AFRIKA OG JEG 3 – Mitt første møte med Kenya

SONY DSCMitt første dagslysmøte med Kenya så slik ut. Det er tatt fra den omtalte verandaen den første morgenen retning sørover. Før 2005 var dette ubebygget maasailand. I forgrunnen søppelplassen. Men de kom og hentet søppel en gang i uka.

At jeg skulle reise til Kenya i 2010 var en overraskelse – ikke minst for meg selv. Det var et reint innfall. På en annen side – det er ikke det dummeste jeg har gjort i mitt liv. Det var et år med stor reiseaktivitet. Om sommeren var jeg på fjelltur, i november besøkte jeg Kina av alle steder. I desember sto Kenya for tur.

Det hadde med ensomhet og jul å gjøre. Det er vanskelig å feire jula aleine, noe av det vanskeligste som er. Det hadde jeg gjort noen ganger tidligere, men det ville jeg ikke gjøre i 2010. Jeg hadde fått en fb venn i Kenya, og hadde i et halvt års tid utvekslet tanker og meninger med henne. Var det mulig å spørre om å komme på besøk? Jeg visste at hun bodde i nærheten av Nairobi, at hun jobbet og hadde en datter på 3 år. Jeg hadde ingen tanker om hva hun ville svare. Jeg vet nå at hun var blitt overrasket over spørsmålet og at hun konsulterte sin stefar, og de ble enige om å svare ja.

Jeg var selvfølgelig svært spent på flyet nedover. En tidligere kollega av meg hadde advart meg så godt hun kunne. Flere andre var skeptiske. Jeg var flere ganger forsøkt lurt av russiske damer; de var bare ute etter en ting – penger. Min magefølelse var imidlertid annerledes, trygg på at dette skulle gå bra. Kan være temmelig nervøs på begynnelsen av en reise. Hvis ikke det gikk bra, fantes det sikkert hoteller i området.

Å komme inn i Kenya er en lang prosess. Du må fylle ut en “haug” med skjemaer, og du må betale visumavgiften, som den gang var 25US$. Var superspent idet jeg gikk ut av baggasjeavdelinga, gjennom tollen og ut i ventehallen der hundrevis av mennesker med plakater og bannere møtte deg. Da så jeg plutselig et ansikt jeg kjente fra facebook, et vennlig ansikt som ønsket meg velkommen og spurte om jeg ville ha litt kaffe før vi dro til hennes leilighet. Det var en kaffebar like i nærheten. Derpå møtte jeg Buda og Salmah, stefaren og datteren. Hyggelig. Det var seint så datteren var trøtt. Så var jeg i Kenya!

Kontrasten var stor: Da jeg reiste hjemmefra, hadde det vært vinter og mange kuldegrader. Her var det rundt +20*C. Veien til byen hun bodde i, Kitengela, var til dels svært humpete, men til slutt kom vi fram til den 5 etasjes leiegården der hun bodde i 5. Etasje. Bilen ble parkert i underetasjen sammen med alle andre biler. Det var ganske trangt der nede. Bygningen var relativt nyoppført, men hadde ikke heis. Trappene ville gi mye god mosjon. Det var ganske mye liv i huset, men etter hvert fikk hun låst oss inn i leiligheten. Selve innlåsningen var en prosess. Hengelåsen hang i en liten boks så du nærmest måtte føle deg fram til nøkkelhullet for å låse opp døra, som var av helsveiset jern.

Husker ikke om jeg ble overasket, eller hva jeg ble, jeg hadde ikke så store forventninger. Visste at det ikke var ei hytte med jordgulv og kumøkk på veggene, men Fatma er vokst opp i en slik. Men leiligheten, som hadde tre rom, kjøkken, do og baderom, var nesten uten møbler. Et bord, et arbeidsbord med tv og pc samt en plaststol (som jeg ødela etter kort tid) var alt. På soverommet som jeg var tiltenkt, var det en seng og fastmontert garderobeskap. Salmah og Fatma sov på gummimadrasser i det andre rommet. Akkurat det så ikke særlig godt ut. Godt jeg bare skulle være der i 14 dager, så de kunne få senga tilbake.

Fatma spurte om jeg virkelig ville bo der? Jeg tenkte – jeg hadde reist fra ensomheten i kulda i Norge, her var elektrisitet, vann i springen, en seng å sove i og en gasskoker / trekullbrenner på kjøkkenet, her var hyggelige mennesker – dette var som å reise på hyttetur i ei vellutstyrt hytte. Klart jeg ville være der.

