hits

Omtale av konsert 19.april 2018 med KSO.

 

Spennende program. To store musikkverk fra 1900-tallet  av to sentrale komponister: Dimitrij Shostakovitsj og Bela Bartok. Tidsforskjellen mellom verkene er heller ikke så stor. Bela Bartoks konsert er fra 2. Verdenskrig, mens Sjostakovitsj skrev sitt verk i 1948 etter å ha samarbeidet med fiolinisten David Oistrakh ved en rekke konserter tidligere samme år.

Imidlertid kom den sovjetiske kulturkommisar Andrej Zhdanov med et voldsomt angrep på samtidskomponistene  nettopp i 1948 fordi de skrev for vanskelig musikk. Musikken var ikke folkelig og tjente ikke kommunistpartiets interesser. Dermed valgte Sjostakovitsj å legge fiolinkonserten i en skuff (der lå også mye annet som også ventet på en mulighet til å bli oppført.) I 1955 var Stalin død og begravd og David Oistrakh framførte konserten for første gang. Fiolinkonserten kan på en måte sammenlignes med Beethovens 4. Klaverkonsert som vi hørte Ihle Hadland spille siste uke. Den er en av Shostakovitsj mest personlige verk. "I karakter er den mer lik en symfoni for fiolin og orkester. Solisten må ikke bare vise virtuositet, men også mulighetene til å avsløre sine dypeste følelser, tanker og stemninger" (Shostakovitsj om konserten.) Håper Guro Kleven Hagen klarer å formidle dette. Konserten er min favoritt (har den med Dimitrij Sitkovetskij).

Av den ungarske komponisten Bela Bartoks mange verker er vel "Konsert for orkester" en favoritt. Bela Bartok var modernist, mens hans modernitet bygde mer på ungarsk folkemusikktradisjon enn 12-tonerekken til Schönberg.  Den 2.Verdenskrigen hadde brakt ham som flyktning til USA der han led av hjemlengsel og fikk også diagnostisert lymfekreft. Han fikk imidlertid en bestilling på et orkesterverk mens han var i USA og skrev denne konserten for orkester, full av innfall og utfall, skjemt og dypt alvor - utrolig kreativt. Blant annet bruker han et tema fra Shostakovitsj 7.symfoni som han parodierer!

Det er alltid spennende med denne "konserten", som er vel det nærmeste Bartok kommer en symfoni. Det er kanskje det verket som har gjort ham populær hos mange! Jeg gleder meg til å høre hva KSO får ut av musikken til Bartok.

 

Christian Ihle Hadland suveren!

   Christian Ihle Hadland

Konserten i går torsdag 12.april med KSO var overveldende. To romantiske verk (hvis en kan kalle Beethoven romantiker) med masser av skjønn musikk. Klaverkonsert nr.4 er min Beethovenfavoritt. Ikke fordi den er så briljant, men fordi den er så personlig, kanskje først og fremst de to første satsene. Jeg opplevde konserten virkelig som en samtale mellom solist og orkester. I første satsen var solisten dominerende. I andre satsen var orkesteret mer i fokus  - der pianisten kommer med sine "kommentarer" og sistesatsen som en full "symbiose" mellom solist og orkester. Slik skal en klaverkonsert være. Full honnør til Christian Ihle Hadland og orkesteret. At han som ekstranummer spilte en sats fra en sonate av Scarlatti, passet utmerket inn, så rolig og innadvent som den var.

Inntreden var faktisk motsatt: Ihle Hadland kom inn på podiet, overser konsertmester (og orkester) og tar imot applausen med et stort flir: Her kommer jeg. Heldigvis var fortsettelsen en helt annen.

Liker de Brahms, spurte Francoise Sagan i en av sine bøker. Vi fikk en god dose av unge Brahms etter pause. Bare 25 år var han da han skrev dette verket. Da hadde han allerede blitt utropt til den kommende stjerne av Robert Schumann. Han var ikke stinn av selvtillit, han måtte prøve seg fram. Det ble to serenader og en klaverkonsert som en start.

Serenaden var i utgangspunktet skrevet for 9 instrumenter (og framføres av og til slik), men han valgte så å skrive det ut for fullt symfoniorkester. Det gjorde han rett i. Alle satsene, unntatt en har sine klare danseaktige karakter, men den langsomme satsen er (forbausende) stillestående. Og det er ingen tvil - dette er Brahms (og kanskje et snev av Schumann) og det lød som Brahms når KSO spilte. Det så ut til at dirigent Bellincampi koste seg under dirigeringa - noe han virkelig klarte å bringe videre til orkesteret. Selv jeg, som ikke er noen spesiell begeistret for Brahms, koste meg stort.

Nok en stor torsdagskveld i Kilden. Som en publikummer konkluderte med da han forlot Kilden: Hvor skal det ende.......

Bybanen i Bergen - et must for byen

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Byparken

Nå har også reist med den berømte Bybanen! Det vil si første gang var det i 2010, da banen var så vidt åpnet og banen gikk hver halvtime til Nestun. Men nå var den godt innkjørt med 10 minutters ruter og forlenget til Flesland flyplass.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Flesland

Og det var der vi havnet i vår jakt etter et sted å overnatte. Hadde egentlig tenkt et sted nærmere byen, men det hotellet var stengt for påsken. Hotellet vi bodde på var greit nok det og bare 5 minutters spasertur fra Bybanen. Men derfra og inn til byen tok banen 44 minutter, noe i lengste laget - i alle fall for en travel flypassasjer... For en trikkeentusiast var det mer enn passe.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Full fart for Bybanen

Ja, jeg ble positivt overasket. Ikke bare fordi de hadde store, relativt komfortable vogner som gikk fint på skinnegangen og hadde god fart mellom holdeplassene. Noe av det viktigste med Bybanen at den hadde prioritet i alle kryss og at den stort sett hadde egen trasé, selv om den trafikkerte tidligere gater. Det virket som om ruta var grei å holde. Det var ingen forsinkelser de dagene jeg var i Bergen.

SONY DSC

Det var ingen tvil om at banen var populær, folk strømmet til seint og tidlig, nær sentrum var det nesten alltid fullt. Det var i påskeferien jeg reiste. Mange hadde dratt på fjellet eller andre steder til mer varme strøk (det snødde i Bergen mens jeg var der.)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   kunst på Fantoft

Litt spesielt var det at hver stasjon ikke bare ble utropt ved navn, men hadde hver sin "kjenningsmelodi". Jeg la merke til at Hop hadde begynnelsen på Griegs a-mollkonsert, men Nestun hadde "kanskje kommer kongen" - eller noe slikt. Kan tenke meg at ikke alle satte pris på dette når de hadde hørt disse trudeluttene noen ganger.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Billettsystemet var nokså enkelt å finne ut av, MEN det var noe tungvint for en som kom til Flesland med to voksne og tre barn og måtte trykke ut 5 separate billetter av maskinen. Det tok sin tid. Det måtte kunne gjøres enklere. Jeg fikk opplyst på turistkontoret inne i byen at det var et servicekontor på bussterminalen hvor du kunne få andre billetter, men når du starter på Flesland, er det litt komplisert. Oppdaget også at billettmaskinene på vogna var ute av drift på endestasjonen Byparken mens vognføreren skiftet ende. Det var noe forvirrende.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Byparken

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Kokstadflaten

Utbyggingen fortsetter: Fyllingsdalen neste, så kommer turen til Åsane - forbi Bryggen - etter lang og steinhard debatt. Tror bergenserne gleder seg. For Bybanen er noe helt annet enn trikken i Oslo - som fortsatt stanger i Oslotrafikken mot byråkrater og andre som tenker buss framfor trikk. Jeg er overbevist om at hvis trikken i Oslo får de samme kårene som i Bergen, vil folk strømme til. Beviset for det finnes i Bergen!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Ja, hit vil jeg....

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

 

FRA DEN NYE VERDEN med Crescendo

  Jeg har i flere år skrevet om hvordan jeg har opplevd konsertene til KSO - først og fremst på facebook, men også til musikere i KSO som ville vite hvordan jeg opplevde konserten. Nå tillater jeg meg å dele med medlemmene av Crescendo.

Kort om meg selv: Jeg har hatt musikk som hobby i alle år. Spilte fiolin i skoleorkester helt opp i gymnaset, gikk over til å bli korsanger og har sunget i mange kor både i Oslo, Bodø og på Sørlandet. Jeg er fortsatt aktiv i Sølvstrupene. Dessuten har jeg opp igjennom skaffet meg hundrevis av lp og cd, og er i dag veldig glad for YouTube, der det ligger utrolig mye fin klassisk musikk. De 30 siste årene før jeg ble pensjonist jobbet jeg på Møglestu videregående skole i Lillesand.

Før konserten hadde vi møte i venneforeningen, godt over 100 møtte. Vi er nå over 250 medlemmer, og vi håper på å få minst 500. Håper vi kan være til god støtte for orkesteret. Det kom fram mange tanker om hvordan venneforeningen kan virke for orkesteret. Et område var sosiale medier. Dette er i alle fall et bidrag i den sammenhengen.

Ingen tvil om at Dvoraks symfoni kalt "Den nye verden" ble høydepunktet på konserten.

Brahms kom heldigvis først. Schicksallied ble vakkert framført både av kor og orkester. Nokså triste saker. Jeg hadde ikke hørt verket før, men for meg var det lite spennende, litt for typisk Brahms. Altrapsodien kjente jeg fra før og både solist og orkester gjorde den til en vakker opplevelse, men jeg synes mannstemmene sprikte litt for mye. Jeg hørte lite til tenorene. Kummervold sang ganske svakt for mine ører, og jeg måtte virkelig anstrenge meg for å få med sangen. En sangpedagog jeg snakket med i pausen, syntes at stemmen hennes var vakker, men manglet substans. Det kan jeg nok være enig i.

På førsnakk hadde Stefan Schöld og Hans Brodin en hyggelig prat om Brahms - og ikke minst hans dårlige selvbilde og vanskelige forhold til kvinner. Det var både levende og interessant. Stefan Schöld er et oppkomme av historier og kunnskap om musikk. Jeg har forresten hørt at da Schumann døde, åpnet Clara for mulighetene for noe nærmere, men Brahms trakk seg skyndsomt tilbake.

Med Dvorak var det slutt på tristessen, selv om symfonien handler også om hjemlengsel. Det ble en skikkelig "utblåsning". All musikk trives best "live" synes jeg. Dette var virkelig live - med spontan applaus etter hver sats!

Det jeg likevel synes orkesteret er svært gode på er å spille svakt - piano. Derfor ble largosatsen mitt høydepunkt, og Marion Walker satte jo standard for satsen med sitt eminente spill på "engelsk horn". (I programmet skrev hun jo om instrumentet, men nevnte ikke at navnet er en stor misforståelse. På fransk heter instrumentet "cor anglais" som ikke har noe med engelsk å gjøre, men nærmest betyr bøyd horn, siden engelsk horn har et buet munnstykke). Noe jeg liker godt i denne symfonien er de mange kontrastene. Noen ganger er det bare en kvartett som spiller, andre ganger en oktett osv. Det kammermusikalske i den store helheten. Interessant var det også at det var "toernes" dag - i alle fall hos treblåserne. (de som vanligvis spiller andrestemmen spilte nå førstestemmene) Synes de kom veldig fint fra det.

Selv opplevde jeg denne symfonien for første gang som bakgrunnsmusikk for en film om de franske alper. De er jo ganske dramatiske - som musikken. Ikke lenge etter hørte jeg den i Aulaen med Oslofilharmonikerne. Det ble en livslang kjærlighet.


Vet ikke om noen la merke til det, men det holdt på å skje en ulykke - heldigvis bare nesten. Konsertmesteren var så ivrig på slutten av første sats at han mistet grepet på fiolinen og holdt på å miste den. Det gikk bra.

Dette var virkelig en konsert som viser hva KSO duger til. At svenskene strømmer til er bare vel og bra (både i ledelsen og i orkesteret). At musikerne også tenker på framtida, forteller jo at en av musikerne er i barselpermisjon, og 5 er gravide, så her spirer og gror det....

PS: Konsertmester Adam Gruchot har skadet hånda, men vil være på plass etter påske.

 

Tine Thing i Kristiansand

Konsert med Tine Thing Helseth 15.februar

Det var en koselig konsert. For meg ble det først og fremst Prokofjev, men jeg tror de fleste kom for å høre Tine Thing. Hun er absolutt en fremragende utøver på sitt instrument. Konserten til Penderecki - kan nesten kalle den en minikonsert -  var spennende, full av kontraster og eksempler på trompetens muligheter. Konserten hadde fire små satser og ble spilt på to forskjellige instrumenter. Instrumentet i den første avdelingen hadde fyldigere klang enn det andre instrumentet. En sats ble vel til og med spilt med mute. Det var en konsert der solisten spilte opp mot orkesteret, ikke sammen med, men det var jo første gangen det ble spilt, så jeg husker ikke alt helt eksakt. Kanskje ved gjenhør?

Hummels trompetkonsert var jo mer kjente toner; jeg har vel hørt denne konserten før, med Antonsen?  I alle fall siste sats, som virkelig sprudlet av energi. Stilen var velkjent seinklassisk - omtrent på den tida Beethoven begynte å eksperimentere med form og innhold i konsertene og symfoniene sine. Tine Thing spilte konserten med bravur.

Orkesteret spilte som innledning og avslutning to verk av Prokofjev -"Romeo og Julie-suite nr.2" og "Klassisk symfoni". Lurte på om de egentlig burde vært spilt omvendt. Romeo og Julie er et mer modent verk enn klassisk symfoni. Alltid lurt på hvorfor den sammenlignes med Haydns symfonier. Det er forståelig at han har brukt skal vi kalle det Haydns formskjema, men ellers finner du bare Prokofjev i denne symfonien - hans måte å uttrykke seg på, få direkte klassiske pastisjer. Det høres ikke slik ut. Eller tar jeg feil?

Romeo og Julie er jo hans store ballettsuksess. Det som ble spilt var bare et fragment av den store og dramatiske balletten. Vi ble ikke involvert i det mest dramatiske med Tybalds død osv, men selve åpningen er dramatisk nok.  Skulle gjerne hørt (og sett) hele balletten en gang. Jeg synes KSO spilte suiten med overbevisning. Jeg tror den er vanskelig å spille fordi den er så gjennomsiktig. Jeg ble i alle fall trukket inn i atmosfæren i balletten. Jeg la merke til hvor integrerende Prokofjev er i musikken. Mange instrumenter har solistiske innslag, men de går ofte inn i hverandre. Både klaver og saksofon gled vakkert inn i helheten. Hvorfor har ikke flere komponister tatt i bruk saksofonen?

Prokofjev er en komponist som i sitt hjemland faktisk ble forbudt i perioder. Det kan jeg ikke forstå. Kanskje fordi han ikke var ideologisk nok, han hentet jo stoffet til mange av ballettene fra historie, eventyr og sagn osv. Til og med filmmusikken var retrospektiv, men musikken til filmen "Aleksander Nevskij" er jo bare fantastisk.

Så i programmet at Stalin og Prokovjev døde på samme dag 5.mars 1953. Shostakovitsj mente at Prokofjev måtte ha fått kjennskap til Stalins død og døde dermed selv av latter. Håper han er mer udødelig enn Stalin. Denne konserten burde fortelle noe om det.

8. 14 dager i Kenya årsskiftet 2010/11

  Kitengela

Det var et godt besøk. Allerede på flyplassen møtte jeg velvillige og hyggelige mennesker som signaliserte tydelig at de ville meg vel. I løpet av de 14 dagene jeg var på besøk ble dette bare utdypet. Jeg kom godt ut av det med Salmah på 3 år. Bare etter et par dager var det utviklet et tillitsforhold.

Bytur

Det samme med Buda. Han hadde sin virksomhet og lille familie i Machakos, men stilte opp for oss stadig vekk. Han var vel da temmelig nygift, og kona hans ventet barn i løpet av sommeren 2011. Når han ble skilt fra mor til Fatma, vet jeg ikke. Vi hadde ingen kontakt med henne, men hun bodde visst fortsatt i Machakos.

SONY DSC  Buda in action

Fatma fortalte ikke mye om faren, men han bodde visst i Namanga, byen vi hadde vært innom på besøk. Fatma fortalte meg lite om sin barndom og oppvekst, bort fra at det ble brudd med foreldrene da hun var rundt 14 år. Fatma og jeg kom godt ut av det med hverandre, og da jeg luftet tanken om å komme tilbake, var svaret absolutt ja.

SONY DSC

At vi tilhørte hver vår religion, bød heller ikke på noe problem. Vi ble enige om å være uenige, men vi var også enige om at vi trodde på Gud/Allah og at nestekjærlighet og gjensidig toleranse og respekt var viktig. Det ble aldri til at jeg flyttet til noe hotell - selv om strømmen både kom og gikk og vannet forsvant i perioder. Den hvite plasstolen brøt sammen etter kort tid. Men jeg vi fikk skaffet noen flere puter å sitte på. Jeg hadde det virkelig bra.

Maten har jeg ikke nevnt, men det gikk også bra. Ugali med sukomaviki ble ikke min favoritt, men det var mye annet som var spiselig, mye ris og pasta og grønnsaker - og mye kylling.

