Det er over 50 år siden jeg møtte en neger for første gang. Han var student ved UiO og begynte i koret jeg var med i. Nå er jeg gift med ei!
Mitt første møte var med et menneske jeg fort forsto var akkurat slik som deg og meg. Etter det har jeg aldri helt forstått rasemotsetningene som USA har slitt med helt opp til våre dager. Som historieinteressert har jeg jo fått med meg borgerkrigen i USA for 160 år siden, og mye nærmere borgerrettsbevegelsen for bare 50 år siden. Jeg har forstått det ligger noe mer enn farge i ansiktet bak. Men at de ikke snart blir ferdige med det?.
Det er bare 15 år siden jeg fikk min første elev med hijab. Hvordan skal jeg takle det, tenkte jeg. Jeg tenkte jeg bare fikk gå bort og snakke med henne så fort som mulig. Så tenkt, så gjort. Jeg fikk nesten hakeslepp da hun svarte meg på klingende saltrødsk – det vil si meget bredt arendalsk. Inni meg tenkte jeg – skal jeg fleipe med henne om dialekten hennes? Jeg gjorde aldri det, og hijaben var allerede glemt. Hun var et vanlig menneske som hadde krav på respekt fra meg som lærer. At hun og kjæresten reiste til Bagdad like etter krigen mot Saddam Hussein, er en helt annen historie – som ikke angikk meg på annen måte enn at hun ikke fikk fullført påbyggingskurset hun var begynt på.
Hijabdebatten er en av de mest idiotiske debattene jeg har opplevd. I mange andre land er hijab blant offentlig personale for lengst godkjent. Hvis hijab er viktig, la kvinnene bruke den. Er den ikke viktig, la dem la være å bruke den. For mange kan hijab føles som en tvangstrøye. Det er ikke bestandig at personen som bærer hijab selv har valgt antrekket.
Nikab har jeg opplevd også i Kenya, selv om det ikke er brukt av så mange. Oftest vil du møte det i kystområdene. Det er litt mer problematisk, fordi hele ansiktet dekkes, unntatt øynene. Hvordan forholder du deg til personer som ikke vil vise mer av ansiktet enn øynene? Øynene kan fortelle mye, men ikke alt. Det er et problem ikke bare vi som fremmede føler, mange lokale føler det samme. Det var litt befriende da jeg så et oppsag på en søyle på et hotell i Lamu, det muslimske hovedsetet i Kenya; vi handler bare med åpne ansikter. Derfor er jeg enig i at bruk av nikab i skole og mange andre sammenhenger ikke kan aksepters.
Jeg har bodd i noe jeg vil karakterisere som et moderne muslimsk miljø i Kenya. Her brukes bare klær som føles hensiktsmessig i sammenhengen de bæres. Mennene går til moskeen fredag hvis de har mulighet til det. Jeg har ingen vanskeligheter med å akseptere at kona mi er muslim. Vi ber jo til den samme Gud, om han heter Gud, Allah eller Jehova – kjært “barn” har mange navn. Både hennes og min tro er basert på gjensidig respekt, toleranse, nestekjærlighet, medmenneskelighet og likeverdighet. Omgivelsene rundt henne har akseptert hennes valg, selv om det er utenforstående som er undrende til at det er mulig. Selvsagt har vi også et annet og viktig fellesskap: gjensidig kjærlighet.
En kenyansk venn av oss var gift i mange år, men ekteskapet gikk i stykker – uten at jeg vet årsaken til bruddet. Han fant seg en ung kone fra et muslimsk område langt nord i Kenya – der de gamle klestradisjonene ble fulgt strengt. Hun gikk derfor inn i ekteskapet ganske “tildekket”. Det hun oppdaget etter hvert var at mannens tre søstre kledde seg slik det passet dem, de var alle forretningskvinner, delvis basert i Nairobi; hans barn fra første ekteskap likeså, så hun begynte å fundere på om ikke hun også kunne føle friheten til å følge sine egne klesvalg uavhengig av den strenge tradisjonen. Mannen ga henne grønt lys, og i løpet av årene har hun gjort mange og fargerike klesvalg. Likevel trives hun best når hun går ut blant folk i en dekkende sort drakt med vakre brokader på ermene. Da er hun virkelig stilig.
Likevel – da jeg besøkte et marked i Stone Town, Zanzibar, en muslimsk by slo det meg hvor fargerikt det hele virket, for de fleste kvinnene hadde alle klær med sort i bunnen, men utrolig mange flotte sterke farger, særlig rødt. Det gjorde meg glad.
Toleranse er et nøkkelbegrep. Vi må tolerere at folk kler seg og oppfører seg forskjellig i forskjellige settinger. Toleranse er også den friheten vi opplever i vårt eget samfunn til å kle oss slik vi synes er greiest for oss. Mange husker kanskje håropprøret på 60-tallet da gutta lot håret gro a la Beatles, til ergrelse for alle gamle tanter (og onkler med). Men det ble da folk av oss også? Slik bør det være også i vårt samfunn i dag – det har ingen ting med integrering å gjøre.
Integrering har mye med språk å gjøre: Forståelsen av norsk kultur kommer gjennom språket – norsk er derfor helt nødvendig å lære – også for dem som har engelskspråklig bakgrunn. Bør det opprettes spesielle obligatoriske språkkurs for amerikanere? Det har nemlig vist seg at mange amerikanere som kommer til Norge ikke “gidder” å lære seg språket, fordi “alle” kan engelsk.
Integrering har også med kultur å gjøre: Omskjæring og diskriminerende holdning av kvinner må motarbeides; mange menn trenger faktisk mye opplysning/omskolering på dette området, og her bør samfunnet som sådan være lite tolerant – det har med respekt og menneskeverd å gjøre.
Det har jo blitt påvist at kvinnediskriminerende holdninger lever fortsatt i beste velgående i vårt eget samfunn. Verden går langsomt framover, men noen ganger går utviklingen utrolig langsomt. Likestilling er fortsatt en framtidsdrøm. Noen er redde for at dette arbeidet kan bli satt tilbake, når vi får så mange flyktninger fra Midt-Østen. Det må være et viktig samfunnsoppgave å prøve og forhindre.
For noen år siden hørte jeg en historie fra fotballbanen. Noen gutter spilte kamp mot et annet lag, og en spiller utmerket seg som en usedvanlig talentfull spiller. En pappa spurte derfor sønnen sin etter kampen hvem denne talentfulle fargete gutten var. “Hvem er det du mener?”, spurte sønnen. “Han fargete indreløperen”, opplyste faren. “Åh, du mener Omar med de røde strømpene”, svarte sønnen.
Hudfarge er uvesentlig.
Menneskelighet er vesentlig.
Respekt og toleranse er essensielt.
bra skrevet! flotte bilder. hvor stammer navnet ditt ifra egentlig? det første, hehe.
for en koselig innlegg !
Nicole Touch: Navnet mitt stammer vel fra de store skogene – tror jeg – egentlig et navn som skulle gi styrke til den som ble gitt navnet – sterk som en Bjørn, vet du…..
daahe: Takk skal du ha.