hits

MINNER OM MELBY, EGNE HJEM

En gang i tida var det en guttedrøm å reise til familien på Egne hjem.

I 2005 arrangerte min fetter, Kjetil K. Melby, en liten familiesamling i sitt hjem i Bærum. Min bestefar, Hans Nilsen Melby, kjøpte det nettopp for 100 år siden og det var som et minne om den begivenheten at han tok dette initiativet. Det var ingen tvil om at familien var økt i antall siden den gang, selv om min bestefar hadde sørget for en tallrik familie den gang han flyttet inn i 1905: 5 barn - alle jenter, Ingrid, Gudrun, Solveig, Ingeborg og Else - hadde han og hans kone, Sofie, fått. Og flere skulle komme. To gutter ble født her, Hans (1906) og Arne (1910) - så det var en tallrik familie.

Huset han kjøpte, «Vanningsteinen», tilhørte husene som Typografenes boligbyggelag, Egne Hjem, fikk bygd på Nadderud i Bærum. Men ikke alle typografene maktet å bo så landlig, så dette huset ble lagt ut for salg i 1905. Min bestefar slo til!

 Melby ca. 1930 med uthuset bak.

Vi vet at H.N: Melby drev ved, kull og koksforretning på Grønland i Kristiania, så han fikk jo lang vei til jobben. Men han var bondesønn fra Ullensaker så landlivet var han vant til og følte seg tiltrukket av. Selv om tomta var på 5 mål, kjøpte han opp etter hvert mer jord fra naboeiendommen slik at eiendommen til sammen ble på over 20 mål - et lite småbruk å regne. Han hadde da tenkt å drive det som et gårdsbruk, men dessverre ble han syk og døde i 1922 - 65 år gammel. (Rart å ha en bestefar som døde 23 år før jeg ble født, men med den andre bestefaren var verre, han døde 40 år før jeg ble født. )     

Det jeg har fått vite var at han var sterkt engasjert i avholdssaken, og at han ble også valgt inn i Bærum kommunestyre for Venstre. Der var blant annet framføringen av Bærumsbanen noe han kjempet ivrig for og avga områder av eiendommen sin - der Egne Hjem holdeplass kom til å ligge. Han døde imidlertid 2 år før banen ble åpnet til Bekkestua i 1924. 

  Her fra åpningen i 1924

Banen gjorde det enklere for typografene og andre å komme til byen. Før måtte man gå til Stabekk stasjon og ta toget til byen. Det tok nesten en evighet. Det var også banen som i min oppvekst gjorde at jeg hadde rimelig god kontakt med familien som bodde der ute i Bærum. I 1959 flyttet jeg imidlertid selv til nybygd hus på Egne Hjem, på min bestefars gamle eiendom.

Det som ser ut til å ha skjedd etter at min bestefar døde, var at barna fortsatte å bo hjemme hos moren, Sofie. Dette er det imidlertid fortalt svært lite om. Alle jentene hadde tatt middelskoleeksamen i Sandvika, men noen videre utdannelse var det ikke snakk om - i alle fall ikke for jentene. Det ble imidlertid bestemt at en av guttene skulle få gå videre på skolen, og det ble Hans, som tok artium og seinere ble utdannet lektor med språk som sin spesialitet. For meg var han alltid lektor Melby - selv om jeg aldri hadde han som lærer. Men da jeg selv skulle ta pedagogisk seminar, havnet jeg på Stabekk gymnas - og møtte jeg igjen min onkel som erfaren skolemann og lektor. 

Jentene ser alle ut til å ha gått ut i yrkeslivet - alle for en kortere tid. Flere tok spesialutdannelse som telegrafskole eller lignende. Mor begynte å jobbe på ligningskontoret i Sandvika, men hun var den eneste av jentene som ble i jobb resten av livet - etter 50 år sluttet hun. Kongens sølv vanket derfor. Det ser ut som om barna ble hjemme for å hjelpe moren - sikkert både fysisk og økonomisk.  Ikke før på 30- og 40-tallet ble de gift og flyttet ut. Men ingen flyttet langt. Lengst unna havnet tante Solveig som fikk en flott eiendom i Ekebergveien på Gjønnes - og min mor som flyttet til Frogner i Oslo. 

Alle ble forresten gift, og alle fikk barn - unntatt min tante Solveig, som derimot ble svært populær blant oss barn. De andre fikk ett barn, mens min onkel Hans og tante Else fikk 3, den siste mistet dessverre ett tidlig. At vi - fettere og kusiner ble født innenfor et tidsrom av ti år, gjorde at vi hadde mye glede av hverandre i oppveksten. Selv misunte jeg mine tre fettere - og besøkte dem ofte. 

Det var ikke snakk om noe gårdsbruk lenger, bortsett fra høner, som jeg kan huske fra min barndom. Jeg kan huske at noen av hanene var litt «mannevonde» - det var særlig den ene fetteren min, Ole Jan, de løp etter. Kanskje han hadde plaget den en gang?

Huset var et laftet tømmerhus i en slags sveitserstil. Huset så flott ut fra utsiden. Når en kom inn, slo det meg at huset var ganske lite til å romme en familie på 9. Men det gikk - tydeligvis - det måtte gå. 

Da jeg var barn og kom på besøk, var gårdsdriften for lengst nedlagt. Litt oppblomstring under krigen med sauer og bakgårdsgris. Men driftsbygningen sto igjen. Den var visst bygget etter at min bestefar flyttet inn, for å realisere drømmen om å drive egen gård. Både hester, kyr og sauer ble kjøpt inn, slik at bygningen hadde i alle fall spor etter stall og fjøs. Noen fortalte meg at en av hestene slo seg vrang og sparket hull i veggen. Det var fortsatt synlig. 

Ganske spennende å gå inn i og utforske for små barn. Nå lå det stort sett bare materialer der og diverse ting. Ved siden av stall og fjøs var det høyloft, samt en sommerstue - der det hendte at folk (visstnok også jeg) bodde i perioder om sommeren. Ved siden av var et bryggerhus. Helt ytterst lå husets viktigste rom - utedassen. Det er ikke så mye jeg husker av min bestemor Sofie, men at hun tuslet over tunet for å gå på do husker jeg fortsatt - lenge etter at vannklosett og andre herligheter var lagt inn i hovedhuset. Jeg kan så vidt huske at vannet ble lagt inn etter ganske omfattende gravearbeider. Det var vel da hovedinnkjørselen ble flyttet til Bjerkelundsveien - og «Vanningsteinen» gikk fra Egne Hjemsvei 7 til Bjerkelundsvei 108B! 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA  Dette er et barnehagebilde med to av mine fettere.

Den store tomten egnet seg til lek og moro både sommer som vinter. Noen ganger løp vi rundt hushjørnene og lekte cowboy og indianer. Indianerlitteratur var in på den tida; slukte bøker om «hjortefot». Det hendte at onkel Hans stoppet oss i leken. Han likte ikke all skytinga. Han hadde jo sittet i tysk arbeidsleir i Kirkenes ett år under krigen. Krigen var for oss barn noe som hørte fortiden til. Vi hørte til etter krigen. Den kalde krigen var ikke kommet inn i vår bevissthet. Det som skjedde i hine hårde dager i USA var viktigere. Og det må sies - indianerne - de innfødte - kom ikke dårlig ut i litteraturen, men de tapte indianerkrigene. Med på leken var også guttene i nabolaget, brødrene Eddie og Terje Tofte. Etter at jeg flyttet til Egne hjem julen 1959, drev vi også med løping på den enda ikke åpnede Bærumsveien. 800meter var den lengste distansen. Da veien ble åpnet, ble det slutt på løpinga. 

Om vinteren gikk vi på ski i hagen. Vi hadde til og med skirenn. Men de gode skiturene gikk vi helst i Bærumsmarka f.eks. til Muren eller andre andre hyggelige steder. Der ble perspektivet stadig utvidet. Lengste tur gikk hjemmefra og til Ringkollen, med retur til Sørkedalen.

Men det var lek innendørs også. Mine tre fettere hadde hvert sitt rom - hvis jeg ikke husker feil - hvis «pigeværelset» ble brukt som gutterom (?). Hva vi lekte, husker jeg ikke, men det var vel vanlige «gutteleker», kanskje en fortsettelse av de utendørs cowboykriger? Av og til fikk jeg overnatte også. Det var noe nytt og spennende for meg - enebarnet. Men så drastisk som jeg opplevde det en gang, var ikke vanlig. Da jeg gikk inn på rommet til Ole Jan, var det eneste jeg så beina hans som forsvant ut av vinduet. Det gikk bra, han slapp med skrekken og noen skrubbsår. 

Da min mor ble enke og vi flyttet til huset på Egne Hjem, ble vi også invitert til min onkel på julaften. Selv om jeg nå ikke var barn lenger, er det de hyggelige julekveldene hos min onkel jeg husker best.

Men det de fleste av oss husker, var juletrefestene som onkel Hans og tante Engel inviterte til på 60-tallet og langt ut over 70-tallet. Da ble familie og venner invitert - og vi kom og fylte huset med sang og latter. God mat vanket det også - som en begynnelse. Litt underholdning var det også - i alle fall måtte vi som kunne spille instrumenter til pers. Vi var vel ikke alltid like godt forberedt. Vi prøvde også på samspill. Juletregang var også obligatorisk. Og etterpå var det hyggelig samtale. I et hjem som i utgangspunkt var startet av en avholdsmann må en si at alkoholen ikke var bannlyst, men satte ikke noe preg på stemningen - heldigvis. I ettertid er jeg svært takknemlig for at min tante og onkel tok seg det bryet å arrangere denne julefesten hvert år i en lang periode. Etter hver ble vi så mange at festen stoppet av seg selv. Vi var for mange. Da vi kom tilbake fra Bodø, var julefestens tid forbi, og det var litt vemodig. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   juletregang med gjester fra USA

Etterhvert ble det sjarmerende uthuset revet for at min eldste fetter, Nils Petter, skulle få bygge hus. De siste rester av det gamle gårdsmiljøet forsvant. Det gamle hovedhuset har også i løpet av de siste 30 årene blitt ombygd til det ugjenkjennelige, men det er der fortsatt dypt der inne - hvis du ser nøyere etter..

 

JUL I KOR

Jeg er så heldig. Har vært med å synge julen inn i Kilden. Det gir en god julefølelse.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA    Sølvstrupene heter koret - er en del av Kilden dialog her i Kristiansand - med nedre aldersgrense 62 år. De fleste av oss er forlengst pensjonister.  

Jeg har vært korsanger siden 1966. Da «debuterte» jeg i Händels «Messias» og har fortsatt å synge i kor - med noen avbrekk. Før det spilte jeg fiolin, men det var ikke så lett å holde ved like, så jeg gikk over til kor. Det har jeg ikke angret på. 

Juleevangeliet har blitt en tradisjon her i Kristiansand - en god tradisjon. Om det er en konsert eller forestilling, kan vel diskuteres.  En liten gruppe fra Kirkens bymisjon - «Fotspor» kaller gruppa seg - leser fra evangeliene om beretningen om Jesu fødsel, både i Johannes, Mattheus og ikke minst Lukas evangelium. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA  Kim André Rysstad er solist med KSO mens Nils Erik Måseidvåg dirigerer.

Imellom lesningene er det framføring av julemusikk med innhold. I år startet symfoniorkesteret (KSO) med en overtyre av den britiske komponisten Sir Malcolm Arnold - «The Holly and the Ivy» - der kjente julemelodier varieres etter alle kunstens regler. Faktisk det minst stille stykket under hele forestillingen. Nesten alle resterende nummer, både med solistene Kim André Rysstad og Tom Hell, og med korene, var av mer stille og innadvent, med visse unntak. Vi sang «Kungarnas marsj» - en svensk utgave av en fransk julesang, hvor de tre vise menn kommer vandrende til Maria og Jesusbarnet med gull og myrra. Gøy å synge fordi den er så rytmisk. Tøft mellomspill der brassen i orkesteret spiller aleine. (De vise menn måtte kommet riktig langveisfra siden de kom med både elefant og kameler - noe de ikke bruker i Midt-Østen).

Mannskoret «Vestergabet» sang «Å jul med din glede» virkelig med glede i stemmene, og mange trakk på smilebåndet da koret understreket at de bukket (og ikke neiet)! Vil likestillingskravet sette en stopper for mannskor etter dette? Ellers framførte de sammen med Tom Hell "Hellige Natt" med ny tekst av Ole Paus. Spennende.

Fra min posisjon som korist - plassert langt oppe på «hylla» på galleriet, var det ikke så lett å høre solistenes opptreden - kanskje også fordi deres opptreden var virkelig stillfaren. Jeg ble imidlertid virkelig forelsket i Mack Wilbergs arrangement for strykeorkester av «Still still still» der Jon Kleveland hadde arrangert korstemmene for mannskor. Dette verket er egentlig skrevet for Mormontabernakelets kor og orkester - ganske stort format - men jeg synes den mer intime versjonen vi hørte var utrolig vakker! Kanskje den vakreste opplevelsen under hele konserten.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   KSO med dirigent, "Vestergabet" og litt av koret "Sølvstrupene".

Å synge julesanger har kanskje blitt en rutine for mange. Sangene vi lærte som barn sitter fortsatt der oppe i «teflonhjernen», som vår dirigent Anne innbiller seg ikke eksisterer.  Jo, jeg roter litt med verselinjene - hvor de hører hjemme, men hvis sidemannen kan teksten bedre enn meg, hjelper det godt på hukommelsen. Å lære tekster utenatt har alltid vært et problem for meg. Derfor må jeg skjerpe meg hver gang sangene synges, og da må jeg også bevisstgjøre meg hva tekstene forteller. Det er vel ikke bestandig at en helt kan følge tankegangen i teksten. De fleste sangene vi synger har jo mange år «på baken». Vi tenker nok noe annerledes i dag.

Den vakreste og kanskje den mest kontroversielle julesangen er «Deilig er jorden». Den er alltid den avsluttende sangen.  Joda, vi her oppe i overflodssamfunnet i nord kan vel synge den uten for store problemer, men alle vet jo at jorden ikke er så «deilig», med krig, vold, sult og nød og elendighet. Den har jo kommet mye nærmere oss med moderne kommunikasjon og medier og flyktninger som kommer til landet vårt, som bringer den egentlige Verden mye nærmere, skremmende nær, ubehagelig nær. Men jeg tror vi fortsatt må synge sangen fordi den bringer håp om en bedre Verden - ikke minst gjennom det kristne budskapet. 

Og jeg vil påstå at Verden har blitt et bedre sted å være enn den var for 100 år siden - da første verdenskrig nettopp var slutt, kanskje den mest absurde krigen i hele verdenshistorien.

Å synge «Deilig er jorden» i kor er mitt bidrag. Har aldri hørt annet enn at musikk skaper fred mellom mennesker - selv om tyrkerne i sin tid dannet «janitsjarorkestre» for å skremme fienden (?). Hva var det skottene ville oppnå med sine sekkepipeband? Men ellers møter folk fra hele verden og framfører sin musikk. Og nettopp som korsanger er det lettere å ta imot budskapet som musikken bærer fram. 

Musikken er viktig i julen. Vi overstrømmes av musikalske tilbud. I butikkene strømmer det ut "julemusikk"uten ende så en nesten blir ør i hodet. Da er det godt å kunne stoppe opptog reflektere litt over julen slik "Juleevangeliet" legger opp til. At julen tross alt IKKE er en gigantisk kjøpefest som noen vi ha oss til å tro! 

GOD JUL

 

Dating på nett a la Russe.

Dating på nettet har grepet om seg. Også jeg ble i sinn tid grepet!

  Aftenposten A-magasin 7.12 hadde en artikkel om en kvinne som svindlet mange norske menn gjennom nett-dating. Det er vel mange som kjenner seg igjen i dette - tror det er mer vanlig enn mange tror. Mange mennesker kjenner seg ensomme - kanskje spesielt i jula. Men at en norsk kvinne klarte å lure så mye penger fra så mange norske menn, var vel det som var nyheten i denne historien. Vanligvis er det jo fra Nigeria at svindlerne kommer  - eller fra Russland.

  Mange har sikkert opplevd å få mail fra unge, vakre russiske damer. Også jeg. Jeg vet ikke hvor mange som har blitt svindlet av dem. Noen må det jo ha vært som har gått på limpinnen, for de er da fristende de russiske damene. 

For ti år siden strømmet det på med russiske damer som ville ha kontakt med meg. Da var jeg inne i en periode hvor jeg følte meg ganske ensom. Hadde avsluttet et forhold på en hyggelig måte (det går faktisk an). Jeg var i ferd med å bli pensjonist,flyttet til byen og skulle altså begynne på noe helt nytt i min tilværelse. Mye usikkerhet i det. Jeg bestemte meg for å svare på noen mail fra de russiske damene for å skje hva som skjedde. 

  Jeg fikk hyggelige mail på engelsk eller googlenorsk tilbake med bilder og erklæringer om at de allerede var glade i meg og ville ha meg til kjæreste. Fikk aldri noen nakenbilder. Jeg prøvde hele tiden å være skeptisk og stilte dem flere spørsmål om dem selv og hensiktene deres. Noen sluttet å skrive allerede da, mens andre fortsatte å skrive vakkert om hvor kjekk jeg var og hvor lite kjekke russiske menn var - noe som gjorde meg enda mer skeptisk. To nådde fram til det punktet da de sendte kjærlighetserklæringer, og at de ville gjerne besøke meg. I ett tilfelle svarte jeg at jeg heller kunne besøke henne i Moskva eller hvor i Russland hun holdt til. Hørte aldri mer fra henne. 

