Jeg er født i Oslo. Josefinesgates fødselsklinikk. Eksisterer ikke lenger, men var der under krigen da jeg ble født – ikke så langt fra Frogner der jeg bodde som gutt, Baldersgate 13 – ulykkestallet. Pussig nok fikk jeg skoleveien min i Josephinesgate noen måneder etter at vi hadde flyttet til Bislett, mens jeg fortsatt gikk på Uranienborg skole. Da det brant på loftet og delvis i vår leilighet, flyttet vi til Louisesgate ved Bislett stadion. Det var februar 1952 og jeg fikk med meg et skøyteløp på Bislett under OL i Oslo dette året. Så jeg vokste opp i Oslos middelklasse vestkant. Veldig greit. Gikk på skole, fikk kamerater, men slapp vel ingen nære innpå. Kanskje jeg var litt sær?
Musikk var en del av mine hobbyer, spilte i strykeorkester og privat. Musikkinteressen utviklet seg ut fra det, og ble understøttet av billige billetter til konserter i Aulaen og platekjøp hos Kjell Hillveg på Karl Johan. Seinere ble det korsang i Akademisk korforening. Jeg hadde en del tilknytning til et Oslomiljø.
Da hadde jeg allerede flyttet til Egne Hjem ute i Bærum, nærmest hjem til familien – til onkler og tanter, fettere og kusiner. Men bortsett fra det hadde jeg aldri noen tilknytning til Bærum. Skole fortsatte jeg med i Oslo, universitetsstudiene var i Oslo. Den sterkeste tilknytningen til Bærum hadde jeg ved at jeg bodde der og at jeg tok meg jobb på Bærumsbanen i studietida – fraktet folk ut og inn av Oslo. Det gjorde jeg nesten hele studietiden.
Under militærtjenesten fikk jeg smaken av Nord-Norge, noe som ble forsterket ved en korturné til Nordkapp og steder i Nord-Norge.
Gymtimene på skolen var ikke av de hyggeligste, sport var ikke min sterkeste side, heller ikke håndball eller fotball. Likevel fikk jeg meget i gymnastikk – ikke fordi jeg bestakk gymlæreren (vi visste vel ikke hva korrupsjon var), men at jeg kunne legge fram bevis for at jeg hadde tatt distansemerket på ski flere år på rad. Ofte gikk jeg sammen med noen av fetterne mine eller andre. Det var Nordmarka, Bærumsmarka og Krokskogen som var målet. Vi ble etter hvert noen riktige milslukere – turer på opp imot 60km var ikke uvanlig. Den lengste tror jeg var på 72km. Det gjorde at jeg fikk et kjærlighetsforhold til Oslomarka både sommer som vinter – noe som også ble til et hovedfagsprosjekt i geografi, som dessverre ikke ble så vellykket. Men jeg fikk hovedfaget. Jeg ville bli kjent og travet av gårde over alt i marka – også Østmarka. Den marka jeg har minst opplevelse av er Lillomarka. Kjentmannsmerket tok jeg både sommer som vinter.
Ble interessert i kulturhistorien knyttet til marka. Navn som Mago og Hakkloa pirret min nyssgjerrighet. Det viste seg å være gamle finske navn. Finsktalende folk kom vandrende fra øst, fra Sverige og slo seg ned i skogene omkring Oslo. Helt ned til Drammen dro de, Finnemarka nord for Drammen har de gitt navn til. I tillegg ble store deler av Krokskogen brukt til setring, flere store setergrender ligger spredt ut over hele skogen. Det var bønder fra Ringerike som holdt til her. Har alltid likt å vandre på Krokskogen til Gyrihaugen eller Løvlia eller der omkring.
Har bare besøkt Nordmarka et par ganger etter at jeg flyttet fra Oslo. Det var stort, men svært annerledes enn de fleste andre naturopplevelser jeg har hatt. Store skoger gir ikke mye utsyn, men det fins plasser med utsyn som en kan søke opp på. Gyrihaugen er et slikt sted. Kobberhaugene og Vettakollen også.
Kommer jo stadig innom Oslo, ikke minst for å besøke familie. Blir mer og mer glad for at jeg ikke bor i eller rundt Oslo. Det er for mye folk, leven og bråk, skittent, søppel, styr og spetakkel. Folk virker fjerne og fraværende. Synes det likevel er artig og kikke og observere. Med t-banen er det lett å komme rundt. Det har det skjedd en stor forbedring i Oslotrafikken siden jeg bodde der.
Jeg besøkte Oslo bare for noen dager siden. Da opplevde jeg Oslo fra den positive, nesten vakre siden. Det var på slutten av april, og været ga oss en forsmak på sommeren. Dette var et kombinert familie og “shopping” besøk, men jeg var også turist i “egen” by. Startet forresten med å ta t-banen helt til Kolsås, endelig var ombyggingen helt framme. Dvs den er ikke helt framme, den gamle banen gikk nesten 200m lenger, nærmere Kolsås senter. De hadde flyttet hvilebua til den nye stasjonen, men det så ikke ut til at den var mye brukt. Det var den i min tid da jeg jobbet på banen. Sitter mange minner, diskusjoner og matpakker i de veggene.
Utbyggingen tok sin tid – nesten 6 år. Men nå ligger banen der i all sin betongprakt. Synd at de ikke får til bytrikkforbindelsen til Bekkestua. Noe annerledes enn i på 60-tallet da blandet trafikk var helt normalt. I dag bringer t-banen deg nesten over hele byen, med visse unntak. Men når familien holder til på Bekkestua og min datter bor på Ulven, er ikke det noe problem.
Benyttet anledningen til å besøke mine foreldres grav på Haslum kirkegård. Akkurat nå er kirkegården vakker med sine påskeliljer og våren som spretter fram over alt. Haslum kirke er jo en av middelalderperlene vi fortsatt har.
Bysentrum pleier jeg bare å gå gjennom, også denne gangen. Jernbanetorget med sin steinørken, Karl Johan der alle går, Stortorget med litt torghandel, Stortinget med demonstrasjon, Slottsparken med sine flotte trær og plener – uten vann i dammene, med overnatting på Kochs – godt at det finnes slike steder. Denne delen av sentrum har jeg ingen problemer med – den er nesten vakker. Vakkert var det også på Carl Berners plass med blomstrende kirsebærtrær. Ellers kan jeg styre min begeistring for deler av Trondheimsveien nedover mot Nybrua. Det er forresten ikke så lenge siden jeg oppdaget den sjarmerende bydelen Rodeløkka med trehus og sjarmerende miljø. Fra før kjente jeg til Telthusbakken og Hammersborg og Kampen som jeg har besøkt mange ganger. Fint med slike lunger i i en ellers tettpakket by. Datteren min har forresten tatt meg med både til Tøyenparken og Valle-Hovin området, som også har fine, grønne områder. Det har ikke vært mine områder da jeg vokste opp, enda jeg har visst om dem.
Likevel var hovedmålet mitt før jeg satte meg på toget tilbake til Kristiansand: Østensjøvannet med sitt yrende fugleliv samt hundrevis av joggere, barn og voksne på tur, elever som er ute for å finne svar på naturfagoppgaver, noen synes det er gøy å mate fuglene, andre (som meg) synes det er gøy å fotografere dem. Det er noen som er ganske sjeldne. Litt rart å “vasse” i grågås, kvitkinngås og cannadagås, som ute i naturen er ganske sky. Naturen har sine spesielle sider. Møtte noen gutter med fotoutstyret i orden. Mange ivrige naturfotografer kommer hit. De hadde observert ei and som slett ikke hørte hjemme her i det hele tatt. Forvirret and – ikke mulig å hjelpe på plass. Mange gode opplevelser – ikke minst ungenes opplevelse av fuglelivet.
Et besøk i Oslo kan gi vakre opplevelser, men en blir fort minnet på storbyen på t-banen på vei til Oslo S og toget hjem. Fremmedfølelsen er der.