Jeg tok piller mot malaria, men så nesten ikke en eneste mygg. Selvfølgelig hadde vi myggnetting om natten. Kitengela lå såpass høyt over havet (ca.1 600m) at det ikke var noen som fikk den farlige malariaen, men det var ikke så høyt at den var helt borte.

  slakteri

Men alt ellers var annerledes. Klimaet var behagelig - enda det var på den varmeste tida. Kan ikke huske jeg opplevde noe annet enn ett tordenvær. Det kan være skummelt nok med mye rumling fra alle kanter, men det var sjelden å se lyn som slo ned i bakken - de fleste gikk fra sky til sky.

  Her var det full mulighet til å bli full. Det ble mange.

Jeg elsket å sitte på verandaen og sitte å se på folkelivet som foregikk under meg. Det var mye som var annerledes, blant annet trafikken på veien, hvordan bilene var lastet - ofte på måter som ikke hadde vært tillatt i Norge. Folk satt ofte på lasteplanet. Folk gikk til og fra butikker, jobb, ja, å gå var vanlig med og uten varer. Sykler så jeg lite til, oftest var det sykler brukt i en eller annen yrkessammenheng - transport av ting. Syklene var stort sett enkle uten noen form for gir eller ringeklokke. Håper de hadde bremser.

Motorsykler - bodabodaer - var vanlig. De ble brukt av folk med litt penger til transport til og fra butikk eller jobb. De var som regel kinesiskprodusert og hadde et langt sete der opptil flere personer kunne sitte, selv om det var ikke lov. Jeg så opp til 4 personer på en bodaboda - ingen hadde hjelm. Så også at sjåføren hadde hjelm, men han hadde ingen hjelp til passasjeren. Problemet var å kunne holde seg fast. Noen holdt seg fast i sjåføren, men de fleste holdt seg i setet, gjerne på den bakerste bøylen. Det kostet vel ikke mer enn 50Ksh med en tur fra butikken og hjem = ca. 4NOK.  Et annet problem med bodabodaene var at de holdt stor fart og konkurrerte med fotgjengerne om plassen på fortauene eller gata. Det hendte en sjelden gang at jeg reiste med bodaboda, men unngikk det hvis jeg kunne. Den siste muligheten var å ta trehjulsmotorsykkel eller tuktuk, men det var lite aktuelt det første besøket.

SONY DSC

Det var mye søppel som flagret omkring. Det var ingen offentlig søppeltømming, men noe privat søppeltømming var det. Rett under leiligheten var det en plass der søppel ble samlet, og en dag i uka kom en traktor med henger og fylte opp søppelet. Hvor søppelet ble kjørt og dumpet, vet jeg ikke, men sannsynligvis på en åpen fylling ett eller annet sted i nærheten.

  Søppelplassen

Ja, det var mye som var annerledes, men mye var spennende og interessant. Mye var også litt deprimerende - ikke minst mangelen på organisering - det er jo vi så vant til. Ingen kontroll av mye aktivitet. Og søppelet som mange steder bare fløt - eller blåste omkring.

Litt plagsomt var det at folk glodde. I første omgang ble jeg ikke vant til det. Sånn er det bare når du er hvit og alle tror du er rik. Rik har jeg aldri følt meg, kanskje bortsett fra da jeg besøkte Øst-Europa for mange år siden. Men jeg var jo rikere enn folk flest, ingen tvil om det, men de som virkelig var rike, ja der var jeg bare smågutt. Dessuten: I min bevissthet forsvant dette med forskjellig hudfarge fullstendig - og har ikke vært der siden.

Skopussere, busser og en syklist!

SONY DSC

Så forsvant jeg opp i en sky til vinterlandet Norge. Allerede i slutten av mars (påsken) var jeg tilbake i Kitendgela.

SONY DSC

7. På tur ut i bushen, Magadi og Namanga.

SONY DSC Pan African Highway

Det ble plass til to lange turen ut fra Kitengela - den ene mot grensa til Tanzania; den andre mot Rift valley, men dypere ned i dalen mot innsjøen Magadi. Det var Buda som inviterte på disse turene. Han stilte opp med bil og kunnskap om å kjøre i trafikken i Kenya.

SONY DSC  Veien mot Kiserian

Den første turen gikk til Lake Magadi. Først kjørte vi strake veien til Isinya for å svinge inn på en vei som gikk til Kiserian ved foten av Ngongfjellene - der Karen Blixen dro på sine rideturer. Først så veien ganske lovende ut, til å bli et hullete mareritt av en vei. Ingen som hadde særlig stor interesse  av å vedlikeholde denne veien. Midt i veien sto noen folk med spader under dekke av å jobbe med å reparere veien. Men egentlig var de bare ute etter penger. Ved å krysse fra den ene til den andre siden kom vi fram til slutt. Vi måtte forresten kjøre denne veien tilbake, med den samme opplevelsen. Enkelte steder så vi kyr og sebra beite fredelig side ved side. Ellers var det ikke så ofte vi så ville dyr på slike utflukter.

SONY DSC

Veien fra Kiserian mot Magadi var bedre, men også den hadde sine hull og mangler. "Potholes in barabara". Vi kjørte opp bakkene slik at vi kom opp på kammen av Ngong Hills og fikk flott utsikt utover Rift valley i retning av Lake Magadi. Nå kjørte vi nedover et landskap med skog og bush.

SONY DSC  Ngong Hills

SONY DSC

Ett sted var veien noe smal mens det lå mye småstein og grus lands veien. Det var et sted som var svært utsatt for flom i regntida. Dette var også maasailand. Ellers var det langt mellom bebyggelsen i dette karrige landskapet. Noen få landsbyer, noen beitende kyr, sauer og geiter, noen maasaier (noen fikk til og med sitte på med oss). Underveis passerte vi et skilt ved et sted som het Olorgesaille, der det ble fortalt at her hadde urtidsmennesket bodd. (Vi skulle komme tilbake hit ved en seinere anledning).

SONY DSC

Noe jeg la merke til at det oppsto lokalt små virvelvindsøyler som så litt truende ut, men som ikke var farlige i virkeligheten.

SONY DSC   Til slutt kom vi fram til Lake Magadi. Det var et svært annerledes landskap. Utpå sletta sto rester etter noen mindre vulkaner. Vannet i Lake Magadi hadde et rødlig skjær.  Det var mange flamingoer og andre fugler i vannet på jakt etter mat. Vi så også stimer med småfisk. Men det var ikke dem flamingoene var på jakt etter. Det var mikroorganismen som de varme kildene la grunnlaget for - for denne innsjøen hadde ekstremt varmt vann. Det var ikke bare varmt i vannet, lufttemperaturen hadde også steget til bakerovnnivå.

SONY DSC  Magadi i det fjerne

Han bemerket det vaktmannen ved porten at det måtte være varmt for en muzungo som meg. Det kunne jeg ikke benekte. Det som opptok meg var at her var det parkert mange tankvogner utover på en jernbanefylling som gikk tvers over innsjøen, bort til den kjemiske fabrikken som lå ute på neset. Her ble det produsert soda  på basis av det naturlige kjemiske innholdet i vannet i Magadisjøen. Tidligere var det et britisk kjemisk firma som sto for denne produksjonen. I dag hadde et indisk firma, TATA, overtatt. Den ferdige sodaen ble så transportert i tankvogner på jernbane til Mombasa for utskipning til verdensmarkedet. Spennende.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Lake Magadi på Google Maps

Vi ble ikke så lenge i denne bakerovnen (og gjennom årene skulle vi vende tilbane til Lake Magadi flere ganger).

SONY DSC

NAMANGA

Turen til Namanga var vel det siste sprellet vi gjorde på den første turen. Det var muligens mine drømmen om å få et lite glimt av Kilimanjaro som lå bak det hele. Det skulle ikke være umulig, mente Buda. Så vi dro av gårde langs Pan African Highway retning mot Isinya, men nå videre mot Kaijado og Tanzania.

SONY DSC Biisil

Veien var fortsatt under arbeid. Kinesiske ingeniører og afrikanske arbeidere holdt på stadig vekk mange steder. Så da var det å forlate den flotte, nyasfalterte hovedveien, og ut på typisk afrikansk "rough road". Ved Kaijado krysset vi over jernbanelinjen mellom Lake Magadi og Mombasa. Litt lengre vestover passerte vi gjennom den lille byen Biisil der det foregikk et maasaimarked. Virkelig en fargerikt skue fra bilvinduet.

SONY DSC  Markedet i Biisil

Maasaiene er jo kjent for sine håndarbeider og sine fargerike stoffer, ikke minst rødt. Og du vil finne at tøyene er utrolig varierte og vakre.

SONY DSCSONY DSC

Etter to timer kom vi fram til Namanga. Da hadde vi passert utallige flokker med kyr og maasaier på vei til og fra markedet i Biisil. Nå begynte terrenget å endre seg noe, det ble enda mer kupert, og over byen Namanga reiste det seg et høyt fjell. Namanga ligger nede i en forsenkning i terrenget, og det må være litt fuktighet der, for det vokser mange trær i området - til og med en elv som Fatma hadde badet i som mindre. Ganske frodig.

SONY DSC gammel vei

SONY DSC ny vei, fjellene ved Namanga i det fjerne.

Buda bestemte seg for å kjøre helt bort til grensepasseringen. Var det en form for forberedelse, men han kjørte til venstre for bommen og plutselig var vi i et område som verken var Kenya eller Tanzania. Området kunne være 100 meter bredt, og det var mye aktivitet der, bl.a. var det mange Scania lastebilder parkert der og også noen butikker. Underlig - i ingenmannsland? Etter en stund kjørte vi inn i Kenya igjen og inn i byen Namanga. Ingen tvil om at vi var i maasailand - her vrimlet det av maasaier som skulle handle, eller var de bare på bytur? Ingen stor by, og nokså gjørmete gater.

SONY DSC  SONY DSC  Ingenmannsland

Skulle vi se Kilimanjaro måtte vi kjøre videre ut av Namanga mot Amboseli National Reserve. Selvfølgelig var det intet veiskilt som fortalte hvor veien mot Amboseli gikk, vi måtte bare bruke retningssansen. Etter noen få kilometer var plutselig veien sperret. De gravde en stikkrenne tvers over veien. Noen hadde likevel kjørt opp en vei utenom, nokså primitiv - sikkert ikke gjort av veiselskapet. Men vi kom rundt, men det varte ikke lenge kom vi til en ny slik omkjøring.

SONY DSC

Også den forserte vi utenom veien, men det var bare så vidt det gikk. Kommet til en bakketopp, så jeg et tre med mange fuglereder i. Det var sånne forseggjorte reder. De forklarte at det var redene til veverfuglene som pleide å samle redene i kolonier som dette. Dessuten var det noen enorme termittuer i nærheten som jeg ville kikke på. Før vi visste ordet av det, strømmet det kvinner og barn ned mot oss fra de nærmeste hyttene. Fatma arrangerte fotosession før vi kjørte videre.

SONY DSC

Bare noen kilometer unna synes vi at vi så noen konturer i disen. Var det konturene vi så av Kilimanjaro der i disen? Vi antok det. (Men jeg tror ikke det var det).

SONY DSC  Kilimanjaro?

Lykkelig over å ha sett Kilimanjaro, vendte vi til bake til Namanga - der vi kjørte bort til Namanga River Hotel for å få litt mat. Det var et hyggelig sted mellom de store trærne, mens marekattene lekte i tretoppene og kom dalende ned på bakken med jevne mellomrom. Hadde respekt for apekatter, og syntes best de holdt seg på litt avstand. Det gikk bra. Maten lot vente på seg, om det var strømbrudd eller noe annet husker jeg ikke, men det var nesten mørkt før vi returnerte mot Kitengela. Hjemturen gikk bra - tror det var den gangen vi ble fulgt av et heidundrende afrikansk tordenvær på litt avstand. Det lynte og rumlet i ett sett. Slikt kan du bare oppleve i Afrika.

SONY DSC SONY DSC SONY DSC

Mitt første besøk i NAIROBI januar 2011 kap.6.

   Når jeg ser tilbake på de 14 dagene jeg var i Kenya, synes jeg at jeg var utrolig heldig som kom så mye rundt og fikk oppleve mye nytt. Enda har jeg tre turer til å fortelle om, en gikk til Nairobi, en annen til Magadi og den tredje til Namanga. Alle fulle av nye opplevelser.

Nairobi er ingen gammel by. Den  feiret 100 års jubileum i 2001. I utgangspunktet var den en stasjon på den nye Uganda Railway som engelske koloniherrer bygde fra 1896. Så bestemte de at de ville ha et verksted her, en stall og etter hvert flyttet de hele administrasjonen opp hit til "Middle of nowhere". Kort tid etter flyttet hele koloniadministrasjonen etter fra Mombasa. Og slik ble det hovedstad av.

  Vi kom kjørende inn med matatu - bare det var en skremmende opplevelse i den tøffe trafikken. Men vi overlevde og landet etter hvert ved jernbanestasjonen. Nairobi har fortsatt jernbanestasjon, men ingen tog - for å sette det på spissen. Det gikk tog til Mombasa tre kvelder i uka - de skulle være framme neste dags morgen. Forsinkelser var det bestandig. Godstog var det flere av - det kunne vi se fra verandaen home i Kitengela.

Det som møtte meg første gang var et forvirrende inntrykk, masse folk (det bor mellom 3 og 4 millioner mennesker i denne byen - ingen vet hvor mange.) og stor og forvirrende trafikk. Hvordan skulle vi komme over gata. Det var fotgjengeroverganger, men ingen tok hensyn til dem. Jeg måtte bare stole på lokalkunnskapen, Fatma, hun hadde jo jobbet i byen i mange år. Vi kom over.

SONY DSC

Bildene forteller om mange skyskrapere - til dels ganske imponerende. Sentralt i bybildet troner Kenyatta internasjonale kongressenter, med sitt karakteristiske høyhus og spesielle sidebygning formet som en noe forstørret afrikansk landsbyhytte. Skikkelig afrikansk moderne stil, altså. (Mange år seinere fikk jeg vite at arkitekten bak senteret het Karl Henrik Nøstvik, og var fra Bodø. Jeg hadde broren hans som tannlege, og svogeren som elev!) Foran senteret står en statue av Kenyas første president (og far til den nåværende) Jomo Kenyatta. Jeg la merke til at hovedgata (og flyplassen) i Nairobi var oppkalt etter ham.

  Jomo Kenyatta Conference Center

Folk her i sentrum var pent kledd, gjerne dress og slips og pene drakter. Her foregikk business. Så ingen tiggere i selve sentrum.

  Kenyatta avenue

Fatma ba meg om å være forsiktig. Ta vare på tingene mine og skjule kamera. Byen hadde jo fått tilnavnet "Nairobbery". Hun hadde selv mange negative erfaringer. Det var ikke så lett, men jeg brukte bare det minste kameraet. Plutselig stoppet en politimann meg og sa jeg ikke måtte fotografere her. Det var en offentlig bygning jeg tok bilde av, og de var forbudt å fotografere. Ble litt paff og trodde politimannen ville konfiskere kameraet, men han ga meg en advarsel og forsvant med en latter. Fatma passet på nå, men av og til fikk jeg lurt meg til et bilde eller to.

  Ulovlig foto!

Hun tok meg inn i Uhuru park. Det er et parkanlegg sentralt i byen der offisielle arrangementer kan foregå. Det ble også brukt til politiske møter. (Her hadde folkets president Raila Odinga nettopp blitt innsatt, januar 2018). Ganske vakker park - og ikke minst vakker utsikt mot byen og skyskraperne. La merke de mange fuglene som kretset over akasietrærne: Marabustork - flittige gjester på søppelfyllingene. Hvordan kunne denne fuglen bli symbol for et norsk sjokolademerke?

I en av disse bygningene midt i Nairobi sentrum regjerte det kenyanske sikkerhetspolitiet og de hadde torturkamre i kjelleretasjen. Kjente opposisjonspolitikere havnet der. I dag er det museum. I utkanten av parken anla president Moi et slags monument for kenyansk framgang. Da jeg var der, slo det meg at monumentet var i ferd med å forvitre - her var det ingen som tenkte vedlikehold - kanskje det ikke var så viktig.

  Moi memorial.

Jeg var glad for at Fatma passet på meg. En noe ruset person prøvde å lure meg i nærheten av en colakiosk i utkanten av parken, men forsvant etter kort tid, heldigvis.

I parken var det satt opp et skilt som forklarte at denne delen av parken var reddet av "Green Belt Movement". Lederen for denne gruppen var Wangari Maathai som fikk Nobels fredspris i 2004. Regjeringen hadde sammen med et britisk firma planlagt en skyskraper bygd i denne delen av parken, noe Wangari Maathai klarte å forhindre, utrolig nok. En sterk kvinne som dessverre døde så alt for tidlig av kreft.

Fatma geleidet meg gjennom folkemylderet på trange fortau og brede avenyer. Det var vanskelig å komme over til et område av sentrum der det i dag var en park. I 1998 var dette stedet for den amerikanske ambassade. En bombe som gikk av ved inngangen til ambassaden drepte over 200 mennesker (noe tilsvarende skjedde også i Dar-es-salam i Tanzania). Al-Quaida påtok seg skylda. Vi gikk inn og besøkte minneparken hvor det var reist et minnesmerke der alle de omkomne hadde fått sitt navn skrevet. Visstnok ingen amerikanere omkom. I dag ligger den amerikanske ambassaden langt utenfor bysentrum. Men ofrene fikk ingenting fra amerikanerne i ettertid.

