenyanere, 50 britiske soldater, 1092 opprørere ble hengt og over 50 000 geriljakrigere ble drept i kampene. Britene ødela mange av dokumentene fra Mau-maukrigene før frigjøringen  – for å skjule ugjerningene? I ettertid har britene bedt om unnskyldning – for behandlingen av sivilbefolkningen i høylandet. Erstatning til de få gjenlevende ble gitt i 2013. Noen av deltakerne fikk medalje av president Kibaki i 2012.

Lykkelig mau mau pensjonist 2013
Likevel fikk mau-maubevegelsen liten betydning for selve frigjøringsprosessen, og frigjøringsheltene fra 50-årene ble etter hvert “glemt” av regjeringen. Det var 50 år for seint. Det er vel heller mulig å påstå at opprøret forsinket den prosessen. Kenya var en viktig koloni for britene. Her bodde mange britiske setlere som hadde følt seg truet under opprøret. Den vordende dronning Elizabeth var på besøk i Kenya da hun fikk beskjed om farens død i 1953.

forts.

 

Kenyansk landskap

Kolonitida.

INDERNE KOMMER

Jernbanen hadde en annen effekt: Den ble nesten fullstendig bygd av indiske arbeidere, kulier. En forsker undersøkte og fant ut at ca. 30 000 indere kom til Kenya for å bygge jernbane. Noen få var her fra før. Etter at jernbanen var fullført i 1904, ble mange fortsatt engasjert i jernbanedriften, mens andre slo seg ned for å drive handel. Å drive jordbruk var det ikke snakk om, det skulle bare de hvite. Inderne ble etter hvert spredt over hele Øst-Afrika. De ble hindret av de hvites lover i å foreta mange forskjellige aktiviteter, men mange indere engasjerte seg i næringsaktiviteter i Nairobiområdet. Mange av de største selskapene er også i dag indiske. Inderne i Kenya fikk likevel representanter i det britiske kolonirådet. Rådet hadde derimot ikke noen representanter fra de innfødte kenyanerne.

Inderne kom til i første omgang å konkurrere med somaliske handelsfolk. Det var en nokså ulik konkurranse. Inderne beholdt kontakten med moderlandet ? ikke minst gjennom slektskapsbånd. De fant også et marked der, samtidig som de også importerte varer fra India. De ble sett ned på av de innfødte, men etter hvert som indierne skaffet folk jobb, ble de mer aksepterte.

Med inderne kom også en ny religion til sentrale deler av Øst-Afrika: Hinduismen. Det førte ikke til særlige konflikter. Den var først og fremst knyttet til inderne selv. Dessuten kom mange av inderne fra nord i India og var muslimer ? og de fant fort at islam hadde en sterk stilling i kystområdene i Kenya.

Med jernbanen kom også de kristne misjonærene. De hadde nok vært ute ved kysten en stund, men de fulgte med innover i landet i takt med jernbaneutbygginga. De kom fra de fleste typer menigheter, men den katolske kirken var tidlig ute. I høylandet i nærheten av Mt Kenya der de hvite slo seg ned, kom også misjonærene. De bygde skoler for å gi de innfødte opplæring i kristendommen ? for igjen å omvende dem. Etter hvert kom flere og flere til å gå på misjonsskole ? de eneste skolene det var mulig å gå på for de innfødte.

Med jernbanen kom også lykkejegerne, de som ikke ville drive jordbruk, men leve et spennende liv. I begynnelsen av jernbanens historie, var elfenben den viktigste eksportartikkel fra Kenya ved siden av krydder. Hundrevis av storviltjegere strømmet til for å jakte. Både ekspresident Teddy Roosevelt og kronprins Edward var en tur i Kenya på jakt, og selvfølgelig Ernest Hemingway. Baron Blixen ble mer opptatt av storviltjakt og safari enn kaffedyrking. Fortellingen om arbeidet med banen, gir inntrykk av at det var storvilt over alt. Neshorn og elefanter prøvde å stoppe toget. Løver angrep jernbanearbeidere osv. Berømt er historien om løvene ved Tsavo. Mens det ble reist ei bru over elva Tsavo, drepte to hannløver over 100 indiske arbeidere, så arbeidet nesten stoppet opp. Tilslutt fikk de skutt dem. Disse to løvene befinner seg i et museum i Chicago i dag.