At vannet og strømmen forsvant i perioder er en annen historie.

***

Jeg husker ikke lenger detaljene fra disse 14 dagene jeg var der. Det var 14 hyggelige dager, og jeg bestemte meg for å komme tilbake så fort som mulig. Det skjedde da også – i påsken. Og så har det gått slag i slag – alt i alt har jeg besøkt Kenya 6 ganger siden det første besøket – fire ganger med et opphold på nesten et halvt år.

Huset – verandaen er den øverste til venstre.
Fatma bodde i 5 etasje. Hun hadde en liten veranda som kunne brukes til å være ute på. Derfra var det utsikt i mange retninger. Det var hyggelig å sitte på verandaen og skue ned på livet under en – folk som gikk forbi med all verdens ting på ryggen eller på hodet eller på hofta. Du så også mange bygninger som var under oppførelse, noen krydde det av arbeidere på, andre var i en stillstand – kanskje det var slutt på pengene? Et par ganger jeg var småsjuk satt jeg nesten hele dagen her ute og betraktet livet omkring. Midt på dagen var du beskyttet av taket over mot den intense sola, for den er temmelig intens her – bare noen få grader sør for ekvator.

Men jeg satt ikke bare rolig på denne verandaen. Jeg ble tatt med ut på byen, besøkte markedet (der jeg seinere fikk forbud mot å gå; prisene gikk opp 50% bare jeg viste meg!) og noen butikker (men den største var ennå ikke åpnet): Andre dagen tok vi en matatu (minibuss) til Nairobi og ble plukket opp av Buda som kjørte oss til The great rift valley. Dette livet vil jeg vise ved bruk av noen bilder som alle er tatt på slutten av året 2010.

SONY DSC Utsikt mot sør og Pan African Highway. Den ble bygd av et kinesisk firma og er enda ikke ferdig. Her er ingen trafikk. Det er ikke situasjonen i dag. Bildet virker overraskende tomt sammenliknet med i dag. Nå er det mange flere store bygninger, det er en moské på andre siden av gata. På hver side av hovedveien er det to lokalveier. Vanligvis er veien på den andre sida fylt opp av lastebiler som venter på oppdrag. Vi var forresten til stede på åpningsseremonien i 2012 der diverse presidenter var til stede.

SONY DSC Dette bildet er tatt innover mot sentrum av Kitengela. I forgrunnen er et maasai kultursenter. I nyere tid er det kommet opp flere forretningsbygninger og en stor kirke. I dag er det tett av biler.

SONY DSC I 2010 var det fortsatt tradisjonelle maasaibosetninger nokså nærme setrum. Disse forsvant etter hvert, men fortsatt sender maasaiene kuflokkene sine til sentrum på jakt etter spiselig søppel.

SONY DSC Denne maasaibosetningen lå i området der vår bungalov kom til i ligge i The new valley. Vet lite om oppkjøpet av disse områdene, men det var kikuyufirmaer som sto for mesteparten av oppkjøpet.

SONY DSC Disse kuene gikk og beitet langs The Transafrican Highway. Det er tvilsomt om dette er maasaikyr, fordi maasaiene foretrakk zebukyr. Dessuten hadde maasaiene alltid gjetere som fulgte både kyrne og saue/geiteflokkene.
SONY DSC En moské på veien til Isinye på min første biltur i Kenya. Du kunne lure på hva en moské hadde å gjøre langt ut i ensomheten på landsbygda å gjøre. Men her kunne reisende / vandrende få overnatte for en billig penge – en slags landeveismoské.

