Språk er grunnlag for kommunikasjon. Uten språk vil kommunikasjonen være mangelfull.
I Norge forstår vi stort sett hverandre, trass i mange dialekter. Det kommer litt an på situasjonen og innstillingen til den enkelte. Men de fleste av oss forstår ikke samisk. Vi tenker ikke en gang over at samisk ikke en gang er ett språk, men flere som til dels er ganske ulike. Derimot forstår vi nynorsk, som er et skriftspråk, men som mange har motforestillinger mot å lære. Det synes jeg er synd.
Her i Europa er vi vant til at når vi reiser fra land til land, snakker de forskjellige språk i de fleste land: Dansk i Danmark, polsk i Polen, tysk i Tyskland og italiensk i Italia. Grensene til landet danner språkskillet. Det fins unntak. I Østerrike snakker folk tysk, og i Sveits har de fire hovedspråk. For ikke å snakke om Balkan som har en nokså blandet språksituasjon.
Noen vil påstå at de nordiske språkene står så nær hverandre at de egentlig er ett språk. En ting er sikkert er at de hadde feller grunnlag, norrønt, som ble snakket og skrevet over hele Skandinavia og Island for 1000 år siden. Ser en bort fra enkelte dialekter, forstår vi fremdeles hverandre ganske bra – om en legger godviljen til. Unntaket er Island der språket fortsatt ligger nær det opprinnelige språket, norrønt. Reiser du derimot sørover, kommer du til land som du ikke forstår umiddelbart som tysk og nederlandsk for eksempel. Likevel står disse språkene de nordiske språkene nær, de er alle germanske språk. Hvis du blar i en nederlandsk avis, vil du forstå hva reportasjene handler om ut fra overskrift eller gjenkjennelige ord osv.
Går du enda lengre sør, til middelhavslandene, blir det nok vanskeligere. Hvis vi skal kommunisere, må vi lære språket, evt. bruke et annet språk som begge forstår for eksempel engelsk. Det jeg kan av italiensk lærte jeg på trikken i Roma: Vietato sputare – vietato fumare!
Likevel: Nesten alle språk i Europa har et felles opphav: Indoeuropeisk som en gang i tida oppsto i India/Pakistan. Det viktigste unntaket er finsk, ungarsk og samisk som tilhører den finsk-ugriske språkfamilien. Derfor har de europeiske språkene en del fellestrekk den dag i dag, for eksempel sterke verb.
Slik er det ikke i Øst-Afrika. I store områder av kontinentet er det mange stammer med nesten like mange språk – og de har ikke en gang felles opphav. Det skyldes at det har vært store folkevandringer i Afrika helt opp til våre dager.
Jeg kjenner forholdene i Kenya best. Der er det 42 forskjellige stammer med omtrent like mange språk. De kan igjen deles opp i tre hovedgrupper: Bantuspråk, nilotiske språk og kusjtiske språk. Bantuspråk er for eksempel gikuyu og kikamba som snakkes i sentrale deler av Kenya. Av nilotiske språk kan nevnes luo og kima (maasai), av kusjtiske språk kan nevnes somalisk og oromo (etiopisk). I tillegg er jo engelsk et språk som brukes av mange – og det er undervisningsspråk i skolene. Det fortalte en reportasje i Søndagsrevyen nå sist søndag. Det var litt overraskende.
Kiswahili er det nasjonale språket i både Kenya og Tanzania – men det brukes også utenfor dette området. Det er et amalgamspråk som i bunnen har et bantuspråk, men som har tatt til seg mye arabisk, hindi, portugisisk og engelsk. Bakgrunnen er at kystområdene har vært i nær kontakt med arabere og indere og seinere kolonimakter som Portugal og Storbritannia. Kystområdene var i flere hundre år et interesseområde for arabisk handel der slaver og elfenben var av de viktigste produktene. Det var også underlagt sultanen av Oman / Zanzibar før portugiserne og så engelskmennene overtok. I Kenya er det først og fremst brukt i kystområdene som det daglige språket, utenfor dette området brukes det når mennesker fra forskjellige stammer møtes. I Nairobi er det det dominerende språket ved siden av engelsk. Hvis du reiser rundt i Kenya, er det få steder du ikke blir forstått hvis du kan snakke kiswahili. Det gjelder som sagt i Tanzania, også og noen flere steder, men bare delvis i et land som Uganda.
I Søndagsrevyen tror jeg reporteren var overrasket over at engelsk ble brukt som undervisningsspråk. Elevene sleit med å forstå hva lærerne sa i timene, og måtte bruke tid i friminuttene og etter skolen på å finne ut av hva læreren hadde sagt. Vi her i Norge ser det jo som en selvfølge at undervisning i barneskolen gis på et språk som elevene forstår. Var det en arv fra kolonitida som var vanskelig å bli kvitt?
Jeg tok det opp med kona mi som sa at for henne var det ikke noe problem. Ingen diskuterte det heller, det var en selvfølge at det skulle være slik. Elevene ble straffet hvis de brukte lokalspråk eller kiswahili i timene, men de ble også straffet hvis de brukte engelsk i timene der de skulle lære kiswahili.
I de årene jeg har vært i Kenya, leste jeg avisene jevnt og trutt, men jeg har aldri sett noen diskusjon om bruken av engelsk i skolen. Har dessuten lest mange av romanene til Ngugi wa Thiong’o som heller ikke problematiserer engelsk som undervisningsspråk. Han skrev sine første romaner på engelsk, men etter hvert følte han det som en tvangstrøye, så fra ca.1980 skrev han romanene sine først på sitt eget språk, gikuyu, før han selv oversatte dem til engelsk. Han har uttalt at han nå fikk bedre fram den afrikanske fortellermåten han var vant til fra sin egen oppvekst. I de skolene som kikuyuene satte opp på 1930-tallet var undervisningsspråket engelsk og ledet fram til de samme eksamenene som de britiske skolene.
På tv vil de viktigste nyhetssendingene være på kiswahili kl 1900 og engelsk kl.2100, selv om mange av intervjuene kan være på andre språk. Det er ikke så mange egenproduserte programmer på tv i Kenya, bortsett fra de svært populære humorshowene, bl.a. Churchill show som sees av millioner av kenyanere. Du trenger ikke kiswahili for å være med på latteren, men du går glipp av de viktigste poengene!
De to største avisene i Kenya, the Standard og Daily Nation er engelskspråklige. Det har vært en fordel for meg; det er lettere å kunne følge med i hva som rører seg blant folk og i det kenyanske samfunnet. Avisene i Kenya er uhyre innholdsrike – og inneholder atskillig folkeopplysning, men også atskillig vanlig avisstoff hvor kjendiser ikke slipper unna. Kritisk journalistikk er en mangelvare, men det har andre (politiske) årsaker.
Et land som Kenya har altså et virvar av språk som ikke er så lett å forstå når en kommer fra et land som Norge, med bare to språk (norsk og samisk). Heldigvis har de et sammenbindene språk, kiswahili, som også binder dem til nabolandet Tanzania. Der er det enda flere stammer og språk. Engelsk er blitt et administrasjonsspråk og et undervisningsspråk med de problemene det fører med seg.
Språk er i kontinuerlig forandring. Vi klager over den sterke påvirkningen fra engelsk. Vil det ødelegge norsk som selvstendig språk? På 1300-tallet ble norsk/dansk bombardert av de sterke handelsbyene nord i Tyskland: Hanseatene. Hundrevis av ord i norsk har sine røtter i det plattyske språket som hanseatene brukte på sine ferder mot nord. Ord som erfare, behandle, anbefale osv. har sitt opphav derfra. Men vi snakker da ikke plattysk i dag?
I Kenya er det kiswahili som er under angrep. Over 50% av befolkningen i Kenya er under 30 år, og denne unge befolkningen påvirker språket i en ungdommelig retning med mer engelsk, mer lokalspråk, mer av det vil kalle slang. Siden det er så mange unge brukere, har det utviklet seg et språk i Kenya som kalles sheng (swahili-english). Det har utgangspunkt i Nairobis slumområder. Det har nå i løpet av de siste førti årene spredt seg over store områder hvor kiswahili er vanlig i bruk. Dette språket er nå stadig i utvikling. De første ordlistene er utgitt og den første litteraturen er skrevet på sheng, kanskje spesielt tekster knyttet til hip-hop kulturen.
Jeg la forresten merke til at da vi besøkte Tanzania, kommenterte enkelte tanzanianere at mine kenyanske venner snakket kiswahili på en slurvete måte.
En jeg kjenner godt har følgende språklige bakgrunn: Vokste opp i kambaområde og snakket derfor kikamba som barn, men flyttet seinere til grensa til Tanzania der kima (maasaienes språk) var hovedspråket. På skolen lærte hun kiswahili og engelsk (hun hadde en irsk prelat som lærer som førte til at hennes engelsk er utmerket), hjemme fikk hun med seg litt somalisk. I voksen alder jobbet hun på kontor i Nairobi sammen med mange som brukte gikuyu – og lærte litt av det. I dag er kiswahili hennes hovedspråk (som jeg ikke har lært ennå). En periode sendte jobben henne til Botswana der setswan var hovedspråket; det lærte hun for det var greit å kunne i dagliglivet. Akkurat nå er det norsk som skal læres, og det er ikke enkelt – men det tror jeg ikke har med den språklige ballasten hun bærer med seg å gjøre. Dessverre får hun ikke bruk for så mange av disse afrikanske språkene i Norge.
Og noen klager over at de må lære nynorsk!
En liten historie til slutt: I Amboseli National Reserve var vi på safari og kom til et område vi var litt ukjent i. Ved ei hytte sto en maasai og vi stoppet for å spørre ham om veien. Språket vi brukte var kiswahili. Han sa han ville vise oss veien hvis han kunne få med kameraten som var inne i huset. Det var greit for oss. Det viste seg at kameraten var temmelig full og en ganske ubehagelig type. Han kjeftet og smelte på kima, hans lokale språk. Etter en stund sa den fulle maasaien til kameraten at han ville lure oss til å kjøre dit de skulle: “Be dem kjøre til venstre i neste veikryss”. Da vi kom til krysset sa maasaien til sjåføren at han skulle svinge til venstre, men kona mi ga kontabeskjed om at han skulle kjøre rett fram. Maasaiene forsto at hun hadde avslørt dem, og de ba kort tid etter om å få gå av. De fikk ingen takk for hjelpen denne gang.