simba
Denne ukontrollerte jakten gikk hardt ut over dyrelivet. Enkelte steder forsvant mange av dyrene fullstendig. Det førte imidlertid til at de første nasjonalparkene oppsto ? for å beskytte dyrelivet. Tanken utviklet seg tidlig, men ikke før i 1945 ble den første nasjonalparken opprettet like utenfor Nairobi: Nairobi National Park!

bøffelflokk, Tsavo East
De største stammene i Kenya var kikuyu (22%), lou (15%), kamba (15%) og luhya (17%). Noen av dem var villige til å la seg ?modernisere?. Det var i det sentrale høylandet at de hvite slo seg ned, og der møtte de også størst motstand, men ikke fysisk motstand i første omgang. Det var her kikuyuene holdt til, og det var de som først lot seg påvirke av kolonialistenes kultur, gikk på skolene deres, mange ble omvendt til kristendommen osv.

Føler meg trygg blant kikuyukrigere
Det er viktig å ha i bakhodet at disse stammene har spilt en vesentlig rolle i Kenyas moderne historie, og at stammetilhørighet fortsatt er en viktig identitetsfaktor, både i politisk sammenheng og privat. Jeg tror ikke det var en tilfeldighet da en passkontrollør spurte hva jeg hadde gjort så lenge i Kenya, og jeg litt nølende svarte: Jeg har blant annet giftet meg, hvorpå passkontrolløren spurte: Hvilken stamme tilhører hun?

Familiekraal Bomas of Kenya presenterer folkedans fra forskjellige deler av Kenya
 

KOLONISTYRET

En av de første guvernørene spredte ut budskapet til moderlandet like etter 1900 om det lovede land, og immigrantene strømmet til. Alt i alt forsynte de seg av ca. 15 000km² av den beste dyrkingsjorda ? det vil si nesten halvparten – særlig i høylandet omkring Mt. Kenya, Mt. Aberdare, men også i Rift valley der de importerte kikuyuarbeidere, mens maasaiene ble kastet ut.

For britene ble Kenya et kolonial bastion, ikke minst fordi så mange hvite flyttet til landet og endret jordbruksmønsteret totalt til stordrift. På 30-tallet var det over 30 000 av dem, på 50-tallet ca 80 000. Den britiske koloniale overklassen var sin stilling bevisst. Berømt eller beryktet er det dekadente livet til hvite farmere i Naivasha området, ?Happy Valley?. Plantasjedrift ble mønsteret og te, kaffe, sisal, ananas ble dyrket; bak Mt. Kenya ble det anlagt store kornåkre ? imponerende den dag i dag.

Karen Blixens afrikanske farm like utenfor Nairobi
Myndighetene utstedte egne land- og arbeidslover som regulerte de innfødtes muligheter til arbeid og eie jord, til og med selge avlinger. De innfødte ble umyndiggjort, de ble ?squatters? på egen jord uten rettigheter. Noen steder ble det anlagt reservater tilsvarende det som skjedde med indianerne i USA. Britene innførte et system som absolutt kan sammenliknes med apartheid i Sør-Afrika. Høvdingene fikk i oppgave å samle inn skatt, noe som gjorde dem til redskap for myndighetene. Det ble også utviklet andre skatter som sved hardt. Noen historikere påpeker at dette var en av årsakene til skjevhetene som oppsto etter frigjøringen i 1963.

Sisalplantasje
De innfødte ble fratatt jorda, og fikk arbeidsplikt på plantasjen. De bodde ofte i shamba-landsbyer kontrollert av de hvite. Mange hvite mente at de innfødte var dovne og ikke dugde til noe. Å sende dem på skole var bortkastet, de var ikke i stand til å lære noe. Det fikk Karen Blixen høre da hun satte igang skole for sine kikuyuarbeidere på kaffefarmen sin.

Misjonen kom imidlertid med et annet budskap. Skal du lykkes her i verden, må du omvende deg til kristendommen, og for å kunne gjøre det må du lære om Jesus og det som står i Bibelen. Derfor bygde misjonen skoler. Mange av disse skolene ga grunnlag for videre utdanning. Da misjonsskolene begrenset opptaket til bare kristna elever, prøvde kikuyuene å opprette egne skoler for utdanning av lærere utenfor misjonen. Dette ble igjen motarbeidet av kolonimyndighetene.

Også luoene opprettet skoler. Den dag i dag er vel Nyanzaprovinsen ved Lake Victoria (der luoene bor), den delen av Kenya som har flest skoler.

Den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiong?o som vokste opp i Limuru i kikuyuland, har skrevet mye om dette i sine romaner om 40- og 50-tallet. Han forteller om det sinne som oppsto blant folk fordi de hvite tok den beste jorda. De gamle tradisjonene ble utfordret, de gamle skikkene ble utfordret. I romanen “Rivers between” fortalte han om en ung høvdingsønn som valgte å gå på skole for å finne ut av hva misjonærene holdt på med. Han ville tilegne seg den kunnskapen som den hvite mann hadde med seg, men møtte en utforing i sin egen klan, de som omvendte seg og de som tviholdt på tradisjonene. Resultatet var splittelse. Langsomt forsvant tradisjoner som omskjæring og kjønnslemlestelse blant kikuyuene. Skikken med å ha flere koner ble motarbeidet, men forsvant ikke i første omgang.

Første Verdenskrig 1914 ? 18

Kenya ble involvert i krigen fordi Tanganyika, nabolandet, var tysk koloni. Da krigen brøt ut i Europa, spredte den seg fort til Afrika. Ca. 200 000 afrikanske soldater og bærere var involvert, og hele 50 000 døde. Det var lite krig i selve Kenya, det meste foregikk i nabolandet, men den tappet Kenya for ressurser – takket være en dyktig tysk general og dårlig britisk krigføring. Afrikanerne ble brukt i en krig som egentlig ikke angikk dem, og de observerte at europeerne ikke var ufeilbarlige. Kommet hjem fra krigen, opplevde de ingen anerkjennelse for at de var med i krigen. Tanganyika ble i 1919 også en del under britiske imperiet. 

forts.

 

Hodeskaller funnet i Kenya

Forhistorien:

1. Tida før Uhuru:

For kort tid tilbake besøkte jeg Olorgasaille nær Magadisjøen i Kenya. Her drev familien Leakey utgravninger og fant bevis for at "homo erectus" hadde vært i virksomhet for nesten 1 million år siden. Mange funn er blitt gjort i dette området fra Serengeti i Tanzania til Turkana i Kenya. Arkeologene mener at Øst-Arika er menneskehetens vugge.  Herfra spredte "Homo erectus" seg ut over hele verden. Men det var for ca. 2 millioner år siden. 

Funn gjort ved Olorgasaille

I dag er Kenya en sentral stat i Øst-Afrika, kanskje den mest moderne og fremtidsrettede. Nabostatene er på en måte litt engstelige for Kenya, fordi de har fått til mye, men også fordi politikken deres i forhold til naboene har vært aggressiv, uten nødvendigvis å være voldelig. Sånn sett er Øst-Afrika den fredeligste delen av Afrika, men med visse unntak som folkemordet i Rwanda, Idi Amin i Uganda og kaoset i Kenya etter valget i 2007.

KORT OM BAKGRUNNEN FOR KENYA

Kenya som stat er en britisk "oppfinnelse". Ved Berlinkonferansen i 1885 – den som splittet opp Afrika i interesseområder og som var startskuddet til oppdelingen av Afrika, imperialismen, og for så vidt resten av Verden – fikk britene den nordlige delen av Øst-Afrika som interesseområde og da særlig med fokus på Uganda. Britene skaffet dessuten seg raskt kontrollen over kystområdene gjennom avtaler med sultanen av Zanzibar.

dhow
Kystområdene i hele Øst-Afrika fra Lamu i nord til grensa mot Mozambique i sør må sees som et enhetlig område språklig og kulturelt. Fellesspråket i hele området er kiswahili. Det er en blanding av bantuspråk, arabisk, litt hindi, portugisisk og i siste omgang engelsk. Det forteller at dette området hadde forbindelse både nordover og østover. Vi vet at arabiske kjøpmenn kom til dette området noe før år 1000 og etablerte seg i kystbyene. Slavehandel, handel med krydder og elfenben var de viktigste varene som ble eksportert ut av området blant annet til India. Vi vet at arabiske slaveoppkjøpere reiste langt inn i kambaland for å få tak i slaver, men slavehandelen ble aldri så omfattende som i Vest-Afrika. 

Malindi med obelisk 
Malindi moské
I 1498 kom portugiserne til området. Først ute var Vasco da Gama som ville finne sjøveien til India. Da han møtte sjeiken av Malindi, fortalte han om planen sin. Sjeiken skaffet han en indisk styrmann som viste Vasco da Gama den greieste veien over det indiske havet til India. (Tidligere hadde jo en kinesisk armada besøkt kysten av Øst-Afrika uten det det fikk noen konsekvenser.)  Da Vasco da Gama kom tilbake fra India, forærte han sjeiken av Malindi en obelisk – som står utenfor Malindi den dag i dag.

Mombasa Fort Jesus
Mombasa gamlebyen
Mombasa ligger på ei øy, og rundt øya er Mombasa havn, en av de viktigste i Øst-Afrika.
Portugiserne prøvde å få kontroll med kyststripa i kamp mot sultanen av Oman, men nå med sentrum i Mombasa – der de bygde Fort Jesus. De holdt byen i 100 år fra 1593 til 1698. Da stormet sultanens tropper Fort Jesus. Deretter flyttet sultanen selv til Zanzibar.

 Zanzibar borgen Zanzibar 

Sultanens palass dhow
Tidlig på 1800-tallet begynte britene å interessere seg for området. Allerede i 1826 hadde de en viss kontroll over området, og inngikk etter hvert avtaler med sultanen. Fra 1887 var hele sultanatet under britisk overhøyhet, selv om selve sultanatet ikke ble formelt oppløst før i 1964.

Språket kiswahili var som sagt felles for hele Øst-Afrika – og kom til å bli et nasjonalt fellesspråk for landene i Øst-Afrika også i moderne tid.

Like før århundreskiftet bestemte britene seg for å vende øynene innover i landet for å utnytte mulighetene der. Derfor begynte de å bygge en jernbane – "The lunatic railway" – i retning Uganda. I første omgang (1901) kom de til Kisumu ved Victoriasjøen (som den gang lå i Uganda). Omtrent samtidig bestemte britene seg for å flytte administrasjonen fra kysten (Mombasa) til en liten stasjonsby inne i landet som fikk navnet Nairobi. Britene oppdaget at her inne i landet, 1650moh, var klimaet utmerket for hvite folk. Ikke lenge etter begynte folk å strømme til, delvis for å drive storviltjakt, delvis for å slå seg ned og drive jordbruk i stor stil. Et eksempel var Karen Blixen og hennes mann Bror Blixen som forsøkte seg uten hell som kaffebønder. Det var flere norske som prøvde seg, med varierende hell. Hvor mange som kom har man ikke helt oversikt over, men det var snakk om atskillig tusener. Enda flere kom forresten etter 2. Verdenskrig.

Britiske offiserer i møte med lokale høvdinger.

Som en kusiositet kan nemnes at sultanen bestemte seg for å inspisere jernbanen i byggeperioden. De kjørte så langt de kunne, snudde og kjørte tilbake i gjen. Stedet ble hetende Sultan Hamoud.

Toget til sultan Hamoud

Jernbanen til Uganda
Det er på denne tiden navnet Kenya kommer i bruk som navn på området. Man er litt usikker på hvor det kommer fra, men det er brukt tidligere i flere sammenhenger blant annet av kambaene, men kikuyuene brukte navnet Kirinyaga om fjellet som i dag har navnet Mt Kenya. Området øst for Victoriasjøen ble i 1915 overført fra protektoratet Uganda til protektoratet Kenya. Dermed fikk Kenya stort sett den formen den har i dag.

Denne avgrensningen hadde mange konsekvenser som britene ikke tenkte på. Området besto av mange stammer, noen mener det er 42, som hadde forskjellige utviklingsnivå, språk og innstilling til situasjonen under kolonitida.

STAMMENE

Det er ikke enkelt å kartlegge stammenes historie i mangel av skriftlige kilder. Likevel vet vi at det har vært mange folkebevegelser til eller gjennom landet i løpet av mange tusen år. Urbefolkningen kan ha vært folk av typen san- eller koj, men i Kenya fins det ingen igjen av disse. De eldste er de kusjittiske stammene fra det etiopiske høylandet (oromo er den største kusjittiske stammen i Etiopia, somalierne hører også med her). De var jegere og samlere. Seinere kom niloter fra nilområdet og slo seg ned ved Victoriasjøen (luo, kalenjin). Sist kom bantu stammene som kikuyu, kamba, guisii. De drev med husdyr i tillegg til jakt og samling. Den siste gruppen spredte seg ut til kysten der de fortrengte de opprinnelige kusjittiske stammene, blandet seg med arabiske og indiske handelsfolk og skapte grunnlag for et språk som kom til å dominere hele kystområde og bli handelsspråket for hele Øst-Afrika: kiswahili – som jeg har nevnt før.

I kystområdene var slavehandelen og eksport av elfenben de viktigste inntektskildene. Britene prøvde systematisk å stoppe slavehandelen – delvis i samarbeid med sultanen. Det var vanskelig, for det lå store inntekter i dette. Det var vanskelig fordi det var vanskelig å kontrollere dhow-trafikken langs kysten. Misjonen ble også koplet inn i dette arbeidet, uten særlig resultat i første omgang. Det var byggingen av jernbanen fra Mombasa til Nairobi som til slutt satte en stopper for slavehandelen på østkysten, uten at det er så lett å si hvorfor, men det var også lettere å kontrollere handelen innover i landet enn før.

De siste stammegruppene som kom til Kenya så seint som på 1700tallet var de nilotiske maa-snakkende maasaier og samburufolk. Mange tror at disse er urbefolkningen i Kenya, men faktisk er det motsatt, det var de som kom sist. Men de spredte seg over et utrolig stort område i Kenya og i nabolandet Tanzania. I dag utgjør de bare 4% av befolkningen, men mange tviholder på den tradisjonelle kulturen. En konsekvens av maasai-invasjonen på 1700tallet var en større bevisstgjøring hos de andre stammene. Rituelle handlinger som omskjæring hos menn og kvinner ble nå mer utbredt enn tidligere.

Maasaiene er kanskje den stammen som har holdt sterkest på sin opprinnelige kultur.
Det var underlig nok ikke maasaiene som gjorde den største motstanden da britene trengte seg inn i sentrale deler av Øst-Afrika. De var delvis i kamp med seg selv, delvis fanget opp av britenes splitt og hersk prinsipp (rule and divide). De som gjorde størst fysisk motstand var nandistammen (kalenjin) oppe i mau-fjellene, som skapte problemer bl.a. for bygging av jernbanen til Kisumu.

The view from the veranda

My first visit to Kenya – christmas 2010

My first travel to Kenya in 2010 was a surprise – not least for myself. It was a pure whim. On the other hand – it’s not the stupidest thing I’ve done in my life. It was a year of many travels. During summer I was hiking in the mountains, in November, I visited China of all places. In December stood Kenya on my schedule.

It had with loneliness and Christmas to do. It’s hard to celebrate Christmas alone, one of the hardest that are. I had done that a few times before, but it would not do in 2010. I had got a fb friend in Kenya and had in six months exchanged thoughts and opinions with her. Was it possible to ask to come for a visit? I knew she lived near Nairobi; she worked and had a daughter of 3 years. I had no thoughts about what she would answer. I know today that she was surprised by the question and she consulted her stepfather, and they agreed to answer yes.
Of course I was very excited on the plane down to Africa. A former colleague of mine had warned me as best she could. Several others were sceptical. I was repeatedly attempted fooled by Russian ladies; they were only looking for one thing – money. My gut feeling was different, however, confident that this was going to go well. I can be quite nervous at the beginning of a journey. If it didn’t went well, there was certainly hotels in the area.
Getting into Kenya is a long process. You must fill out a bunch of forms, and you must pay a visa fee, which at that time was $ 25. Was super excited as I stepped out of the baggage department, through customs and into the waiting area where hundreds of people with posters and banners. Then I suddenly saw a face I knew from face book, a friendly face that welcomed me and asked if I wanted some coffee before we went to her apartment. There was a coffee shop nearby. Then I met Buda and Salamah, stepfather and daughter. Nice. It was late so her daughter was tired. Now I was in Kenya!

The contrast was great: When I left home, it was winter and freezing temperatures. Here it was around + 20 ° C. The road to the town she lived in, Kitengela, was partly very bumpy, but eventually we arrived at the 5-storey apartment building where she lived in the 5th Floor. The car was parked downstairs in the basement along with all the other cars. It was pretty cramped down there. The building was relatively newly built, but had no lift. The stairs would give a lot of good exercise. It was pretty much sounds in the house, but eventually she got locked us into the apartment. The profit lock was a process. The padlock hung in a small box so you almost have to feel your way to the keyhole to unlock the door, which was of welded iron.
I cannot remember if I was surprised, or what my reaction was, I did not have great expectations. I knew there was not a cabin with dirt floor and cow dung on the walls, but Fatma has grown up in such. But an apartment, which had three rooms, kitchen, toilet and bathroom, was almost without furniture. A table, a work desk with TV and old pc and a plastic chair was all. In the bedroom as I intended, there was a bed and fixed wardrobes. Salamah and Fatma slept on rubber mattresses in the second room. Exactly not very good. Well I would only stay there for 14 days, so they could get the bed back.

Fatma asked if I really wanted to stay there? I thought – I had travelled from loneliness in the cold in Norway, here was electricity, water tap, a bed to sleep in and a gas boiler / charcoal burner in the kitchen, here were nice people – this was like going on a cabin in a well equipped cottage. Sure I would be there.

Later both electrisity and the water did disappear for periods, but that’s another story.

***

I no longer remember the details of these 14 days I was there. There were 14 days out, and I decided to come back as soon as possible. It happened too – at Easter. And so it has gone snowballed – all in all, I have visited Kenya 6 times since that first visit – four times with a stay of almost half a year. After 2 years we become married.

Fatma lived in the 5th floor. She had a small veranda with a great view. From there it was a view in many directions. It was nice to sit on the veranda and gaze down at the people who passed by with all kinds of things on your back or on the head or on the hip. You also saw many buildings that were under construction, some crowded of workers, others were in a standstill – maybe it was the end of the money? A couple of times I was not feeling well I sat almost the whole day out here, watching life around. At midday you were protected by the roof over from the intense sun, for it is pretty intense here – just a few degrees south of the equator.

But I set not only quiet on this front veranda. I was taken out on the town, visited the market (where I later were forbidden to go; prices went up 50% when I just showed!) and some shops (but the biggest was yet opened): Second day we took the matatu ( minibus) to Nairobi and was picked up by Buda who drove us to the great rift valley. This I want to show using some pictures which are all taken at the end of year 2010. Then you have to see the Norwegian version!