SONY DSC Vi er i den lille byen Isinye. Her så vi reklame for en bilvaskemaskin, men jeg lurer sterkt på om ikke denne “maskinen” ble drevet med håndkraft. Mannekraft er billig arbeidskraft.
SONY DSC Kjøpte nylig roser til min fru der selgeren fortalte at det var roser fra Kenya. De kan komme herfra – et gartneri like utenfor Isinya som leverer blomster til Amsterdam for videresalg til resten av verden.
SONY DSC Folk på vei til Kitengela.
SONY DSC Fra Kitengela sentrum – med mange forskjellige butikker og virksomheter Opprinnelig hadde byen et lite smelteverk og et fengsel..
SONY DSC Utenfor kitengela er det stor byggeaktivitet. Det skyter opp den ene luksusvillaen etter den andre – noen ganger virker det helt tilfeldig. Mange av disse pendler til Nairobi.
SONY DSC På vei mot sentrum av Kitengela. Highwayen er den eneste brukbare gjennomfartsåre. Lokalveien er elendig, men boda-bodaene (motorsykkeldrosje) bruker de ofte. Ingen egne veier for fotgjengere som er svært utsatt, ikke minst for boda-bodaene.
SONY DSC Athi River – vi er på vei til Nairobi med en matatu – en minibuss. Som det går fram av bildet er trafikken temmelig kaotisk.
SONY DSC På vei mot Nairobi på Mombasa Highway. Trafikken er stor, og selv om det er tre kjørebaner, oppstår det fort kø. Lastebilene er trege og er alltid overlastet. Madrassbilen er overlastet på en annen måte. Men her er faktisk fortau, men ingen fotgjengerovergang!
SONY DSC Vi har forlatt matatuen og konduktøren er sint fordi han ikke fikk loppet meg for mer penger.
SONY DSC Innover mot Nairobi ligger det ene store og prangende forretningsbygget etter det andre.
SONY DSC Inne i Nairobi er det mange skyskrapere.
SONY DSC Parlamentet i Kenya. Strengt tatt ulovlig bilde på grunn av frykten for terror. Fikk kjeft fordi jeg fotograferte offentlige bygninger. Kenya fikk ny grunnlov i 2010, og trenger to hus – overhus og underhus. Men en kan diskutere hvor godt demokratiet fungerer i et land som Kenya der alle som blir valgt inn i parlamentet er opptatt av å bli så rike som mulig.
SONY DSC Den 4. statsmakt – mediahuset til Standardgroup som eier både avis og tv-stasjon (KTN). Min erfaring er at pressen arbeider under vanskelige forhold. Rassia har forekommet. Kritiske progam er bortimot forbudt. Avisene er billige og har masse lesestoff.
SONY DSC Midt i det komersielle sentrum i Nairobi finner du den største moskéen og flere kirker.
SONY DSC Ikke langt unna finner du dette hindutempelet. Kenya er et land med religiøst mangfold og toleranse. Inderne kom til Kenya i store mengder da jernbanen ble bygd.
SONY DSC På vei ut av Nairobi kjørte vi forbi dette markedet – ikke langt unna Kibera, det største slumområdet i Nairobi.
SONY DSC På vei mot Limuru og Rift valley. Midtdeleren er IKKE for å hindre at biler kolliderer, men for å hindre at folk skal løpe over veien.
SONY DSC Den praktfulle utsikten over Rift valley. Der nede ligger mange utslukkede vulkaner samt noen av de største nasjonalparkene i Kenya.
SONY DSC Her kan du få kjøpt suvernirer i fleng. Jeg er imidlertid mest overrasket over høyden over havet , 2666moh – høyere enn Galdhøpiggen!
SONY DSC Også Buda og Fatma beundret utsikten.
SONY DSC Fra et innendørs grønnsaksmarked i Nairobi.
SONY DSC Rødt lys betyr ikke nødvendigvis stopp i Nairobi. Vi er i et område det er lurt å ha låste bildører.
SONY DSC Litt rotete trafikk inne i Nairobi.
Kitengela: Boda-boda er klare til å bringe deg dit du ønsker, men hjelm og nyrebelte må du ordne selv!
På markedet i Kitengela.
Ved busstasjonen – skopussere og matatuer og busser – lett kaotisk blanding.
Vår fastlege – åpen døgnet rundt – nesten ingen ventetid.
Maasaikunst i maasaisenteret.
SONY DSC The new valley – et område som vi skulle slå oss ned i noen år seinere. Noen få nye hus i 2010. Veien ble omgjort til muddervei i regntida.
Vann var viktig salgsvare i midten av Kitengela. I bakgrunnen det som skulle bli det største varehuset i byen, Naivas.
SONY DSC Den eneste nyttårsraketten vi så, ble skutt opp nyttårsaften 2010.

Det ble et mangfoldig møte med Kenya i desember 2010. Inntrykkene var mange, og ikke alle var like gode. Men slik var Kenya den gangen. Seinere har inntrykkene blitt flere og førsteinntrykket har blitt moderert og til dels forandret. Men de menneskene jeg møtte den gangen tok meg imot med all sin menneskelige vennlighet og åpne armer. To år seinere ble vi da også gift.  

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg