I 5 år bodde jeg på landet – i skogen. Selv om det var kortere avstand til jobb enn fra Kristiansand og langt mindre trafikk, var det absolutt på landet, Joreid ved Ogge. Kjøpte et hus der og bodde der i 5 år, delvis sammen med S, delvis aleine. Lærte mye av det. Ikke minst å kunne være alene med seg selv over lengre tid. Å være ute i naturen på egne premisser. Måtte brøyte din egen skiløype hvis du ville gå på ski. Vi laget vår egen tursti – delvis sammen med en annen familie som bodde der. Utvidet turene til å gå retning Storehei, Hellerslia, Vindvann og Tjønntveit. Padlet i padleparadiset Ogge. Om vinteren gikk vi på isen så lenge den var trygg. Møtte elg et par ganger. Rådyr rundt huset. Ble oppmerksom på gamle boplasser som nå var på vei ned, på utløer og kverner som også led samme skjebne, dessverre. Utrolig givende å gå rundt i området. Gikk meg nesten vill et par ganger, men kom alltid ut på kjente steder.
Jeg var veldig avhengig av bil, men kjøring til og fra jobb var vanligvis ikke noe problem. Selv om vinteren var veien brøytet når jeg skulle på jobb. En mørk novembermorgen, det hadde regnet mye om natta, oppdaget jeg at jeg plutselig befant meg i vann. Jeg måtte bare kjøre på og håpe at ikke motoren sluknet. Det gikk bra. Det var et rør som hadde gått tett som demmet opp bekken etter mye regn. En annen gang var veien stengt ved Samkom på grunn av flom og jeg måtte kjøre en omvei på 2 mil. Men hjem kom jeg. To ganger ødela en liten “puslebekk” veien opp til huset. Bygde en demning for å regulere vannstanden, men en gang kom det for mye vann, slik at det flømmet over. Det ble litt av en jobb å få veien i orden. La et ekstra rør for å ta unna overflatevannet. Drev også med litt vedhogst, men fikk også levert fra naboen, som hadde fres og ryddet snø om vinteren. Ja, det var bra å ha gode naboer.
Snurredassen var et stort problem. Gikk strømmen (og det skjedde ikke så reint sjelden) spredte en emmen lukt seg over hele huset. Investerte i et lukket kjemisk renseanlegg for å bli kvitt problemet. Det hjalp, men kostet flesk.
Sånn apropos strømbrudd: En gang vi var på Buli for å bivåne gammeldags brødbaking i steinovn, kom det et tordenvær over området. Da merket vi at tordenvær på landet er noe annet enn tordenvær i byen. Det lynte og smalt i ett sett. Noen ganger kunne vi se små stikkflammer stå ut av stikkontaktene. Ingenting måtte stå i nærheten. Det har vært flere husbranner på bygda som har sin bakgrunn i tordenvær. Da jeg gikk hjemover, så jeg at lynet hadde herjet stygt med transformatoren. Men brødene ble fine de.
Det var et eget folk som bodde der i grenda. De fleste hadde røttene sine der og var i slekt med hverandre. De fleste var hyggelige, men det var bare to par jeg virkelig ble venner med og gikk på besøk til. Det var slutt med å renne ned dørene til folk, beklaget en, men det var helt i orden at jeg kom innom. S. familie kom jo fra gården Buli, og vi var ofte innom der når eieren var til stede. Dermed hadde også vi en slags familiær tilknytning.
Så hvorfor flyttet jeg etter fem år til Kristiansand? Det var flere viktige elementer: Jeg er født og oppvokst i en stor by, Oslo, og har ingen følelse av at jeg hører hjemme på landsbygda. Oslo vender jeg ofte tilbake til, har jo nær slekt der. Jeg synes det er gøy å vandre rundt på kjente og ukjente steder i Oslo, men jeg er glad jeg ikke bor der i dag – trass i at Kolsåsbanen er fullført til Kolsås. Selv Kolsåsbanen er ikke hva den en gang var! Og viktigere: Har heller ikke grønne fingre, selv om plenklippingen gikk greit.
Dessuten gikk jeg av med pensjon. På jobben hadde jeg absolutt et sosialt liv + Birkenes bygdekor, nå forsvant det. Kunne ikke bo slik uten særlig sosial kontakt. For mye ensomhet. Dessuten savnet jeg å kunne gå ut, ikke minst på konsert. Det har jeg hatt mye glede av etter at jeg kom til Kristiansand, KSO har blitt et skikkelig bra orkester som har gitt meg mye; fikk til og med være med å synge i Beethovens 9. her i høst! Jeg har til og med fått et lite sosialt nettverk, ikke minst fordi jeg gikk inn i Røde kors’ flyktningguide virksomhet. Men jeg savner nærheten til naturen. Jo da, det tar 10 min å sykle til Jegersberg eller Baneheia, men du møter en mer frisert natur der enn ved Ogge.
Som sagt, jeg lærte mye – og det var mye fint fysisk arbeid å gjøre, du kom nærmere naturen, og naturen kom nærmere deg.
Dette ble skrevet for 10 år siden og det har skjedd mye siden den gang. Men det jeg skrev, står jeg fortsatt ved.
