Min historie:
Jeg vokste opp på 50 tallet i Oslo uten bil. Vi hadde ikke råd til bil, men jeg tror min far hadde bil før krigen. Vi hadde ikke løyve til bil, for alle som hadde bil måtte ha løyve. Tre av mine onkler hadde bil. De hadde tydeligvis fått løyve. Men vi klarte oss utmerket uten bil.
I Oslo gikk det trikker og busser de fleste steder – trikk til familien – mor tok tog til jobben – jeg gikk til skolen og tok tog eller buss når jeg skulle på ferie. Men vi gutta var selvfølgelig interessert i bil, glodde på fine biler, registrerte merker og bilnummer. Det varte langt ut over 1960 da bilsalget ble sluppet fri og mange skulle ha bil. Husker at alle mine tre onkler hadde førkrigsbiler – bilene fra før krigen var bedre enn etterkrigsbiler, mente de. En onkel hadde en Ford 1930 modell som han pusset og gled på så den skinte som sola. Ble kun brukt til søndagskjøring.
Da jeg jobbet på Bærumsbanen fra 1962 – 71 gikk det opp for meg at bilen var en pest og en plage i storbyen Oslo. Ikke bare spredte den forurensing og dritt, men skapte store problemer for kollektivtrafikken som pent måtte vente sammen med bilene for å komme fram. Derfor ble t-banesatsingen så stor, mens trikken egentlig bare var i veien. Det mente også trikkeledelsen som ville ha bort trikken. Heldigvis har stemningen snudd.
Jeg var vel nokså bevisst på at en gang måtte jeg skaffe meg en bil da jeg i militæret i 1965 helt privat tok “lappen” i Bodø. Det var 7 timer øvelseskjøring og teori samt førerprøven som besto i å kjøre rundt kvartalet. Jeg betalte kr. 150.- for det.
Ikke før i 1973 anskaffet vi oss bil – også i Bodø, for da hadde vi flyttet dit. Jeg var da nemlig gift og vi ventet oss vårt første barn. Men først ville vi oppleve Nord-Norge – og til det trengte vi bil. Dessuten var det greit med bil i hverdagen oppdaget vi, til og fra jobb og til og fra butikk. Bensinprisene kan en i dag bare drømme om: 1kr 56 øre literen var den sommeren 1973!
Men så steg det raskt med bensinkrisen på slutten av 1973. Da skulle vi ha nedkomst, og det var forbudt å kjøre bil i helgene – unntatt i nødstilfeller. Barnefødsel var nødstilfelle, men den unge damen ventet til mandag med å melde sin ankomst!
Vi hadde mye glede av vår lille FIAT 128 i årene i Bodø, men også en stor bekymring. Den rustet. Den ble også brukt til ferieturer mellom Nordland og Sørlandet, (min kone var fra Arendal), så det ble en del kjøring. Tanker om bensinkrise og slike ting spøkte nok i bakhodet, men nå hadde vi jo vår egen olje, og bensin raffinerte vi både her og der, så det var ikke noe å være redd for. Miljøet var ikke noe tema på den tida. Ozon var den store bekymringen, men det hadde ingenting med bilkjøring å gjøre.
FIATen rustet opp, og vi skaffet en Nissan som også rustet. Men vi hadde mye glede av den på ferieturer både til Nord-Norge, England, Frankrike, Tyskland, Ungarn og Italia på 1980-tallet. Da hadde vi imidlertid blitt Sørlendinger med Lillesand som hovedbase.
Lillesand – Birkenes
Bodde 17 år i Lillesand. Trengte vi egentlig bil i Lillesand? Spørsmålet ble mer og mer aktuelt på mange måter. Vi hadde tre kilometer til byen og tre kilometer til jobb. Det ble opprettet en lokalbuss, men ingen brukte den utenom til og fra skolene om morgenen og kvelden. Derfor ble den nedlagt etter ei tid. Men sykkelen var aktuell å bruke. Ungene brukte den til og fra skole og fritidsaktiviteter, etter hvert brukte jeg sykkel til og fra jobb. Det ga meg noe mer mosjon. Det trengte jeg. Å gå til og fra byen gikk også an, men med mye varer var det noe tungt. Vi trengte bil i Lillesand fordi kollektivtilbudet var så dårlig. Til de nærmeste byene gikk det buss en gang i blant. Men rushtidskøer hadde vi ikke i Lillesand.
En periode 2003 – 2008 bodde jeg langt inni skogen ved Ogge i Birkenes kommune. Her var kollektivtilbudet lik 0! For å komme til jobb, kor, butikk; bilen var eneste framkomstmiddel. Aldri vært så redd for at bilen skulle gå i stykker som da jeg bodde i “huset i skogen”. Da hadde jeg en Toyota 4wd, og selvfølgelig gikk den i stykker. Hjullagrene var bilens svake punkt, ellers var den grei. Men mannen med redningsbilen tilbød å kjøre meg hjem siden ingen nabo var hjemme. I den perioden ble jeg ganske lei av å kjøre bil, men jeg synes det var mer gøy å kjøre på slike varierte veier, enn de kjedelige veiene rundt byene.
fortsettes
Mange gamle trikker og biler! Og jeg hadde også Nissan. Opptil flere stykker, var fornøyd med dem egentlig. Første var en Datsun Laurel, som vel var forløperen til Nissan. Nuvel – fint med litt nostalgi!