Å dra på tur er noe av det norskeste du kan gjøre. Det har vi i Røde Kors funnet ut. Derfor drar vi på tur med flyktninger og andre som vil være med. I høst har jeg vært på to slike turer – svært forskjellige, likevel begge arrangert av Røde Kors her på Sørlandet. Den første har jeg skrevet om tidligere. Den gikk til Kjerag og Lysebotn. Den jeg vil reflektere over nå, gikk sist helg (6.- 8.september 2013) til Røde Korshytta på Hovden. Den er iallfall ikke noe luksushotell, men er et rimelig utgangspunkt for en tur til fjells.
Jeg innrømmer villig at jeg er helfrelst på fjellet. På den andre siden: Hovden representerer noe jeg ikke forbinder med fjell – enorme luksushytter, leiligheter og hoteller som ikke representerer det jeg forbinder med fjellkos. Røde Korshytta ligger midt i sentrum av hyttebyen Hovden med busstasjon, bensinstasjon, Rimi og Kiwi samt turistinformasjon som nærmeste naboer. Enkelt, ja, nesten for enkelt var det å handle frokost på Kiwi og spise middag på “Food for your Mood” (fri og bevare for navnet, men hyggelig personale og god mat – det skal de ha!). Likevel – omgivelsene forstyrrer ikke livet på Røde Korshytta, nabolaget er ikke innpåslitent.
Vi ankom med minibuss fra Kristiansand – 16 glade mennesker fra 6 ulike nasjoner – idet det begynte å bli mørkt. Shaher (turlederen) hadde hatt litt av en jobb på forhånd fordi hele 8 av de påmeldte trakk seg samme dag. Det førte til at han fikk tak i en “gjeng” gutter fra det palestinske miljøet der noen av dem hadde vært på tur før. Jeg har tidligere sagt at det er uheldig at så mange fra samme miljø reiser sammen på tur – og jeg mener det fortsatt – men i dette tilfellet ble det ikke noe problem (selv om mye av kommunikasjonen dem imellom gikk på arabisk) fordi de var flinke til å integrere de andre.
Shaher hadde også fått med seg nøkkel fra kontoret til Kristiansand Røde Kors. Det var da vi skulle låse oss inn i hytta at “dramatikken” startet, nøkkelen passet ikke i låsen – enda så mye vi lirket og lurte. Da var det bare å ringe til “bossene” Malin og Bodil og Monica. Av Bodil fikk vi da til slutt vite at det fantes en nøkkel på Hovden hos en som kjørte ambulanse der. Da vi gikk på bygda for å finne vedkommende, fikk vi til slutt mobilnummeret hans, men han var i Tvedestrand; MEN han hadde en kamerat på Hovden som kanskje kunne hjelpe oss. Noen minutter seinere ringte han på nytt og fortalte at kameraten var underveis! Så etter en times utestenging hvor diskusjonen gikk på hvilket vindu vi skulle knuse, kom vi inn MED nøkkel!
Lørdagen opprant med nokså grått vær. Det hadde regnet litt om natta, men yr.no sa oppholdsvær. Selve turen er kanskje ikke den mest imponerende. Nosi opp på anleggsveien er ingen estetisk utfordring med sitt alpine miljø med heiser og snauflater, men er absolutt en fysisk utfordring. Men det gikk bra – alle kom opp til heishuset – 1179moh. Der dukket vi inn i tåka; spiste det vi hadde med samt gulrøtter og bananer som Saher brakte med seg fra Kiwi. Alle unntatt en (meg) valgte å ta heisen ned. Innrømmer at det så spennende ut – å dingle med beina atskillige meter over Hovden er ikke for pingler. Dessuten sparer du knær og leggmuskkler. Det var det siste jeg kjente mest til da jeg gikk ned stien til Hovden. Nedoverbakke i halvannen time kjennes godti muskulaturen! Men jeg vil påstå at jeg fikk en finere naturopplevelse enn heisflyverne, samt at jeg kunne utforske en annen vei å komme opp eller ned fra Nosi. Det morsomme var at da jeg akkurat rundet Rimibutikken, ringte Saher meg og spurte hvor jeg var, fordi nå skulle de dra til Badeland. Jeg kunne da svare at jeg var bare et steinkast unna, og da jeg hadde gått noen hundre meter til, kom gjengen imot meg ot tok meg imot med applaus! Det var litt rørende.
Å besøke badeland er en tradisjon som vi gjerne vil ta vare på og er utrolig populært. Det som jeg opplever ar at samholdet i gruppa blir sterkere gjennom disse aktivitetene. Om kvelden var folket passe slitne, det gikk mest i kortspill og prating. At det var så mildt at folk kunne sitte ute (en til og med i shorts) var jo veldig spesielt til september å være.
På veien hjem la vi turen innom litt Setesdalskultur: En vandretur gjennom Tveitentunet og Harstadmøllene hører med i en slik sammenheng.
Alle var enige om at det hadde vært en fantastisk tur………. det var iallfall ingen som sa noe annet – og alle smilte fra øre til øre da vi gikk fra hverandre da bussen nådde Kristiansand.