  Minnetavle over de omkomne i attentatet mot ambassaden

Nairobi virker for så vidt planlagt, det er en slags kvadratur i sentrum der de viktigste nasjonale bygningene ligger. Presidentpalasset, Statehouse, ligger derimot utenfor sentrum i en stor park. (Umulig å finne på Google map!)  Men ellers virket byen svært tilfeldig - akkurat som trafikken. Jo da, det var trafikklys og politi som dirigerte. Likevel var inntrykket lett kaos. Det er ingen organisert kollektiv transport i byen. Busser, matatuer og drosjer svirrer over alt eller står i kø. De er private og er bare opptatt av å tjene penger. Butikker er det også i sentrum, men jeg hadde inntrykk av at de fleste handlet på de store kjøpesentrene litt i utkanten av sentrum som Westgate og Sarit og mange andre. (Westgate ble internasjonalt kjent på grunn  av angrepet på senteret foretatt av al-Shaabab i 2013.)

  Politimann i arbeid

I dette kaoset forlot vi Nairobi inneklemt i en matatu som førte oss av nye og ukjente snarveier tilbake til Kitengela - og vi kunne puste lettet ut....

SONY DSC

Allerede noen få dager seinere var vi på ny på tur til Nairobi. Denne gangen var det Buda som sto for transporten. Målet var bydelen Karen. Karen er en bydel med folk med penger. Her var husene gjerne gjemt bak store hekker eller beskyttet av piggtråd. Her lå nemlig Karen Blixens afrikanske farm, som vi skulle besøke. (Tror ikke mine kenyanske venner hadde vært der før). Bydelen Karen er IKKE oppkalt etter Karen Blixen, men etter en niese som også het Karen og som var gift med en eller annen prominent myndighetsperson! Jeg synes besøket var interessant. Kunne fortelle guiden om hva bøkene (de danske) handlet om. Vi fikk vite at det var filmselskapet som laget filmen "Out of Africa" som skaffet møblene til huset. Ellers var det lett å innbille seg hvordan livet på farmen hadde vært. Ute i haven foregikk et bryllup mens vi var der. Men selve kaffeplantasjen var blitt til en eksklusiv bydel.

SONY DSC  Den afrikanske farmen

Vi avsluttet besøket i Karen med å avlegge "Bomas of Kenya" et besøk. Det er et slags kenyansk folkemuseum. Du kunne se hvordan landsbyene til de forskjellige stammene var organisert. I ett hus bodde mannen, mens konene hans hadde egne hus med ulik innhold. Noen steder hadde ungdommen egne hus. I den store bygningen danset profesjonelle dansere kenyanske folkedanser for turister og andre interesserte. Det var litt av et show. Mange av disse dansene er meget akrobatiske, og imponerende utført. Mange av dansene danses i dag bare her, de er borte i lokalmiljøet. Godt at noen klarer å ta vare på dem.

SONY DSC SONY DSC

Samme bygningen blir brukt til valgopptelling av den kenyanske valgkommisjonen når det er valg. Her har det nok foregått masse "hokuspokus". Det er ikke et eneste valg etter 2002 som det ikke har vært strid om - valgfusk eller ikke. Jeg er overbevist om at valgfusk nok har vært hovedregelen, dessverre.

For meg var Nairobi en rotete by med mye bråk og trafikk og til dels trengsel på fortauene. At byen også er så vanskelig å komme fram i, gjør det også vanskelig. Seinere besøk har bare forsterket det inntrykket - i tillegg til at Nairobi er mye, mye mer enn sentrum, Karen og Kibera.

MAHLER 5. - og en klaverkonsert!

Takk KSO for en flott konsert.

La meg ta hovedinnvendingene først:

  • Den var for lang. To store verk på samme kveld blir for mye av det gode - i alle fall for meg.
  • Etter hvert ble det veldig varmt og dårlig luft i salen. Folk svettet i vinternatten.

Klaverkonserten var Khatsjaturians debutarbeid fra 1936 - den var stort anlagt med stort orkester - til og med tuba, bassklarinett (med mye solo) og sag(!) var involvert. Mariam Kharatyan gjorde en imponerende prestasjon. Jo, jeg hørte noen orientalske innslag underveis, men når en vet hva denne komponisten utviklet seg til blant annet i ballettmusikken Gayane og Spartacus, savnet i alle fall jeg noe av det folkelige. Til sammen med et vakkert ekstranummer tok denne delen ca. 40 minutter.

  Alma Mahler

Mahlers 5. ble den opplevelsen jeg hadde ventet på.  Orkesteret var breddfullt og det ble masse lyd - men for meg var det absolutt god lyd - musikk. Dette er ikke den Mahlersymfonien jeg oftest lytter til, men etter hvert som verket skred framover møtte jeg hele tiden kjente ting. Og de kom.

Mahlers musikk bølger hele tiden fra det dramatiske til det ytterste pianissimo. Kan vel si at 4. Satsen - Mahlers kjærlighetserklæring til Alma - den berømte adagiettoen er det viktigste unntaket. Her flyter strykerne sammen til en fullkommen enhet - uten å bli forstyrret. Etter min mening ble den praktfullt spilt - et høydepunkt. Det er særlig 2. satsen jeg har størst problemer med. Her går det hele tiden fra ytterpunkt til ytterpunkt. Har aldri fått helt tak i den.

  Mahler på vei til jobb.

Selv om jeg ikke er fagmann i musikkvitenskapen, vet jeg såpass mye at det er noe som heter kontrapunktikk. Mahler er spesialist - det "renner over" av temaer som settes opp mot hverandre. Fuger og fugatoer strømmer på. Det skjer hele tiden. Derfor er Mahlers musikk så spennende - her er sorg og glede mikset inn i hverandre. Bernstein sa om Mahler at hadde et barns fulle følelsesregister - noe som går igjen i musikken hans. Tydeligst var det i siste satsen der temaene fra de tidligere satsene møter hverandre og som programmet sier "når solskinnet i form av andre satsens koral dukker opp på nytt". 

KSO gjorde en stor innsats ved å framføre denne symfonien. Studentene var til god hjelp, og Eivind Gullberg Jensen var uten tvil en dyktig orkesterleder. Han har jo allerede et internasjonalt navn. La meg til slutt nevne at jeg aldri har hørt basslinjen så tydelig før (les tuba), at Simon Breyer gjorde en fantastisk innsats på 1.horn, men at resten av horngruppa (det var to ekstra) var faktisk litt svake i perioder, at Jens Forus og co. viste at trompetister er KSO godt forsynt med, treblåserne hadde masse å gjøre - og gjorde det bra. La spesielt merke til de raske nedgangene i scherzosatsen - og at strykerne låt som en gruppe. Vel strøket!

Mahlers famile - dessverre døde den yngste datteren av skarlagensfeber. Det var til og med etter at han hadde skrevet sangsyklusen "Kindertotenlieder".

Nå drømmer jeg om at KSO prøver seg på nr.6 eller 9 - særlig den siste.

 

 

SAFARI I NAIROBI ER SANT! Kap 5

SONY DSC

Det nye året begynte med en hviledag, men så inviterte Buda oss på tur til Nairobi National Park. Jeg hadde lest om den på forhånd, den ligger rett utenfor sentrum av byen og skulle ha alle typer ville dyr - unntatt elefanter.

SONY DSC Fly lander på Wilson Airport

Vi gjorde noen forberedelser som å ta med litt mat og ikke minst vannflasker, før vi satte av sted i Budas Honda. Parken når faktisk helt bort til Kitengela, og det var en port i nærheten av Athi River, Cheetah gate. Vi kjørte bortom, men den porten var stengt. En årsak til det var at en del matatuer fant ut at det gikk raskere å kjøre gjennom parken enn på hovedveien til Nairobi sentrum. Den gjennomkjøringa var ikke parkmyndighetene, KWS, interessert i.

SONY DSC  Frihetsmonumentet lå like i nærheten av Wilson Airport

Vi hadde forresten en stopp ved et varemagasin rett ved Wilson Airport. Derfra går alle småflyene ut til distriktene, ofte med safariturister, som på den måten unngår de elendige veien for eksempel til Maasai mara.

SONY DSC  Impalaen som hilste oss velkommen

Vi kjørte deretter videre til hovedporten for parken i Langata. Der skulle vi kjøpe billetter. Prissystemet i parken er slik at turistene betaler mest. Tror prisen den gang var 60 USD for meg og 1000 Ksh for mine kenyanske venner - en viss forskjell i pris. Så viste det seg at det var umulig å betale med kort. Det var ikke mobildekning! Heldigvis hadde jeg nok i kontanter, så inn kom vi etter hvert.

SONY DSC  Kongoni

Safari er fascinerende. Har vært på safari i Sør-Afrika, så det var ikke første gangen, men det var første gangen i Kenya og Nairobi. Den største forskjellen var at her kjørte vi inn i parken i egen bil. Det varte ikke lenge før vi så vårt første dyr, en impala. Men så gikk det heller treigt. Vi kjørte og kjørte, men ingen dyr var å se. Da forsto jeg hvor stor denne parken er. Til slutt så vi en kongoni (noen kaller den hesteantilope). Vi valgte å velge en annen vei, og plutselig så vi store mengder med dyr, særlig sebra, giraff, bøfler, antilopearter, gaseller, struts og en ensom sekretærfugl. Fascinerende å være på safari med en kulisse av storby i bakgrunnen. Ingen løver eller neshorn denne gangen, men jeg hadde igrunnen sett mer enn nok...

SONY DSC  struts hann

SONY DSC  Bystork

SONY DSC  eland antilope, den største

SONY DSC

Til slutt besøkte vi et minnesmerke over den store brenningen av elefantstøttenner som ble gjennomført av president Moi en gang på 90-tallet. Det var støttenner beslaglagt av KWS og politi gjennom mange år. (Det ble gjentatt av president Kenyatta i 2015 i et forsøk på å intensivere kampen mot krypskyting.)

SONY DSC

Jeg har vendt tilbake til Nairobi National Park mange ganger i ettertid. Den er fortsatt fascinerende og spennende. Har fått med meg både løve og svart neshorn, samt krokodiller og skilpadde. Men noen er flinke til å holde seg skjult.

Skjult var ikke Nairobis største slum, Kibera, som lå på veien ut av parken - ikke langt fra Langata og Nairobis største golfbane. Vi hadde god utsikt mot den enorme slumbyen. Jeg følte ingen grunn til å stoppe. Elendigheten og fattigdommen var jeg godt kjent med fra før av. Det skal bo over 1 million mennesker her, ingen vet vel egentlig hvor mange.

SONY DSC  Kiberaslummen

Da var utsikten mot Athi River og Kitengela vakrere:

SONY DSC

UTFORSKINGEN AV KITENGELA 2010-11 4.

SONY DSC  Matatukonduktøren skriker ut sin frustrasjon

Matatu

Jeg må innrømme at husken har slått litt feil allerede. Turen til Rift Valley gikk faktisk gjennom Nairobi sentrum med en liten stopp før vi for videre. Dessuten hadde jeg glemt at jeg gjorde en transportteknisk erfaring - vi reiste med "matatu" den første delen inn til Nairobi før vi ble plukket opp av Buda - som jo den gang bodde i Machakos.

SONY DSC  Nairobi sentrum

Det ble 3-4 turer med matatu, før vi ga det opp. Matatu er simpleste form for offentlig transport i Kenya. Det advares mot dem i alle guidebøkene. Men hva er en matatu?

SONY DSC  Matatu til høyre med plass til 14 passasjerer minst

Det er minibusser - ombygde varebiler fra Toyota eller Nissan som kan ta 14 passasjerer hvis du stuer godt + bagasje. Ofte tar de med noen flere for sikkerhets skyld. Så sitter du der avhengig av sjåførens kjøreferdigheter og humør stuet inn i en boks som sild i tønne. Jeg var fysisk for stor og satt derfor trangere enn de andre. Dessuten ville konduktøren ha dobbelt betaling av meg siden jeg var "muzungo" - hvit. Fatma forklarte at jeg var hennes gjest og at hun betalte for meg. Det var greit. Den gang kostet turen til Nairobi 100Ksh = ca. 7NOK, så det var ikke akkurat dyrt (for meg).  Men det var om å gjøre å få flest mulig turer for å tjene mest mulig penger. Det kunne hende at matatusjåfører kommanderte passasjerene sine ut lenge før de kom til sentrum, fordi trafikken sto i uendelige køer.

SONY DSC  Gateselgere i Nairobitrafikken

Sjåførene kjørte som noen svin - de presset bilen det den kunne. De ble etter hvert påbudt å ha fartssperre slik at de ikke kunne gå fortere enn 80kmt. De ble ofte demontert eller deaktivert. Ble de stoppet av politiet, kunne de enkelt betale seg ut av det. Politifolk skulle jo også leve. Dessuten - hvis først ulykken var ute og matatuen traff en lastebil, kunne fort hele matatuen bli flat og alle omkomme. I ett tilfelle var det en lastebil som mistet bremsene og meide ned to matatuer og hele 28 personer omkom.

SONY DSC  Matatu presser seg fram

SONY DSC  Nairobi sentrum

Til fots

Det var tross alt tryggere å gå, selv om en ikke kom så langt. Men når det gjaldt å "utforske" Kitengela, så var det svært så greit. Det ble en del turer omkring - særlig om ettermiddagen når sola ikke var så intens og det var en svalende vind. Det ble etter hvert mange slike turer i nærmiljøet.

SONY DSC

Men det var også litt rart, det vil si folk synes det nok var rart å møte gående muzungoer. Selv gikk jo vanligvis folk, men vi hadde jo penger og skulle kjøre bil. Vi ble forresten stoppet flere ganger av bodaboda-kjørere (lokale motorsykkeldrosjer) som stoppet og spurte om vi skulle sitte på.

  Bodabodakjørere klare til innsats

I begynnelsen synes jeg det var best (og tryggest) å gå sammen med Fatma. Det hendte at Salmah også var med. Da var det ikke så mange som glodde. En av de første turene vi hadde var nedover den lange veien gjennom "The New Valley". Den gikk nedover mot savannen og jernbanen mellom Mombasa og Nairobi. Den var vel ikke mer enn 2 - 3 km lang, men kunne virke lang nok i solsteiken.  Blant annet passerte vi en "seasonal river", en lokal politistasjon, en maasaileir, noen hus som var under oppføring og helt nederst en skole bygget i bølgeblikk.

SONY DSC  SONY DSC

SONY DSC  Maasaileiren

Fatma snakket hyggelig med maasaiene så jeg ble invitert inn og fikk forklart litt om å leve i slike hus. Inne var det jo stu mørkt - jeg så ingen ting. Smugfotograferte maasaiene utenfor - maasaiene skal alltid ha penger for å bli fotografert. En av kvinnene som viste oss huset, var tydeligvis utdannet. Hun var også annerledes kledt. Hun fortalte litt om maasaienes situasjon i området. Dette var nemlig maasailand som andre var i ferd med å kjøpe opp.

I dag er det ingen maasaihytter nederst i The New Valley, men en swimmingpool for beboerne i et boligområde i nærheten der jeg nå har hus.

SONY DSC  Nybygd hus i området

Vi synes vi hadde en interessant tur til et ukjent område. Det var ingen tog som passerte, men de kunne vi se hjemmefra når de en sjelden gang beveget seg over savannen. At det var her vi skulle slå oss ned noen år seinere, og at dette ville bli vår vei ut og inn til vårt hjem visste vi ikke den gang. Heller ikke at en flom ødela veien og et hus - slik at man måtte bygge ei bru over elva. Denne brua var siden den eneste delen av veien som ikke var full av huller - ingen visste noe om veivedlikehold. Heller ikke at bølgeblikkskolen nederst ved jernbanen forsvant - uvisst hvor.

SONY DSC

SONY DSC  Nyttår i Kitengela - en nyttårsrakett!!

En gang dristet jeg meg å gå på egenhånd. Jeg valgte å gå langs Namangaveien - hovedveien mot Tanzania. Noe fortau var det ikke, men det var fullt av spor på siden av veien, så det var greit å gå. Penger hadde jeg lagt igjen hjemme, bare pass og mobiltelefon for å kunne ringe "home". Turen gikk greit den, noen unger kom og tigget penger, men ble skuffet da jeg fortalte at jeg ikke hadde penger på meg. Etter det spurte folk sjelden etter penger.

  Veien fra Namanga mot Kitengela

Seinere fant jeg en tur innimellom husene bak blokka vi bodde i - ut på den gamle Namangaveien og videre ut på savannen mellom sisalplanter forbi en nedlagt skole som hadde en minneplakett som fortalte at den var blitt åpnet av innenriksminister Kibaki for noen år tilbake. Det var en offentlig skole like i nærheten også. Jeg likte å gå over savannen her på grunn av den svale vinden og utsikten mot Ngongfjellene i det fjerne. Det var der Karen Blixen hadde sine rideturer fra sin afrikanske farm.