   Den andre ville komme, men hadde ikke fått lønning av sjefen, om jeg kunne betale billetten så kunne jeg få pengene når vi møttes? Det avslo jeg, og hørte aldri mer fra henne. Sånn sett var svindelen nokså lett å avsløre. Sannsynligvis var det vel kanskje menn (mafia?) som sto bak det hele?

   En ung dame var ikke russisk, men fra Estland - påsto hun. Jeg fortalte at jeg hadde besøkt vakre Tallinn, noe hun ikke reagerte på. Hun jobbet i et selskap i Hamburg - og oppga til og med navnet på selskapet. Jeg sjekket på nettet og fant ut at dette selskapet ikke var tysk som damen påsto, men russisk med kontorer spredt ut i hele Europa. Da ble min mistanke vekket, men jeg røpet foreløpig ingen ting. Kort tid etterpå skulle damen på forretningsreise til Moskva. Der ble hun selvfølgelig overfalt og robbet for penger og flybillett, og hun sendte en mail til meg om jeg kunne være en venn i nøden og sende henne penger gjennom Western Union. Da spurte jeg om ikke det var lettere for henne å gå til hovedkontoret for selskapet hun jobbet for som altså var i Moskva så kunne nok de hjelpe henne. Jeg fikk en rasende mail tilbake; jeg var ingen venn i nøden. Hun hadde fått hjelp av en vennlig kollega. Hun ville ikke ha noe mer med meg å gjøre. Hun holdt ord. 

(Western Union ville sannsynligvis ikke la meg sende penger til en person jeg aldri hadde møtt eller visste hvem var). 

Jeg har fortsatt russiske venner på FB. Det synes jeg er bare hyggelig. 

At jeg seinere ble gift etter at forholdet ble innledet på nettet er en helt annen og svært annerledes hyggelig historie..

BACHS JUL

Omtale av konsert i Kristiansand Domkirke 6.desember 2018

 

I år er Kristiansand heldig: Både Bachs juleoratorium og Händels Messias framført før jul i domkirken. Da blir det garantert god julestemning. Dessverre var jeg ikke på Messias, men Fævennens Emil Otto Syvertsen var begeistret over den ungdommelig grandiose framføringen.  I går, torsdag 6.des., var det Bachs Juleoratorie som ble framført av KSO og Kildens Vokalensemble samt solister på samme sted - Kristiansand domkirke. Det ble en god opplevelse.

Bach gjør det på sin måte: Det som kalles et oratorium - er egentlig 6 kantater som er satt sammen til ett verk. I går var det de tre første kantatene som ble framført - de som handler om julen. De tre siste handler forsåvidt også om julen, men er knyttet til nyttår og 13.dag jul. Jeg synes det er fullt forsvarlig å dele det opp slik det ble gjort, men det er nok ikke meningen å framføre de tre siste kantatene etter jul denne gang. 

Bachs jubel over budskapet om Jesu fødsel er absolutt til stede i innledningen til den første kantaten: «Jauchzet, frohlocket», men jeg synes den er mer innadvent enn det Händel får uttrykt i sitt Halleluja. De to oratoriene er ulike på mange måter, ikke minst det tekstlige. Bare en liten del av «Messias» handler om julen. Hos Bach er alt konsentrert om julen. Bach er mer innadvendt i sitt uttrykk.

Framføringen hadde gode solister, der tenoren Benedikt Kristjansson var evangelist, de tre andre, Sophie Klussmann, Tone Kummervold og Lars Johansson var mer kommentatorer gjennom sine resitativ og arier til det som skjedde - slik vi leser det hos Lukas. Flotte solister. Orkesteret spilte vakkert til koraler og kor, mens Leonardo Sesenna og Erik Zeppezauer tok seg av continuo-akkompagnementet. Harald Aadland (fiolin), Anne Randi Haugejorden (fløyte) og Eivind Bjørnevik (trompet) tok seg godt av sine solistoppdrag, mens hele obogruppa hadde flere solistiske oppgaver underveis - f.eks. i Sinfonia - innledningen til den andre kantaten.

Men hvorfor oversettelsen i programheftet var på engelsk er meg en gåte.

Svakheten i denne framføringen ble koret. Ikke at koret sang dårlig, men 15 korister klarte ikke å hamle opp med det ellers sterke lydbildet. Jubelen forsvant, nådde aldri ordentlig fram til oss i kirkerommet. Det var umulig å høre tekst.  Og det var synd, for ellers kunne det ha blitt den «perfekte» framføringen. Tre sopraner var alt for få. (Trodde at det var fire, men den fjerde var Ellen Fjørtoft som hadde mer enn nok med å hamre ut jubelen i paukene!). Så hvorfor dette begrensede antallet på damesiden? Etter mitt skjønn burde det ha vært det dobbelte antall sopraner. Da hadde det blitt jubel. Eller hvorfor ikke integrere solistene i koret som blir gjort i mange framførelser ellers rundt omkring (f.eks. Collegium 1704.)

Dessuten som gammel korist: Hvorfor kunne de 16 kormedlemmene ikke fått en stol å sitte på når de hadde pause? Det er en merkelig innstilling blant arrangører at kormedlemmer skal stå trangt og i alle fall ikke sitte (godt). Tror noen at korister yter dårligere hvis de har det bra under konserten? Vokalensemblet hadde i det minste fått egne notestativ.  Men dette bare noen sukk fra en gammel korist.

Bachs juleoratorium er et storverk, selv om han ikke skrev alt på en gang. Slik var nå en gang Bach - og andre komponister i barokken - de lånte av seg selv og av andre. Det gjør ikke musikken mindre betydelig - og god. Gleder meg til neste gang med et forsterket kor.

 

ISTIDER

I klimadiskusjonen går det ikke bestandig fram at klimaet har vært i stadige forandringer. Vitenskapen kan gi noen svar på det.

Dette er hva jeg har undervist om klimaforandringer i geografi i videregående skole:
Ny forskning har gitt ny kunnskap om nedisninger og istider.

  Nord på Grønland

Forskerne har funnet ut at i løpet av de siste 800 millioner år har det vært 4 kjente istidperioder, bl.a. har deler av Afrika, Latin-Amerika og Australia vært dekket av is den gang de hang sammen i ett superkontinent (Pangea) I Finnmark er det funnet 800 millioner år gammel morene. Vi vet imidlertid lite om de eldste nedisningsperiodene.

DEN SISTE NEDISNINGSPERIODEN

startet for ca 3,2 millioner år siden. Perioden kaller geologene KVARTÆR TID. Det er den perioden vi fortsatt er inne i. I denne tida regner en med at det har vært 30 nedisninger (istider). Bare for få år tilbake trodde vitenskapsmennene at det hadde vært 5-6 istider. At det har foregått over 3 millioner år gir en god forklaring på de store inngrepene i naturen som har skjedd som f.eks. dannelsen av fjordene på Vestlandet. 

 Breer og fjorder på Grønland

ÅRSAKENE TIL ISTIDER:

Årsakene er først og fremst knyttet til astronomiske forhold: Sola som energibæreren  - ikke minst solas forhold til jorda. Selv om variasjonene er små, har beregninger vist at de kan ha store utslag:

  1. Variasjoner i jordbanens form (fra ellipse til nesten sirkel) i en periode på over 100 000 år.
  2. Variasjoner i jordaksens helling. Polarsirkelen er ikke fast, men beveger seg nordover eller sørover over en periode på 41000 år.
  3. Presesjon - forsinkelse i jordrotasjonen fører til at årstidene langsomt forflytter seg. I dag er sola nærmest jorda i januar, om 2000 år vil det skje i februar. I løpet av 20 000 år vil denne forsinkelsen forflytte seg over hele året.

Nedisningen regner en har en varighet av 100 000 år. Istidene har sine mellomistider (som vi er i nå!) For 30 000 år siden vandret mammutene rundt i Norge - i en liten «pause» i istida. 

Andre variable faktorer er havstrømmene, atmosfærens sammensetning, platedrift, vulkansk aktivitet osv. Blant annet mener noen at siste istidsperiode har sammenheng med dannelsen av Himalaiafjellene. 

  Hardangerjøkulen

SISTE ISTID

Startet for 117 000 år siden og sluttet for 10 000 år siden. Det meste av Skandinavia var dekket av en mektig iskåpe. Havet sank ca. 50 meter! I flere perioder under istiden var store deler av Skandinavia isfritt. Kysten må ha vært temmelig isfri det meste av tida. Nordsjøen var bart land uten is.  Den største nedisningen av Skandinavia fant sted for bare 20 000 år siden. Likevel stakk topper på Sunnmøre opp av isen. Det beviser plantearter som har overlevd istiden.

For ca 18 000 år siden ble klimaet endret radikalt. Innlandsisen begynte å smelte ned. Det må ha skjedd rimelig fort, for mange steder var isen mer enn 1000meter tykk og presset landet ned noen steder flere hunder meter (ca. 250meter på det meste)

For ca. 11 000 år siden skjedde det en klimaforverring; Golfstrømmen ble hindret i å nå Norden. Det skyltes at store mengder med smeltevann strømmet ut i Atlanterhavet fra det amerikanske fastlandet. Da vokste innlandsisen igjen og skjøv morenemasse foran seg. Det er nå den store moreneryggen vi kaller Raet blir dannet. Det varte bare noen hundre år, før Golfstrømmen igjen nådde Norden og isen fortsatte å smelte ned. Klimaet ble så varmt at all is smeltet bort. Det var ingen breer i Norge i stein- og bronsealder; landet begynte å stige fordi landisen hadde presset landet ned. (Noen steder stiger det fortsatt).

Isbreene kom tilbake til fjellene våre for ca. 1000 år siden, da ble klimaet kjøligere og våtere. Klimaet har variert også i tiden etter. På 1700-tallet opplevde vi noen år med kalde somre, breene vokste.(f.eks. Nigardsbreen som rammet noen gårder i Jostedalen). I tida etter har breene gått kraftig tilbake. I dag frykter turistindustrien at breene vil forsvinne helt.....

   Briksdalsbreen før og nå

Blir det ny istid?   

  • Kanskje hvis naturen hadde fått gå sin gang. Noen har beregnet at den vil komme om 30 000 år.(Wikipedia)
  • Den menneskeskapte globale oppvarmingen - hvilke konsekvenser har den?
  • Vårt klimasystem er svært følsomt for forandringer.

  Fanaråkbreen

  Jostedalsbreen

  Fronten på Nigardsbreen for noen år siden

GRENSER BORDERS 4

Ville de vise menn nådd fram til Betlehem i dag?

 Den israelske muren

Ville de tre vise menn komme frem til Betlehem i dag?

Selv om vi er kanskje litt skeptisk til julefortellingen i dag, ville vi i i alle fall ikke tvile på om at de tre vise menn ville nå fram til Betlehem for ca. 2000 år siden. Da var veiene åpne for hvem som helst, og de var beskyttet av romerske soldater slik at folk kunne ta seg frem hvor det skule være - i alle fall innenfor det nokså nyopprettede Romerriket, som jo mer eller mindre kom til å bestå i nærmere 500 år til. 

  Romernes Hadrian Wall delte England, men hindret ikke skotter å trenge sørover...

Det underlige er at nettopp Midt-Østen er blitt ett av de vanskeligste områdene å reise i fra land til land - delvis fordi her møtes tre store verdensreligioner: Jødedommen, kristendommen og islam. De har til og med felles røtter i historien om Abraham. Jeg vil ikke påstå at disse tre religionene er årsakene til at det er vanskelig å ta seg fram i området. Det har vel heller med maktpolitikk å gjøre - hvor religionene brukes for det de er verdt. Den arabiske verden følte nok at staten Israel ble tredd nedover hodet på dem da den ble opprettet i 1949 av FN. Derfor ble det krig. Seinere har motsetningene vært der og til tider eskalert i kriger som 6-dagerskrigen og Yom-Kippurkrigen. I tillegg har motsetningene innen den islamske verden kommet tydeligere fram gjennom den shiamuslimske staten Iran og den sunnimuslimske staten Saudi-Arabia, som også har de helligste steder innen islam innenfor sine grenser. Her er det sterke maktinteresser til stede. Noen kaller Iran for «ondskapens rike», noe Per Sandberg kraftig dementerte da han kom hjem fra en reise der for en liten stund tilbake. 

SONY DSC Den kinesiske muren hindret ikke Kina å bli erobret flere ganger fra nord.

Da FN ble dannet i 1945, var jo hensikten å dempe motsetningene i Verden og finne fredelige løsninger på konfliktene. Det ble vanskelig i de første 50 årene på grunn av «Den kalde krigen» mellom øst og vest om verdensherredømmet. Heldigvis ble denne krigen først og fremst kald, men noen fikk virkelig lide som folk i Vietnam, Kambodsja osv. 

SONY DSC Turistene har imidlertid erobret den kinesiske muren.

Samtidig har jo arbeidet for globaliseringen gått videre - særlig i vest, men også andre deler av Verden er med i handelsavtaler der grenser, i alle fall økonomiske grenser, bygges ned. EU er jo et eksempel på det, og innenfor unionen er det nesten ingen fysiske grenser. Har du først kommet innenfor Schengen, kan du reise hvor du vil innenfor Schengenområdet uten å vise pass. Her er jo Norden i en særstilling siden vi har hatt passfrihet siden ca.1950. Det var vel derfor Norge ble med i Schengen for å hindre at det ble innført passtvang mellom de nordiske landene på nytt. Det har det likevel blitt, men det er en annen historie.

  Klagemuren i Jerusalem er fundamentet til det gamle tempelet

I 1989 var Ungarn det første landet som fjernet grensegjerdene mot vest. Folk fra DDR strømmet på i tusener. Etter det forsvant Muren i Berlin og andre grensesperringer i øst. Det ble plutselig lett å reise østover til disse tidligere kommunistlandene. Landene i øst ble raskt innlemmet i EU (og mange av dem i NATO), og etter kort tid fulgte en strøm av mennesker fra øst på jakt etter arbeid i vest. Og de lykkes med det også. Selv Norge, som ikke er medlem av EU, har tatt imot tusenvis av arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa. Ikke alle har vært like begeistret. Det fulgte nemlig med øst-europeisk mafia med mye kriminalitet. Hva hadde Norge vært uten polske anleggs- og bygningsarbeidere?

  Det lille som er igjen av Muren i Berlin i dag...

Med den store strømmen av flyktninger som strømmet inn over Europa fra krigsherjede områder i Midtøsten og det nordlige Afrika for få år siden, var det mange regjeringer som skjerpet passkontrollen ved grensene - også innenfor Schengenområdet. Ett land - Ungarn - begynte til og med å bygge og forsterke grensegjerdene - enda Ungarn var det første landet i Øst-Europa som fjernet sine gjerder da det kommunistiske Øst-Europa gikk i oppløsning. Å ta imot mennesker fra land som hadde en annen kultur og hudfarge var ikke aktuelt. 

I USA har president Trump bestemt at det skal bygges en grensemur mot Mexico. Strømmen fra sør mot «mulighetenes land» vil stoppe opp. At det ville ramme mange fattige mennesker, var ikke vesentlig, for det ville beskytte amerikanske interesser.  En kanadisk humorist fortalte at Canada allerede var godt i gang med å bygge sin mur mot USA! Vil muren bli bygget?

  Tyrkia har bygget mur mot Syria

Europa opplevde muren nærmest tvers gjennom Europa under den kalde krigen. Tettest var muren i Berlin - en av Europas største byer. Denne muren var ikke lett å passere - i alle fall ikke fra øst mot vest. Europa trodde at murbyggingen tid var over, men dessverre bygger noen nye murer - om ikke akkurat fysisk, så politisk gjennom restriksjoner på innvandring og mottak av flyktninger. En frykt for fremmede og muslimer har spredt seg blant store deler av befolkningen - også her i Norge. Ja, nettopp her i Norge. 

Det beste middelet for å åpne grensene rundt om i verden er å bekjempe fattigdommen og alle etniske fordommer. Politiske maktstrukturer må brytes ned og mennesker må kunne snakke med hverandre igjen. Vi er jo mennesker alle sammen når det kommer til stykke....

Kan hende de tre vise menn kan nå fram til Betlehem igjen....?

SINFONIA CONCERTANTE

Konsert i Kilden29. nov. 2018, Kristiansand, med KSO med solister i lite format

Det ble et hyggelig møte med to dyktige musikere, Julian Rachlin og Sarah Mcelravy, og et opplagt orkester, KSO, som i et perfekt samspill slo an tonen på torsdagens konsert i Kilden. Det var Mozart, Beethoven og Hindemith som sto på programmet - et program uten noen egentlig rød tråd - der Beethoven og Hindemith var ytterpunktene, mens det samlende midtpunktet var Mozart. For meg ble nettopp Sinfonia Concertante KV 364 høydepunktet med delikat samspill mellom de to solistene, samtidig som Rachlin også dirigerte. Det siste synes jeg han gjorde litt mye ut av, faktisk så roet han seg etterhvert i den rollen. Personlig synes jeg han valgte svært langsomme tempi i de to første satsene, særlig den vakre andantesatsen stoppet musikken nesten opp underveis. Rachlin valgte en nokså romantisk tolkning av verket, og det gjaldt også det siste verket på programmet: Mozarts symfoni nr.36 i C-dur hvor jeg savnet noe av klassisismens stringens. Det som slo meg nå var at fortsatt spant Mozarts symfoniske idé seg omkring fiolinene- på mange måter som i strykekvartettene. De andre instrumentgruppene var mer eller mindre akkompagnatører. Unntaket var til en viss grad siste satsen som vel må sies å være en slags forløper for Jupitersymfonien med sine fugatoer i siste. Symfonien var absolutt verd et gjenhør, for jeg lyttet mye til symfonien da jeg var ung.

Kontrast 1 var Beethovens Coriolanouvertyre - helteouvertyren - ganske sterk og dramatisk musikk med en rytmisk puls som delvis forsvant - kanskje fordi celliene ikke satt ytterst (det gjorde de i siste delen av konserten). Denne pulsen er så viktig i denne musikken - den driver musikken framover. Dramatikken var absolutt til stede. 

Kontrast 2 var Paul Hindemiths sørgemusikk fra 1936 med hint til barokken og Johann Sebastian Bach - vakkert og nennsomt framført av Sarah Mcelravy og strykerne i orkesteret. Utrolig vakkert og melankolsk stykke musikk. Verket ble skrevet i løpet av noen timer i et studio i BBC som sørgemusikk ved Kong George 5.s død, men det var kanskje like mye Hindemiths egen vanskelige situasjon som kom til uttrykk i denne musikken - han var jo nå flyktning fra sitt eget land, Tyskland, etter Hitlers maktovertakelse.

KSO leverte på ny en strålende innsats - i lite format.

GRENSER BORDERS 3

Grenser fins over alt - også i Afrika. Men det er nokså tilfeldig hvor grensene går. Og de er ikke bestandig like synlige.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA  Her i nærheten går grensa til Tanzania

Ingen del av Verden har så tilfeldige grenser som landene i Afrika. Ved Berlinkonferansen i 1884 ble det satt opp en del streker på et kart, og så var Afrika delt. De strekene gjelder bort i mot den dag i dag, selv om koloniherrene er borte. Britene var jo så generøse at de lot grensen gå litt øst for Kilimanjaro så Tyskland kunne få hele Afrikas høyeste fjell innenfor sitt område. Da var tyskerne fornøyd. Ikke alle var like fornøyd. Cecil Rhodes prøvde å skape sitt eget imperium sør i Afrika: Rhodesia, som i dag har blitt til Zambia og Zimbabwe. 

Men Afrika består ikke av «rene» nasjonalstater der en etnisk gruppe dominerer slik som i Europa; det er vel heller unntaket. Kenya som jeg kjenner best til har over 40 millioner innbyggere, over 40 stammer, der 4-5 av dem utgjør 80% av befolkningen. Men flere stammer finnes utenfor landet også, som f.eks. maasaiene som du finner både i Kenya og Tanzania. Tanzania skal ha over 100 forskjellige stammer - ingen stamme er spesielt stor. Der for har ikke Tanzania vært plaget av de store etniske konfliktene som Kenya har. 

De fleste kommer til Afrika med fly. Noe annet er nesten utenkelig. Å krysse grenser oppe i lufta er en slags illusjon, men av og til en slags realitet. Ingen flyruter til Øst-Afrika går i dag over Libya. Da er Egypt mye tryggere.

Det første som møter deg på flyplassene er passkontroll og kjøp av visum. De første årene jeg besøkte Kenya, var det et nåløye å komme igjennom. En gang tok det over en time i kø. Det var en lang time når du visste at folk sto utenfor på flyplassen og bare ventet på at du skulle slippe igjennom. I dag koster et visum til Kenya US$ 50, noe som med dagens kurs vil si va. 425 kr. Det er visst det samme til Tanzania og mange andre afrikanske land. Til Kenya kan du i dag få elektronisk visum; det vil si du bestiller, betaler og får kvittering, men må likevel få det ført inn i passet når du kommer fram til Nairobi. Lenge leve fremskrittet. 

Men når du først har kommet gjennom «nåløyet» er det ingen hindringer - da kan du stort sett reise hvor du vil i landet, på egen hånd eller sammen med andre på «pakketur» - for eksempel safaritur til Maasai mara o.l. Men vær klar over at selv om mye i det landet du kommer til er «sivilisert», er ikke trafikken det. Der gjelder egne lover - kall det gjerne «den sterkestes rett». 

SONY DSC ved grensa til Tanzania, Namanga

I reisene rundt i Kenya, har vi også kommet til grenser. Fra Kitengela og til grenseovergangen til Tanzania, Namanga, er det bare ca. 125km, altså bare litt over en times kjøring. Litt fristende å passere grensa for å se hvordan det ser ut på den andre sida. Men det koster US$ 50! - så gratis er det ikke. 

SONY DSC ingenmannsland.

Første gangen vi dro til Namanga, krysset vi ikke grensa, men vi kjørte ut av Kenya og inn i «ingenmannsland». Mellom Tanzania og Kenya er det en 100meter sone med ingenmannsland. Det som overrasket meg var at i dette landet var det parkert mange lastebiler, det var butikker og kafeer og folk som tydeligvis hadde tilhold der. Om noen bodde der, vites ikke. Kanskje nokså utrygt siden ingen hadde politimyndighet i området. 

Hvorfor det er et slikt «ingenmannsland» mellom de to landene, vites ikke. Kan det være en slags uløst grensekonflikt? Grensene ble jo tegnet opp på et kart i Berlin så det kan jo være usikkerhet knyttet til det? Reiser du imidlertid noen kilometer vekk fra grenseposten ved Namanga, vil du ikke se noen grense i det hele tatt. Er jeg i Kenya eller Tanzania er umulig å vite. Og her kan du jo krysse grensa  - som de frie masaiene - uten å betale noe som helst. Masaiene bor på begge sider av grensa og kan krysse grensa fritt. 

Første gang jeg krysset grensa med buss i sin tid, sto jeg i pass- og visumkontrollen bak en hvit dame. Oppdaget nokså fort at hun hadde norsk pass og etter hvert kunne jeg til og med lese navnet: Karen Espegren. Så jeg spurte forsiktig om vi ikke var landsmenn. Ingen tvil om det, og det gikk fort å finne ut at vi kom fra samme by og at jeg kjente flere av hennes slektninger fra skolen. At hun skulle besøke sine foreldre på Haydom-sjukehuset i Tanzania var vel ingen overraskelse. Norge er ikke så stort.  

SONY DSC   på vei mot Tanzania

En annen gang prøvde vi bevisst å krysse grensa til Tanzania på maasaivis. Jeg hadde bestemt meg for å se «Ol Donyo Lengai», Tanzanias hellige fjell, den eneste aktive vulkanen i The Rift valley». For å se den, måtte vi kjøre til Lake Natron, en stor alkalisk innsjø helt nord i Tanzania. Vi fikk med to maasaier i baksetet til å vise vei. Etter hver forsvant veien, så vi måtte gå de siste kilometrene i steikende hete mot Lake Natron. Ol Donyo var nokså skjult i disen, men vi hadde vært en tur i Tanzania - nærmest uten å vite det.

SONY DSC   Vi speider etter Tanzania

SONY DSC  Det er fjellet vi trodde var Ol Donyo Lengai, men det var ikke det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   blomster på grensa

 Ol Donyo Lengai, maasaienes hellige fjell. En venn av meg var der da vulkanen hadde sitt siste utbrudd for litt over ti år siden. Det fikk NRK et godt naturprogram av....

Vi så aldri noen grense til Tanzania. 

SONY DSC

MAGISK

En slags anmeldelse av konsert med KSO - Kristiansand symfoniorkester

I går, torsdag 15. nov. Hadde KSO «dansk» konsert: To danske komponister: Niels Gade og Carl Nielsen; dansk dirigent: Michael Schønwandt og et verk skrevet i Danmark: a-mollkonserten av Grieg. Nå er jeg vel den siste som vil påstå at Grieg er dansk, men nettopp Gade var en av de som oppmuntret ham under arbeidet med nettopp denne konserten som vi nordmenn oppfatter som absolutt norsk - og som verden har tatt til sitt bryst og gjort den til en av de mest spilte klaverkonserter overhode. 

Mitt inntrykk er at kjemien mellom dirigent, solist og orkester denne gangen var usedvanlig god. Schønwandt fortalte under «førsnakk» at han hadde 40 års jubileum som dirigent i år - og at han allerede som 11 åring hadde drømt om å bli dirigent. Han ledet oss vakkert gjennom Gades romantiske verden i «Efterklang af Ossian, ouvertyre» - tydelig inspirert av læremesteren Mendelssohn og ikke minst gjennom Carl Nielsens praktfulle 4. symfoni - full av innfall og utfall, men som ror seg i land trass i intens bruk av pauker mot slutten av symfonien. Imponerende innsats av orkesteret, som gang på gang beviser hvor godt orkester KSO er. 

Det som virkelig ble magisk for meg ble Griegs a-mollkonsert. Hvor mange ganger har vi ikke hørt den i forskjellige media, den har nærmest sildret over oss siden barndommen. Zhang Zuo, kinesisk, men med «vestlig» utdannelse, ga oss en fantastisk framførelse av konserten, der jeg følte at hver tone, hver pause hadde en betydning. Kanskje noen syntes at  tempoet var uvanlig, kanskje i langsomste laget, det synes ikke jeg. For meg ble det en manifestasjon av hvor stor og viktig denne klaverkonserten er. Magisk. Enorm begeistring i salen - og mange framkallinger.

Til slutt lot hun risle over oss noen kinesiske perler i musikkform.

 

OM Å PASSERE GRENSER 1

Å passere en grense er ikke bestandig like lett - det har jeg opplevd noen ganger.

  Grenzen til DDR ved Duderstadt 1988. Velkommen til DDR?

Opp igjennom årene har jeg passert mange grenser. Det har skjedd på ulik vis, med fly, med bil, med tog eller til fots.

Å passere en grense forteller også noe om hvordan du er ønsket velkommen i de forskjellige land. De åpne grensene er de hyggeligste, der det ikke er noen kontroll eller noe formalistisk tøv. Slik har vi jo ønsket å ha det i Norden etter krigen. Pass har ikke vært nødvendig. Dessverre har det skjedd en liten forandring der i den seinere tid - dessverre til det verre - på grunn av trusselen om terrorisme. Likevel har ikke jeg vist passet mitt til noen når jeg har reist i de nordiske landene de siste årene. Det er vel også hovedgrunnen til at vi har gått inn i Schengen. 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For over 20 år siden var familien på biltur i Sverige. Vi kom fra Bodø og koste oss på veiene forbi Sundsvall og Falun og kjørte gjennom Värmland der vi tak av en vei som hadde retning mot Norge. Før vi visste ordet av det kom vi til en husklynge der det sto «Landhandleri» på butikken. Vi var kommet inn i Norge uten at vi hadde sett noen grense. Det var nesten som ubåtkapteinen til Harald Heide Steen jr: - kunne ikke se grensa for bare trær!

Vi prøvde å gjenta dette i sommer. Selv om vi også denne gangen valgte å kjøre inn i Sverige på en grusvei, var det ingen tvil om at vi kom til et nytt land. Skiltet med Sverige lyste greit opp ved grensen. Det var alt - bortsett fra et skilt som fortalte oss at denne veien var videoovervåket. Noen så oss altså!

I 1965 gjorde en kamerat og jeg et framstøt mot svenskegrensa. Vi var nemlig i uniform, hadde noen få dager igjen av militærtjenesten og ville «erobre» Sverige! Det vil si - vi tok toget til Bjørnefjell og gikk langs linja til vi kom til et skilt der det sto «Sverige» - tok noen bilder, og gikk rundt skiltet for i alle fall tråkket på svensk jord. Tror ikke det fikk noen konsekvenser for forholdet mellom våre to land. 

  Da vi nesten invaderte Sverige

Det fikk det heller ikke da vi i september 1964 gjorde det samme i Danmark. Men da var vi invitert av noen danske militære i Hjørring. Det var da vi oppdaget at Danmark hadde en lokal ørken nord på Jylland - Råbjerg mile. Ganske imponerende i grunnen. 

 Råbjerg mile 1965

 dansk observasjon!

En grense som det var svært ubehagelig å passere var grensa til DDR. Det har jeg gjort noen ganger - første gang i 1975. Det var koret «Con Brio» fra Bodø som var på besøk til sitt vennskapskor i Spandau i Berlin. For å gjøre det tok vi toget med ferge fra Trelleborg til Sassnicht på Rügen. Ombord på toget ble vi kontrollert. Her måtte alt være i orden - for våre navnelister ordnet etter stemmegrupper ble ikke godkjent. Det måtte være alfabetisk - basta. Heldigvis gikk toget, men etter møysommelig arbeid ble den alfabetiske listen godkjent og vi fikk passene våre tilbake. 

Men det var ikke nok med det: Da vi kom til Berlin, sto Volkspolizei og ventet på oss med maskinpistolene klare. De måtte vi passere før vi kom til toget som skulle føre oss til Vest-Berlin. To ganger stoppet toget de få kilometerne til Zoo-garten stasjon for full sjekk med pass og bagasjekontroll. Velkommen til DDR. Eller var det fordi vi IKKE skulle til DDR?

  Ikke lett å komme verken ut eller inn i DDR

 I 1975 øde land - i dag skyskrapere ved Potsdamer Platz

Det fikk vi beviset for i november 1989 da vi på nytt besøkte Berlin med en gruppe elever fra Møglestu vgs. Full stopp ved grensa. Full sjekk av alt. Grensekontrollørene hadde absolutt ikke gått på smilekurs. To timer - der det meste var venting på at kontrollen skulle bli ferdig. Den gang var målet vårt et hotell i Øst-Berlin. Vi følte oss ikke velkommen. 

 Den store demonstrasjonen i Berlin, nov. 1989

Da var ting i ferd med å skje. Den offisielle guiden tok oss med til den store demonstrasjonen rettet mot myndighetene. Seinere på dagen var vi en tur over i Vest-Berlin. Streng kontroll ut av Berlin - som vanlig. Da vi kom tilbake, tittet passkontrolløren raskt på passene våre og sa kjør til bussjåføren - som ikke trodde sine egne ører. Bare et kvarter i kontrollområdet hadde han ikke opplevd før. Og så vi ikke et ørlite glimt av et smil i øyekroken til kontrolløren?

Året etter var vi på ny på tur med elever til Berlin. Da var det ingen grensekontroll i det hele tatt. Grensa var vekk og Muren var blitt en turistsuvernir!

Besøkte ett år tidligere (1988) Ungarn, det mest pragmatiske av landene bak «Jernteppet». Vi var litt skeptiske , men hadde kjøpt en pakkereise der en ukes opphold ved Balatonsjøen var med. Enda mer skeptiske ble vi da vi kom til grensa. Der var det full kontroll, men det foregikk på en høflig måte og vi fikk klart da kontrollen var over etter en halv time. Mange ungarere hadde vært ute og kjøpt ting i vest. De ble nok kontrollert grundigere enn oss. Ut av Ungarn var det nesten ikke kontroll i det hele tatt - noen kikket i bagasjerommet og spurte om vi hadde kjøpt sigaretter. Nei, det hadde vi ikke, så da var det bare å dra av gårde mot Wien. Det var nettopp grensa til Ungarn som brast først da hele det kommunistiske systemet kollapset i 1989. 

I resten av Europa var det nesten ingen kontroller mellom grensene - selv før Schengen. Husker vi hadde reist gjennom nesten hele Europa en gang og kom til Danmark der passkontrolløren forlangte å se passene våre. - Ikke uten at vi får stempel, sa vi. Det skal I få, sa passkontrolløren og stemplet villig i vei.

 

GRENSE 1

Vi er omgitt av grenser på alle kanter: Grensen til naboen, kommunegrenser, fylkesgrenser og landegrenser - det er ikke grenser for hva som omgir oss. Vi er absolutt ikke grenseløse - på godt og vondt. For noen vil bygge en mur ved grensen - hit, men ikke lengre; andre vil ha åpne grenser - velkommen til oss.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Grense Norge Sverige

Vi omgis av grenser. Da tenker jeg ikke på begrepet å sette grenser som foreldre gjør overfor barn, men også vi setter grenser for hverandre. For da assosierer vi med det fysiske begrepet grenser som vi i Norge er omgitt av i forhold til våre naboland. Vi har grenser mot Sverige, Finland og Russland, det er de fleste av oss klar over, men vi er vel ikke klar over hvordan disse grensene oppsto og hvilken betydning  disse grensene har for oss som nasjon osv. 

For grensene som Norge er omgitt av er gamle. I vikingtida oppsto landet Norge, men grensene den gang var ikke definert. Kriger raste og grensene flyttet på seg. Kommer vi til 1660, er imidlertid grensene bortimot bestemt gjennom en rekke kriger der Sverige etter hvert blir en stormakt i Norden. Da forsvinner Hjemtland og Herjedalen samt Båhuslen inn i Sverige, og blir der siden, mens Sverige må gi opp å få kontroll over Finnmarkskysten. 

I 1751 ble det inngått en avtale med Sverige om Finnmark der grensene ble trukket som de er i dag: Lappekodisillen. Faktisk holdes det i dag (2018) en rettsak om denne avtalen om svenske samers rett til å sende rein på sommerbeite i Norge! Etter 1751 har det bare vært mindre justeringer av grensa. Napoleonskrigene i begynnelsen av 1800-tallet førte ikke til forandringer i grensa, men at Norge i 1814 ble en slags svensk koloni - men fortsatt med grensene inntakt og at folk måtte betale toll for varer over denne grensa!

Men slik har det ikke vært i store deler av resten av Verden. Grensekonflikter har det vært mange av og mange kriger mellom landene har blitt utløst av grensekonflikter. Det kan man kanskje ikke si om de to verdenskrigene vi hadde på 1900-tallet (1914 - 18) og (1939 - 45), men store konsekvenser for grensene i Europa hadde de - også til en viss grad i resten av Verden. Balkankrigene på 90-tallet var vel de siste krigene i Europa som forandret grenser og en hel rekke nye land dukket opp fordi Jugoslavia gikk i oppløsning. 

****

I steinaldersamfunnet der jakt, fiske og sanking var den viktigste kulturen, var vel ikke grenser viktige. Antallet mennesker var begrenset og de fleste fant områder som de kunne jakte i fred - eller de kom i perioder i strid med naboen.

Jordbrukssamfunnet hadde større behov for grenser. Dette var min åkerlapp, den der borte var din. Slik ble i alle fall den dyrka marken delt opp. Hvis en bonde fikk store jordeiendommer på en eller annen måte, fikk han ofte behov for å vise sin styrke og bli høvding for de andre bøndene. De trengte nemlig beskyttelse mot omstreifere. Det kunne høvdingen gi dem, fordi han hadde større ressurser. Vi kjenner til fra vikingtida hvordan visse høvdinger ble mektige fordi de var dyktige krigere, skaffet seg skatter og slaver fra røveriene eller sterke forbundsfeller ute i Europa. Dermed la de under seg store områder. 

Men i Norge ble dette gjort i samarbeid med bøndene på tingene. Der ga høvdingen bøndene rettigheter mot å få være høvding / konge. Seinere i middelalderen forsvant disse rettighetene for mange bønder. Bare i Norge var bøndene fortsatt frie, mens ute i Europa bredte det tradisjonelle føydalsamfunnet seg der bøndene nærmest var høvdingens eiendom. De sterkeste og rikeste høvdingene la under seg store områder - land. Spiren til de moderne statene som Frankrike, Spania, England, Italia og Tyskland ble lagt, selv om noen av disse statene ikke ble realisert før på 1800-tallet. Grensene var kommet for å bli. 

 Middelalder i Visby, Gotland

Andre deler av Verden hadde ikke grenser før Europeerne dukket opp. Mest klassisk er delingen av Afrika, som ikke hadde noen grenser, og som nærmest ble delt opp av stormaktene på et skrivebord på en konferanse i Berlin i 1884 uten hensyn til språk og kultur. Det underlige er at de grensene eksisterer fortsatt med noen mindre endringer. Problemet er at det fins ingen naturlige grenser for Afrika, folk er blandet gjennom noen hundre års folkevandringer. I Tanzania for eksempel er det over 200 forskjellige stammer og tilsvarende mange språk. 

Men grenser trenger ikke å være så dramatiske. I alle fall ikke i moderne tid der grenser nesten er blitt sett på som et onde. Helt siden 2.Verdenskrig har du kunnet reise til andre Nordiske land uten å ta med deg pass. Handelen mellom  landene skulle foregå så fritt som mulig, og folk skulle kunne fritt flytte til andre land hvis det var behov for det. EU oppsto på 1950-tallet, med EFTA som konkurrent i sin tid. Innenfor EU fikk man Schengenavtalen - som Norge også har sluttet seg til - som ga innbyggere fra EU-landene anledning til å reise til andre EU land uten hindringer. Denne frie handelen og frie flyten av folk har det kommet sterke reaksjoner på i den siste tida - ikke minst fordi mange mennesker kommer fra den tredje verden for å søke arbeid/ muligheter i dette frie markedet. Det var tydeligvis ikke meningen. Derfor har plutselig grensene fått ny betydning, og mange land har skjerpet kontrollen ved grensene. Noen vil til og med bygge en mur!

Folk i vest er redde for terrorister - og de kommer fra den 3.Verden - underlig nok.

 

Finnmark - over og ut!

Finmark har meldt seg ut av det norske samfunnet. Det er på tide vi tar konsekvensene av det.

Demokratiet har talt: Finmark skal være en del av Troms fylke, ellers har de ikke noe i Norge å gjøre! Så la oss gjøre det russerne glemte å gjøre i 1945, gi dem til Russland. La russerne komme inn! De glemte jo det i 1945 da de hadde gjenerobret store deler av Øst-Finnmark. De lot regjeringen i London overta. Kanskje den største tabben Stalin gjorde under 2.Verdenskrig? 

Det ville ha vært litt av en gavepakke å gi: Finnmark til Russland! Fred mellom Russland og Norge i all evighet. Russerne ville få en stor utfordring -  finnmarkingene -  i desto lenger tid - kanskje i all evighet. Men russerne har svært god erfaring i å passivisere minoriteter. En gang lot de folk bl.a. i Baltikum få enveisbilletter til Sibir. Dit går det jo tog fortsatt - til og med på første klasse. 

 

For et sånt kranglevoren folk som finnmarkingene skal du lete lenge etter. Ikke vil de styres fra Østlandet og Oslo - i alle fall ikke fra Tromsø, for folk i Troms har i alle fall ikke peiling på samer og finnmarkinger og alt det som lever i den delen av Norge der folk er født kverulanter. 

 

Så hvorfor ikke heller Moskva eller Murmansk? Vei, avstanden er i alle fall lang nok, men midlene som blir tatt i bruk er vel noen andre enn de er vant til fra regjeringen i Oslo, som heller har bestemt seg for å neglisjere finnmarkingene - og i alle fall ikke høre på dem. Kanskje resultatet blir at Finnmark under Russland får et styrket politikorps, som kan brukes til det meste.. Finnmarkingene kan for første gang føle seg trygge for det er ingen som vil antaste dem - i alle fall ikke i fylla  - for den vil bli temmelig konstant under russisk styre. Vodka vil bli den nye nasjonaldrikken i Finnmark tør jeg spå. 

Kanskje de vil få en gammel drøm oppfylt - jernbane til Kirkenes via Nikkel og Murmansk. Direkte kontakt med Moskva og den store taigaen i Sibir. Gruvene i Kirkenes vil få nytt liv, atomkraftverkene vil bli bygd langt inn på Finnmarksvidda og næringslivet vil blomstre - for det er strøm nok. Store områder i Finnmark vil bli skogløse - takket være rovdriften på ressursene, slik som ved Nikkeli i dag. Kanskje den gamle pomorhandelen vil gjenoppstå. Hvem ellers skal finnmarkingene handle med?

 

Riktignok vil det meste gå i lommene til noen få russiske oligarker som vanligvis vil befinne seg langt unna så ugjestmilde områder. Russerne vi endelig få sin åpne helårshavn - Kirkenes. Tenk hva for liv og røre det vil skape i området. 

Så stå på - finnmarkinger - fortsett kampen mot demokratiet. Snart kommer jo Putin på besøk - hvis han blir invitert........

 

_ Skrevet i sympati for finnmarkingenes kamp for egen identitet og fylke -

VI KOMMER TIL Å ELSKE DEG, NATHALIE

For en konsert. Er grunnen helt målløs. En slik opplevelse kan en leve lenge på. Og så er det bare en måned til neste gang, bare litt «Tosca» innimellom.

Åpningen var feiende flott: Ouverturen til "Tannhauser" med sitt karakteristiske hovedtema framført av stående tromboner. Det er lenge siden Wagner er framført i Kilden, men mer skal visst komme. Det er vel også typisk Wagner at ouverturene hans er så lange. 

Det var likevel Tsjaikovskijs fiolinkonsert og Brahms 2. symfoni som tok kaka. Henning Kraggerud gjorde fiolinkonserten til en festforestilling. Imponerende teknisk og musikalsk og et fantastisk flott samspill mellom solist, dirigent og orkester. Har de møtt hverandre før? Det er sjelden en ser en solist direkte koser seg på podiet. Det gjorde Kraggerud. Han fortalte forresten i «Førsnakk» at han hadde studert bakgrunnen for denne konserten grundig, og han ville nå prøve å tilføre konserten noe av det Tsjaikovskij hadde ment med konserten, men som tradisjonen hadde valgt å legge vekk. Jeg synes jeg merket noen mer «folkelige» innslag spesielt i tredje sats. 

Brahms symfoni ble virkelig en helstøpt framføring hvor alle gruppene hadde sine viktige oppgaver. Jeg la merke til at nokså uvante grupper ble satt opp mot hverandre, blant annet brukte Brahms mer tuba og trombone enn andre tyske komponister på denne tida. Det ga ofte en mørkere klangfarge, som jeg synes kledde verket godt. Jeg har i mange år hatt et nokså «fjernt» forhold til Brahms, etter gårsdagen (og framføringen av 3.symfoni i forrige sesong) synes jeg at Brahms har kommet meg mye nærmere.

Så svaret på Francoise Sagans spørsmål: «Elsker du Brahms» må være JA: I alle fall når Nathalie Stutzmann dirigerer.

MEDIAKRISEN

Media er jo karakterisert som den fjerde statsmakt. En nødvendig «vaktbikkje» for det demokratiske samfunnet

  Det vil derfor ofte bli mange negative nyheter i pressen. Det som går bra, vil ofte bli oversett eller ikke kommentert. Det har derfor vært viktig for media av at det har vært mulig å skrive kritisk uten at noen skal si at dette er ikke lov. Ønsket er, som det også er slått fast i Grunnloven: Full trykke- og ytringsfrihet. 

En av kjennetegnene på den demokratiske krisen i våre dager er det massive angrepet på media - både fra høyre og venstresida. Best kjent er jo president Trumps karakteristikk av media som de som bringer «fake news»  - ikke minst om han selv og hans egen regjering. Jeg har inntrykk av at han egentlig ønsker media «dit pepperen gror» slik at han kan drive sin politikk uten at noen hele tiden kritiserer hva han holder på med. At pressen ønsker å gå hans fortid nærmere etter i sømmene, liker han enda dårligere.

I flere år har jeg bodd i et afrikansk land, Kenya, der pressefriheten har vært begrenset - trass i at det står i Grunnloven fra 2010 at det skal være presse og ytringsfrihet. Etter valget i 2013 vedtok parlamentet med stort flertall at pressefriheten måtte reduseres fordi landet var under angrep fra terrorister, les Al-shabbab. Det ble forbudt å bringe bilder og reportasjer fra demonstrasjoner eller angrep foretatt i Kenya. En konsekvens var at folk i Kenya fikk ikke vite om angrepet på Westgate Marked før BBC News fortalte det på sine sendinger. Pressen reagerte med å skrive på første side at "pressefriheten er død".

Men det betyr ikke at pressen i Kenya ikke er kritisk, men jeg vil karakterisere den som forsiktig kritisk - redd for konsekvensene av sin egen kritikk. Det gjelder ikke minst de private tv-stasjonene som flere ganger har blitt prøvd skviset ut ved å bli nektet lisens - sist fordi en del stasjoner dekket innsettelsen av Raila Odinga som «folkets president». Det har nemlig skjedd at politi har raidet fjernsyn og avisredaksjoner etter kritiske reportasjer i media.

For egentlig burde jo media hylle presidenten for det han får til av gode ting for landet - i følge president Kenyatta. Jeg tror det er slik Trump også ønsker at pressen skal være. Slik var jo media i det gamle sovjetsystemet. Alt var jo bare fryd og glede der, før det hele raknet. En kritisk røst betydde en tur til Sibir uten returbillett. Det er jo vanskelig å få til når presidenten er en lystløgner i storformat og i grunnen er en tvers igjennom usympatisk person. 

Media er kanskje mer enn noensinne viktig i kampen mot de angrepene som i dag rettes mot det demokratiske system. Problemet i tillegg er jo at media er også under press fra sine eiere: Tjen mer penger. Konsekvensen er at færre og færre journalister arbeider i media, folk synes at media blir dårligere og dårligere. I tillegg kommer frykten for at det er eierne som tar over bedriften og dirigerer media i den retning de ønsker. Det betyr en eierstyrt mediaverden - og ingen fri og uavhengig presse. Det kan en se i en del kritikk av media i dag: Media er styrt av amerikanske interesser - media i Norge bare dilter etter.  Det håper jeg ikke er tilfelle. 

Media kan absolutt kritiseres i noen tilfelle. Det er nødvendig for at media skal fungere som det skal. Dekningene av konfliktene i Jemen, Syria og Libya har vært uhyre mangelfull og er blitt kritisert av mange. Men å gå så langt som å si at media er en slags ensrettet blokk som selv bestemmer hva den vil skrive, er å gå for langt.

En uavhengig fri presse er viktigere enn noensinne.

SØNDAGSTUR I NÆRMILJØET

Gå på tur om søndagen er en vane som er vond å vende, men god for kropp og sjel!.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA "Ledningdalen"

Går ofte tur i nærmiljøet, men denne søndagen ble det likevel en litt annerledes tur, selv om det var i det samme området. Dessverre fikk jeg ikke Salmah med meg. Hun begrunnet det med at det var siste dag av sommerferien, og den måtte nytes. Fatma var på jobb.

Å gå ned Ledningdalen kan være en grei start. Stien begynner å bli nokså overgrodd, selv om mange bruker den til å lufte hunden. Bildet viser jo hvorfor den har navnet. Her ledes strømmen til Nikkelverket Extrata - på folkemunne fortsatt kalt "Falconbridge".

OLYMPUS DIGITAL CAMERA  

Nede på sletta ligger noen hus som bokstavelig talt er overspent. Vet ikke om det har noen betydning for dagliglivet. Jeg ville i alle fall ikke valgt å bo så nær høyspentledninger.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Litt lengre bort i veien er det noen som har behov for å skjule at de har en bil gjemt i hagen. Kanskje det kunne være en tanke å male den grønn....

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette ser ut til å være et vanlig tre. To katter var imidlertid svært interessert i treet. Dette burde nemlig være et lydbilde, for i treet oppholdt det seg noen hundre fugl (stær?) klar til å ta fart på reisen sørover. Noen små flokker forlot treet mens jeg sto der, men den sterke lyden av fugler bare fortsatte da jeg forlot treet. Ingen tvil om hvilken tid på året vi nærmer oss.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette treet understreket det enda tydligere. Eplene var jo så flotte og røde, treet inviterte jo til epleslang....

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her er det noen som må opp i etasjene for å fikse noe. Godt de har fått tak i en skikkelig lift.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Høyt og lavt har etablert seg med en klatrepark ved Grotjønn. De anbefaler å parkere her på parkeringsplassen i bakgrunnen og at folk går inn den ene kilometeren til klatreparken. Mange synes det er for langt å gå,. Derfor blir det en litt uheldig blanding av gående, syklende og kjørende inn til parken.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her er opplæringsområdet for de som besøker den populære parken - de som helst vil opp i tretoppene og sveve over Grotjønn. Joda, kanskje en gang i fortida, men de unge synes det er gøy...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tilværelsen er full av røtter. Disse er det mange av i skogen, og de kan bli farlig glatte. Da må du trø varsomt. På denne turen trådde jeg varsomt, møtte til og med huldra, som ikke ville bli tatt bilde av og to joggende damer. Men ellers var det svært så fredelig å vandre i skogen. Nøt det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og når stien ser slik ut, er den virkelig innbydende.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her er underlaget fast nok: Norsk grunnfjell - millioner av år gammelt, virkelig solid; trygt og godt å gå på, når det ikke er for vått/sleipt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Indre Eigevann - merkbart lite vann etter sommerens tørke. En familie morer seg med å kaste stein i vannet. Det er ikke så lenge siden folk badet her.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Skummelt. Turens nyoppdagelse. En sti jeg ikke visste om. Skikkelig villmark bare få hundre meter fra blokkbebyggelse.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det interessante er at stien ikke sto på noe kart, men noen hadde til og med laget trappetrinn.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Høy vegetasjon ved Ytre Eigevann.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Glimt av blokkbebyggelsen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Stien ble etterhvert en ren liten vei, muligens resultat av kloakkutbygging. Det luktet i alle fall pyton av et kumlokk.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Turens utsiktspunkt. Utsikt over Ytre Eigevann med Hellemyr i bakgrunnen, vissen eik i forgrunnen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En hyggelig raste/badeplass ved vannet har det blitt, men jeg har aldri sett noen bade der... Derimot fiske.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her kunne det ha vært blåbær om det ikke var for tørken, fant imidlertid mange umodne bjørnebær.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg nærmet meg slutten. Alt har sin forside og sin bakside. Forsiden blir skjemmet av "forargelsens hus" som bare kan skimtes på bildet. Baksiden er noe kjedelig, dog en blomst lyser opp.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Rett i nærheten fant jeg disse. Og så den siste vide utsikten før jeg nådde hjem. Oksøy i det fjerne.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Takk for turen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Søndagstur med Setesdalsbanen:

Tog er tøffffft

Vokste opp med lukten av kull. Skulle en på reise, var det damplok foran. I alle fall et stykke på vei. Setesdalsbanen reiste jeg aldri med før den ble nedlagt i 1962. Men en kamerat og jeg syklet ned Setesdal og overnattet på Byglandsfjord i 1962, og om morgenen syklet vi bort på stasjonen for å se toget. Det ble en stor skuffelse, for det eneste som dukket opp var en skranglete motorvogn som var veldig stygg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men i dag er det mulig å kjenne lukten av damp på Setesdalsbanen. Salmah og jeg tok turen til Grovane for å reise med gammeldags tog. Mens mine svenske venner og jeg nøt lukten av kull - ikke minst i tunnelen, rynket Salmah på nesen og tenkte - hva er dette for slags lukt????

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi fikk både reist med tog, snakket med folk og gått tømmerrenna - faktisk gikk vi fra Røyknes til Beihølen også, så vi var skikkelig spreke. Synd at tømmerrenna er såpass hullete akkurat nå.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

FERIETUR: Fra festning til festning i 2018

En reise i et område der frykten for Sverige rådde en gang i tida.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi  (to voksne og to jenter på 11) har vært på tur - som mange andre. Denne gangen ikke til naturskjønne fjell, fjorder og daler, men til brunsvidde åkre, industri, elv, skog og atter skog - til et område jeg nesten ikke har besøkt tidligere: Østfold og området ved grensa til Sverige. Under planleggingen utvidet jeg området til Kongsvinger - som jeg sist besøkte i 1963 på en sykkeltur. Dermed ble det en tur nærmest fra festning til festning.

Første delen ble en ren transportetappe på E18 opp igjennom Agder og Telemark. Stedvis bygger de ny E18, andre steder reparerer de E18 - noe som tydeligvis tar lang tid. For andre år på rad kjørte vi over Brevikbrua - heldigvis uten for omfattende kø. Rart at de skal bruke så lang tid.......

Vi valgte ferga Horten - Moss, der vi nærmest kjørte rett om bord. Behagelig med et avbrekk i kjøringa.

Ikke langt fra Moss til Fredrikstad, gjennom vakre Råde. Ingen tvil om at tørken hadde satt sine spor.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Opplevelser i Gamlebyen og Fredrikstad

Vi installerte oss i Victoria hotell. Et eldre hotell som fortsatt holdt på en gammel stil. Det var greit nok, men det luktet litt på rommet. Hotellet trengte nok en ansiktsløfting, men helst i gammel stil. Da ville det bli et riktig koselig hotell. Pussig at jeg møtte så mange fra Lillesand på dette hotellet....

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fredrikstad er en by jeg aldri hadde besøkt før, kun jernbanestasjonen. Den ble ikke besøkt denne gangen, men vi valgte å dra rett til Gamlebyen, kanskje det mest interessante ved denne industribyen. Flott med gratis bybåt fra bydelen Cicignon over Glomma til Gamlebyen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Gamlebyen er nesten utrolig i norsk sammenheng. Her er en hel bydel tatt vare på i sin historiske utforming som en festningsby. Til og med det ytre forsvarsverket med de spisse utstikkerne var beholdt. Hadde det ikke vært for bilene, kunne en blitt hensatt til i alle fall 1800-tallet, fordi mange branner opp igjennom hadde ødelagt mange av de eldste kvartalene. Biltrafikken var da heldigvis begrenset, det var enkelt å vandre rundt i gatene og bare se: Mange fine, gamle hus, noen spennende butikker med et visst antikvarisk innhold, restauranter og kafeer. Statuen av Fredrik 2. minnet oss om historien bak Fredrikstad med røtter tilbake til 1600-tallet. Sånn sett er Fredrikstad bare 26 år yngre enn Kristiansand.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For jentene var det kommunale utendørsbadet mer interessant. Vi fant imidlertid fort fram til Modelljernbanemuseumet i et av de gamle kvartalene. Utrolig stort anlegg som gikk fra rom til rom i det gamle huset, både i taket på broer eller i tunneler under gulvet. Dette var ikke et spesifikt norsk anlegg, her gikk ikke minst mange europeiske tog, men noe norsk var det innimellom. Noen vil vel også rynke litt på nesen av at dette var et Märklinanlegg med vekselstrøm med synlige midtkontakter og ikke et likestrømsanlegg helt likt originalen slik "entusiastene" vil ha. Siden jeg har drevet med Märklin selv og vet det er uhyre driftsikkert og robust, har jeg ikke så mange motforestillinger. Imponerende var det.

Dessuten hadde anlegget en flott modell av Gamlebyen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hyggelig at det var en Peppes pizzarestaurant i bydelen. Det satte i alle fall jentene pris på. En rustikk restaurant i et rustikt miljø er topp.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fredrikstads moderne sentrum på den andre sida av elva var ikke så interessant.  Jentene og jeg tok en vandretur. En vakker park, noe bykunst, men de fleste butikkene finner du de samme over alt i hele Norge. Arkitekturen var heller ikke spesielt original.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Så ingen bomstasjoner i Fredrikstad. Byen har da nesten like mange innbyggere som Kristiansand. Hva kan det komme av?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Koselig å kjøre litt mer lokale veier. Da får en se og oppleve mest. En av dem brakte oss innom Sarpsborg, bare for å ha vært der. Der var jeg innom på sykkeltur i 1958, så da har jeg vel vært der - en gang. Brua over Sarpefossen ga oss et inntrykk av Borregaard, men noen foss fikk vi ikke se. Den er mer synlig fra jernbanen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Turen videre gikk gjennom Skjeberg, som så nokså død ut. På stasjonen stoppet tydeligvis ingen tog, selv om området rundt stasjonen fortsatt het "stasjonsbyen". Like utenfor Skjeberg tok vi igjen en gruppe som var på sykkeltur, men sykkelen ble syklet liggende og hadde minst tre hjul. De var forsynt med baklys og lys foran så de kunne bli sett i mørket. Ikke særlig praktisk spør du meg....

Fredriksten og Halden

I Halden var det en ting som var interessant: Fredriksten festning. En feilnavigering brakte oss forbi Saugbruksforeningen, og vi så tømmer som ble vannet, men om det var særlig drift der, vet jeg ikke. Til slutt kom vi opp til festningen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det var absolutt et imponerende byggverk. Jeg vil påstå vi "klatret" Fredriksten festning, for her gikk det både høyt og lavt. Flott utsikt over Halden by hadde vi hele tida. Festningen er interessant fordi den kanskje var den festningen som måtte ta støyten da Sverige angrep utover på 1500-tallet, Mange alvorlige angrep. Men svenskene erobret vel aldri selve festningen selv om Halden by ble brent flere ganger. Berømt ble festningen fordi kong Karl 12 i sitt forsøk på å ta Norge, ble drept av et skudd i hodet, som etter all sannsynlighet ble avfyrt fra svensk side. Etter 1814 har aldri festningen vært i kamp (og Norge og Sverige vært i krig), selv om det ble gjort visse forberedelser i 1905.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jentene våre syntes det var morsomst å løpe omkring, stå på kanten av vollene, klatre på kanonene eller stå i gapestokken. De tenkte nok ikke over hvilken forsmedelse det var å stå der og bli latterliggjort og spyttet på.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fredriksten er full av historie. Faktisk ble den bygget omtrent samtidig som Fredrikstad og Kongsvinger festning, som var vårt neste mål.

Men først lurte vi oss en tur over til "fiendelandet" på veien nordover. Bare for å ha vært der.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Turen nordover gikk på en grei vei gjennom Aremark, Ørje, Rømskog og Vestmarka med mye skog, vann og noen brunsvidde gårdsbruk. Tistedalskanalen så vi veiviser til noen steder, men vi lot det være.

Kongsvinger med nok en festning

Kongsvinger hadde jeg overnattet en gang før: På min sykkeltur til Trondheim i 1963. Det var siste overnatting på den turen. Budgethotellet på Kongsvinger var ikke siste overnattingen vår, men det viste seg å være et greit, men noe dyrt hotell - trass i navnet. Ikke minst personalet var hyggelig, og det er viktig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kongsvinger sentrum ble besøkt - igjen for å finne et sted å spise. Det ble "fish and chips" på et gatekjøkken. Fett nok! Jentene spiste seg så mette at de måtte kjøres til hotellet, mens den eldre generasjonen valgte å gå de to kilometerne til hotellet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kongsvinger var en hyggelig liten by, som også hadde en avdeling på den andre siden av elva. Vi holdt til på Leiret, fordi her var det i sin tid en militærleir som bemannet Kongsvinger festning. Dit dro vi tidlig neste morgen. Da var vi de eneste turistene. Også denne festningen var et besøk verdt. Noe yngre enn Fredriksten festning i Halden - bygget under den gale Christian 7. Festningens historie var ikke så ærerik som Fredriksten festning, fordi den aldri var blitt angrepet. Dermed hadde den egentlig gjort nytten sin.  Flott utsikt over Vinger og Glåmdalen. Dessuten heldig med været.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Seinere på dagen kom det etter hvert noe lett regn. Det var ikke så mye hindring. Det som var irriterende var at det var umulig å unngå å kjøre ut på hovedveien rv2 mot Oslo. Ikke før ved Skarnes klarte vi å liste oss over elva tilbake til veien vi egentlig hadde tenkt å følge. Vi tok en god pause i hjembygda til nr.91: Sørumsand.

Sørumsand med Tertitten

Det var bare jeg som var interessert i å ta en titt på en av stedets turistattraksjoner: Tertitten - en jernbane som gikk fra Sørumsand til Skulerud i Aurskog, og som hadde en svært smal sporvidde: 750mm. Her gikk det tog til 1960, men noen entusiaster hadde klart å redde noe av "stumpene", vognhall, to lokomotiver, ca. 3 km med spor og en del annet materiell. En del måtte bygges på nytt da banen ble tilbakeført til Sørumsand i 1987. Jeg fikk en rask titt inn i lokomotivstallen der to mann drev og stelte med lokomotivene.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jo da, interessant, men hele miljøet er omgitt av et moderne kjøpesenter og NSBs stasjon. Da må jeg si at Setesdalsbanen er heldigere som har et unikt miljø uten nyere bygninger/miljø, bortsett fra NSBs tog som raser forbi en gang i blant.

Men Sørumsand hadde bakeri med god bakst som gjorde at vi forlot stedet rimelig mette.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Turen videre gikk greit i lett regn. Det jeg var litt redd for at når vi kom til Lillestrøm, ville bli dradd inn i "suget" mot Oslo. Det var det jeg av alle ting ønsket å unngå, men heldigvis. Et skilt merket Rælingen / Enebakk fortalte at vi var på rett vei. Det ble en heller landlig tur met utsikt mot Øyeren og gårder og skog i Enebakk. Etter å ha svingt oss nedover på lokale veier, ble det plutselig bom stopp - en jernbanebom gikk ned og et flirttog krysset foran oss. Tomter sto det på et skilt. Dit skulle vi da ikke. Hadde visst oversett et skilt oppe ved Ytre Enebakk. Men så store omveien ble det likevel ikke.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ski

Ski var vårt bestemmelsessted. Her hadde vi bestilt overnatting på Thons og her fikk vi billetter til siste dags store begivenhet: Tusenfryd. - som en pakke. Greit nok. Vi fikk rom med balkong, der det var så vått at vi ikke kunne bruke den. Fin å ta oversiktsbilder fra.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her opplevde vi turens mest "dramatiske" opplevelse. Vi fikk parkeringsbillett til kjelleren under hotellet, men kom av en eller annen grunn inn i feil garasje. Det var litt forvirrende, men vi fant ut av det til slutt og klarte å finne riktig kjeller merket Thon på porten. Egon leverte matopplevelsene.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tusenfryd

At jeg klarte å kjøre litt feil retning Tusenfryd, får veiarbeid ta skylden for - det ble 15 km i stedet for 6 km. Dessuten var vi blant de aller første, for parken åpnet ikke før 1030. Ingen morgenmennesker der. Men så slapp vi inn blant noen tusen andre. Ingen problemer med parkering eller billetter.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jentene kastet seg over alt som var og kjørte bergogdalbane, radiobil, spøkelseshus og karuseller osv. osv. i flere timer utover dagen. Selv observerte jeg livet i det fine været, masse unger som gledet seg og var spendt. (Dessuten tok jeg en liten tur ned til det nedlagte sporveismuseet på Vinterbro. Det var et heller trist syn). Kan forstå stedets popularitet, men jeg foretrekker det langt mer varierte tilbudet vi har hjemme i Kristiansand med Dyreparken.

Da var det bare å komme seg hjem til Kristiansand så fort som mulig......

I det jeg kjørte ut på E18 og inn i en tunnel, ser jeg et skilt det står Oslofjordtunnelen på. Oj, har jeg kommet inn i feil hull? Tunellen fører oss nedover og nedover, men ved utløpet av tunnelen ser jeg det står et skilt med avkjøring til høyre: Drøbak / Oslofjordtunnelen. Jeg pustet lettet ut.....

Konklusjon: Det var en fin tur. Jeg hadde i alle fall glede av den. Ikke for lange etapper, mye historie, variert landskap, men ikke storslagent på noen måte. Tror også jentene hadde det gøy, i alle fall den siste dagen i Tusenfryd. Det var derfor vi tok turen dit.

 

 

 

Lektor Melby

Ser du kaller deg lektormelby på Instagram, Grethe. Det ga meg mange assosiasjoner.

For meg er det bare en lektor Melby, min onkel Hans. Hans G. Melby for å være presis. Han var Lektor med stor L i  alle år ved Stabekk gymnas i Bærum, fra 1930-årene og utover til slutten av 70-tallet da han gikk av med pensjon. Han var språkmann, tysk, fransk og engelsk. Kunne garantert sine fag.

Han var av dem som opplevde at selveste Quisling møtte opp på skolen en dag i 1942 og anklaget lærerne for sabotasje - for ikke å godta den nye undervisningsdiktatet. Resultatet ble en lite hyggelig tur til Kirkenes. Det knekket helsa til min onkel, selv om han opplevde et langt og godt liv etter krigen. Tre sønner fikk han også, en før og to etter Kirkenes. Den eldste kopierte sin far og ble lektor han også, men jeg har aldri opplevd at han er blitt kalt lektor Melby. Det hørte ikke til min tid.

Jeg hadde ham aldri som elev; gikk på en annen skole i Oslo, men var innom Stabekk gymnas som kandidat ved pedagogisk seminar i 1971. Da var han en kort stund "kollega". Men han tilhørte en skole som var fremmed for meg. Men du verden som vi respekterte ham, den lille mannen; jeg, kanskje først og fremst som den onkelen han var. I hans hus var jeg alltid velkommen.

Det jeg kanskje husker best var da vi spiste kveldsmat. Guttene og onkel Hans rundt bordet diskuterende diverse begivenheter - tror ikke det var så mye politikk - mens min tante Engel bar inn brødfat på brødfat....

Onkel Hans var eldste gutt, men var nest yngst av 7 søsken; 5 eldre søstre var med i oppdragelsen. Faren var nemlig seint ute og døde 65 år gammel av lungebetennelse. Da var min onkel 16 år. Min mor var 20 og var i jobb - en jobb hun hadde helt til 1972 da hun ble pensjonist. DET var  svært uvanlig for kvinner på den tida, (men det er en annen historie).

Jeg vet lite om hva som skjedde internt mellom søsknene etter farens død, men jeg tror de bestemte seg for å hjelpe moren økonomisk ved blant annet å bo hjemme, drive småbruket som faren hadde skaffet seg og holde det gående. Tror de fleste av jentene fikk ta middelskolen, men så var det slutt. Ingen av dem giftet seg før på 1930- 40-tallet. Da var de alle over 30-år, men alle ble gift! Det var eldstegutten, Hans, som ble gitt muligheten av å studere på Universitet til Lektor. Slik var det den gangen.

Jeg er faktisk lektor jeg også og fikk 37 års fartstid i videregående skole. "Superlektor" - fordi jeg i gleden over å ha "overlevd" militæret, tok kurset latin forberedende - selv om jeg bare hadde ett språkfag, norsk. Men du måtte ha latin for å bli lektor - men så falt det kravet bort noen år seinere. Selv om jeg fikk utmerket karakter i faget latin, lærte jeg ikke så mye latin av kurset, men det var jo hyggelig å kunne bli titulert lektor med opprykk på alle lønnslipper seinere i livet.

Men jeg kan ikke huske å ha blitt titulert lektor av noen i skoleverden etter at jeg begynte i arbeidslivet. Min kone brukte tittelen da hun var sinna på meg!  I jobb var vi "bare" lærere og brukte aldri titlene på hverandre, selv om noen var lærer, andre adjunkter og noen lektorer. Men det fikk likevel konsekvenser, da rektor på Bodø gymnas i sin tid ("Bjasse" Lundestad) prøvde å skvise ut adjunktene og lærene. Det hjalp meg, fordi jeg fikk nesten all undervisning om formiddagen - mot ettermiddagen / kvelden året før - det tyngste året i mitt liv. Men i ettertid er det ingen som har brydd seg om jeg har vært lærer, adjunkt eller lektor. Det viktigste har vært at jeg har kunnet faget mitt, og at jeg har hatt et greit forhold til elevene mine.

Faktisk har den største "evolusjonen" vært at jeg gikk fra å være Isachsen de første årene til å bli Bjørn for elevene. Det siste synes jeg var svært greit, og egentlig veldig trivelig og tillitsvekkende.

At det etter hvert dukket opp noe som kalte seg Norsk Lektorlag, som en konkurrent til det "regjerende" Utdanningsforbundet, kan en kanskje se som en reaksjon på utvanningen i norsk skole. Hvem som helst kunne en periode undervise i hva som helst selv om de ikke hadde kompetanse. Hadde en lærerskole - pedagogikken i orden - kunne en undervise i alt. Det var en holdning jeg kjente igjen fra de pedagogiske debattene på 70-tallet, og som jeg aldri har forstått. Det var det mange som reagerte på og mange lektorer søkte seg derfor til Norsk Lektorlag. Ikke jeg. Jeg syntes at solidariteten mellom lærerne var viktigere - ikke minst i lønnskampen. Så fikk en ta opp den faglige kampen for seg. Der ser det ut til at skolepolitikerne har fulgt opp.

Men nå har jeg vært pensjonert lektor med opprykk i 10 år og trives bra med det.

Så lektormelby - det var mine lektorale assosiasjoner......

Spennende lesning: ROY JACOBSEN: RIGELS ØYNE

”Roadmovie” er et begrep i filmverden. Veiroman kunne en kanskje kalle romanen ”Rigels øyne” av Roy Jacobsen. Den er jo siste ledd i en trilogi hvor de to første romanene, ”De usynlige” og ”Hvitt hav”, handler om livet på Barrøy, ei øy på Helgelandskysten et sted.

Barrøy er ei lita øy ytterst mot havgapet. Der bor bare en familie, Barrøyfamilien. "De usynlige" er romanen om livet og døden på denne øya der slekt har fulgt slekt som har slitt for å overleve på øya, men som det ikke skrives om i historiebøkene.

Riktignok blir øya forlatt i første delen av krigen, men den unge Ingrid Barrøy (35) vender tilbake til øya, finner lik fra fangetransportskipet "Rigel", men også en skadet russisk krigsfange, Alexander, som hun redder livet til og steller til han blir sånn noenlunde frisk, men med to hender som er sterkt brannskadet. Det utvikler seg samtidig til et vakkert kjærlighetsforhold dem imellom. Det er også klart at fordi tyskerne leter i området etter folk fra den bombede båten, kan han ikke være der, men må bort fra øya til en tryggere sted. Mot slutten av romanen "Hvitt hav" får Ingrid et barn, Kaja, som russeren er far til. Denne romanen slutter like etter at krigen er over.

"Rigels øyne" er den siste romanen, men er helt annerledes enn de to foregående romanene. Nå er krigen over, det er 1946. Nå blir vi tatt med på en reise med Ingrid og Kaja over store deler av Nordland og Trøndelag, Røros og helt ned til Mysen ved svenskegrensa i Østfold.  Og det er ingen behagelig reise - til fots, med buss, på sykkel, med hest og vogn, med tog og av og til med bil. Mange av etappene er vanskelig å gjennomføre for en kvinne som har like mye å bære på ryggen som på brystet, Kaja. Men det som Ingrid har satt seg fore, det vil hun gjennomføre. Hun er sta og utholdende.

(En del av handlingen foregår ved Tunnsjøen i Namdalen, en sjø jeg faktisk har vært å ryddet strendene til da den skulle demmes opp i forbindelse med kraftutbygging. Ble litt kjent i området dengang etter at vi ble kjørt rundt.)

Hvorfor reiste hun? Ikke helt enkelt å svare på, men hun vil vel finne ut hva som skjedde da hun sendte av sted russeren Alexander fra Barrøy en gang vinterstid 1944/45.  Han hadde jo erklært sin kjærlighet til henne, noe hun hadde mottatt og hadde inni seg, også nå som hun var på reise i fotsporene hans. Flere steder underveis kunne hun fornemme hans nærhet. Her hadde Alexander vært.

Det som var det største problemet var at folk ville ikke si noe. Og de som fortalte noe, fortalte ikke alt. Ingrid følte hele tiden at folk holdt ting tilbake, eller fortalte løgner for å slippe unna. Mange ristet på hodet over foretaket hennes. Hun måtte være gal. Det var som å lete etter nåla i en høystakk.

Den svenske legen Hübner som hadde behandlet Alexander, sa rett ut at det som har skjedd har skjedd, krigen er over, la oss glemme hva som skjedde og starte på nytt. Det ble et ganske dramatisk møte hos Roald og Katinka Høgmo i Nordli i Trøndelag der to av dem som Alexander møtte på sin flukt, og som hadde gitt ham ly, rådet henne til å avslutte ferden videre.

Kanskje det var for å skjule at russeren også hadde gitt en kjærlighetserklæring til en annen kvinne, Mariann, en av dem som hadde hjulpet ham ved Tunnsjøen, og at hun gikk gravid med hans barn.

Møtet med Henrik Axelsen litt sør for Røros ble vel det avgjørende, og mest dramatiske møtet. Han hadde virket som partisan nord i Finnmark og var kommunist. Han var jo den Alexander hadde flyktet sammen med og skjulte ham den siste tida før freden kom på den avsidesliggende gården. Selv da følte likevel Ingrid at han ikke fortalte hele sannheten. Det var her historien om Mariann ble avdekket. Den siste biten falt på plass da Ingrid endelig nådde leiren utenfor Mysen der Alexander satt internert før de russiske fangene ble sendt hjem til Sovjetunionen. At de så havnet i GULAG i Sibir føyer Jacobsen til som en tilleggsopplysning.

Nå kunne hun endelig vende hjem til der hun følte hun hørte hjemme, Barrøy.

Romanen er kanskje først og fremst et tidsbilde - og fortalte mye om hva krigen gjorde med mennesker. Selv om krigen var over og ordet var fritt, turte ikke folk å være åpne for hverandre. Bare når nazifrua vendte hjem, kunne de la sin vrede gå ut over henne. Løgner og fortielser florerte. Bare når Ingrid gikk hardt inn på menneskene, fikk hun svar, i alle fall antydninger til svar. Hun møtte også folk som var villig til å hjelpe henne, blant annet konduktøren på et tog hun reiste med.

Jeg synes jeg kjenner igjen noe av dette i min egen oppvekst. Jeg er født under krigen, men mine foreldre snakket lite om hva som skjedde da, bortsett fra enkelthendelser. Ting skulle feies under teppet og være der. Vi kjenner det også igjen fra historien om krigsseilerne. Deres innsats under krigen var ikke noe å snakke om, livet måtte gå videre.

Derfor synes jeg det er rart at senkingen av fangetransportskipet "Rigel" i november 1944 er så lite kjent. Det var det alvorligste senkingen langs norskekysten under krigen - ca. 2 500 mennesker omkom, flesteparten russiske og serbiske fanger.  Roy Jacobsen har på en forunderlig måte klart å få fokus på den begivenheten også.

Språklig er romanen ganske intens. Ganske kort og knapt språk, mange fine ordspill og metaforer. Du kan ikke slurve mye med lesningen uten å gå glipp av viktige poenger. Mye blir igrunnen sagt mellom linjene, og vi forstår at Ingrid er god til å lese kroppspråket til dem hun snakker med. Romanen er ikke tunglest, men den krever av leseren at han/hun er nøye i lesingen.

Jeg vet ikke om jeg er helt på jorde, men jeg fikk litt Olav Duun-fornemmelse under lesningen, ikke minst på grunn av språket. Er Roy Jacobsen en Helgelandkystens Olav Duun?

En fantastisk bok.

 

 

Bilen og jeg 2

Mer om nødvendigheten av å ha bil

SONY DSC   Vi er på tur ute i bushen med Peugeot 206, som kom fram over alt, nesten!

KENYA

I Afrika var jeg veldig avhengig av bil - rett og slett for å komme rundt og oppleve landet. Det offentlige tilbudet var lik 0. Det private tilbudet var der, men ikke særlig å anbefale: Matatu og buss (sild i tønneopplegg).

SONY DSC  matatu med en ropende konduktør

  Moderne buss av typen Izuzu på standard kenyansk vei.

Jeg var usedvanlig heldig. Stesvigerfar, Buda kalte vi ham, var bilmekaniker og eide et bilverksted i Machakos og elsket å fikse biler og ligge over og under dem og kjøre dem og se biler utfolde seg i rally. Så da han og familien også flyttet til Kitengela som nabo, fikk jeg nærmest privatsjåfør: En virkelig god og stabil en som kjente den ville afrikanske trafikken fra innsida. Hadde det ikke vært for ham, hadde jeg ikke kommet så mye rundt i Kenya og Tanzania som jeg har. Vi har kjørt de villeste veier som ingen skulle tru det var mulig å komme fram på. Fram kom vi, men to ganger har vi måttet ha hjelp av lokalbefolkningen. Da satt vi dønn fast i gjørma.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Her satt vi fast etter å ha glidd inn i en trailer som nesten veltet i den gjørmete veien

Likevel hendte det vi gikk en tur til Kitengela by hjemmefra - en ca. 3kms vei. Mange nysgjerrige blikk. En muzungo som gikk! "Og han som til og med har bil", kommenterte en nabo. Det var uvant. Etter hvert la jeg de fleste gåturene til savannen. Jeg møtte større forståelse blant giraffene, sebraene og gnuene....

SONY DSC  Rally i indre bygder

SONY DSC Mombasa Highway

SONY DSC  Dagligdags

I Afrika opplevde vi liten forståelse for våre miljøkrav. Lastebiler oste dieselrøyk, ikke minst på grunn av overlast. Ingen elektriske biler. Jeg så en hybridbil, en Toyota Prius. Det meste var ellers brukte japanske biler, men også noen indiske og europeiske - og ikke minst kinesiske....

SONY DSC  Litt motortrøbbel i safariland

  Vår safaribil i Tsavo

I DAG:

Bor vi i Kristiansand. Byen kaller seg storby. I dag er mange opptatt av miljø og ikke minst klima. Menneskelige aktiviteter har påvirket klimaet på jorda som lenge har vist en stigende tendens. Bilbruk er en av de aktivitetene. Vi må prøve å redde klimaet.

SONY DSC  Den gang AS Bussen trafikkerte i Kristiansand

Her vi bor der det bra kollektivtilbud. Buss til byen går hverdager hvert kvarter, lør- og søndager hver halve time. Jeg trenger ikke å bruke bilen bare for en bytur. Heller ikke for en handletur med dagligvarer. Det er også relativt billig å bruke bussen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Busser fra Nettbuss fram til juli 2018

Dessuten har jeg skaffet meg elsykkel, som fungerer bra i bakken opp til Tinnheia. Den er et must. Tilbudet til syklister i Kristiansand er bra og blir bedre og bedre år for år.  Dessuten er vi inne i elbilrevolusjonen - for å spare klimaet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Hybridbuss fra Boreal

I 2015 kom jeg tilbake med hele familien: Kone og en 8 åring. Vi skulle etablere oss i Kristiansand, på Tinnheia. Vi satset på busstilbudet. Det fungerte bra det første året, til og fra skole og kurs. Skulle vi på tur leide vi bil hos AVIS.  Men spørsmålet om bil kom stadig på dagsorden. Ikke minst å delta i forskjellige aktiviteter som gikk der det var dårlig busstilbud, spesielt i helgene. En kan si at grensen ble nådd da Fatma begynte i jobbpraksis og hun måtte være på jobb tidlig lørdag eller søndag morgen. Da gikk det nemlig ingen busser. Å ta drosje til 200 kroner var et dårlig alternativ i lengden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   vidunderet

Dermed bestemte vi oss for å lease bil. Det så ut til at det var det enkleste i første omgang. Vi kunne gjerne tenke oss en hybrid bil fordi tilgangen på ladning var ikke mulig der vi bodde. Dessuten ville vi dra på lengre turer med bil, og da var elbilens lengste kjøreavstand for kort. Vi hadde imidlertid god erfaring med Toyota Yaris hybrid. Jeg la imidlertid først turen innom Gumpen vest. De hadde en Polo rimelig på leasing, men det var en ren bensinbil. Forbruket på langkjøring var imidlertid ikke så dårlig: 0,45l/10km, ikke så mye mer enn hybridbilens prestasjon. Derfor kom jeg ut med en avtale, så nå har vi en Polo til disposisjon i tre år. Det har vi ikke angret på.

Likevel har vi bestemt oss for først og fremst å bruke bilen som turbil, både korte og lange og har hatt flere hyggelige turer blant annet til Rjukan, Valdresflya og Hunderfossen, samt Bergen og Nord-Jylland. Flere kunne jeg å tenke meg å ta i sommer.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   På tur i Gudbrandsdalen

Å reise på tur med bil er en kunst i seg selv. En dagsetappe på 200 til 300 km er mer enn langt nok. Da har vi tid til å stoppe, besøke steder, kikke oss omkring eller legge inn gåturer i terrenget. Det har jeg svært god erfaring med. Tidligere hadde jeg bil med hengerfeste, og da monterte jeg sykkelstativ på hengerfestet. Det gjorde at jeg kunne foreta sykkelturer i naturskjønne sidedaler, eller på særlig vakre veier som egnet seg bra til sykling. Veien fra Skei til Astruptunet i Jølster er en slik vei.

  En får svingt seg på Vestlandet. Gaularfjell.

Den vil også være viktig som handlebil. Den har (dessverre) vært flere turer mot Sørlandssenteret og IKEA, men også Vågsbygd. Det siste er svært så greit. Da slipper vi utenom bommen. Men den har ikke hengerfeste, så det er begrenset hvor mye varer vi får plass til - i alle fall når vi skal handle møbler.

Å bruke bilen i byen, vil jeg unngå, delvis på grunn av trafikken, delvis på grunn av bompengesystemet og delvis på grunn av vanskelige parkeringsforhold og dyr parkering. Dessuten er det litt prinsippielt: Privatbilisme i bykjernen hindrer den nødvendige trafikken. Dessuen sparer jeg bymiljøet for forurensing.

Det virker som det er en slags antikollektiv holdning i Kristiansand, men sikkert også andre steder, (også i Oslo slik jeg kjenner det fra noen år tilbake). Det har kanskje noe med status å gjøre, ikke vet jeg. Bileiere insisterer på å kunne bruke bilen til og fra jobb, selv om det er det eneste de bruker bilen til. Det har de en soleklar rett til, og myndighetene har å legge forholdene til rette for det. Fortsatt er det slik at alle ønsker å bruke bilen så mye de vil, hvor de vil og når de vil.Hvis noen prøver å hindre dem, blir det bråk, i alle fall politisk bråk. Men det er umulig, og det oppstår fort kø. Jeg har opplevd å stå bom fast i trafikken i Los Angeles der det er 6 filer i hver retning. Slik vil vi ikke ha det i Kristiansand eller andre norske byer. Håper at en kontinuerlig forbedring av kollektivstystemet vil bedre utviklingen. Oslo har imidlertid fått en T-bane som alle tar, og den har nok løst transportproblemet for mange.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Østensjøbanen i Oslo

Selv foretrekker jeg løsninger der T-bane, trikk eller buss er ryggraden i byens transportsystem. Så langt har vi ikke kommet i Kristiansand enda. T-bane eller trikk - de mest foretrukne kollektivsystemene og de mest effektive - er ikke aktuelt i Kristiansand, i alle fall er det ingen politiske partier som har gått inn for det. I stedet har byen satset på et godt busskollektivsystem - særlig på hverdagene, mens det fortsatt er for dårlig i helgene. Dessuten må bussene prioriteres enda mer i trafikken så ikke øvrig trafikk hindrer dem å rekke fram i rute.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   I Kristiansand blir det brukt ELbuss på en av rutene.

Akkurat nå når det er godt og varmt i lufta er sykkelen bra å ha, ja, den er best. De mange sykkelstiene er et must i denne byen, selv om det er fortsatt for mange farlige steder der biltrafikken og sykkeltrafikk møtes. Der er jeg ofte irritert over bilistenes tro på at det er alltid de som har rett i trafikken. Noen tror at de til og med kan parkere på fortauet, for da er de ikke i veien for andre - bilister. På den andre siden synes jeg det er mange bilister som viser hensyn ved fotgjengeroverganger der vi syklister egentlig bør trille sykkelen over.

Noen bilhater er jeg vel ikke. Jeg har jo bil selv og bruker den når det er bruk for den. Det er et visst press fra øvrig familie til å bruke den mer enn jeg liker, men stort sett går det bra. Jeg har jo kjørt mye bil gjennom livet, også i utlandet - til og med på venstre side i Australia, New-Zealand og Kenya. Det er først og fremst en tilvenningssak. Jeg synes det er kjedelig å kjøre på fine, flate veier med stor fart. Veiene bør svinge - så holder du deg våken!!  Autobahn i Tyskland er krevende for du må hele tiden se i speilet om det kommer noen fartsfantomer bakfra. Men det har gått bra. Bilmerker er bare sånn måtelig interessert i. Statusmerker som Audi, Mercedes og BMW er langt utenfor min interessesfære (og min lommebok). Mekke er ikke min sak. Bilen bør være vedlikeholdsfri, bruke lite drivstoff, være trygg og lett å kjøre. Den beste bilen jeg har hatt til nå er en Suzuki SX4. Den var det aldri noe feil med i de 7 årene jeg hadde den, kom fram over alt (digital 4wd), men brukte litt mye drivstoff. Poloen kan muligens ta opp konkurransen...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men det er garantert at bilen får stå i fred i lange perioder.

BILEN OG JEG 1

Alle må ha bil. Vårt samfunn er bygget opp omkring bilen. Nesten all samfunnsdebatt dreier seg om bilen. Vi klarer oss ikke uten bilen, hevder Frp. Jeg har også min egen lille debatt med meg selv og mine omgivelser. Jeg har nok kommet fram til at bil er nyttig å ha, men bruken må ikke overdrives.

Min historie:

Jeg vokste opp på 50 tallet i Oslo uten bil. Vi hadde ikke råd til bil, men jeg tror min far hadde bil før krigen. Vi hadde ikke løyve til bil, for alle som hadde bil måtte ha løyve. Tre av mine onkler hadde bil. De hadde tydeligvis fått løyve. Men vi klarte oss utmerket uten bil.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I Oslo gikk det trikker og busser de fleste steder - trikk til familien - mor tok tog til jobben - jeg gikk til skolen og tok tog eller buss når jeg skulle på ferie. Men vi gutta var selvfølgelig interessert i bil, glodde på fine biler, registrerte merker og bilnummer. Det varte langt ut over 1960 da bilsalget ble sluppet fri og mange skulle ha bil. Husker at alle mine tre onkler hadde førkrigsbiler - bilene fra før krigen var bedre enn etterkrigsbiler, mente de. En onkel hadde en Ford 1930 modell som han pusset og gled på så den skinte som sola. Ble kun brukt til søndagskjøring.

Denne ligner på min onkels bil

Da jeg jobbet på Bærumsbanen fra 1962 - 71 gikk det opp for meg at bilen var en pest og en plage i storbyen Oslo. Ikke bare spredte den forurensing og dritt, men skapte store problemer for kollektivtrafikken som pent måtte vente sammen med bilene for å komme fram. Derfor ble t-banesatsingen så stor, mens trikken egentlig bare var i veien. Det mente også trikkeledelsen som ville ha bort trikken. Heldigvis har stemningen snudd.

  Trikken i Oslo har stor kapasitet

Jeg var vel nokså bevisst på at en gang måtte jeg skaffe meg en bil da jeg i militæret i 1965 helt privat tok "lappen" i Bodø. Det var 7 timer øvelseskjøring og teori samt førerprøven som besto i å kjøre rundt kvartalet. Jeg betalte kr. 150.- for det.

Ikke før i 1973 anskaffet vi oss bil - også i Bodø, for da hadde vi flyttet dit. Jeg var da nemlig gift og vi ventet oss vårt første barn. Men først ville vi oppleve Nord-Norge - og til det trengte vi bil. Dessuten var det greit med bil i hverdagen oppdaget vi, til og fra jobb og til og fra butikk. Bensinprisene kan en i dag bare drømme om: 1kr 56 øre literen var den sommeren 1973!

    Min første bil på Ifjordfjellet i Finnmark. Dette var E6!

  Fordel med liten bil på Lyngenfjorden

Men så steg det raskt med bensinkrisen på slutten av 1973. Da skulle vi ha nedkomst, og det var forbudt å kjøre bil i helgene - unntatt i nødstilfeller. Barnefødsel var nødstilfelle, men den unge damen ventet til mandag med å melde sin ankomst!

Vi hadde mye glede av vår lille FIAT 128 i årene i Bodø, men også en stor bekymring. Den rustet. Den ble også brukt til ferieturer mellom Nordland og Sørlandet, (min kone var fra Arendal), så det ble en del kjøring. Tanker om bensinkrise og slike ting spøkte nok i bakhodet, men nå hadde vi jo vår egen olje, og bensin raffinerte vi både her og der, så det var ikke noe å være redd for. Miljøet var ikke noe tema på den tida. Ozon var den store bekymringen, men det hadde ingenting med bilkjøring å gjøre.

  Nissan Sunny på tur i Frankrike

FIATen rustet opp, og vi skaffet en Nissan som også rustet. Men vi hadde mye glede av den på ferieturer både til Nord-Norge, England, Frankrike, Tyskland, Ungarn og Italia på 1980-tallet. Da hadde vi imidlertid blitt Sørlendinger med Lillesand som hovedbase.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Ett av få bilder fra Lillesand med biler på!

Lillesand - Birkenes

Bodde 17 år i Lillesand. Trengte vi egentlig bil i Lillesand? Spørsmålet ble mer og mer aktuelt på mange måter. Vi hadde tre kilometer til byen og tre kilometer til jobb. Det ble opprettet en lokalbuss, men ingen brukte den utenom til og fra skolene om morgenen og kvelden. Derfor ble den nedlagt etter ei tid. Men sykkelen var aktuell å bruke. Ungene brukte den til og fra skole og fritidsaktiviteter, etter hvert brukte jeg sykkel til og fra jobb. Det ga meg noe mer mosjon. Det trengte jeg. Å gå til og fra byen gikk også an, men med mye varer var det noe tungt. Vi trengte bil i Lillesand fordi kollektivtilbudet var så dårlig. Til de nærmeste byene gikk det buss en gang i blant. Men rushtidskøer hadde vi ikke i Lillesand.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En periode 2003 - 2008 bodde jeg langt inni skogen ved Ogge i Birkenes kommune. Her var kollektivtilbudet lik 0! For å komme til jobb, kor, butikk; bilen var eneste framkomstmiddel. Aldri vært så redd for at bilen skulle gå i stykker som da jeg bodde i "huset i skogen".  Da hadde jeg en Toyota 4wd, og selvfølgelig gikk den i stykker. Hjullagrene var bilens svake punkt, ellers var den grei. Men mannen med redningsbilen tilbød å kjøre meg hjem siden ingen nabo var hjemme. I den perioden ble jeg ganske lei av å kjøre bil, men jeg synes det var mer gøy å kjøre på slike varierte veier, enn de kjedelige veiene rundt byene.

  Toyota 4wd tok seg greit fram i snøen

SONY DSC   Lillesand, Nilen uten biler...
fortsettes

Sommerskogen - en tur med et lite kamera.

En liten vandretur i skogens mangfold juni 2018 - da det var varmt i skogen:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA  

Den gamle veien som fører inn i skogen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   skogens lille stjerne

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Skogens underlige utvekster, tjuge OLYMPUS DIGITAL CAMERA Noen trær har blitt så gamle at de trenger støtte.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Stien forteller at her er det trygt å gå.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   stien er tørr

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   det er farlig tørt i skogen nå

OLYMPUS DIGITAL CAMERA  

Stien fører meg til topps til utsikt

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Mystisk skog

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Hvem har bodd her eller søkt ly?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA skogens kaos

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   tuntre på taket er vel ikke så vanlig

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Blir det jordbær i år?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   tjernet, Mumletjønn

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Den stille bekken

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   myrull

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Det krokete vannet

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   to må man være

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   mine føtter i vann - en nydelig følelse

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   vann med strand

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   bølgeskum

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Vannets egen flora

OLYMPUS DIGITAL CAMERA norsk krossved - ikke uvandlig i skogen i sør

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   bittekonval

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Denne kalte vi vel hundekjeks...?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   storknebb møtte jeg i skogen ute ved havet

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   likeså nyperosen

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   takk for turen, fortsatt god sommer!

MINNENE FRA MARKA - en slags oppsummering

  Elgstøa 1970

Jo, jeg har mange gode minner fra Oslomarka i perioden fram til 1972. Ikke minst de lange skiturene, sykkelturene og vandreturene. Å gå 40km i dag virker nesten umulig for meg, eller 60km på ski. Må vel ha vært rimelig sprek den gang. Da var det ikke snakk om trening eller treningsstudio, det var snakk om å holde seg i form ved å bevege seg. Bil hadde jeg ikke så lenge jeg bodde i Oslo.

  Finnerud i Nordmarka 2010.

I 1972 emigrerte jeg til Bodø og Nord-Norge på grunn av jobb. Der møtte jeg en helt annen og mer dramatisk natur med sjø, fjord, skog og fjell i vakker forening. Høyeste topp i Oslomarka, Svarttjernshøgda, er 711 moh, mens høyeste fjell i Bodø kommune er Breiviktind med 1361 moh.

  Kirkeberget 1970, den høyeste åsen i Oslo kommune, 631moh.

Likevel har opplevelsene i Marka vært grunnsteinen i min forståelse av naturen. Naturen må vi ikke tulle med, den kan slå hardt tilbake - det har et langt liv lært meg. Det var likevel ikke naturopplevelse som var bakgrunnen for at jeg ble med i ei gruppe ved Geografisk institutt ved UiO som ville finne ut om hvordan folk brukte Oslomarka som friluftsområde ved bl.a. tellinger på parkeringsplasser og tellinger ute i marka. Det ble mitt hovedfagprosjekt.

  Skitrafikk over Bjørnsjøen en vinterdag i 1970

Var det så at folk dro i store mengder inn i Marka på de store utfartsdagene? Det ble gjennomført tellinger høst og vinter med varierende resultat, dårligst for høsttellingen på grunn av dårlig vær. Men vi kom til et estimat at for hele Oslomarka til sammen må over 100 000 mennesker vært på tur i marka den vintersøndagen vi hadde telling i mars 1969.

  Over Fyllingen i februar 1968

Samtidig var den en voldsom diskusjon om Oslomarka. Her var det nok av ta av til byutvidelse, hevdet noen politikere. Andre hevdet at grensene til Marka måtte slås fast og at det måtte vedtas en lov for Oslomarka - nesten som et naturvernområde, men med hovedvekt på bruk av Marka til rekreasjon og friluftsliv.

  Utsikt nordover fra Kikuttoppen i juni 1970. Skogsbilvei og flatehugst.

Firmaet Løvenskiold-Vækerø hevdet imidlertid at Nordmarka måtte forvaltes som et skogsområde for produksjon av trær til kommersiell bruk med flatehogst og bygging av skogsbilveier slik at en lett kunne få ut det som var hugget. Skogsbilveiene kunne imidlertid brukes av allmennheten som turveier der det var aktuelt. Det ville, hevdet de, være den beste måten å ta vare på Marka på gjennom planmessig ressursutnytting (ordet bærekraftig var ikke oppfunnet ennå, men det var vel det som det betydde). Enkelte aktivister truet med sivil ulydighet a la Mardøla for å få stoppet utbyggingen og flatehogsten.

  Gåslungen mot Mellomkollen i desember 1970.

Selv mente jeg at en viss drift måtte kunne finne sted i Marka, slik som det skjedde i Oslo kommunes skoger rundt Oslo. Men full kommersiell drift, synes jeg ikke var bra av hensyn til friluftslivet. Det var mange eksempler på kolliderende interesser i Marka på den tida. Friluftslivet måtte tillegges større vekt i bruken av Oslomarka enn det som var på 60-tallet. Over 100 000 mennesker på tur i Marka må være et tungtveiende argument for friluftslivet.

  Glåmene mot Kikut i 1968. Ingen maskinpreparering av løypene....

Noen "Markalov" kom ikke før 40 år seinere - i 2009.

  Finnerudseter med kviger i august 1970

I tillegg har Oslomarka kulturhistorisk interesse. Har vært inne på setringen på Krokskogen, som var viktig for bøndene på Ringerike. I dag er det nok færre spor etter dem enn i min tid. Plassene i Nordmarka var ofte ryddet av innvandrende finner på 1700-tallet. En del navn forteller om det: Hakloa, Mago, Katnosa. Finsk som språk forsvant for lenge siden, mens nærmere Sverige, på Finnskogen, har finsk vært i bruk helt opp til våre dager. Jernverkene skapte behov for trekull. Trekullbrenning har vært drevet så lenge verkene var i drift til midt på 1800-tallet. Kullebunner kan du finne mange steder i Marka. Ingen sommernatt på Krokskogen (Asbjørnsen) uten trekullbrenning.

  Holoaseter mot Svarttjernshøgda langt nord i Marka mars 1971

Må innrømme at Oslomarka har i mange år vært langt borte fra min virkelighet. Nå bor jeg på Sørlandet, og liker å gå i skogen her. Men det er ikke som Oslomarka. Derfor var dette et givende gjensyn for meg.

  Lørenseter desember 1970

  Kollern med utsikt helt til Tryvann 1971

Ullevålseter en høstdag i 1969

  Veien videre? Fyllingen 1970

GRAND FINALE I KILDEN FOR KSO 31.5 2018

  Leonardo Colafelice

Program: Rachmaninov klaverkonsert nr.2; Richerd Strauss: Suite fra "Rosenkavaleren"; Ottorino Respighi: Romas pinjer

Allerede fra åpningen av Rach 2 (blant kjennere kalt sådan!) ble vi ført inn i musikkens verden. Aldri før blitt ledet så direkte inn i musikken. 4 takter og vi var underveis. En ypperlig solist, italieneren Leonardo Colafelice, med alle tekniske og musikalske ferdigheter. Rachmaninov gjør det ikke enkelt for solisten, men så var han den største virtuosen selv. En kunne merke begeistringen blant publikum allerede før konserten var over. Ekstranummer tipper jeg var et eget arrangement av en marsj fra Nøtteknekkeren. Vi hadde fått hakeslepp allerede til pausen.

Richard Strauss er ikke min favoritt, men selvfølgelig er "Rosenkavaleren" en av hans beste operaer - og det valser seg bra utover i suiten, til og med dirigent Bellincampi tok en vals - Strauss a la Strauss. De nedadgående bevegelsene i fløyte og celesta har alltid fascinert meg, det fikk meg til å tenke på neste stykke: Romas pinjer.

  Ottorino Respighi

Jeg har større sans for Ottorino Respighi og hans klangverden. Musikken talte for seg selv, selv om Respighi hadde skrevet hva musikken skulle illustrere. Hans stemningsskapende orkester er helt utrolig. Det var helt stille i salen - alle lyttet etter nattergalen. Tragedie: Høreapparatet gikk tomt for strøm under Strauss - så jeg gikk glipp av fuglesangen, men andre jeg snakket med hadde hørt den. Likevel: Respighi ble høydepunktet for meg!

Det interessante er at disse tre verkene er komponert i tidsrommet 1901 - 24 - altså i samme tidsperiode: Seinromantikken. Men de er svært forskjellige. Rachmaninov beveger seg i en musikalsk verden full av følelser, nesten på kanten av det sentimentale. Det påstås at han er all filmmusikks far. Richard Strauss beveger seg hele tiden på overflaten, elegant til tusen, men han opplevde at alt han trodde på raser sammen under den 2.Verdenskrig.

Respighi er italiener, mens hans klanger i disse tre orkesterstykkene fra Roma er mer spennende enn de andre to. Må nevne Jens Forus trompetspill off stage som fikk det til å kaldt nedover ryggen min. Bellincampi ledet orkesteret på en trygg og god måte som han alltid gjør. Begeistringen i salen og orkesteret var overstrømmende. For et orkester vi har.


Dermed er en epoke over: 5 år med Bellincampi har utviklet orkesteret videre til utrolige høyder. At forholdet mellom orkester og dirigent har vært godt fortalte deres glede oss, konsertmester Adam Grüchot var jo helt rørt. Håper på en fortsettelse som bare fører videre. Mange vil nok si at han musikalsk har vært en konservativ romantiker, at det står lite nyere (og for den saks skyld eldre) musikk på programmet. Håper at orkesteret kan få større musikalsk bredde i framtida under Natalie Stutzmann.

 

GLEMTE TURER I OSLOMARKA

  Brunkollen i Bærumsmarka

Husken er ikke bestandig så pålitelig. Jeg har to hjelpemidler til å hjelpe husken:

1) Fotografiapparatet jeg veldig ofte brakte med på turene. Masse bildedokumentasjon fra turene jeg har tatt, men ikke alle.

2) Syvende sansen der jeg skrev ned i alle fall hvor turene gikk og hvilken dato.

Når jeg nå skrev minner fra Krokskogen og Nordmarka, så var det først og fremst ut fra hukommelsen og fotografiene. Jeg har brukt mye tid på å digitalisere bildene fra marka opp igjennom, og det ligger sikker en del igjen. Stort sett har jeg likevel sånn noenlunde oversikt over hva jeg har av bilder. Jeg tok nemlig flest bilder i lysbildeformatet (slides) og de er (heldigvis) enkle å overføre digitalt. Det største problemet er fargene.

  Kolsås i Bærum oktober 1971

Dagbøkene forteller at jeg har glemt turer jeg har gått i marka som var litt spesielle - eller at det skjedde ting det er rart at jeg ikke husker. Jeg for nøye meg med forklaringen at hjernen gjør sine valg - at den på en måte velger ut hva du skal huske. På den andre siden varierte jeg turene mye, gikk sjelden samme turen flere ganger, eller med en eller annen vri.

Selvfølgelig husker jeg turen da vi var fire unggutter som feilberegnet alt, også tida og kom til slutt til Løvlia alt for seint, så vi valgte å gå skogsbilveien nedover fra Søre-Heggelivann fordi det var blitt mørkt. Det var lite snø, men vi kom nå fram til Skansebakken til slutt. Husker ikke når vi endelig var hjemme, men det er den eneste gangen foreldrene våre har vært redde for oss.

Kustein mot Søre-Heggelivann

10.januar 1970 dro jeg på ski fra Guriby i Lommedalen via Kampen, men det neste stedet jeg nevner er Kustein ved Søndre Heggelivann. Hvorfor gikk jeg dit - og hvilken løype førte meg dit? Neste stopp var Løvlia (selvfølgelig), for så å returnerer til Guriby - ikke over den vanlig traseen over Trehjørningen, Byvann osv, men over Monsebråtan som ligger atskillig mer mot vest. Det var ikke der jeg vanligvis gikk.

  Monsebråtan - en gammel finneplass

Kan heller ikke huske en tur fra Ringkollen 22.mars 1970 sammen med en kamerat. Kom sannsynligvis til Ringkollen med buss, for noe annet framkomstmiddel hadde jeg ikke. Turen ellers hadde en vanlig trasé: Storflåtan - Løvlia - Fløyta - Vensåsseter -  Bekkestua i Bærum.

  Storflåtan 1969

En tur jeg burde huske gikk også retning Løvlia, men kameraten min var så uheldig å brekke skia. Vi klarte å ta oss ned til Skansebakken, og kameraten min tok bussen herfra, mens jeg fortsatte turen hjemover over Vensåsseter i Bærumsmarka. Selv kan jeg ikke huske å ha brukket verken ski eller staver på turer i Oslomarka, men du vet denne husken.....

  Vensåsseter i Bærumsmarka - løypekryss

Tilsvarende hadde jeg en tur som startet på Jevnaker 30.mai 1970 (48 år siden i dag) - sannsynligvis igjen med buss. Det var utforsking av de nordvestlige delene av Krokskogen som sto for tur: Øyangen - Uglaseter - Steinbuseter - Storflåtan - Gagnomseter - Atjern - Løvlia, med overnatting der. Dagen etter gikk turen til Gyrihaugen - Retthellesetra - Kleivstua - Finneflaksetra - Sørsetra - Nedre Steinlausseter - Frøshau - Jonsrud og Lommedalen. Tøff tur, men kan ikke huske den. Mange seterbesøk på denne turen, men alle setrene på Krokskogen var for lengst nedlagt. Bare vollene igjen:

  Øyangsrøysa mot Steinbuseter

På noen av vollene gikk hester og beitet, andre bare grodde ned og setrene var enten borte, eller ruiner eller det var kommet hytter i stedet. Sauer var også vanlig å møte på skauen, i nordre del av marka også (mannevonde)  kviger. Må ha vært litt av et liv på disse setrene i gamle dager. Det var bønder fra Hole som hadde setre på Krokskogen.

  Øskjevallseter var den setervollen med flest hus. Dette litt diffuse bildet fra 1970 kan en også se at det er kommet en hytte på vollen.

Jeg har aldri på mine turer i marka møtt på ville dyr som mår, rådyr eller rev. Elg har jeg møtt noen få ganger, blant annet en årskalv like ved Holmenkollbakken. Den stoppet og kikket på meg mens jeg tok bilde, men jeg var litt nervøs for at en sinna mor var i nærheten.

  - men det var ingen mor i nærheten....

  Full fart over Sørsetervollen 

VÅRSKOG

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ingenting er så vakkert som skogen i mai. Når jeg går inn i den, er det som å gå inn i en verden som knapt nok fins.

Andre velger å reise ut til svabergene - til bølgeskvulp og måkeskrik og plastbåtenes motorvræl mellom holmer og skjær. Der er sørlandslivet.

Der er sørlendingen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I skogen -

finnes det noe mer fredelig?

Finnes det noe mer vakkert?

SONY DSC

I mai synger fuglene sine sanger for sine utkårede - og for sine konkurrenter. I enkelte skoger er det en symfoni i luften, men ikke i min skog. Jeg klarer meg med bokfink, løvsanger, rødstrupe og svarttrost, men drømmer om en munk, for den synger vakrest.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er mørkt i skogen. Ja vel, men det er også lysning i skogen. Skogen kan være mørk og truende, ja vel, men sørlandsskogen er full av eik og bjørk og mange andre løvtrær som skaper et skimmer av lys - et lys som er vakrest i mai - da er trærne nyutsprungne med vårfriske blad med et grønnskjær så vakkert at det nesten skjærer i øynene.

Likeså blåbærlyngen - blir det blåbær i år? Til sammen blir det en skogens symfoni i farger og stille lyd.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   - eller tyttebær?

Jo da, det kan komme lyder. Tidligere i vår hørte vi intens hakking i en trestamme. En hakkespett jobbet intenst for å skaffe seg en kjæreste. Og han lykkes - til og med med å føre slekten videre! Et naturens under en ikke så ofte får oppleve - bare i skogen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Stien - den oppgåtte naturlige stien som en eller annen har gitt et blått merke fører innover i denne verden av fortrollet lys. Av og til en myr med pors på. Naturens parfymemaker. Fristende å gå bort og gni hendene mine mot busken for å få litt naturlig parfyme på kroppen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Stien er en befrielse å bevege seg på. Undergrunnen kan være myk og nesten ettergivende, men også hard og steinete. Det skal være sundt å gå på skogstier - ikke på den harde asfalt. Men løpe, nei, hvem har tid til sånt. I min ungdom, nei, jeg løp ikke den gang heller, men gikk raskt innover - for å komme frem - til hvor? Utsiktspunktene.

Men i min skog er det få utsiktspunkter, bare innsiktspunkter.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men det fins noen virkelige lyspunkter i skogen - tjernene eller de små vannene. De blinker og smiler og sier kom. Og jeg har latt meg forføre, men ikke nå. Nå skal synet bare nytes. Det er en kvinand som svømmer stille, og forsvinner i tjernets dyp.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men nøkken har jeg aldri møtt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   en skogens stjerne

Noen klager over varmen. Det er varmt - det er tidlig sommer - det har aldri vært så varmt i mai noen gang.

Det er svalt i skogen. Sola skinner ikke intenst på din kropp og steker deg i ditt eget fett.

Den sildrer over deg som en mild dusj av lys som gjør deg godt.

 

Takk for skogen i mai.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

Konsert 24.mai 2018 i Kilden med KSO og dirigenten Alexander Prior

VLTAVA - mitt land av Bedrich Smetana

  Praha med Moldau (Foto: Bjørn O Isachsen)

Storslagent, overveldende, intenst. KSO kom fra oppgaven med stor heder. Stor innsats fra alle grupper, men jeg vil særlig gi honnør til treblåserne. Men alle var i arbeid hele tida, unntatt harpistene som forlot podiet etter Moldau. Dirigenten Prior var sikkert inspirerende. Store bevegelser, stort ungdommelig engasjement, og dansetrinn der det var naturlig. Fint å se en dirigent som tydeligvis er i musikken.

Verket ble spilt i ett, det vil si 1 1/2 time. Det gikk uten pause også, intensiteten i verket var så stor at jeg hang med hele tida. Det var en fordel å være litt forberedt. Men da det var slutt, var jeg ganske sliten. Det hadde vært mulig med en pause etter del 4 - Böhmens enger og skoger. Det var en sats som vakte begeistring hos folk, og som gjerne kunne hatt litt tid til "fordøyelse".

De to siste delene, Tabor og Blanik, hang jo sammen og ble spilt attacca - kun med en takt pause imellom. Hele verket er jo ikke skrevet i en sammenheng. To av satsene handler om mytologi, to av satsene om landskap og de to siste satsene om Jan Huus og tsjekkisk historie. Helt på slutten gjentas temaet som harpene introduserte i den første satsen Vyserad. Dermed var ringen sluttet. 

For tsjekkerne er dette et nasjonalverk. Verket er skrevet i en tid da drømmen om et Tsjekkia var en utopi - under Habsburgernes harde keiserdømme. I motsetning til en symfoni, gikk det jo i det samme stemningen hele tida, bare styrkegraden varierte. Lurer på om alle satsene gikk i samme toneart. Det hørtes nesten slik ut.

Vet ikke bakgrunnen for dette programvalget. Det var noe glissent i salen, men det får også været ta på sin kappe. Men at KSO kan ta slike valg, forteller at de er villig til å ta "kunstneriske hensyn" og ikke bare tenke på publikumstall. Håper på flere slike konserter seinere.


En musiker i orkesteret kommenterte: Det var godt vi ikke skulle spille Bruckner etter pausen. Har KSO i det hele tatt spilt Bruckner noen gang?

 

MINNER FRA NORDMARKA 3

  Kikut, Bjørnsjøen fra Kobberhaugen

Egentlig liker jeg kanskje de sentrale områdene i Nordmarka best - omkring Kikut og vestover mot Krokskogen. Østover har det ikke blitt så mange turene. Det kan være mange grunner til det, ikke minst fordi jeg bor vestover og gikk videre inn i Krokskogen. Terrenget er ganske variert, mange vann, elver og en del høyere åser. Har vært oppe på Kikuttoppen mange ganger, både vinter og sommer - helst sommer. Herfra kan en se langt utover mot sør og øst - rett og slett fantastisk utsikt.

  Kikuttoppen (611) mot Oslo

  Kikuttoppen februar 1970

  Skogene nordover fra Kikuttoppen

Det var kjentmannsmerket som fikk meg til å klatre opp på toppene. Nå i ettertid setter jeg kanskje mer pris på de to kjentmannsmerkene jeg tok enn de 4 gullmerkene - selv om det kanskje lå mer slit bak de siste. Jeg tok ett kjentmannsmerke vinterstid på ski - og ett kjentmannsmerke på sommerføre. De er jeg stolte av. Ble jo "tvunget" til å variere turene mine - besøke steder jeg aldri hadde vært før. Det ble absolutt en berikelse. Det betydde også at jeg måtte dra til steder i Nordmarka jeg aldri hadde vært før. Det angrer jeg ikke på.

  Finnerudseter med kjentmannsmerkepost

Det betydde også at jeg måtte dra lengre nord i marka enn jeg hadde vært før. Løsningen på det ble selvfølgelig å ta skitog til Grua eller Stryken om morgenen og gå mot sola sørover - for så å plukke poster underveis - eller rett og slett bare gå sørover for å gå sammen med noen venner - noe som var svært vanlig på slutten av sesongen.

  Bislingflaken ved Mylla i mars 1971

Sånn apropos: Jeg hadde en studiekamerat som het Åge Hadler. Han var norgesmester i orientering. Det var kjæresten hans på den tid også, Ingrid Thoresen. En gang jeg ville gå fra Grua og sørover, møtte jeg henne på toget og vi kom i prat. Hun inviterte meg til å gå sammen med henne sørover. Da vi kom til Mylla, så jeg bare Ingrid forsvinne som en strek bortover den islagte vannflaten. Jeg tenkte med en gang, jeg får gå i mitt tempo, det er det som gjelder for meg. Da får jeg også tid til å se meg omkring. Jeg kom fram jeg også.

  Mylla mars 1970

Sommeren 1970 var en elendig sommer. Men så meldte metrologene fint vær de første dagene i august. Jeg hev meg på toget til Grua og rusla opp til Larmerudbu, som var OOTs selvbetjeningshytte i nordre del av Nordmarka. Planen var å "plukke" alle postene i den nordlige delen av Nordmarka før jeg nådde Kikut for overnatting. Det ville uansett bli en lang tur. Det ble det også (41km). Men da jeg kom litt forbi Mylla, møtte jeg to danske jenter som ivrig plukket blåbær.

  Larmerudbu - OOTs hytte i juli 1970.

Jeg spurte hvor de hadde tenkt seg hen? Jo, de hadde tenkt seg til Kikut de også. Jeg spurte dem om de var klar over hvor langt det var. Nei, det var de egentlig ikke, men de hadde kart - og så viste de meg kartet: Nordmarka-kartets vinterutgave med skiløyper tegnet inn. Jeg fortalte dem at det kartet dugde ikke her, de måtte ha sommerutgaven. Så tok jeg fram mitt kart og jeg viste dem hvor de måtte gå for å komme fram til Kikut. Og jeg fortalte dem at de ikke hadde så mye tid til å plukke blåbær om de skulle nå fram til middag på Kikut. Dessuten var det blitt svært varmt i været. Svetten hadde allerede begynt å renne.

  Svarttjernshøgda - høyest i Nordmarka (717moh) med kviger. Seinere fikk jeg høre at kvigene kunne være mannevonde. De hadde angrepet folk som skulle samle dem.

Egentlig burde jeg sikkert ha fulgt dem videre. De klaget over at det ikke var spaserveier her som i søndre delen av Nordmarka. Men jeg fulgte min opprinnelige plan om å nå Svartjernshøgda, Finnstad, Kollern og andre steder jeg hadde satt meg som mål for turen. Da jeg kom ned til Sandungen var jeg temmelig sårbeint fordi det var vått i marka etter alt regnet og lærstøvlene mine var ikke godt nok smurt. Det var +27*C. Jeg tok meg en liten pause og fant noen modne multer på ei myr like ved stien. Jeg tenkte også på mine danske venner om de hadde funnet veien mot Kikut eller om de fortsatt vaset inne på skogen ett eller annet sted. Det fikk jeg finne ut når jeg kom til Kikut.

   Sandungen 1-8 1970

Jentene var ikke kommet fram til Kikut, og nå var klokka nærmere 2000. Må vi ut å lete etter dem? Jeg snakket med verten på Kikut som sa at det var ikke noe poeng før det begynte å bli mørkt. Klokka 2200 kom de ruslende, slitne og trøtte, takknemlige over at jeg hadde sagt fra, men de hadde hatt problemer noen steder med å finne stien når den gikk over hogstfelt. Men fram til Kikut hadde de i alle fall kommet. De fikk en god natts søvn. De hadde i alle fall fått med seg at Nordmarka er noe annet enn parkskogene nær Frognerseteren og Ullevålseter.

  Kikut juni 1967

Neste morgen så jeg ikke noe til dem, men ruslet videre mot Langlia og Sørkedalen, sårbeint, og håpet at føttene ville bli bra til fjellturen jeg hadde planlagt i Breheimen om noen dager.

Det gikk fint!

  ved store Sandungen 1970

MINNER FRA NORDMARKA 2

  Nordmarkskapellet 1965

I gymnaset åpnet mulighetene seg: Laget hadde ofte utflukter til Nordmarkskapellet der vi hadde turer. Dermed ble jeg ganske kjent med terrenget mellom Frognerseteren, Tryvann og Blankvann. Vi gikk til og med natturer med lommelykt. Noen få ganger "lurte" vi oss helt inn til Kobberhaugene, og endog Kikut i 1959. Etter hvert ble det nesten hver søndag utover i sesongen. I gymnaset tok jeg gullmerket på ski for første gang.

  Nordmarksskog

De første årene av studietida ble det ikke så mange turer. Det stoppet liksom litt opp. Det var jobbing som var konkurrenten. Etter hvert lærte jeg å kunne både gå på tur og jobbe - særlig når jeg hadde kveldsvakt: Tur om formiddagen, jobb om kvelden. Ja, det var da det helt tok av - turene ble lengre og lengre innover i Nordmarka - nye steder som jeg knapt hadde hørt om, ble besøkt.

  1970

Utstyret var som de fleste hadde på den tida: treski med kandaharbindinger og bambusstaver. Det var vel da jeg begynte å gå lengre turer at jeg kjøpte meg turlangrennsski med rottefellabindinger. Det gjorde det lettere i det lange løp, og det var ingen problemer med stabiliteten, men noen slalåmski var de ikke. Du hadde lite styring i utforkjøringen, men det var vanligvis ikke noe problem. Til sist endte jeg opp med Bonna-ski turlangrenn, de beste, som ikke ble lagt bort før glassfiberskiene kom. (Jeg har dem ennå).

Lønnemosehøgda 1970

Vår, sommer og høstturer ble det etter hvert flere av. Husker en gang en kamerat og jeg hadde bestemt oss for å gå inn til Kikut seint på ettermiddagen for å overnatte. Vi hadde utstyrt oss med lykt. Det vi ikke hadde fått med oss var at selv om det var oppholdsvær i byen, var det regn i marka. Det ble den våteste turen i marka jeg har vært med på. Vi kom fram og fikk tørket klær på Kikut. Det var bedre vær neste dag. Noe tilsvarende opplevde vi da vi skulle gå fra Lommedalen til Løvlia. Da snudde vi halvveis, og kom tilbake til Lommedalen, klissblaute, mens det var like tørt nede i dalen.

  Kikut fra Kobberhaugen

Sykling ble det etter hvert mer av også i marka. Hadde jo lange turer både til Trondheim, Bergen, Florø og Stavanger. Noe av forberedelsene foregikk på skogsbilveiene i marka. De omdiskuterte og utskjelte skogsbilveiene. Men for oss som ville komme innover i marka, var de ideelle. Trafikken innover var heller ikke så stor. Sjelden vi møtte biltrafikk av noe slag, og sykler var det heller ikke mange av.

ved Gjerdingen 1970

Jeg hadde skaffet meg en blå DBS vanlig tursykkel med tre "Stormy-Archer"-gir i 1960. Det var det beste på markedet, bortsett fra sykler med "bukkestyre", rasersykkel,  som ikke var egnet for tur i marka. Sykkelen var grei, men ikke god nok. På to av langturene jeg hadde, brøt sykkelen nesten sammen på grunn av tyngden av bagasjen. Eikene på bakdekket knakk stadig vekk. I 1968 kjøpte jeg meg en rød Diamant også med tre gir, og det var en helt annen kvalitet. Veinettet var nesten sammenhengende tvers gjennom marka, men jeg husker at ved Gjerdingen måtte jeg trille sykkelen over et veiløst område. Men noen hadde gjort det før meg.

  Veiløst ved Gjerdingen juni 1970

  Soloppgang Frognerseteren 1999

Fortsettelse.......

 

 

MINNER FRA NORDMARKA 1

  Skjærsjøen og jeg

Jeg vokste opp i Oslo ved Bislett. Nordmarka lå nærmest. Husker ikke helt hvordan det begynte. Min mor var familiens ivrigste turgåer, søndagstur var nesten obligatorisk. De fleste gikk nok i nabolaget, men av og til tok vi bussen til Maridalen og gikk for eksempel til Skjærsjøen eller andre steder i nærheten.

Min kusine og jeg i Nordmarka påsken 1954

Men siden min mors familie holdt til i Bærum, gikk vi også mye tur der. En gang husker jeg vi tok toget til Heggedal for å se hytta som min mor bodde de siste månedene av krigen. Husker for den saks skyld at vi en gang tok trikken til Grini og så Ila fengsel på avstand. Det var jo konsentrasjonsleiren Grini under krigen.

  HKB en vinterdag

En ting er sikkert: Jeg ble flasket opp i Nordmarka det siste året før jeg begynte på skolen i Tomm Murstads barnehage på Voksenkollen med egen trikk til og fra . Det var i 1949-50. Likevel tror jeg ikke det var der jeg lærte å gå på ski, det lærte jeg tidligere, men det var unektelig mitt første møte med Nordmarka. Husker at vi i min ungdom av og til tok trikken til Frognerseteren for å gå ned "Korketrekkeren". Bare en gang kan jeg huske at vi akte på kjelke ned de samme bakkene. Det var ganske skremmende.

  Utsikt fra Tryvannstårnet desember 1969. Norefjell i bakgrunnen

Ellers var det også turer rundt Sognsvann og Ullevålseter som ble min start i Nordmarka. Det hendte vi gikk ned til Ullevål stadion på ski ned de beryktede "Damefallene". Som det går fram av dette var mitt kjennskap til Nordmarka nokså perifer bokstavlig talt - det var store deler av marka jeg ikke kjente til i det hele tatt.

Ullevålseter november 1970

Jeg hadde hørt snakk om å gå på ski til Kikut. Det så ikke særlig oppnåelig ut. Hadde egentlig ingen som ville gå sammen med meg - unntatt min mor. Vi startet fra Maridalen den 2.mars 1957 - samme dagen som 50km i Holmenkollen, så det var ikke så mange på tur i marka.  Vi startet turen med å gå mot Kamphaug - ikke den direkte ruta mot Kikut. Vet ikke hvorfor mor valgte denne ruta, fordi den falt ut svært uheldig: Folkene var ikke hjemme, men det var en stor St. Bernhardshund  som gikk løs på tunet. Den valgte bjeffende å følge etter mor som fortvilt prøvde å komme seg ut i skogen på den andre sida. Jeg var litt i villrede hva jeg skulle gjøre, men begynte å ta meg rundt Kamphaug på den andre siden. Heldigvis møttes vi på den siden der løypa fortsatte, da var hunden rykket tilbake til Kamphaug uten å ha fått "smaken på" mor. Vi hadde fått oss en støkk, men det gikk bra. Var vel 13 år den gangen.

  Kamphaug oktober 1970

Turen videre gikk greit, vi kom oss til Kikut og kom oss hjemover via Ullevålseter og Sognsvann. Husker jeg bestemte meg for at neste gang ville jeg gå uten moderen. Det gikk for treigt. Så det ble den siste turen på ski med min mor.

Men fra nå av lå veien til Kikut åpen.

  Kikut fra Bjørnsjøen

Les mer i arkivet » Januar 2019 » Desember 2018 » November 2018