RIFT VALLEY 2010 3

SONY DSC Mombasa Highway

Allerede andre dag ble jeg tatt med til en lengre biltur. Jeg husker ikke så mye av bakgrunnen for turen, men for første gang gikk ferden mot Nairobi på den trafikkerte Mombasa Highway. Tre filer i hver retning er det med et grøntområde imellom - der det ofte gikk kyr og beitet. Det kunne gå rimelig rask innover, for enkelte - inntil det tetnet seg til nærmere byen. En uting de holder på med i Kenya er å skifte fil etter som det passer den enkelte. Stadig oppstår det farlige situasjoner. Tror ikke vi kjørte gjennom sentrum, men prøvde å ta noen veier som ledet oss utenom sentrum. Blant annet kjørte vi forbi den gamle norske og svenske ambassaden og i ytterkanten av Kibera, det største slumområdet i Nairobi.

SONY DSC

Etter hvert kom vi ut på en "dual carriage way" med høy mur mellom kjørebanene. Fatma forklarte at vi nå kjørte gjennom "kikuyuland" - forbi byen Limuru. Muren i midten var imidlertid ikke tenkt som veideler, men for å forhindre at folk løp over veien. Her var mange blitt drept. Men vi så flere hull i veidelemuren. Folk ville gjerne komme over med livet som innsats!

SONY DSC  Salg av skinn

Litt lengre fram la jeg merke til at det hang mye saueskinn til salgs langs veien. Enda litt lengre frem tok vi av fra hovedveien og veien begynte langsomt å gå nedover. Plutselig åpnet landskapet seg og vi så vidt ut over ei enorm slette som lå noen hundre meter under oss. Vi var nådd fram til "The Great Rift Valley" - et innsynkningsområdet som går gjennom Kenya fra sør til nord og fortsetter inn i Tanzania og Etiopia. Vi stoppet ved et utsiktssted. Selvfølgelig strømmet det til flere selgere av skinn og suvenirer. Og selvfølgelig var de like innpåslitne som selgere er over alt overfor muzungo-turister de tror strør penger omkring seg. Mitt vertskap fikk overtalt dem til å tro at vi ville komme tilbake en annen dag (- hvilket vi også gjorde.)

SONY DSC  The Great Rift Valley

Der nede lå altså den berømte dalen med sine safariområder som Maasai-mara og Nakuru National Park. Skulle bli spennende å komme dit.

SONY DSC  Glimt av jernbanelinjen

Jeg har ikke sagt mye om varmen. Det er selvfølgelig varmt i Kenya - landet ligger rett under ekvator og jeg følte at sola var ganske intens. Men varmen i Kenya er sjelden plagsom. Jeg ble likevel overasket da jeg så et skilt hvor det sto vi var nesten 2 700moh - altså høyere enn Galdhøpiggen! Riftdalen - der nede lå på ca. 1 800moh - ganske høyt det også. Det har snødd i Limuru, men det blir aldri liggende.

SONY DSC SONY DSC

Rett ned for utsiktsplattformen gikk jernbanelinjen fra Nairobi videre mot Nakuru og Kisumu ved Victoriasjøen. Vi så ingen tog passere i dag. Det gikk visst ingen passasjertog. En gang i tida hadde det vært livlig trafikk på linja. Og da linja ble bygd, hadde ingeniørene bygd en jernbaneheis fra toppen og ned i Riftdalen for å framskynde arbeidet med linja. Tre år seinere ble den ordinære traseen som jernbanen følger i dag ferdig. Utrolig at det gikk an å bygge jernbane i dette terrenget. Det skjedde omtrent samtidig med at Bergensbanen ble anlagt. Mens rallarene langs Bergensbanen sleit med snøstorm og kulde, sleit inderne som bygde "the lunatic railway" til Uganda med varme og farlige dyr.

En spennende tur som ble avsluttet med lunsj i Parklands - en bydel i Nairobi.

SONY DSC Lunsj

Lokalet så nokså primitivt ut, men jeg ble forsikret om at dette var et utmerket sted. Her kom de rike, diplomatene og politikerne! Vi startet med rett og slett å vaske hendene i glovarmt vann og såpe. Det var på mange måter betryggende. Men en årsak var selvfølgelig at det var forventet at vi spiste på afrikansk vis - med fingrene. Tror vi bestilte nyama choma - kjøtt med ugali og grønnsaker - veldig kenyansk. Heldigvis fikk jeg kniv og gaffel så jeg også klarte å få i meg litt mat! Det var godt, og heldigvis kunne jeg vaske de fettete fingrene mine da jeg forlot restauranten også. 

Derpå gikk vi over til det velfylte grønnsak og fruktmarkedet der folk fra Karen og andre med penger kunne få kjøpt sine delikatesser.

SONY DSC  Grønnsaksmarkedet i Parklands

KITENGELA 2010 - 2

SONY DSC

FØRSTE DAG

Huske ikke helt når og hvordan jeg våknet opp. Sola står alltid opp sånn rundt 6. Så blir det nokså raskt lyst. Om jeg gikk ut i stuen først eller ut på verandaen - eller om jeg spiste frokost og hva jeg spiste til frokost - sannsynligvis brødskiver med te - kenyansk te, husker jeg ikke. Verandaen var en ganske smal hylle med rekkverk. Det var plass til en stol. Herfra var den en fantastisk utsikt. Nå fikk jeg for første gang se omgivelsene jeg var i. Landskapet var ganske flatt, men i det fjerne var det noen åser. Rett nedenfor huset gikk en stor vei - Pan African Highway. Den fortsatte videre utover sletta - videre til grensa til Tanzania. Det var sparsomt med trær. Rett østover så vi ut over savannen. Det var en del hus omkring, og det var noen hus under bygging. Fotografiet er tatt da jeg kommer ut på verandaen for første gang. I den tida vi bodde i leiligheten, kunne jeg sitte på verandaen og se på folkelivet som utfoldet seg under meg i timevis - uten at jeg ble sett. Rett ned var en stor tomt med noen gamle biler og annet tilfeldig materiale. Her ble også søplet samlet i en konteiner. En gang i uka kom en bil og hentet søpla. Du burde helst ikke se rett ned.

SONY DSC   Største ulempen med denne verandaen var at Salmah, som den gang bare var 3 år, likte å klatre på rekkverket, så det var farlig for henne å være der ute alene. Men det var der jeg ble kjent med henne og utviklet etter kort tid et tillitsforhold vi har hatt seinere.

SONY DSC

Situasjonen var - kort fortalt - at Fatma hadde permisjon fra jobben i CTM, der hun jobbet som revisor / økonom. Årsaken var etter det lille jeg har fått vite uenighet om lønn. Hun følte at hun var underbetalt i forhold til sine mannlige kolleger. Fatma ble dessuten skilt fra sin første mann noen måneder tidligere og hadde derfor flyttet fra Thika til Kitengela og hadde latt møblene stå igjen i det gamle huset. Dette vet jeg heller ikke så mye om. Egentlig hadde hun lyst til å starte opp med noe for seg selv.

SONY DSC

TUREN TIL ISINYA

SONY DSC  Maasaibosetning i front

Buda var fortsatt der. Han hadde overnattet på sofaputene i stuen. Han foreslo vi skulle ta en biltur før han vendte hjem til kona i Machakos - en større by ca 40km fra Kitengela. Jeg måtte jo få sett noe av nærmiljøet til Kitengela. Vi kjørte i retning av Namanga, men nå nøyde vi oss med å kjøre til en liten by som het Isinya. Landskapet var fortsatt flatt og nokså skogløst. Det var bebyggelse spredt ut på begge sider av veien, kanskje små bosettinger. Så mange kyr som rekte langs veien, noen ganger krysset de veien. Det var alltid noen som passet på dem. Noen av dem var nok dyrene til maasaier, den lokale stammen i området som tradisjonelt driver med kveg. Deres kyr var zebukyr.

SONY DSC

Ett sted så vi store sammenhengende drivhus. Jeg lurte på hva de dyrket der. Sannsynligvis roser, ble det svart. Kenya er storeksportør av roser til det europeiske markedet. (Etter at jeg fikk vite dette, sørget jeg alltid for å kjøpe roser fra Kenya hvis jeg skulle ha med roser hjem. Det er av de få varene du kan få kjøpte i Norge som du vet kommer fra Kenya.)

SONY DSC

Men egentlig var jeg litt skuffet over bilturen. Landskapet så ikke spennende ut, hva en fikk se var heller ikke så spennende. Jeg har etter hvert i årenes løp endret oppfatning.

SONY DSC

Kanskje det mest positive var veien. Den var ganske ny og fortsatt under arbeid - kinesiske ingeniører og afrikanske arbeidere. Her ble i alle fall satset på bedre kommunikasjon.

Bilen var en eldre Honda. Etter hvert hadde vi mye glede av den. Japanske biler var det mange av på veiene i Kenya. De ble importert brukte fra Japan. Der var det også venstrekjøring. Mange modeller vi ikke har i Europa og Norge. Buda eide et bilverksted i Machakos. Vi følte oss alltid sikre når vi var ute og kjørte med Buda. Biler kunne han. Men det visste jeg ikke første dagen.

KITENGELA

SONY DSC

Ennå hadde jeg ikke besøkt byen jeg var på besøk i - bare sett ned på den fra verandaen. Den andre dagen ble min første tur til selve byen Kitengela. Jeg var nok ikke helt forberedt på møtet. Det ble veldig annerledes enn Sør-Afrika. Der virket byene mer organisert. Her var ting litt mer tilfeldig; en haug ed stein her, en annen haug der, sand og grus og søle og søppel over alt. Dessuten støv.

SONY DSC

På den andre siden av gata var det et maasaisenter. Der var det også overnattingsmuligheter. Ved siden av lå et hus med høye gjerder rundt. På tomta ble det lagret noe lyst materiale. Sjelden at det var aktivitet der. Bortenfor lå et lite smelteverk. Hva de smeltet der, vet jeg ikke, men av og til kom det opp røyk som fortalte om aktivitet. Smelteverket hadde ligget her i mange år; lenge før det begynte å bli by i Kitengela.

Byen Kitengela er ikke gammel, og den har vokst med eksplosiv fart i de siste årene. Før 2005 hadde det bare vært smelteverket og et fengsel i byen, fortalte Fatma. I 2010 var byen i ferd med å reise seg; i dag (2018) har byen flere hundretusen innbyggere. Men ennå er det umulig å få kjøpt et kart der byen står avmerket på kartet!

SONY DSC  Maasaisenteret; møbelbutikken i kanten av bildet

Også rett over gata var det reist et hus som inneholdt flere forretninger - deriblant en møbelforretning der møblene var utstilt utenfor butikken. Det så jeg mange andre steder. De møblene ble fort støvete. I bakgrunnen hadde noen begynt å bygge en kirke.

Nokså uvant å forlate blokka vi bodde i for å skritte ut mellom steinhauger og søle og annet som lå henslengt. Vi gikk av gårde alle tre. Salmah hadde julesommerferie. I første etasje i vår blokk var det også noen butikker. En drev med rør, noen andre hadde forskjellige varer, noen hadde litt tilfeldige kolonialvarer. Her kunne vi få kjøpt melk om morgenen.

SONY DSC

Litt bortenfor holdt de på å bygge en ny blokk. I Kenya bruker de mye trestokker som et slags stillas og som forstøtning til selve reisverk og støpte betonggulv. Så litt skummelt ut. Ville nok ikke blitt godkjent av bygningskontrollen her. Det var mange folk i ferd med arbeid som stort sett gikk manuelt. Få maskiner i bruk. Arbeid er nok billig her. Litt bortenfor var det noen store tønner som sto på stillas. Det var tanker med vann som forsynte folk og små tankbiler med vann merket "Clean water"/ "Maji safi". Kanskje var det et borehull der. Vann var business i Kitengela. Noe offentlig vannforsyning eksisterte ikke, bare private borehull.

SONY DSC

Det begynte å bli flere folk, de første primitive salgstedene dukket opp. Der solgte de grønnsaker, egg og lignende. Flere folk betydde også flere øyne. Noen mumlet "muzungo" - hvit mann, fortsatt en sjeldenhet i Kitengela.  Noen unge menn på motorsykkel - bodaboda - kikket interessert - lurte på om jeg ville sitte på. Det var ikke noe poeng, vi skulle ikke langt.

Fatma tok meg med til markedet så lå innimellom. Hilste på hennes faste leverandør av grønnsaker. Men vanligvis ville hun ikke ha meg med til markedet. Forsto selgerne at de hadde med en som kjente en muzungo å gjøre, steg prisene automatisk. Mye liv og masse fin frukt og grønnsaker av alle slag - både kjente og ukjente. Spennende. Ofte mye støy på markedet - her ble alt mulig omsatt, fra hele høner til knappenåler.

 

Sentralt i byen - som fulgte hovedveien som en lang slange - lå flere forretningsbygg og kontorer - og flere skulle det komme. Her fant du banker og diverse kontorer. Mange av bankene hadde ATM med visa, men det betydde ikke nødvendigvis at du kunne ta ut penger på ditt norske visakort. Det var det bare noen få banker som kunne, som Barclays og KBC. Maksimumsbeløp var 20 000Ksh noe som tilsvarte 1 600kr. Dette var noe jeg fant ut etter hvert.

  Business

Parallelt med hovedveien gikk en slags lokal gate. Den var et sammenhengende hull - en vei i elendig forfatning. Den ville kineserne ikke ha noe med å gjøre. Det var også noen bensinstasjoner der - alle av forskjellig merke. Bare ett var kjent: Shell. Men bensinprisen var den samme over alt - de varierte noe over tid, men rundt 100Ksh pr. Liter = ca.8kr. Aldri tilbud. Men her var det folk som fylte bensin på bilen og som du betalte til (uten å få kvittering). Av og til tørket de av frontruta - den var jo konstant støvete!

Grønnsaker og frukt

Helt på den andre sida av byen lå byens eneste varemagasin, "Eastmatt", som hadde alt, nesten. Der kunne du handle fra møbler til kolonialvarer. Bare noen måneder seinere åpnet et nytt og større varemagasin, "Naivas", som bare lå 5 minutter fra der vi bodde og som hadde det meste + 5 restauranter (hvorav 4 forsvant i løpet av de to første årene), frisører, bokhandel, jernvarebutikker, gym og bank. Vi led ingen nød når det gjaldt å få tak i ting.

  Vanntanker med det nye Naivas senteret i bakgrunnen

 

KITENGELA - her kommer jeg!

Dette er en bok om mine opphold i Kenya i tida 2010 til i dag.

På en overfylt togtur mellom Oslo og Kristiansand ble noen av oss plassert i sofaen i kafevogna - siden vi ikke hadde plassbillett. Der satt vi noen stykker og praten gikk etter hvert. En av dem som satt der i sofaen var ei jente fra Namibia, meget hvit. Hun kom i prat med en ung mann på den andre siden av bordet. Han hadde vært i fredskorpset i Uganda. Etter hvert ble det en samtale om hvor vakkert det var i Afrika - ikke minst solnedgangene i Afrika. Jeg tenkte: Om jeg kunne oppleve det. Ikke visste jeg den gang at det skulle jeg også få oppleve - og mer til.

BAKGRUNN:

I 2010 var jeg pensjonist. Det hadde jeg vært i 2 år. Jeg ville få mer ut av livet mitt. Derfor reiste jeg til Kenya julen 2010.

Det var den superkorte versjonen. Den lange versjonen kommer her: Jeg hadde undervist i videregående skole i 36 år, og bestemte å gå av da jeg var 65 i 2008. Da hadde jeg opparbeidet fulle rettigheter. Underveis hadde jeg vært gift 2 ganger, og hadde to barn fra første ekteskap. De bodde i Oslo på den tida. Jeg hadde vært en del på reise i ferier og under permisjoner bl.a. til Australia, California, store deler av Europa og Tyrkia. I 2010 kom jeg også en tur til Kina. Tunisia hadde jeg besøkt to ganger - på ferie og som studieprosjekt i 2001. Det var mitt første besøk i Afrika.

I 2008 meldte jeg meg på en tur til Sør-Afrika sammen med kolleger og noen bekjente og ukjente. Det var en meget vellykket tur der lysten til å besøke mer av Afrika ble vekket. Noe av det mer fascinerende var selvfølgelig safari i Krügerparken og møte med mennesker i Cape Town.

Da jeg sluttet å jobbe, ønsket jeg å ha noe verdifullt å jobbe med. Jeg meldte meg til å gjøre frivillig arbeid for Røde kors, som leksehjelp for innvandrere og flyktningguide. Som flyktningguide fikk jeg en familie fra Kina - det vil si de var uigurer, en undertrykt gruppe i Xing-yang-provinsen. Uigurene selv kalte området for Øst-Turkestan. Jeg begynte å samarbeide med Gabriel Romero i Røde kors og sammen arrangerte vi tur til Rjukan og Gaustatoppen i mai 2010 for flyktninger. Det var flere fra Afrika i den gruppa bl.a. fra Etiopia og Eritrea. Samtidig ble jeg kjent med en dame fra Kenya som kom til Norge som au pair. Hun var gift, men hun hadde en datter i Kenya som hun var bekymret for. Jeg hjalp henne med å betale datterens skolegang. Seinere kom hun til Norge og har fullført skolegangen sin her. Jeg hadde fortsatt ingen tanker om å reise til Kenya.

Etter turen til Gaustatoppen, fikk jeg mange forespørsler fra deltakere på turen om jeg kunne være facebook-venn med dem. En av dem kjente jeg ikke helt igjen navnet på, så jeg sendte en forespørsel om hun hadde vært med på turen. Nei, hun bodde i Nairobi, så hun hadde ikke vært med på noen tur. Da ble jeg nyssgjerrig, for her hadde jeg kontakt med et menneske som bodde i Afrika, i Kenya. Derfor fortsatte jeg kommunikasjonen, og den fortsatte videre utover høsten til jeg reiste til Kina i november, men ble tatt opp igjen etter det. Jeg opplevde kommunikasjonen som meget god.

FØRSTE REISE TIL KENYA

De siste julene syntes jeg hadde vært vanskelige. Hadde vært mye alene. Nå stakk deg meg plutselig; gikk det an å reise til Afrika i julen? Jeg sendte en forespørsel til min venn i Nairobi, og etter noen dager fikk jeg ja på spørsmålet. Det jeg ikke visste var at hun ble svært overrasket over spørsmålet og forhørte seg hos sin stefar om det var greit om jeg kom på besøk. Mine venner var også skeptiske, og en kollega mente absolutt at jeg kom til å bli lurt. Jeg kjøpte billett til 28.desember.

Så kjøpte jeg noen reisehåndbøker for å lese meg opp på landet. Jeg forsto at landet var svært forskjellig fra vårt eget. Det var spennende. Selvfølgelig var jeg spendt. Fryktelig spendt, men ikke redd. Det fantes vel hoteller i Kenya også hvis det viste seg at det var et bomskudd.

Å reise fra Kristiansand til Kenya var i grunnen enkelt. Det gikk morgenfly fra Kjevik til Schiphol flyplass ved Amsterdam, og så direkte fly fra Amsterdam til Nairobi som var framme om kvelden. Kjente at spenningen steg ettersom vi nærmet oss Nairobi. På veien ned for landing kikket jeg ut og forsto at nå var jeg virkelig kommet til Afrika.

Passkontroll og visum tar alltid sin tid, men endelig kom jeg ut i mottakshallen. Det sto tjukt av folk med skilt med navn på, som regel reiseselskap, men jeg så i farten ikke mitt navn, imidlertid fikk jeg øye på en kvinne som kikket nyssgjerrig på meg - og da kjente jeg henne igjen fra bildene hun hadde sendt meg. Da følte jeg plutselig at noe av spenningen forsvant - en følelse av å ha kommet til rette person. Sammen med henne var stefaren (som vi etter hvert kom til å kalle Buda) og datteren Salmah som var 3 1/2 år gammel. Det ble et hyggelig møte - og jeg startet mitt opphold i Kenya med en kopp kaffe på en kafé på flyplassen. Nå kunne i grunnen alt skje.

PÅ VEI TIL KITENGELA

Jeg hadde allerede fått beskrevet veiene i Kenya. De var til dels humpete og nesten ufremkommelige. Vi hadde ikke kommet så langt fra flyplassen, før vi begynte å merke det. Vi humpet og ristet og kjørte fra side til side på den elendige veien. Ute var det mørkt, selv om det var lys i husene omkring. Veilys manglet. Etter noen kilometer gled vi inn på en ny vei som var mye bedre: Det var den nye Pan African Highway, som ennå ikke var ferdig. Nå var vi kommet til Kitengela; byen der Fatma bodde og jeg skulle bo i 14 dager. Vi svingte av hovedveien og kjørte inn i noe som jeg oppfattet som fattigslig slum før vi parkerte i et parkeringsanlegg i første etasje i bygget. For dette var det moderne Kenya: Fem etasjes leilighetsblokk.

SONY DSC

I midten av blokka var det et åpent rom for trapper og til å henge tøyvasken. Fatma bodde i 5.etasje, så vi snodde oss opp mange trapper til vi kom til døra. Så måtte nøkkelen fram. Døra var av metall, men det var en luke i den der hengelåsen hang. Det var i grunnen plundrete å få nøkkelen i hengelåsen - jeg brukte etter hvert en del tid på det. Men i dag var det Fatma som fort og greit åpnet. Leiligheten var ok den, men det var sparsomt med møbler. Kjøkken, med vask og gassbrenner, stue med bord, datamaskin og noen sitteputer og en plasstol, wc og et lite separat baderom med dusj (kaldtvann), soverom med seng, der jeg skulle bo, og soverom med luftmadrasser der Fatma og Salmah skulle bo. Fatma var overbevist om at jeg ville ta inn på hotell.

Jeg sa at jeg hadde da bodd mye mer primitivt enn dette. Her var både strøm og vann - dette var som å reise på hyttetur i Norge. Så jeg ble, men jeg hadde dårlig samvittighet fordi det var jeg som fikk ligge i senga. (Ny seng ble ordnet seinere). At strømmen og vannet kom og gikk hele tida var en annen sak. En gang måtte vi ned i første etasje for å hente vann. Nokså utmattet krøyp jeg under myggnetting for å sove min første natt. Jeg sov godt.

  Maasaikunst

 

 

 

 

WUNDERHORN - Mahlers folkelige sangsyklus

    Neste konsert med KSO vil ha sanger av Gustav Mahler og Alban Berg framført med svenske Lisa Larsson. De ble nesten skrevet på samme tid - på begynnelsen av 1900-tallet, men Berg tok skrittet over i tolvtonekomponistenes rekker etter kort tid. KSO har framført noen sanger av Mahler tidligere, men ikke disse såkalte Wunderhorn-sangene.

    Gustav Mahler var en komponist som jeg kom relativt seint i kontakt med. Musikkbibelen "Musikkens verden" fra 1950-tallet hadde en heller negativ artikkel om ham. I radioen hørte jeg en gang et program seint på 60-tallet om ham som var heller positivt, så da OFO skulle framføre hans første symfoni "Titan" i Aulaen, gikk jeg der med en viss spenning. (Aulaen hadde ikke plass og akustikk til de seinere symfoniene.) Mitt møte med Mahler ble positivt. En ny verden åpnet seg og veien til platebutikkene var ikke lang. Husker den første boksen jeg kjøpte var med Consertgebouw orkest og Bernard Haitink med de 4 første symfoniene. Det var godsaker det. Kunne sitte og lytte i timevis - det var overveldende. I dag synes jeg nok både 2. og 3. symfoni er for overveldende, men nyter gjerne en sats ad gangen. Men det er ikke lenge siden jeg lyttet til hele 3. Symfoni med Natalie Stutzmann som altsolist! Dessuten har jeg hørt den i Oslo konserthus med OFO.

Underveis kom jeg over sangene hans, bl.a. "Lieder eines fahrenden Gesellen", "Kindertotenlieder" osv. Ingen kan orkestrere sanger som han. Han flyttet også sangene inn i symfoniene - både 2, 3 og 4. symfoni har sangsolist og han bruker temaer fra sangene i symfoniene. I disse fire symfoniene hadde Mahler til hensikt å favne alt - noe mange nettopp har kritisert ham for fordi det er umulig.

  Unge Mahler

Noen år seinere kjøpte jeg 5.-7.symfoni. Det er rene orkesterverk av stort format. Igjen var det Consertgebouw orkest og Bernard Haitink. Det var ett av de få orkestre i Europa som hadde en viss Mahler tradisjon. For mange år siden framførte KSO den 5. sammen med Aalborg symfoniorkester i Domkirken i Kristiansand. Det var bra, men den trengte et bedre lokale. 5. symfoni skal KSO framføre seinere i februar i Kilden.

Mahler var en hardtarbeidende musiker, som kom til å lede musikklivet i flere byer, bl.a.Budapest og Hamburg. I 1897 ble han musikkdirektør ved den keiserlige opera i Wien og fikk ansvaret for alle operaoppføringer; samtidig dirigerte han også det filharmoniske orkesteret. Her var det fullt kjør.

  dirigent Mahler i aksjon

Hva gjorde han i sommerferiene? Han reiste ofte til en vakker sjø i Steiermark med skog og fjell. Der komponerte han! Der ble de store symfoniene til.

  Mahler på tur.

Det sies at han revolusjonerte operascenen i Wien, det var ikke alle like begeistret for. Dessuten hadde han et stort "handikapp" han ikke kunne flykte fra: Han var jøde. (selv om han hadde konvertert til kristendommen). Antisemmitismen i Wien var meget sterk, selv borgermesteren var uttalt antisemmitist. Samtidig var det kommet en ung mann fra Linz til byen som ville bli kunstmaler. Han sugde til seg av det som foregikk. Kanskje han var på operaen og opplevde Mahler? Adolf het han. Antisemmitismen var mye sterkere i Østerrike enn i Tyskland.

Han fikk gjennom sin temmelig diktatoriske ledelse ved hoffoperaen mange fiender. I 1907 fikk derfor Mahler sparken som operasjef. Faktisk ble den nye verden redningen - han ble sjefsdirigent for New-York filharmoniske orkester og Metropolitanoperaen!!

  Gustav + Alma

Samtidig opplevde Mahler tragiske ting i  sitt privatliv. Han hadde to jenter med sin kone Alma -  et ikke særlig vellykket ekteskap. Den yngste dør plutselig av sykdom, samtidig som Mahler etter en undersøkelse får vite at også han er hjertesyk. Det var en medfødt lidelse. Da han vokste opp døde søsknene omkring ham  - bare han og en søster vokste opp. Døden ble nesten noe dagligdags for ham.  Derfor kom mye av det han skrev på slutten av sitt liv til å handle om døden. 9. og 10.symfoni er full av dødssymbolikk. Likevel synes jeg at disse to symfoniene er de fineste - det er de jeg oftest vender tilbake til.

To store symfonier har jeg ikke nevnt: a. Den 8. for stort kor, 8 solister og orkester, med innledning av den gamle salmen "Veni creator spiritus" og avslutning med siste delen av Goethes Faust. Den har jeg opplevd i Oslo konserthus - en overveldende opplevelse.

b. "Das Lied von der Erde" har ikke betegnelsen symfoni, men er stor som en symfoni (men Mahler selv ville ikke kalle den en symfoni fordi den ville bli nr.9!) - en sangsymfoni bygget på kinesiske haku-dikt - delvis bearbeidet av Mahler selv. Bare den siste sangen tar en halv time. Jeg synes mer om denne enn den 8.

Leonard Bernstein sa en gang om Mahler at han var barnet som aldri ble voksen. Hans uttrykksregister gikk langt ut over det normalt voksne; det var et uttrykksregister som barnet kjente igjen - med de store ytterligheter, fra det sublime til det nesten parodisk / vulgære. Derfor var han ikke redd for å spille Mahlers musikk for barn, de kjente seg igjen i den. Dessuten hadde Mahler for 50 år siden vært dirigent for det orkesteret han nå ledet.

  Bernstein dirigerer Mahler

Bernstein var absolutt en god ambassadør for Mahlers musikk, og med plateutgivelsene på 70-tallet nådde han et stort publikum. Selv liker jeg Bruno Walters innspillinger på 60-tallet av Mahler godt, kanskje fordi den har stor autensitet; han var jo Mahlers elev og assistent og framførte noen av verkene hans for første gang rundt 1910. (Mahler døde av blodforgiftning i 1911).

  Bruno Walter - året etter Mahlers død

De 12 sangene i "Des Knaben Wunderhorn" ble alle skrevet før tragediene rammet ham - nemlig i perioden 1891 - 1900. Tekstgrunnlaget er den samlingen Arnim og von Brentano  utga i 1808 som ble kalt "Des Knaben Wunderhorn" - et barns overflødighetshorn. Dette er innsamlet, folkelige tekster som på mange måter er enkle, naivistiske og rett på sak.  Du har absolutt parallell til tilsvarende innsamlinger av folkelivsmateriale som brødrene Grimm og Asbjørnsen og Moe og Landstad gjorde omtrent samtidig. Tekstene passet Mahler godt.

Omslaget til en innspilling som jeg liker godt med Geraint Jones og Janet Baker.

Mahler orkestrerte 12 sanger fra denne syklusen. Noen ble også brukt i symfoni 3 og 4. Noen skal synges av en mann, noen av en dame og i noen er både mann og dame med.  De handler om kjærlighet, legenden om Rhinen, sult, presten som var så dårlig til å tale at han gikk til bekken for å tale til fiskene, fangen i tårnet, soldaten som marsjerer gjennom gatene midt på natta, konkurranse mellom gjøken og nattergalen og hvem som kunne synge vakrest osv., ganske folkelige temaer, mange full av humor. Mahler vokste opp i en liten landsby i Mähren i det nåværende Tsjekkia. Rett utenfor hjemmet hans lå det en militærleir. Herfra hørtes det reveljer både seint og tidlig. Reveljer kan en høre mange av i Mahlers musikk - ikke minst i Wunderhornsangene. Den første sangen heter faktisk revelje. Disse sangene gir Mahler en instrumentasjon som følger teksten tett - ingen ytterligheter som i symfoniene, men en instrumentasjon som absolutt understreker sangens karakter. Selv "Musikkens verden" innrømmer at sangene er Mahlers musikk på det beste.

Mahler er en komponist jeg stadig vender tilbake til.

PS: I en av sangene i Wunderhornsyklusen, "Lied des Verfolgten im Turm" er teksten identisk med en ikke ukjent norsk versjon: "Din tanke er fri", som bruker den tradisjonelle tyske melodien. Mahler komponerte en helt ny melodi til sangen - mer dramatisk enn den tradisjonelle.

 

89 er også tall på en symfoni

   KSO skal på neste konsert 1. februar blant annet spille en symfoni av Haydn, nr.89 i F-dur fra 1787. Hvorfor denne symfonien er valgt, vites ikke. Det er en nokså typisk Haydnsymfoni (som nok tar lenger tid å spille enn 12 min. som var tida antydet i Programmet.)

Haydn var en stor produsent av symfonier - 104 skal det være med smått og stort. Den første skrev han i 1757 - da var han 25 år gammel. Haydn var ikke noe barnegeni som Mozart.

Hans barndom og ungdom var nokså fattigslig og problematisk. Men da han i 1761 fikk jobb som visekapellmester ved hoffet til fyrst Esterhazy, ble situasjonen snudd til det bedre. Mens han jobbet som kapellmester under fyrst Esterhazy, komponerte og musiserte han kontinuerlig i mer eller mindre enn 30 år. Han ble i tjeneste hos fyrstefamilien nesten hele resten av livet, men i 1790 ble han fristilt og fikk ikke andre forpliktelser enn å skrive en messe i året til fyrstinnen for framføring i kapellet i Esterhazyslottet, ca. 50km utenfor Wien. Dette er noe av den fineste kirkemusikken som ble skrevet på 1700-tallet.

  Dette bildet av Haydn er det mest brukte. Han sa om seg selv at han ikke var noen vakker mann, han hadde dessuten overlevd  kopper og hadde mange arr etter den. Haydn ble gift, men ekteskapet var ikke lykkelig.

Det er få av symfoniene som ikke tåler gjenhør. Han la hele tiden mye i arbeidet med komposisjonene, ingen er noe venstrehåndsarbeid, og han prøvde hele tiden å fornye seg. Allerede i symfoni nr 5, 6, 7 (Morgen, middag og aften) laget han et slags program for symfoniene. Disse symfoniene høres likevel "gammelmodige" ut, da de står barokkstilen nær. I 1760 hadde Bach og Händel nettopp dødd, mens Telemann levde fortsatt noen år. (Et "Stabat mater" han skrev på denne tida, har absolutt barokt preg, men er ett av de fineste Stabat mater skrevet etter mitt skjønn.) 

Symfonien var allerede utviklet i barokken. Den stammet fra den italienske ouverturen og hadde tradisjonelt 3 satser. Mange komponister i samtiden til Haydn skrev symfonier, bl.a. Johann Christian Bach, som lærte Mozart å skrive mozartsk!

    Haydn utviklet den videre: Han utvidet med en ekstra sats - menuetten (som Beethoven utviklet videre til scherzo). Han innførte sonatestilen - der temaene som ble presentert i begynnelsen av symfonisatsen blir "behandlet" - særlig i førstesatsen. Han kom selv til å  forholde seg nokså fritt til dette mønsteret. Derfor har symfoniene hans fått mange tilnavn som "filosofen", "den distré", "avskjed", "London", "paukeslaget" osv. - som oftest tilført symfoniene av andre enn Haydn. Dessuten snakker vi i Haydns tilfelle om symfonier som enten er skrevet til en bestemt begivenhet som Paris- og Londonsymfoniene (han besøkte byen to ganger på 1790-tallet, og de symfoniene var de siste han skrev) eller innholder felles tematisk innhold som "sturm und drang"- symfoniene, hvor stilen ble krassere og motsetningene større innen symfonien.

Eugen Jochums innspilling av "Londonsymfoniene" er av de beste.

Haydn var en troende katolikk, men ingen pietist. Han sa at Gud inspirerte ham i all hans musikk. "Når jeg tenker på Gud, danser hjertet mitt av glede", er et ofte brukt sitat av Haydn. Han må ha vært en mann som var godt å omgås med, og var full av humor og små pek - noe vi kan også finne i musikken. I symfoni nr.60 "glemte" komponisten hvor langt han er kommet i komponeringa, og føyer til noen ekstra satser - noe som igjen førte til at orkesteret må stemme i siste sats!  

Vanligvis ledet Haydn orkesteret fra klavikordet, men det var et instrument som sjelden kunne høres ut til publikum. I symfoni nr.98 - i siste sats - lar han orkesteret ta pause i to takter mot slutten. Det eneste som høres er klavikordet!

    De to hornistene i orkesteret kranglet om hvem av dem som var best, noe som førte til at Haydn i en symfoni la inn to hornstemmer hvor den ene gikk så høyt det overhode var mulig å gå, den andre tilsvarende dypt. De sluttet visst å krangle etter det.

  Skapelsen

Haydn komponerte ikke bare symfonier - kirkemusikken sto ham nær. Vet ikke hvor mange messer han komponerte utenom de 6 siste. Han skrev også flere operaer, som først i våre dager er blitt hentet fram. Han innrømmet selv at vennen Mozart var en bedre operakomponist. Derimot de tre oratoriene hans blir stadig framført - også i Kristiansand; det er ikke lenge siden jeg hørte "Skapelsen" i Domkirken. "De fire årstidene" - noe av det siste og flotteste han skrev har jeg imidlertid aldri hørt enn på cd og YouTube. Dessuten skrev han mange strykekvartetter - ble vel like viktig for strykekvartetten som for symfonien, samt en masse konserter som fiolinkonserter, orgelkonserter, klaverkonserter, trompetkonsert og ikke minst de to populære cellokonsertene (hvorav den mest populære i C-dur ble funnet etter 2.Verdenskrig).

Familien Esterhazy hadde tre slott. Ett i Eisenstadt (nåværende Østerrike); Esterhaza (i det nåværende Ungarn) og i Wien. Haydn og orkestermedlemmene måtte pendle mellom disse tre slottene etter det som behaget fyrsten. En kan finne mange spor etter ungarsk påvirkning på Haydns musikk. Berømt er historien om den såkalte "avskjedssymfonien" nr.45, der Haydn hintet om at det ikke var på tide å reise fra Esterhaza til Eisenstadt - der var jo resten av familien.

Må jo nevne at Haydn hadde en lillebror, Michael Haydn, som overtok etter Mozart i Salzburg da han dro til Wien for å prøve lykken der. Han var heller ingen hvem som helst - skrev mange symfonier, konserter og messer, men dessverre druknet han litt til berømmelsen til storebroren.

  Tegning gjort av Haydn i London

Den symfonien vi skal høre på torsdag 1. februar er altså nr.89 i F-dur. Tilhører en gruppe symfonier uten tilnavn eller knyttet til en reise Haydn gjorde - mellom Paris og Londonsymfoniene mens Haydn fortsatt jobbet for Esterhazyfamilien. Den er ikke av de mest spilte. Det er imidlertid nr.88 i G-dur som regnes som en av de virkelig store symfoniene. Men valget falt på nr.89 denne gang.

 

 

Sibelius - Carl Nielsen og første verdenskrig.

Noen tanker om musikk fra tiden rundt 1. Verdenskrig: Sibelius / Carl Nilsen

SONY DSC

KSO framførte nylig Jean Sibelius 5. Symfoni - der siste satsen bygger på det såkalte "svanetemaet" - komponisten ble inspirert av noen svaner han observerte ved en innsjø i de finske skoger. Symfonien endte i en nesten triumferende tredje sats. Kanskje det er derfor den er en av Sibelius mest spilte symfonier? Som historieinteressert kom jeg til å tenke litt på omstendighetene rundt tilblivelsen til denne symfonien.

Den ble skrevet i 1915 under den første store krigen i Europa, den vi kaller 1. Verdenskrig. Finland var som sådan involvert i krigen, siden landet var en del av det russiske tsarriket - riktignok med en nokså selvstendig stilling. Mange finner ble innrullert for å kjempe i tsarens armeer, som i løpet av krigen IKKE ble noen seierrik armé. I 1917 gikk hæren bokstavlig talt i oppløsning, soldatene stakk av og reiste hjem. I desember samme året erklærte Finland seg som selvstendig stat - noe vi nettopp har feiret 100 års jubileet til (!!?). Måneden før hadde en ikke ukjent russisk flyktning forlatt Helsinki for å reise til St. Petersburg for å starte en revolusjon der: Vladimir Iljitsj Lenin. Denne revolusjonen spredte seg også til Finland. Det oppsto raskt røde garder som kjempet mot de hvite, som ble ledet av den gamle tsargeneralen, Carl Gustav Mannerheim. I motsetning til i Russland tapte de røde over de hvite i Finland, noe som skapte splittelse og spenning i det finske samfunnet som varte i alle fall til 2.Verdenskrig. Da het det seg at finnene fant sammen i skyttergravene mot den felles fienden Sovjet.

Sibelius opplevde alt dette mens han jobbet med den 5. symfonien. Han opplevet selvstendigheten i 1917. Han hadde skrevet nasjonalistisk musikk 10 år tidligere. Som sønn av en svenskspråklig lege, tilhørte Sibelius "de hvite" (men han var blitt sendt på finskspråklig skole så finsk var også morsmålet hans). To ganger ble hjemmet hans hjemsøkt av rødegardister under borgerkrigen. Jeg synes det er underlig at ikke noe av dette ikke finnes i musikken hans - verken nasjonal begeistring eller redsel over krigens gru. Heller ikke i de neste to symfoniene hans finner en spor etter de urolige tidene. Det forringer imidlertid ikke musikken hans - jeg bare undrer meg.

I Danmark strevde en annen nordisk komponist på samme tid med sin 5. Symfoni, Carl Nielsen. Krigen var nettopp over. Danmark var erklært nøytralt land - og den store naboen i sør , keiserriket Tyskland, hadde akseptert det. Men Tyskland var tross alt Danmarks nabo. Landet hadde måtte svi for det noen ganger, sist gang i 1864 da store deler av Sønderjylland ble lagt til Tyskland.  Krigen raste ute i Europa - ikke mist i skyttergravene i Frankrike der millioner av soldater ble meiet ned av kanoner og mitraljøser. "De udugelige generalers krig" har enkelte historikere kalt 1.Verdenskrig. I 1920 fikk Danmark igjen store deler av det okkuperte Sønderjyske land.

Første gang jeg hørte Carl Nielsens 5.symfoni var i Aulaen i Oslo. Det var OFO som spilte med Herbert Blomstedt som dirigent. Den gjorde et sterkt inntrykk på meg. Jeg gikk sporenstreks på Karl Johan og Musikkforlaget og hørte om de hadde en Lp med symfonien. Det hadde de: Leonard Bernstein (hvem ellers?) hadde spilt den inn på CBS med New York filharmonikerne. Innspillingen bekreftet inntrykket fra Aulaen. Denne symfonien er så full av spenninger, krigsuhygge og smerte at det måtte være verdenskrigen som satte sine spor hos komponisten. (Men jeg vet det ikke). Ikke minst klarinettstemmen slynger ut sin smerte mellom resten av orkesteret i siste sats. (Carl Nielsen skrev etterpå faktisk en klarinettkonsert!) Likevel ender den siste satsen (det er bare to) i en avklaret ro. Denne symfonien er fortsatt en av mine (mange) favoritter den dag i dag. Carl Nielsen selv har ikke gitt noe program for denne symfonien. I samtiden var den nok et sjokk på grunn av all modernismen i den.

Jeg har undret meg over at Den første verdenskrigen satte så få spor i musikken verden. Det var både musikere og komponister som ble drept i krigen. Men krigens redsler ble kanskje for sterke den gang. Det nærmeste jeg kommer på er klaverkonsertene for venstrehånd som Ravel, Prokofjev, Korngold og andre skrev for den polske pianisten Paul Wittgenstein som mistet høyrearmen under krigen.

I vår tid er det skapt mye musikk som har krig som en bakgrunn.  Bare tenk på en så sterk symfoni som Goreckis 3.!! (Eller er den glemt allerede?)

 

 

Sibelius Beethoven og Martinsson - en konsert i vintermørket

Konserten i går, torsdag, var en stor opplevelse. KSO var i storform.

Innledningen var en urframføring av den svenske komponisten Rolf Martinsson: Shimmering island.. Jeg har vært inne på YouTube for å finne ut om det var noe av Martinsson der, og det var det. Men det vi fikk høre var langt fra eksemplene på YouTube. Etter innledende mystikk, fikk vi mange kontraster, både sterkt, svakt (ingen kan spille svakt som KSO), høyt og lavt (tuba /kontrafagott og bassklarinett - piccolo)  - rytmiske variasjoner osv. Jeg fikk i grunnen ikke lyst til å gå i land på den øya, men jeg tror stykket må høres igjen for å yte det rettferdighet. Det må ha vært spesielt for KSO å arbeide sammen med komponisten for å gi musikken sin endelige form.

Beethovens 1. Klaverkonsert var en opplevelse. For 50 år siden var jeg selv med i Studenterorkesteret i Oslo og framførte samme konserten med Eva Knardahl. Jeg husker selvfølgelig ikke detaljene fra denne konserten, men det var et pianospill fylt av kraft som jeg satt igjen med. Pavel Kolesnikov var ingen kraftpianist, men hadde svært mange andre kvaliteter. Han overbeviste meg om at denne konserten kan spilles på en mer "sofistikert" måte uten at noe går tapt. Kadensen i første sats var spesiell. Hvem som hadde komponert den, vet jeg ikke, men den tok nesten 4 minutter. Det synes jeg var i meste laget. Men det skyldes kanskje mitt eget syn på solistkonserter: Det er musikken som skal eksponeres, ikke solisten! Ellers overbeviste Kolesnikov gjennom sitt spill. Ekstranummeret - skal jeg gjette noe av Chopin (masurka?) - var stillferdig og vakkert, og utrolig flott spilt. Jeg tenkte at dette er pianisten egne tanker om seg selv. For han så beskjeden ut og var nesten flau over all jubelen.

Sibeliussymfonien fortalte meg om et utrolig godt samarbeid mellom Eivind Aadland og KSO. Jeg har strevd med "å få tak på" denne symfonien og har lyttet til Bernstein og Saraste, men det var KSO som overbeviste meg mest. Å være til stede der musikk skapes er et must! Fortsatt strever jeg litt med å følge med i den første satsen, men resten var bare utrolig bra. KSO framførte Sibelius på det beste. Samarbeidet mellom Eivind Aadland og KSO må ha vært det beste. Stor jubel i orkesteret over dirigenten. Det merket også publikum.

Vi gikk beriket hjem etter en stor konsert.

Hyllest til Leonard Bernstein - Nyttårskonserten 2017 med KSO

Det var en flott kveld. Salen var stappfull av forventningsfullt publikum. Fullt av overskudd. Litt vanskelig å lene seg tilbake i stolen der jeg satt, men nøt konserten likevel. Lenny Bernstein kan da vel ikke skuffe noen?
 
Det var Kilden og Kristiansand symfoniorkester som hadde invitert til nyttårskonsert. Tema var "Bernstein og Broadway". Musikk fra operetter og musikaler han hadde skrevet for Broadway: On the Town, Wonderful Town, Trouble in Tahiti, Peter Pan, Candide og (ikke minst) West Side Story. Det var ett unntak - SLAVA - et hyllingsverk til Mstislav Rostropovitsj - da han ble sjefsdirigent for National Symphony Orchestra i Washington i 1977. Utvalget var nokså tilfeldig, men fungerte greit. Mye humor underveis.
Leonard Bernstein conducting the Chicago Symphony Orchestra at Avery Fisher Hall, 6/24/88.  Lennard Bernstein ga alltid alt.
De tre svenske solistene, Evelyn Jons, Alexandra Büchel og Christer Nerfront, var absolutt med på å gjøre kvelden stor - særlig de to damene. Hadde et lite problem med å forstå alt hva Evelyn Jons sa, men etter pause var det mye bedre. Nei, jeg kjenner ikke all musikken til Bernstein, kanskje minst Broadwaymusikken hans fra tidlig i livet (mye ble skrevet under 2.Verdenskrig. Interessant og festlig. Candide var mer kjent, og West side story er jeg vokst opp med; så filmen, så forestillingen på Det nye teateret i Oslo, kjøpt cd osv. (Er litt skuffet over den siste med Carreras og te Kanawa fra 80-tallet, han kunne jo knapt snakke engelsk) Vi fikk høre både ouvertyren og balkongscenen (Klar parallell til Shakespeare). At "Somwhere" ble sunget av Evelyn og ikke de to (Tony og Maria) stemmer jo ikke med originalen, men hva gjør det? Hele konserten sluttet med "America" fra West Side Story, en morsom og humørfylt sats  - ikke minst fordi de to jentene (fra Puerto Rico) diskuterer om hvor bra det er for dem i det "lovede" land, USA - Amerika. Kanskje Evelyn Jons burde fortalt litt om at det er to puertorikanske jenter (flyktninger) som synger "America" - der tittelen er ironisk ment.
 
Jeg synes Bernstein lyder best i original. Som dyktig komponist og utøver (dirigent/pianist) kjente han sin fag. Her er virkelig kvalitet over utformingen, selv om det virker lett. Av og til mistet jeg litt av den Bernsteinske lydfornemmelse - det lød litt norsk - og det var vel ikke meningen?

Jeg prøvde underveis å komme på den tyske liedsangerinnen som opptrådde mye sammen med Bernstein med Mahler. Da jeg kom hjem hjem kom jeg på det: Christa Ludwig. Hun framførte nemlig en sang fra Candide da Bernstein var 70. https://youtu.be/E-SkyFJMC4g

Snakk om å ta seg selv lite høytidelig. Det gjorde heller ikke Lenny Bernstein - en stor ambasadør for klassisk musikk blant unge mennesker, men også for mer ukjent musikk - ikke minst gjorde han Gustav Mahler til et stort navn.

ÅRET 2017

OLYMPUS DIGITAL CAMERA     Jeg husker ikke lenger alt så godt i sammenheng - i alle fall et år tilbake. Hva skjedde egentlig det siste året? Da er det godt at man har tatt en del bilder underveis i årets løp. Dette er blant annet det har jeg/vi opplevet følgende i året som gikk:

OLYMPUS DIGITAL CAMERA     2017 var et år nesten uten vinter. Bare 14.januar kom det såpass med snø at Salmah var ute og prøvde skiene. Fatma var nå blitt praktikant på sykehjemmet i Elvegada, noe hun holdt på med helt til sommeren, med et lite unntak. Salmah fortsatte med håndball. Var en tur i Vennesla og så på det nye senteret på Hunsfoss sammen med Toremog venner. Sølvstrupene var med på åpningen av Q42 - i Filadelfias ånd. Vi var i gang.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA       Februar startet med snøvær. Salmah fikk en ny sjanse til å gå på ski i nærmiljøet. Det varte ikke mange dagene, så ble det mye mildere. Håndballturnering på Nodeland med buss. Salmah begynte å lære og spille fiolin. Jeg fulgte Salmah til skolen om morgenen en periode. Det ga mange fine morgenstemninger.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA    Mot slutten av februar ble vi invitert på tur av Linda med Erik og Ingrid. Det ble en fin tur i et koselig strandområde i nærheten av Spangereid der ungene fikk løpe litt fritt. Besøkte flere konserter på Kilden med KSO - og er imponert over orkesteret.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA     Mars og vi gikk inn i lysere tider, men vinteren fortsatte å tulle med oss en tid utover. Det ble noen småturer omkring. Lengst tur hadde jeg til Danmark med Color line og "gutta boys" til Brønderslev, mens Salmah fortsatte med sine håndballturneringer. Helt på slutten av måneden hadde vi en morsom tur til Grovane - der vi vandret på tømmerrenna. Vårlige tilstander etter hvert.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA     April ga oss nokså kjølig vær, men så dro vi "home" til Afrika en tur. Det var bare fantastisk med møte med familien, Rasha og Ridhwan, Buda og mammaRasha. og ikke minst turen via Amboseli til Mombasa og Diani Beach. Men opplevelsen av Mombasa Highway var ikke god. Salmah feiret sin 10 års fødselsdag 1.mai - så dro vi hjem!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Diani Beach

Vi fikk noen fine turer til Ravnedalen og Odderøya før vi feiret nasjonaldag. Fatma avsluttet sitt praksisopphold, men gikk etter hvert over i sommervikarmodus. Derfor var det Salmah og jeg som var med Gerd og Tore på en flott tur til Bragdøya. Salmah hadde sin første opptreden på fiolin sammen med andre. Seinere et hyggelig besøk av Erik og Ingrid mens pappaen var i Lillesand på besøk.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Juni og sommeren nærmet seg, men været fortalte ikke så mye om det. Helt i begynnelsen av juni hadde jeg en rask tur til Lillehammer - for å besøke min venn Ole Baard, men også for å høre min favoritt kenyanske forfatter Ngugi wa Thiong'o. Interessant og hyggelig. Litt komplisert hjemreise med tog og buss, men jeg kom fram til slutt. Sølvstrupene og skolene sluttet av - avslutninger her og der. Salmah var med familien Amalie PK til Skottevik. Besøkte et par sommerkonserter på Kilden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Salmah og Gerg på Bragdøya

I juli er det en som jobber det meste av måneden og skaffer seg mye erfaring som helsefagarbeider. Vi andre prøvde å nyte sommerferien så godt vi kan. Jeg kjøpte elsykkel og en ny verden åpner seg. Torggarasjen er ferdig og torget åpnes for publikum, men bare for en kort tid - andre overtok. Vi leide bil og besøkte Håkon og familiens nye hus i Lindesnes, tok en tur til Korshavn og Lyngdal og også en tur til Justøya og Lillesand.OLYMPUS DIGITAL CAMERA  OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Salmah og vennen Amalie PK fikk en flott tur med Setesdalsbanen og Paulen med leking og vandring på tømmerrenna. Salmah fikk seg også en tur innom klatreparken før sommeren kom for alvor. Salmah hadde en nokså våt , men hyggelig uke på Haraldvigen med Røde kors. På slutten av måneden leaste vi en bil: Polo.

I august gikk vår innvielsestur med Poloen. Det gikk bra, selv om været ikke var det beste: Dalen - Rjukan - Geilo - Gol - Fagernes - Beitostølen - Valdresflya - Heidal besøkes, før vi etter Otta satte nesa sørover mot turens høydepunkt: Hunderfossen familiepark. Derfra gikk det stort sett rett hjemover over Skollenborg - Skien - på grunn av mye veiarbeid på E18. Vi kom greit hjem, men litt seinere begynte Poloen å trøble med det digitale systemet, og vi fikk leiebil ei uke, men så ble alt ordnet. Det fortsatte med et par bursdagsfeiringer samt at Salmah deltok i en stor håndballturnering i Sørlandshallen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA      September fortsatte med besøk av Ingrid og Salmah på Leos Lekeland, flere bursdager på Vigeland samt noen regnfulle turer i skogen. Salmah fortsatte med fiolinspilling.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Erik et bursdagsbarn 2 år

I oktober opplevde vi den store flommen - også i Kristiansand. Vi kjørte en tur innover i landet via Evje til Engesland hvor vi gikk på tur - via Birkeland og Boen, som ble hardt rammet av flommen. En flott tur til Odderøya ble det også tid til. Tråkket mye omkring på elsykkelen. Salmah er litt slukkøret etter tap i Torridalshallen i håndball. Men medalje ble det likevel. Jeg har et par virkelig store konsertopplevelses med KSO.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Flom  OLYMPUS DIGITAL CAMERA tur

November og det begynte å bli mørkt, men besteg Øylihei i flott høstvær. Sykkelen kom fram (nesten) over alt. OLYMPUS DIGITAL CAMERA    Seinere Åmlinuten. Hører på Geir Lundestad og vi besøkte barnebarn på Vigeland. Vi tok en tur til Oslo og besøker familie samt julemarkedet i Spikersuppa. Hyggelig og viktig møte med familien. Begynte å forberede til desember: Småpakkekalender for Salmah!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Oslo - Paleet

Stormen i begynnelsen av desember stoppet fergetrafikken til Hirtshals. Juleforberedelse på skole med julefest. Vi så "Nøtteknekkeren" på Kilden. En flott forestilling med KSO og et ballettensemble fra Milano. Julekonserter med Sølvstrupene i foajeen gikk litt varierende. Besøkte juleverksted på Myren, men Salmah var ikke begeistret.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Familie

Ingrid kom på besøk mens resten av familien dro til Lillesand.  Og så var det jul igjen med pinnekjøtt og kalkun og besøk hos Håkon og de på 2.dags jul. Fatma jobbet mye i julen. En rask Oslotur for å delta i Marits begravelse. Trist. Litt snø gjør at Salmah MÅ prøve skiene i tussmørket - seinere trillet hun snøball og leker med Amalie PK, og så er det nyttår.

  Stolt over juletre og mange gaver

Et år med mange små og hyggelige begivenheter - ingen store dramatiske. Det går i grunnen svært så greit med de fleste av oss. Da glemmer vi som heter valg og sånt... Vi er glade og takknemmelige over at vi har holdt helsa. Det har heldigvis blitt en del turer i løpet av året.

Vi har forventninger til det nye året. At studier og skole går framover. Kanskje de får fast oppholdstillatelse? Kanskje vi får besøk fra Kenya? Hvor skal vi selv reise?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

23.12.2017

 

Julemailblogg  OLYMPUS DIGITAL CAMERA .

Dessverre fikk jeg akkurat nå melding om at min kusine, Marit, døde i natt av kreft. Hun var bare ett år yngre enn meg. I barndommen var vi ganske nære, men i ettertid var vi nokså langt fra hverandre, men vi møttes i den seinere tid først og fremst i familiære møter, det ville si begravelser. Hun hadde en datter som hun hadde et nært forhold slik at hun fikk en fredfull avslutning på livet. Jeg skal til Oslo i romjulen i begravelse.

Det er ingen endring på egen situasjon. Vi bor høyt og fritt, men veien fra byen kan være lang og bratt med og uten sykkel, derfor anskaffet jeg meg elsykkel i sommer og den har gitt meg mye glede allerede. Bakkene opp til Tinnheias topp går greit uten problem, å komme seg rundt til forskjellige steder i byen er heller ikke noe problem. At vi i tillegg har leaset en bil, gjør visse operasjoner mye enklere. I vårt samfunn i dag ser det ut til at myndighetene forutsetter at vi har bil. Denne bilen brakte oss i sommer blant annet over Valdresflya til Hunderfossen familiepark, hvor alle koste seg. Norge imponerer ? selv om været ikke var det beste.

I april var vi en tur til Kenya. Det var lenge før valget, så forholdene var rolige. Det var fint for Fatma og Salmah å komme ?home? og besøke familie og venner. Det var fint for meg også å få tødd opp litt etter en lang og kald vinter. Buda sørget for at vi fikk kommet oss litt rundt blant annet til villdyrparadiset Amboseli National Reserve der elefantene dominerer. Flott.. Vi fortsatte turen ut til kysten til Diani Beach ? ett av de fineste strandferieområdene i Kenya. Det som var strabasiøst var trafikken på Mombasa Highway. Tror vi tar toget neste gang, det er nettopp åpnet en ny jernbane mellom Nairobi og Mombasa som bruker mye kortere tid enn å kjøre bil.

For tida er det Norge som er best. Fatma går på voksenopplæring i helsefagarbeid. Hun har dessuten faste vakter på et sykehjem i byen, så hun har fått en fot innenfor systemet. Det verste med Norge er at det er så glatt, hevder Fatma, det er det hun strever mest med. Nå går praten oss imellom mest på norsk. Mye norsk blir det når hun jobber på sykehjem.

Likevel er det Salmah som imponerer mest med norsken. Hun går på vanlig norsk skole, har fått norske venner osv. Helt fra hun kom, har hun sugd til seg norsken fra venner og skolen. Hun snakker uten noen form for aksent, men av og til kan du merke at det er ord hun ikke forstår, fordi det ikke er barndomsspråket hennes. Vi skal ikke reise til Kenya før de har fått permanent oppholdstillatelse - og det vil de tidligst få til neste år.

 

Håper alle får en fredfylt julefeiring

 

Bjørn O

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

BAROKK ALTSÅ.....

  Katarina Knezikova

Det er jul og tid for Händels "Messias". Noen synes det ikke blir jul uten. Det er blitt en tradisjon for mange. Eller er det det? Ikke for meg. For å si det litt flåsete; jeg har hørt den før - til og med vært med og sunget den noen ganger. Men nei, jeg er på jakt etter nytt, og finner det - på YouTube.

Og blant det jeg har funnet er et ungdomsverk av nettopp Händel - "La  Resurrezzione" -  oppstandelsen - som han skrev mens han oppholdt seg i Venezia. Ikke akkurat julemusikk, egner seg vel bedre til påske. Han skrev forresten et annet verk på denne tida som har blitt populært i ettertid: "Dixit Dominus" - en kantate for kor og orkester. De har begge en ungdommelige friskhet og kanskje litt italiensk esprit i tillegg.

Det fins flere innspillinger av verket på YouTube - til og med ett med Berliner Philharmoniker (!), Mark Minkovski har også spilt det inn, men jeg har landet på to der det spilles på originalinstrumenter, det tsjekkiske bandet Collegium 1704 ledet av Vaclav Luks og det italienske Accademia Bizantina ledet av Ottavio Dantone - delvis fra cembaloen. Begge er "live" opptak fra musikkfestivaler for tidligmusikk. Det synes jeg er en fordel. Det er hakket før å være tilstede på konserten, oppleve musikernes innlevelse,  kroppsspråk og formidlingsevne.

Hana Blazikova a la "metallica"

Begge synes jeg har en ungdommelig friskhet som kler verket, men Luks har hurtigere tempo i yttersatsene. Og da går det skikkelig fort. Men han har solister som følger opp de krevende koloraturinnslagene, blant andre sopranene Katarina Knezikova og Hana Blazikova (som har bakgrunn i et heavy metall band!!). Bizantina har også gode italienske solister, men de når ikke opp til Blazikova /Knezikova, men de har en ung svensk tenor, Martin Vanberg, som gjør en flott innsats.

Bizantina gjør mer ut av den dramatiske utviklingen i verket. De kaller det ikke et oratorium, men et teater om hellige ting. Og når både engelen, Maria Magdalena og Lucifer er rollefigurer, blir det skikkelig dramatisk til tider.

Det er to korinnslag i verket, i slutten av første avdeling og helt på slutten av verket. Luks bruker sitt "huskor" Chorus 1704, men Bizantina velger å la de fem solistene være koret. Jeg har sansen for begge, en ting er i alle fall sikkert: Koret må ikke være for stort!

Luks og Collegium 1704 er godt representert på YouTube. De har deltatt på mange forskjellige festivaler. De har særlig vært flinke hente fram gamle tsjekkiske mestre. Jeg vil nevne spesielt en, Jan Dismas Zelenka. Som jeg vel har skrevet om før.

Men Vaclav Luks og Collegium 1704 har spilt inn "Messias" de, og det er det jeg hører på akkurat nå!!

Nytt, norsk og klassisk - Konsert i Kilden 9.nov. 2017

Dette var en konsert som startet i en stemning og endte opp i nesten den samme stemningen, men da i et verk skrevet nesten 90 år tidligere. Vi møtte ny musikk og litt eldre musikk. Tre av komponistene var tilstede i salen og mottok sin hyllest. Det var fortjent.

Jeg er ingen ekspert på ny musikk, men jeg har hørt en del av den opp igjennom. Noe tiltaler meg, mens mye tiltaler meg ikke. Fordi vi egentlig ble i samme stemningen hele kvelden, ble det en meget bra kveld for meg. Her var ikke så mye av kaskader av lyd som ny musikk fører med seg - som en nesten føler behov for å flykte fra.

Dette var musikk jeg aldri har hørt før. Derfor er det vanskelig helt å skille verkene fra hverandre. Matres "Resurgence" - skal bety gjenoppblomstring - var et verk som vel var skrevet for Kilden på grunn av den gode akustikken. Derfor var mange musikere plassert rundt i salen for å skape en slags surround effekt. Kanskje jeg satt for nær orkesteret til at jeg opplevde den effekten særlig sterkt. Musikken opplevde jeg nesten som rommusikk med mange flotte klanger. Likte veldig godt de dempede blåserne og de dype instrumentene i bunnen av det hele.

Eivind Buenes fiolinkonsert - uroppføring  var først og fremst Peter Herresthals. Han spilte med virkelig bravur. Tror den var meget vanskelig å spille. Det ser så lett ut for de som kan det. Orkesteret på en måte bare kopierte og fulgte etter solisten som prøvde å skape nye og uvante lyder / klanger på instrumentet. Mye var vakkert. Den hadde et visst kammermusikalsk preg - der grupper av strykerne spilte opp mot solisten. Det var sjelden hele orkesteret var i aksjon. (Veldig ulikt Brittens fiolinkonsert som KSO spilte bare for noen uker siden hvor hele orkesteret var sterkt involvert). Allusjonen til Alban Berg /Bach forsto jeg ikke helt. I en annen komposisjon lar Buene temaet fra en av Mahlers sanger komme smygende ut fra de tette klangene i orkesteret. I denne fiolinkonserten ble temaet presentert for så å forsvinne helt. Det skjedde ikke hos Alban Berg.

Ekstranummeret åpnet en annen klangverden. Peter Herresthal spilte plutselig normalt på fiolinen. Det var et veldig vakkert stykke musikk hvor fiolinens klang fikk stor betydning. Etterpå fikk jeg vite av ham selv at det var nyskrevet av den finske komponisten Kaija Saariaho (bosatt i Paris). Men hvis det er fra "Amour de loin" så er det en opera hun skrev i 2000. Skal vi gjette på at det er en (kjærlighets-)arie hentet fra denne operaen arrangert for fiolin og orkester???

Jeg synes at Olav Bergs "Posseidon" var et ganske vakkert tonemaleri der havets forskjellige sider - fra det stille havblikk i begynnelsen til den buldrende stormen underveis. Synes det var overraskende tonalt til å være fra 1982.

Alf Hurums verk "Benedikt og Årolilja" - en kjent ballade fra middelalderen - var en stor overraskelse for meg. Jeg synes den var norsk og internasjonal på en gang. Ikke så mye spor av de franske impresjonistene, men likevel internasjonal og full av stemning og litt patos. Jeg spurte Rolf Gupta hvorfor dette verket ikke er en norsk klassiker. Han svarte at det er for langt, men at det med nennsom redigering kunne vært kortet ned til å bli en klassiker, hvis jeg forsto ham rett. Vi har få klassikere fra 1920-årene i norsk musikk. (Min favoritt fra den tida er Ludvig Irgens Jensen).

Orkesterets innsats var formidabel. Har bare godord å si om spill fra både grupper og alle sammen. Dette er orkesteret som får til alt. Likte også godt Ingar Bergbys dirigering. Det virket som han hadde full kontroll.

Personlig liker jeg mer musikk med en viss melodisk substans. Er jeg gammeldags da?

Fordommer om renslighet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Mine venner i "gutta boys" spurte meg om folk i Afrika visste hva renslighet var. Bakgrunnen var at noen hadde leid ut leiligheten til utlendinger, og ved besøk hadde de konstatert at leiligheten så ut som den var bomba. Selv har jeg hatt heller positiv erfaring med utleie av egen leilighet. Det var til et portugisisk ektepar og året etter til et svensk/ uigurisk par. Det siste var absolutt det hyggeligste.

Derfor ble jeg litt slått ut av spørsmålet. Det tok noen sekunder før jeg kunne svare. La meg bare si det på den måten at renslighet står høyt i mine kretser i Afrika. Det er rett og slett nødvendig. Vaske hendene etter toilettbesøk er en selvfølge. Man tar alltid av seg på føttene når man går inn til folk på besøk. Ungene tar alltid av seg på beina når de kommer utenifra. Husker jeg tok et bilde da det var fødselsdagsselskap hjemme, og terrassen var fylt av barnesko. Håper de fikk tilbake de rette skoene når de gikk. Det gikk visst greit.

Hver dag feiet eller vasket hushjelpen over gulvene (så lenge vi hadde hushjelp). Det var såpe ved alle vasker når man hadde vært på baderom (vi hadde to wc!) . Dusjet gjorde vi hver dag osv. Vi var så reine og pene som vi aldri hadde vært før. OMO er like kjent i Afrika som hjemme.

På tv er det masse reklame for nettopp vaskemiddel. Det ble ofte reklamert for desinfeksjonsmiddelet Dettol  og den fortalte om virkningen. Hvis du vasket hendene med Dettol, ville virkningen vare i 24 timer (hvilket jeg tviler sterkt på). Vaskemidler for klesvask var også ofte på tv. Men: I Afrika foregikk mye av klesvasken for hånd! Vi hadde riktignok vaskemaskin, men den vasket bare kaldt. Vi hadde en følelse at vasken ikke ble rein. Etter at hushjelpen sluttet, leide vi to damer til å vaske klær for oss hver lørdag. Det var litt av en jobb, men de var glade for inntektene. Så billig ville ingen gjøre det i Norge.

Det underlige var at selv om du kom fra slummen, var det utrolig mange som hadde renvaskete klær. De skinte om kapp med reklamen for de omtalte vaskemidlene. Lurte sterkt på hvordan det gikk an.

En annen ting det også var mye reklame for, var midler mot insekter. Det være seg spray eller sånne duppeditter til å sette inn i stikkontaktene om natta for å holde myggen borte. Vi foretrakk likevel å ha myggnett som dekket hele senga. Malariaen måtte bekjempes med alle midler.

Da vi gikk på restaurant, fikk vi som regel brakt til bordet et fat med varmt vann, litt såpe og en klut til å tørke seg. Det samme skjedde når vi var ferdig med måltidet ? kanskje først og fremst fordi mange spiste med fingrene, som er vanlig i Afrika.

Så skittenferdig: NEI.

Men utenfor lå ofte søppelet og fløt......

H-MOLL messen i Kristiansand domkirke. 31.oktober 2017

  I går var det 500 år siden at Luther slo opp sine berømte teser på kirkedøra i Wittenberg. Det var grunnlaget for en ny kirkelig retning - den lutherske kirken. Folk skulle lære å forstå innholdet i kristendommen på morsmålet - tysk - ikke latin. Likevel velger domkantor Andrew Wilder på den samme dag å framføre den lutherske komponisten Johann Sebastian Bachs Messe i H-moll her i Kristiansand domkirke på latin - en messe som må sies å være katolsk i hele sitt vesen. En ting er at Bach gjorde det for snart 300 år siden - en slags gest til den katolske kirken (?), en annen ting er at det skjer i dag - da ingen bryr seg annet enn om musikken! For dette er ett av Johann Sebastians store kirkelige hovedverk.

Egentlig er det en gudstjeneste vi er med på. Innholdet i messen er det samme som praktiseres i en vanlig gudstjeneste i Norge og mange andre steder i Verden - med inngang (kyrie), hyllest (gloria), trosbekjennelse (credo), helliggjørelse (sanctus/ benedictus) og bønn om fred (agnus dei). Likevel hadde jeg ingen følelse av å være med i en gudstjeneste, men på en konsert - hvilket det da også egentlig var.

Med på dette hadde man fått Kristiansand domkor (selvfølgelig), 4 dyktige solister og ikke minst orkesteret "Barokkanerne" - (som vi hørte i Kristiansand for ikke så lenge siden i Haydn). De spilte på såkalte "originalinstrumenter", men tviler på om de hadde senket grunntonen - av hensynet til orgelet. Orkesteret var ikke stort, på litt over 20 musikere. Når lyden fra instrumentene er vesentlig svakere enn moderne instrumenter, virket orkesteret svært lavmælt. Kanskje det burde hatt noen flere musikere? Synes det nesten var umulig å høre fagottene, og solopartiene til både fløyte og obo ble av og til nesten borte i kor eller solister. Denne ulempen har moderne opptaksteknikk klart å redusere ved  innspillinger til cd eller annet media, men det nyter en ikke godt av i kirkerommet. På den andre siden gir instrumentene et atskillig mykere lydbilde, noe som kler denne musikken. Mest lyd kom selvfølgelig fra barokktrompetene som bidro med sin jubel i mange av korsatsene. Imponerende var også hornisten, Niklas Grenvik, der han spilte naturhorn uten klaffer.

Messe i H-moll er en kormesse. Koret har mye å gjøre - de er bæreren av messen - det er de som fremsier budskapet som ligger i teksten. Det synes jeg de gjorde bra.  Kanskje var innstuderingstida noe i korteste laget? Partier - særlig fuger og annen litt intrikat kontrapunktikk satt ikke helt - mange innsatser virket noe famlende. Dessuten var ballansen i koret ikke helt god. Det virket neste som sopranene mot resten - for å sette det på spissen. Det virket som de tre andre stemmene forsvant inn i hverandre i en stor massiv "grøt". Det var vanskelig å skille ut de enkelte stemmene - også når de hadde "solistiske" innslag, og det er det mye av hos Bach. Vakrest var koret i de noe roligere partiene.

Det var første gang jeg hørte H-mollmessen "live", skulle gjerne hørt den en gang til - gjerne med et solistkor, det trenger nemlig ikke være så mange sangere i koret - bare de yter sitt beste.  Det er Collegium 1704 et bevis på! Bare let på YouTube....

 

 

Håndball J10 KIF - en lørdag i oktober.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA    Som håndballforelder må en stille opp og kjøre barna til kamper og turneringer og ikke minst se på de håpefulle spille. Det er en slags naturlov. Det kan ha sine sider. For mange år siden betydde det å kjøre til steder som Nedenes og Tromøya. Nå er det innenfor Kristiansand det foregår, heldigvis. Det var Havlimyrhallen denne gang.

Jeg vil ikke gå inn på alle forberedelser som blir gjort både før og etter vi ankommer hallen, men det er stort sett prosedyrer vi kjenner til fra før der Sal får beskjed om å ordne opp i sine ting. Det går som regel greit.

Det som er kjedelig er selve kampene. Selv om de har holdt på en stund, ender det vanligvis opp med en kamp der jentene står på linje og kaster ball til hverandre, mens motstanderne gjør alt de kan for å hindre at de får skyte på mål. Til slutt blir angriperne trøtte av dette, og en av dem prøver å skyte for i alle fall å ha gjort det. Det går ofte ikke bra, og det samme gjentar seg på den andre siden av banen. Det blir nokså kjedelig i lengden. Det gjør ikke håndball til en morsom sport å se på.

I den første kampen opplevde jeg at laget vårt var i framgang. De vant! Jeg opplevde å bli stolt pappa da en annen forelder dunket meg i ryggen og sa at Sal spilte bra. Alle hadde en god følelse etter første kamp.

Nedturen ble desto større i andre kamp. Da møtte de AK28 2. Om det var andrelaget i ordets egentlig betydning, tviler jeg på. Vårt lag spilte nemlig mot førstelaget i siste kamp og vant. På dette laget spilte en gutt, 8 år, ganske liten av vekst, men ellers full av fart og spenst. For det første var han umulig å skåre mål på; han var høyt og lavt både i og utenfor mål. For det andre var han en av de få som hadde blikk for spillet og serverte de lekreste innspill til de andre jentene som i tillegg var gode skyttere og visste hvor de skulle plassere ballen. Mot dette hadde laget vårt lite å stille opp mot, bortsett fra at en av våre spillere var flink til å snappe ballen, men det ble med noen få trøstemål.

Jeg ble nysgjerrig på dette laget, og mens laget vårt hadde pause, spilte AK 28 2 mot et annet lag.  Jeg ble stående og se den kampen og fikk nesten hakeslipp. For nå fikk de virkelig slippe seg løs. Vi få som så på, fikk virkelig se leken håndball. Nå fikk vi se innhopp og droppasninger som du knapt får se voksne spillere kan servere. Det var virkelig imponerende - og gøy. Jeg tror knapt nok det andre laget fikk et mål. Det var selvfølgelig ikke gøy for dem å tape så rått, men kan hende de lærte en lekse. Slik kan håndball også være.

Gøy å oppleve - og fortsatt stolt pappa selv om våre ikke vant den ene kampen. Ingen tvil om at det var et bedre lag.

 

 

Tore Renberg: Du er så lys

 

Nå har også jeg lest denne romanen. Jeg har lest mange av bøkene til Renberg, og liker dem godt. Han skriver godt ? også på nynorsk. Jeg syntes lenge at dette var noe av det beste jeg har lest av en norsk forfatter på lenge.

På slutten ble jeg likevel sittende igjen med mange flere spørsmål enn i starten. Jeg leste en anmeldelse (VG) som mente at slutten av boka var en nedtur ? en ulykke for selve romanen. Selv tenkte jeg ikke slik, men jeg ble overrasket over det dramatiske høydepunktet - så det som kom etterpå ble litt problematisk.

Jørgen viser jo at han kan lese mennesker, han gir de fleste klare karakteristikker i sin skildring i miljøet omkring det som skjer. Bare ikke Steinar. Han kommer flyttende til bygda som et friskt pust - et overskuddsmenneske som tar mye plass. Han og kona og en sønn blir Jørgens - og kona Vibekes + (to gutter) - nærmeste nabo. Jørgen forstår etter hvert at det er noe galt, men forstår ikke helt hva Steinar holder på med. Det ser ut til at tankene går først og fremst mot pedofili. Derfor blir det veldig skummelt når minstegutten, Eyolf, blir med Steinar og familien en tur på fjellet.

I romanen går det fram at dette foregår i ei lita bygd på Vestlandet ? der alle veit alt om alle, bare ikke Jørgen. Han veit ikke at Steinar er mye borte fra jobben, sladderen når tydelig fram til ham. Er det mulig i ei lita bygd? Kanskje han burde ha stilt ham noen spørsmål? Det gjør verken han eller Vibeke, kona hans.

Deres felles mistenksomhet fører jo til deres egen katastrofe ? da Steinar tar livet sitt ? er det også slutten på forholdet dem imellom. Det kan jeg forstå, men ikke helt....

Haydn vs Mozart

Egentlig en håpløs problemstilling. Hvilken Mozart (Leopold eller Wolfgang) eller hvilke Haydn (Joseph eller Michael)? Det sier seg selv, sier mange. Vel, lillebror Michael Haydn var en betydelig komponist og ble absolutt respektert av Wolfgang Amadeus. Det var nemlig han som overtok den utfordrende oppgaven å være under biskop Coloredos overoppsyn i Salzburg etter at Mozart dro.

  Michael Haydn

  Michael Haydn skrev flere enn 20 symfonier.

Uansett var det ikke noe konkurranseforhold mellom dem i samtiden. De respekterte hverandre, og utfordret ikke hverandre på noe som helst vis. Haydn ble den store fornyeren av symfonisk musikk. Han skrev jo "bare" 104 symfonier - alle med sine egenart. Kammermusikken ble fornyet; kirkemusikken brakte han til nye høyder, ikke minst i sine messer og to store oratorier "Skapelsen" og "De fire årstider". Utrolig mye lun humor i hans musikk, for eksempel i symfoni nr.60 der den "distré" komponisten glemte hvor langt han var kommet i komponeringa slik at han måtte la orkesteret stemme i siste sats! (Symfonien har 6 satser). Avskjedssymfonien nr. 45 er jo også et godt eksempel. Musikerne forlot stillferdig sine plasser i siste sats. Haydns hint om at nå ville de hjem til kone og barn i Eisenstadt virket.

Mozart ble vel operaens og konsertenes store fornyer, men også mye annet som han kastet seg over. De tre siste symfoniene hans (som aldri ble spilt i samtida) videreutviklet symfonien. Kammermusikken nådde nye høyder. Ettertiden har jo nesten dyrket Mozarts storhet. Han var en gudsbenådet kunstner. Personlig setter jeg særlig stor pris på hans "lettere" komposisjoner som du finner i serenadene og divertimentoene.

Jeg er av dem som er en stor beundrer av Haydns musikk og synes han nokså ufortjent har kommet i skyggen av Mozart. Likevel vil jeg velge et stykke av Mozart til min "gravferdsmusikk", nemlig den vakre og melankolske satsen Andante fra Divertimento i d-moll, KV 267 "Londron". Jeg har valgt en innspilling med Salzburg Mozarteum dirigert av Sandor Vegh. Der var en ung mann fra Bodø lenge konsertmester, Arvid Engegård. Vet ikke om det er han som spiller her. Er det skrevet noe vakrere?

Et kongemord og en tro komponistvenn!

    Fra operaens verden:

På et stort maskeball i Boston dreper sekretæren Renato sin herre Riccardo, som er guvernør i Boston. Dette skaper stor forvirring.

I virkeligheten er dette bare kamuflasje for det som virkelig hendte: Det var kong Gustav 3. (1746 - 1792) av Sverige som ble myrdet av sin venn kaptein Ankarström på et maskeball i Stockholmsoperaen. Men å la konger bli drept på operascener i Europa var for farlig hevdet sensuren. Derfor flyttet Verdi handlingen til USA!! I dag framføres operaen "Maskeballet" slik den opprinnelig var tenkt fra Verdis side med mordet på Gustav den 3. som utgangspunkt. Men det var nok ikke sjalusi som var den egentlige årsaken til mordet slik det er i operaen.

  Gustav 3.

En måned seinere ble Gustav 3. ført til graven under pomp og prakt og til tonene av et Requiem skrevet av hoffkomponisten Joseph Martin Kraus, også kalt "Sveriges Mozart". At han hadde skrevet sitt eget Requiem visste han ikke da, men allerede seinere dette året 1792, ble han selv ført til graven. Tuberkulosen hadde tatt et nytt liv. Han levde i tid helt parallelt med Mozart; 1756 - 1792,  men fikk altså ett år ekstra.....

  Joseph Martin Kraus

Som navnet forteller kommer Kraus fra det tyske området; fra Franken og fikk sin utdannelse i Mannheim, et viktig tysk sentrum for musikk. Han kom til Stockholm 21 år gammel for å skrive musikk for den svenske kong Gustav 3. og hans hoff. Gustav 3. hadde lagt forholdene til rette for stor kulturell aktivitet omkring slottet Drottningholm litt utenfor Stockholms sentrum. (Der bor kongen forresten i dag). Der bygde hans mor et eget teater som står der den dag i dag med sin 1700-talls innredning og der ville han framføre teater og operaer. Og det fikk han - takket være blant andre Joseph M. Kraus og andre. Kongen innførte fransk som hoffspråk og var en sterk beundrer av det opplyste eneveldet. Sverige var inne i en kulturell blomstringstid.

  Kroningen av Gustav 3.   Drotningholm slott

  Bellmann

Men det store navnet på denne tida var i utgangspunktet ikke tilknyttet hoffet. Jeg tenker da på Carl Michael Bellmann som skrev sine sanger og viser på kroene og restaurantene i Stockholm. Men han ble også poet ved hoffet uten særlig suksess. Det påstås at Bellmann og Kraus møttes og Bellmann brukte i alle fall i ett tilfelle musikk av Kraus i sine sanger.

Kraus var nok ikke så produktiv som sin samtidige Mozart, men mange av hans symfonier framføres stadig. En av dem ble framført for Joseph Haydn, og Haydn skal ha uttalt at det var et mesterverk. Ingen musiologist som jeg har lest har sagt noe annet at Kraus var en dyktig komponist. Hans stil var absolutt klassisk, men han hadde enda mer enn Mozart en mørk undertone i musikken sin. Kanskje er det det jeg liker best ved Kraus musikk. Symfonien i c-moll er min favoritt.

(Hva ville skjedd hvis ikke Gustav 3. hadde blitt myrdet i 1792? Ville vi fått vår egen grunnlov og selvstendighet i 1814 uten Karl Johann? Interessant tanke....?)

EN JERNBANEREISE PÅ FYN og CARL NIELSEN SYMFONI Nr. 5

Egentlig var jeg på leting etter en spesiell symfoni, Carl Nielsens 5. På YouTube fant jeg imidlertid en jernbanereise på Fyn fra Fåborg til Odense. Det er en reise hvor du setter deg på lokførerens plass og kjører gjennom det vakre fynske landskapet til den største byen på Fyn, Odense, der Carl Nielsen ble født. Som musikalsk ledsagelse til denne reisen hadde DR (Danmark Radio) valgt nettopp Nielsens 5. Symfoni. Den varer nemlig akkurat like lenge som jernbanereisen. Når toget stopper i Odense, slutter også musikken. Finurlig, men nokså absurd etter min mening. For denne musikken har svært lite med Fyn å gjøre og i alle fall ikke med en reise med toget.

På 1960-tallet var jeg student ved UiO og ivrig konsertgjenger i Aulaen der Oslo Filharmoniske orkester (OFO) hadde sine konserter (der de drømte om det nye konserthuset!). Vi studenter kom inn ved å kjøpe ståplass til kr.2.50, for å storme inn for å ta et ledig sete etter første sats i konserten. Opplevde mye flotte klassiske konserter på den måten. OFO hadde på den tida Miltiades Caridis som sjefsdirigent og en ung svensk dirigent som kapellmester. Han het Herbert Blomstedt (og fylte 90 år i år). En konsert han dirigerte, husker jeg spesielt godt. Da sto nettopp Carl Nielsens 5. Symfoni på programmet. Det ble en uforglemmelig opplevelse. Smerten, lengselen, men også det vakre kom så godt fram.

  Herbert Blomstedt noe eldre

Det første jeg gjorde etter konserten, var å løpe til Kjell Hillweg i Norsk Musikkforlag for å kjøpe platen. De hadde en med Bernstein og NY-filharmonien. Den innspillingen gjorde symfonien verdensberømt! Den har jeg vel nesten brukt opp!

I hvilken grad en skal blande tid og sted inn i musikkopplevelsen, kan vel diskuteres. Symfonien ble skrevet i 1921 - to år etter at 1.Verdenskrig var avblåst og Versaillesfreden var i "boks". Men det var ikke fred i Verden, det var uro, krig, nød og sult. Den kommunistiske revolusjonen spredte seg rundt i Europa etter 1917 til flere land. Dessuten opplevde Carl Nielsen dramatikk i sitt eget liv gjennom en opprivende skilsmisse.

Carl Nielsen har et voldsomt spenn i sin musikk og en stor intensitet som du sjelden finner make til. Særlig i den første satsen merkes dette spennet - der skarptromma og den marsjaktige rytmen bringer tankene hen på militærmusikk og krig. Den ender jo i et slag der trommene prøver å overdøve resten av orkesteret. Den andre delen er roligere, men det er en underliggende uro helt mot slutten. En kan vel si at Carl Nielsen uttrykker håp for framtida......

Har alltid vært fascinert av klarinettinnslagene i denne symfonien. Ikke enkelt akkurat. De representerer mye uroen. Bare noen få år seinere skrev Carl Nielsen sin klarinettkonsert. Er det en sammenheng?

Etter mitt skjønn er dette en av de flotteste symfoniene som er skrevet - i alle fall i Norden. Men jeg vil ikke gjøre dette til en slags konkurranse med en annen nordisk komponist, Sibelius. Hans symfonier har aldri tatt tak i meg på samme måte som Carl Nielsen. Interessant er det at ett av Nielsens mest sjarmerende verk, "Fynsk Foraar", ble skrevet samtidig med denne symfonien. Intet verk er mer "pære" dansk!!

    Carl Nielsen har sin verdi!!

 

 

Les mer i arkivet » April 2018 » Mars 2018 » Februar 2018
bjoisac Bjørn O Isachsen

bjoisac Bjørn O Isachsen

74, Kristiansand

pensjonert lektor

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker