hits

Finnmark - over og ut!

Finmark har meldt seg ut av det norske samfunnet. Det er p tide vi tar konsekvensene av det.

Demokratiet har talt: Finmark skal vre en del av Troms fylke, ellers har de ikke noe i Norge gjre! S la oss gjre det russerne glemte gjre i 1945, gi dem til Russland. La russerne komme inn! De glemte jo det i 1945 da de hadde gjenerobret store deler av st-Finnmark. De lot regjeringen i London overta. Kanskje den strste tabben Stalin gjorde under 2.Verdenskrig? 

Det ville ha vrt litt av en gavepakke gi: Finnmark til Russland! Fred mellom Russland og Norge i all evighet. Russerne ville f en stor utfordring -  finnmarkingene -  i desto lenger tid - kanskje i all evighet. Men russerne har svrt god erfaring i passivisere minoriteter. En gang lot de folk bl.a. i Baltikum f enveisbilletter til Sibir. Dit gr det jo tog fortsatt - til og med p frste klasse. 

 

For et snt kranglevoren folk som finnmarkingene skal du lete lenge etter. Ikke vil de styres fra stlandet og Oslo - i alle fall ikke fra Troms, for folk i Troms har i alle fall ikke peiling p samer og finnmarkinger og alt det som lever i den delen av Norge der folk er fdt kverulanter. 

 

S hvorfor ikke heller Moskva eller Murmansk? Vei, avstanden er i alle fall lang nok, men midlene som blir tatt i bruk er vel noen andre enn de er vant til fra regjeringen i Oslo, som heller har bestemt seg for neglisjere finnmarkingene - og i alle fall ikke hre p dem. Kanskje resultatet blir at Finnmark under Russland fr et styrket politikorps, som kan brukes til det meste.. Finnmarkingene kan for frste gang fle seg trygge for det er ingen som vil antaste dem - i alle fall ikke i fylla  - for den vil bli temmelig konstant under russisk styre. Vodka vil bli den nye nasjonaldrikken i Finnmark tr jeg sp. 

Kanskje de vil f en gammel drm oppfylt - jernbane til Kirkenes via Nikkel og Murmansk. Direkte kontakt med Moskva og den store taigaen i Sibir. Gruvene i Kirkenes vil f nytt liv, atomkraftverkene vil bli bygd langt inn p Finnmarksvidda og nringslivet vil blomstre - for det er strm nok. Store omrder i Finnmark vil bli skoglse - takket vre rovdriften p ressursene, slik som ved Nikkeli i dag. Kanskje den gamle pomorhandelen vil gjenoppst. Hvem ellers skal finnmarkingene handle med?

 

Riktignok vil det meste g i lommene til noen f russiske oligarker som vanligvis vil befinne seg langt unna s ugjestmilde omrder. Russerne vi endelig f sin pne helrshavn - Kirkenes. Tenk hva for liv og rre det vil skape i omrdet. 

S st p - finnmarkinger - fortsett kampen mot demokratiet. Snart kommer jo Putin p besk - hvis han blir invitert........

 

_ Skrevet i sympati for finnmarkingenes kamp for egen identitet og fylke -

VI KOMMER TIL ELSKE DEG, NATHALIE

For en konsert. Er grunnen helt mlls. En slik opplevelse kan en leve lenge p. Og s er det bare en mned til neste gang, bare litt Tosca innimellom.

pningen var feiende flott: Ouverturen til "Tannhauser" med sitt karakteristiske hovedtema framfrt av stende tromboner. Det er lenge siden Wagner er framfrt i Kilden, men mer skal visst komme. Det er vel ogs typisk Wagner at ouverturene hans er s lange. 

Det var likevel Tsjaikovskijs fiolinkonsert og Brahms 2. symfoni som tok kaka. Henning Kraggerud gjorde fiolinkonserten til en festforestilling. Imponerende teknisk og musikalsk og et fantastisk flott samspill mellom solist, dirigent og orkester. Har de mtt hverandre fr? Det er sjelden en ser en solist direkte koser seg p podiet. Det gjorde Kraggerud. Han fortalte forresten i Frsnakk at han hadde studert bakgrunnen for denne konserten grundig, og han ville n prve tilfre konserten noe av det Tsjaikovskij hadde ment med konserten, men som tradisjonen hadde valgt legge vekk. Jeg synes jeg merket noen mer folkelige innslag spesielt i tredje sats. 

Brahms symfoni ble virkelig en helstpt framfring hvor alle gruppene hadde sine viktige oppgaver. Jeg la merke til at noks uvante grupper ble satt opp mot hverandre, blant annet brukte Brahms mer tuba og trombone enn andre tyske komponister p denne tida. Det ga ofte en mrkere klangfarge, som jeg synes kledde verket godt. Jeg har i mange r hatt et noks fjernt forhold til Brahms, etter grsdagen (og framfringen av 3.symfoni i forrige sesong) synes jeg at Brahms har kommet meg mye nrmere.

S svaret p Francoise Sagans sprsml: Elsker du Brahms m vre JA: I alle fall nr Nathalie Stutzmann dirigerer.

MEDIAKRISEN

Media er jo karakterisert som den fjerde statsmakt. En ndvendig vaktbikkje for det demokratiske samfunnet

  Det vil derfor ofte bli mange negative nyheter i pressen. Det som gr bra, vil ofte bli oversett eller ikke kommentert. Det har derfor vrt viktig for media av at det har vrt mulig skrive kritisk uten at noen skal si at dette er ikke lov. nsket er, som det ogs er sltt fast i Grunnloven: Full trykke- og ytringsfrihet. 

En av kjennetegnene p den demokratiske krisen i vre dager er det massive angrepet p media - bde fra hyre og venstresida. Best kjent er jo president Trumps karakteristikk av media som de som bringer fake news  - ikke minst om han selv og hans egen regjering. Jeg har inntrykk av at han egentlig nsker media dit pepperen gror slik at han kan drive sin politikk uten at noen hele tiden kritiserer hva han holder p med. At pressen nsker g hans fortid nrmere etter i smmene, liker han enda drligere.

I flere r har jeg bodd i et afrikansk land, Kenya, der pressefriheten har vrt begrenset - trass i at det str i Grunnloven fra 2010 at det skal vre presse og ytringsfrihet. Etter valget i 2013 vedtok parlamentet med stort flertall at pressefriheten mtte reduseres fordi landet var under angrep fra terrorister, les Al-shabbab. Det ble forbudt bringe bilder og reportasjer fra demonstrasjoner eller angrep foretatt i Kenya. En konsekvens var at folk i Kenya fikk ikke vite om angrepet p Westgate Marked fr BBC News fortalte det p sine sendinger. Pressen reagerte med skrive p frste side at "pressefriheten er dd".

Men det betyr ikke at pressen i Kenya ikke er kritisk, men jeg vil karakterisere den som forsiktig kritisk - redd for konsekvensene av sin egen kritikk. Det gjelder ikke minst de private tv-stasjonene som flere ganger har blitt prvd skviset ut ved bli nektet lisens - sist fordi en del stasjoner dekket innsettelsen av Raila Odinga som folkets president. Det har nemlig skjedd at politi har raidet fjernsyn og avisredaksjoner etter kritiske reportasjer i media.

For egentlig burde jo media hylle presidenten for det han fr til av gode ting for landet - i flge president Kenyatta. Jeg tror det er slik Trump ogs nsker at pressen skal vre. Slik var jo media i det gamle sovjetsystemet. Alt var jo bare fryd og glede der, fr det hele raknet. En kritisk rst betydde en tur til Sibir uten returbillett. Det er jo vanskelig f til nr presidenten er en lystlgner i storformat og i grunnen er en tvers igjennom usympatisk person. 

Media er kanskje mer enn noensinne viktig i kampen mot de angrepene som i dag rettes mot det demokratiske system. Problemet i tillegg er jo at media er ogs under press fra sine eiere: Tjen mer penger. Konsekvensen er at frre og frre journalister arbeider i media, folk synes at media blir drligere og drligere. I tillegg kommer frykten for at det er eierne som tar over bedriften og dirigerer media i den retning de nsker. Det betyr en eierstyrt mediaverden - og ingen fri og uavhengig presse. Det kan en se i en del kritikk av media i dag: Media er styrt av amerikanske interesser - media i Norge bare dilter etter.  Det hper jeg ikke er tilfelle. 

Media kan absolutt kritiseres i noen tilfelle. Det er ndvendig for at media skal fungere som det skal. Dekningene av konfliktene i Jemen, Syria og Libya har vrt uhyre mangelfull og er blitt kritisert av mange. Men g s langt som si at media er en slags ensrettet blokk som selv bestemmer hva den vil skrive, er g for langt.

En uavhengig fri presse er viktigere enn noensinne.

SNDAGSTUR I NRMILJET

G p tur om sndagen er en vane som er vond vende, men god for kropp og sjel!.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA "Ledningdalen"

Gr ofte tur i nrmiljet, men denne sndagen ble det likevel en litt annerledes tur, selv om det var i det samme omrdet. Dessverre fikk jeg ikke Salmah med meg. Hun begrunnet det med at det var siste dag av sommerferien, og den mtte nytes. Fatma var p jobb.

g ned Ledningdalen kan vre en grei start. Stien begynner bli noks overgrodd, selv om mange bruker den til lufte hunden. Bildet viser jo hvorfor den har navnet. Her ledes strmmen til Nikkelverket Extrata - p folkemunne fortsatt kalt "Falconbridge".

OLYMPUS DIGITAL CAMERA  

Nede p sletta ligger noen hus som bokstavelig talt er overspent. Vet ikke om det har noen betydning for dagliglivet. Jeg ville i alle fall ikke valgt bo s nr hyspentledninger.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Litt lengre bort i veien er det noen som har behov for skjule at de har en bil gjemt i hagen. Kanskje det kunne vre en tanke male den grnn....

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette ser ut til vre et vanlig tre. To katter var imidlertid svrt interessert i treet. Dette burde nemlig vre et lydbilde, for i treet oppholdt det seg noen hundre fugl (str?) klar til ta fart p reisen srover. Noen sm flokker forlot treet mens jeg sto der, men den sterke lyden av fugler bare fortsatte da jeg forlot treet. Ingen tvil om hvilken tid p ret vi nrmer oss.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Dette treet understreket det enda tydligere. Eplene var jo s flotte og rde, treet inviterte jo til epleslang....

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her er det noen som m opp i etasjene for fikse noe. Godt de har ftt tak i en skikkelig lift.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hyt og lavt har etablert seg med en klatrepark ved Grotjnn. De anbefaler parkere her p parkeringsplassen i bakgrunnen og at folk gr inn den ene kilometeren til klatreparken. Mange synes det er for langt g,. Derfor blir det en litt uheldig blanding av gende, syklende og kjrende inn til parken.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her er opplringsomrdet for de som besker den populre parken - de som helst vil opp i tretoppene og sveve over Grotjnn. Joda, kanskje en gang i fortida, men de unge synes det er gy...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tilvrelsen er full av rtter. Disse er det mange av i skogen, og de kan bli farlig glatte. Da m du tr varsomt. P denne turen trdde jeg varsomt, mtte til og med huldra, som ikke ville bli tatt bilde av og to joggende damer. Men ellers var det svrt s fredelig vandre i skogen. Nt det.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Og nr stien ser slik ut, er den virkelig innbydende.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her er underlaget fast nok: Norsk grunnfjell - millioner av r gammelt, virkelig solid; trygt og godt g p, nr det ikke er for vtt/sleipt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Indre Eigevann - merkbart lite vann etter sommerens trke. En familie morer seg med kaste stein i vannet. Det er ikke s lenge siden folk badet her.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Skummelt. Turens nyoppdagelse. En sti jeg ikke visste om. Skikkelig villmark bare f hundre meter fra blokkbebyggelse.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det interessante er at stien ikke sto p noe kart, men noen hadde til og med laget trappetrinn.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hy vegetasjon ved Ytre Eigevann.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Glimt av blokkbebyggelsen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Stien ble etterhvert en ren liten vei, muligens resultat av kloakkutbygging. Det luktet i alle fall pyton av et kumlokk.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Turens utsiktspunkt. Utsikt over Ytre Eigevann med Hellemyr i bakgrunnen, vissen eik i forgrunnen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En hyggelig raste/badeplass ved vannet har det blitt, men jeg har aldri sett noen bade der... Derimot fiske.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her kunne det ha vrt blbr om det ikke var for trken, fant imidlertid mange umodne bjrnebr.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jeg nrmet meg slutten. Alt har sin forside og sin bakside. Forsiden blir skjemmet av "forargelsens hus" som bare kan skimtes p bildet. Baksiden er noe kjedelig, dog en blomst lyser opp.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Rett i nrheten fant jeg disse. Og s den siste vide utsikten fr jeg ndde hjem. Oksy i det fjerne.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Takk for turen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Sndagstur med Setesdalsbanen:

Tog er tffffft

Vokste opp med lukten av kull. Skulle en p reise, var det damplok foran. I alle fall et stykke p vei. Setesdalsbanen reiste jeg aldri med fr den ble nedlagt i 1962. Men en kamerat og jeg syklet ned Setesdal og overnattet p Byglandsfjord i 1962, og om morgenen syklet vi bort p stasjonen for se toget. Det ble en stor skuffelse, for det eneste som dukket opp var en skranglete motorvogn som var veldig stygg.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men i dag er det mulig kjenne lukten av damp p Setesdalsbanen. Salmah og jeg tok turen til Grovane for reise med gammeldags tog. Mens mine svenske venner og jeg nt lukten av kull - ikke minst i tunnelen, rynket Salmah p nesen og tenkte - hva er dette for slags lukt????

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi fikk bde reist med tog, snakket med folk og gtt tmmerrenna - faktisk gikk vi fra Ryknes til Beihlen ogs, s vi var skikkelig spreke. Synd at tmmerrenna er spass hullete akkurat n.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

FERIETUR: Fra festning til festning i 2018

En reise i et omrde der frykten for Sverige rdde en gang i tida.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Vi  (to voksne og to jenter p 11) har vrt p tur - som mange andre. Denne gangen ikke til naturskjnne fjell, fjorder og daler, men til brunsvidde kre, industri, elv, skog og atter skog - til et omrde jeg nesten ikke har beskt tidligere: stfold og omrdet ved grensa til Sverige. Under planleggingen utvidet jeg omrdet til Kongsvinger - som jeg sist beskte i 1963 p en sykkeltur. Dermed ble det en tur nrmest fra festning til festning.

Frste delen ble en ren transportetappe p E18 opp igjennom Agder og Telemark. Stedvis bygger de ny E18, andre steder reparerer de E18 - noe som tydeligvis tar lang tid. For andre r p rad kjrte vi over Brevikbrua - heldigvis uten for omfattende k. Rart at de skal bruke s lang tid.......

Vi valgte ferga Horten - Moss, der vi nrmest kjrte rett om bord. Behagelig med et avbrekk i kjringa.

Ikke langt fra Moss til Fredrikstad, gjennom vakre Rde. Ingen tvil om at trken hadde satt sine spor.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Opplevelser i Gamlebyen og Fredrikstad

Vi installerte oss i Victoria hotell. Et eldre hotell som fortsatt holdt p en gammel stil. Det var greit nok, men det luktet litt p rommet. Hotellet trengte nok en ansiktslfting, men helst i gammel stil. Da ville det bli et riktig koselig hotell. Pussig at jeg mtte s mange fra Lillesand p dette hotellet....

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fredrikstad er en by jeg aldri hadde beskt fr, kun jernbanestasjonen. Den ble ikke beskt denne gangen, men vi valgte dra rett til Gamlebyen, kanskje det mest interessante ved denne industribyen. Flott med gratis bybt fra bydelen Cicignon over Glomma til Gamlebyen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Gamlebyen er nesten utrolig i norsk sammenheng. Her er en hel bydel tatt vare p i sin historiske utforming som en festningsby. Til og med det ytre forsvarsverket med de spisse utstikkerne var beholdt. Hadde det ikke vrt for bilene, kunne en blitt hensatt til i alle fall 1800-tallet, fordi mange branner opp igjennom hadde delagt mange av de eldste kvartalene. Biltrafikken var da heldigvis begrenset, det var enkelt vandre rundt i gatene og bare se: Mange fine, gamle hus, noen spennende butikker med et visst antikvarisk innhold, restauranter og kafeer. Statuen av Fredrik 2. minnet oss om historien bak Fredrikstad med rtter tilbake til 1600-tallet. Snn sett er Fredrikstad bare 26 r yngre enn Kristiansand.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA

For jentene var det kommunale utendrsbadet mer interessant. Vi fant imidlertid fort fram til Modelljernbanemuseumet i et av de gamle kvartalene. Utrolig stort anlegg som gikk fra rom til rom i det gamle huset, bde i taket p broer eller i tunneler under gulvet. Dette var ikke et spesifikt norsk anlegg, her gikk ikke minst mange europeiske tog, men noe norsk var det innimellom. Noen vil vel ogs rynke litt p nesen av at dette var et Mrklinanlegg med vekselstrm med synlige midtkontakter og ikke et likestrmsanlegg helt likt originalen slik "entusiastene" vil ha. Siden jeg har drevet med Mrklin selv og vet det er uhyre driftsikkert og robust, har jeg ikke s mange motforestillinger. Imponerende var det.

Dessuten hadde anlegget en flott modell av Gamlebyen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Hyggelig at det var en Peppes pizzarestaurant i bydelen. Det satte i alle fall jentene pris p. En rustikk restaurant i et rustikt milj er topp.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fredrikstads moderne sentrum p den andre sida av elva var ikke s interessant.  Jentene og jeg tok en vandretur. En vakker park, noe bykunst, men de fleste butikkene finner du de samme over alt i hele Norge. Arkitekturen var heller ikke spesielt original.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

S ingen bomstasjoner i Fredrikstad. Byen har da nesten like mange innbyggere som Kristiansand. Hva kan det komme av?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Koselig kjre litt mer lokale veier. Da fr en se og oppleve mest. En av dem brakte oss innom Sarpsborg, bare for ha vrt der. Der var jeg innom p sykkeltur i 1958, s da har jeg vel vrt der - en gang. Brua over Sarpefossen ga oss et inntrykk av Borregaard, men noen foss fikk vi ikke se. Den er mer synlig fra jernbanen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Turen videre gikk gjennom Skjeberg, som s noks dd ut. P stasjonen stoppet tydeligvis ingen tog, selv om omrdet rundt stasjonen fortsatt het "stasjonsbyen". Like utenfor Skjeberg tok vi igjen en gruppe som var p sykkeltur, men sykkelen ble syklet liggende og hadde minst tre hjul. De var forsynt med baklys og lys foran s de kunne bli sett i mrket. Ikke srlig praktisk spr du meg....

Fredriksten og Halden

I Halden var det en ting som var interessant: Fredriksten festning. En feilnavigering brakte oss forbi Saugbruksforeningen, og vi s tmmer som ble vannet, men om det var srlig drift der, vet jeg ikke. Til slutt kom vi opp til festningen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det var absolutt et imponerende byggverk. Jeg vil pst vi "klatret" Fredriksten festning, for her gikk det bde hyt og lavt. Flott utsikt over Halden by hadde vi hele tida. Festningen er interessant fordi den kanskje var den festningen som mtte ta styten da Sverige angrep utover p 1500-tallet, Mange alvorlige angrep. Men svenskene erobret vel aldri selve festningen selv om Halden by ble brent flere ganger. Bermt ble festningen fordi kong Karl 12 i sitt forsk p ta Norge, ble drept av et skudd i hodet, som etter all sannsynlighet ble avfyrt fra svensk side. Etter 1814 har aldri festningen vrt i kamp (og Norge og Sverige vrt i krig), selv om det ble gjort visse forberedelser i 1905.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jentene vre syntes det var morsomst lpe omkring, st p kanten av vollene, klatre p kanonene eller st i gapestokken. De tenkte nok ikke over hvilken forsmedelse det var st der og bli latterliggjort og spyttet p.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Fredriksten er full av historie. Faktisk ble den bygget omtrent samtidig som Fredrikstad og Kongsvinger festning, som var vrt neste ml.

Men frst lurte vi oss en tur over til "fiendelandet" p veien nordover. Bare for ha vrt der.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Turen nordover gikk p en grei vei gjennom Aremark, rje, Rmskog og Vestmarka med mye skog, vann og noen brunsvidde grdsbruk. Tistedalskanalen s vi veiviser til noen steder, men vi lot det vre.

Kongsvinger med nok en festning

Kongsvinger hadde jeg overnattet en gang fr: P min sykkeltur til Trondheim i 1963. Det var siste overnatting p den turen. Budgethotellet p Kongsvinger var ikke siste overnattingen vr, men det viste seg vre et greit, men noe dyrt hotell - trass i navnet. Ikke minst personalet var hyggelig, og det er viktig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kongsvinger sentrum ble beskt - igjen for finne et sted spise. Det ble "fish and chips" p et gatekjkken. Fett nok! Jentene spiste seg s mette at de mtte kjres til hotellet, mens den eldre generasjonen valgte g de to kilometerne til hotellet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Kongsvinger var en hyggelig liten by, som ogs hadde en avdeling p den andre siden av elva. Vi holdt til p Leiret, fordi her var det i sin tid en militrleir som bemannet Kongsvinger festning. Dit dro vi tidlig neste morgen. Da var vi de eneste turistene. Ogs denne festningen var et besk verdt. Noe yngre enn Fredriksten festning i Halden - bygget under den gale Christian 7. Festningens historie var ikke s rerik som Fredriksten festning, fordi den aldri var blitt angrepet. Dermed hadde den egentlig gjort nytten sin.  Flott utsikt over Vinger og Glmdalen. Dessuten heldig med vret.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Seinere p dagen kom det etter hvert noe lett regn. Det var ikke s mye hindring. Det som var irriterende var at det var umulig unng kjre ut p hovedveien rv2 mot Oslo. Ikke fr ved Skarnes klarte vi liste oss over elva tilbake til veien vi egentlig hadde tenkt flge. Vi tok en god pause i hjembygda til nr.91: Srumsand.

Srumsand med Tertitten

Det var bare jeg som var interessert i ta en titt p en av stedets turistattraksjoner: Tertitten - en jernbane som gikk fra Srumsand til Skulerud i Aurskog, og som hadde en svrt smal sporvidde: 750mm. Her gikk det tog til 1960, men noen entusiaster hadde klart redde noe av "stumpene", vognhall, to lokomotiver, ca. 3 km med spor og en del annet materiell. En del mtte bygges p nytt da banen ble tilbakefrt til Srumsand i 1987. Jeg fikk en rask titt inn i lokomotivstallen der to mann drev og stelte med lokomotivene.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jo da, interessant, men hele miljet er omgitt av et moderne kjpesenter og NSBs stasjon. Da m jeg si at Setesdalsbanen er heldigere som har et unikt milj uten nyere bygninger/milj, bortsett fra NSBs tog som raser forbi en gang i blant.

Men Srumsand hadde bakeri med god bakst som gjorde at vi forlot stedet rimelig mette.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Turen videre gikk greit i lett regn. Det jeg var litt redd for at nr vi kom til Lillestrm, ville bli dradd inn i "suget" mot Oslo. Det var det jeg av alle ting nsket unng, men heldigvis. Et skilt merket Rlingen / Enebakk fortalte at vi var p rett vei. Det ble en heller landlig tur met utsikt mot yeren og grder og skog i Enebakk. Etter ha svingt oss nedover p lokale veier, ble det plutselig bom stopp - en jernbanebom gikk ned og et flirttog krysset foran oss. Tomter sto det p et skilt. Dit skulle vi da ikke. Hadde visst oversett et skilt oppe ved Ytre Enebakk. Men s store omveien ble det likevel ikke.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ski

Ski var vrt bestemmelsessted. Her hadde vi bestilt overnatting p Thons og her fikk vi billetter til siste dags store begivenhet: Tusenfryd. - som en pakke. Greit nok. Vi fikk rom med balkong, der det var s vtt at vi ikke kunne bruke den. Fin ta oversiktsbilder fra.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Her opplevde vi turens mest "dramatiske" opplevelse. Vi fikk parkeringsbillett til kjelleren under hotellet, men kom av en eller annen grunn inn i feil garasje. Det var litt forvirrende, men vi fant ut av det til slutt og klarte finne riktig kjeller merket Thon p porten. Egon leverte matopplevelsene.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Tusenfryd

At jeg klarte kjre litt feil retning Tusenfryd, fr veiarbeid ta skylden for - det ble 15 km i stedet for 6 km. Dessuten var vi blant de aller frste, for parken pnet ikke fr 1030. Ingen morgenmennesker der. Men s slapp vi inn blant noen tusen andre. Ingen problemer med parkering eller billetter.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Jentene kastet seg over alt som var og kjrte bergogdalbane, radiobil, spkelseshus og karuseller osv. osv. i flere timer utover dagen. Selv observerte jeg livet i det fine vret, masse unger som gledet seg og var spendt. (Dessuten tok jeg en liten tur ned til det nedlagte sporveismuseet p Vinterbro. Det var et heller trist syn). Kan forst stedets popularitet, men jeg foretrekker det langt mer varierte tilbudet vi har hjemme i Kristiansand med Dyreparken.

Da var det bare komme seg hjem til Kristiansand s fort som mulig......

I det jeg kjrte ut p E18 og inn i en tunnel, ser jeg et skilt det str Oslofjordtunnelen p. Oj, har jeg kommet inn i feil hull? Tunellen frer oss nedover og nedover, men ved utlpet av tunnelen ser jeg det str et skilt med avkjring til hyre: Drbak / Oslofjordtunnelen. Jeg pustet lettet ut.....

Konklusjon: Det var en fin tur. Jeg hadde i alle fall glede av den. Ikke for lange etapper, mye historie, variert landskap, men ikke storslagent p noen mte. Tror ogs jentene hadde det gy, i alle fall den siste dagen i Tusenfryd. Det var derfor vi tok turen dit.

 

 

 

Lektor Melby

Ser du kaller deg lektormelby p Instagram, Grethe. Det ga meg mange assosiasjoner.

For meg er det bare en lektor Melby, min onkel Hans. Hans G. Melby for vre presis. Han var Lektor med stor L i  alle r ved Stabekk gymnas i Brum, fra 1930-rene og utover til slutten av 70-tallet da han gikk av med pensjon. Han var sprkmann, tysk, fransk og engelsk. Kunne garantert sine fag.

Han var av dem som opplevde at selveste Quisling mtte opp p skolen en dag i 1942 og anklaget lrerne for sabotasje - for ikke godta den nye undervisningsdiktatet. Resultatet ble en lite hyggelig tur til Kirkenes. Det knekket helsa til min onkel, selv om han opplevde et langt og godt liv etter krigen. Tre snner fikk han ogs, en fr og to etter Kirkenes. Den eldste kopierte sin far og ble lektor han ogs, men jeg har aldri opplevd at han er blitt kalt lektor Melby. Det hrte ikke til min tid.

Jeg hadde ham aldri som elev; gikk p en annen skole i Oslo, men var innom Stabekk gymnas som kandidat ved pedagogisk seminar i 1971. Da var han en kort stund "kollega". Men han tilhrte en skole som var fremmed for meg. Men du verden som vi respekterte ham, den lille mannen; jeg, kanskje frst og fremst som den onkelen han var. I hans hus var jeg alltid velkommen.

Det jeg kanskje husker best var da vi spiste kveldsmat. Guttene og onkel Hans rundt bordet diskuterende diverse begivenheter - tror ikke det var s mye politikk - mens min tante Engel bar inn brdfat p brdfat....

Onkel Hans var eldste gutt, men var nest yngst av 7 ssken; 5 eldre sstre var med i oppdragelsen. Faren var nemlig seint ute og dde 65 r gammel av lungebetennelse. Da var min onkel 16 r. Min mor var 20 og var i jobb - en jobb hun hadde helt til 1972 da hun ble pensjonist. DET var  svrt uvanlig for kvinner p den tida, (men det er en annen historie).

Jeg vet lite om hva som skjedde internt mellom ssknene etter farens dd, men jeg tror de bestemte seg for hjelpe moren konomisk ved blant annet bo hjemme, drive smbruket som faren hadde skaffet seg og holde det gende. Tror de fleste av jentene fikk ta middelskolen, men s var det slutt. Ingen av dem giftet seg fr p 1930- 40-tallet. Da var de alle over 30-r, men alle ble gift! Det var eldstegutten, Hans, som ble gitt muligheten av studere p Universitet til Lektor. Slik var det den gangen.

Jeg er faktisk lektor jeg ogs og fikk 37 rs fartstid i videregende skole. "Superlektor" - fordi jeg i gleden over ha "overlevd" militret, tok kurset latin forberedende - selv om jeg bare hadde ett sprkfag, norsk. Men du mtte ha latin for bli lektor - men s falt det kravet bort noen r seinere. Selv om jeg fikk utmerket karakter i faget latin, lrte jeg ikke s mye latin av kurset, men det var jo hyggelig kunne bli titulert lektor med opprykk p alle lnnslipper seinere i livet.

Men jeg kan ikke huske ha blitt titulert lektor av noen i skoleverden etter at jeg begynte i arbeidslivet. Min kone brukte tittelen da hun var sinna p meg!  I jobb var vi "bare" lrere og brukte aldri titlene p hverandre, selv om noen var lrer, andre adjunkter og noen lektorer. Men det fikk likevel konsekvenser, da rektor p Bod gymnas i sin tid ("Bjasse" Lundestad) prvde skvise ut adjunktene og lrene. Det hjalp meg, fordi jeg fikk nesten all undervisning om formiddagen - mot ettermiddagen / kvelden ret fr - det tyngste ret i mitt liv. Men i ettertid er det ingen som har brydd seg om jeg har vrt lrer, adjunkt eller lektor. Det viktigste har vrt at jeg har kunnet faget mitt, og at jeg har hatt et greit forhold til elevene mine.

Faktisk har den strste "evolusjonen" vrt at jeg gikk fra vre Isachsen de frste rene til bli Bjrn for elevene. Det siste synes jeg var svrt greit, og egentlig veldig trivelig og tillitsvekkende.

At det etter hvert dukket opp noe som kalte seg Norsk Lektorlag, som en konkurrent til det "regjerende" Utdanningsforbundet, kan en kanskje se som en reaksjon p utvanningen i norsk skole. Hvem som helst kunne en periode undervise i hva som helst selv om de ikke hadde kompetanse. Hadde en lrerskole - pedagogikken i orden - kunne en undervise i alt. Det var en holdning jeg kjente igjen fra de pedagogiske debattene p 70-tallet, og som jeg aldri har forsttt. Det var det mange som reagerte p og mange lektorer skte seg derfor til Norsk Lektorlag. Ikke jeg. Jeg syntes at solidariteten mellom lrerne var viktigere - ikke minst i lnnskampen. S fikk en ta opp den faglige kampen for seg. Der ser det ut til at skolepolitikerne har fulgt opp.

Men n har jeg vrt pensjonert lektor med opprykk i 10 r og trives bra med det.

S lektormelby - det var mine lektorale assosiasjoner......

Spennende lesning: ROY JACOBSEN: RIGELS YNE

Roadmovie er et begrep i filmverden. Veiroman kunne en kanskje kalle romanen Rigels yne av Roy Jacobsen. Den er jo siste ledd i en trilogi hvor de to frste romanene, De usynlige og Hvitt hav, handler om livet p Barry, ei y p Helgelandskysten et sted.

Barry er ei lita y ytterst mot havgapet. Der bor bare en familie, Barryfamilien. "De usynlige" er romanen om livet og dden p denne ya der slekt har fulgt slekt som har slitt for overleve p ya, men som det ikke skrives om i historiebkene.

Riktignok blir ya forlatt i frste delen av krigen, men den unge Ingrid Barry (35) vender tilbake til ya, finner lik fra fangetransportskipet "Rigel", men ogs en skadet russisk krigsfange, Alexander, som hun redder livet til og steller til han blir snn noenlunde frisk, men med to hender som er sterkt brannskadet. Det utvikler seg samtidig til et vakkert kjrlighetsforhold dem imellom. Det er ogs klart at fordi tyskerne leter i omrdet etter folk fra den bombede bten, kan han ikke vre der, men m bort fra ya til en tryggere sted. Mot slutten av romanen "Hvitt hav" fr Ingrid et barn, Kaja, som russeren er far til. Denne romanen slutter like etter at krigen er over.

"Rigels yne" er den siste romanen, men er helt annerledes enn de to foregende romanene. N er krigen over, det er 1946. N blir vi tatt med p en reise med Ingrid og Kaja over store deler av Nordland og Trndelag, Rros og helt ned til Mysen ved svenskegrensa i stfold.  Og det er ingen behagelig reise - til fots, med buss, p sykkel, med hest og vogn, med tog og av og til med bil. Mange av etappene er vanskelig gjennomfre for en kvinne som har like mye bre p ryggen som p brystet, Kaja. Men det som Ingrid har satt seg fore, det vil hun gjennomfre. Hun er sta og utholdende.

(En del av handlingen foregr ved Tunnsjen i Namdalen, en sj jeg faktisk har vrt ryddet strendene til da den skulle demmes opp i forbindelse med kraftutbygging. Ble litt kjent i omrdet dengang etter at vi ble kjrt rundt.)

Hvorfor reiste hun? Ikke helt enkelt svare p, men hun vil vel finne ut hva som skjedde da hun sendte av sted russeren Alexander fra Barry en gang vinterstid 1944/45.  Han hadde jo erklrt sin kjrlighet til henne, noe hun hadde mottatt og hadde inni seg, ogs n som hun var p reise i fotsporene hans. Flere steder underveis kunne hun fornemme hans nrhet. Her hadde Alexander vrt.

Det som var det strste problemet var at folk ville ikke si noe. Og de som fortalte noe, fortalte ikke alt. Ingrid flte hele tiden at folk holdt ting tilbake, eller fortalte lgner for slippe unna. Mange ristet p hodet over foretaket hennes. Hun mtte vre gal. Det var som lete etter nla i en hystakk.

Den svenske legen Hbner som hadde behandlet Alexander, sa rett ut at det som har skjedd har skjedd, krigen er over, la oss glemme hva som skjedde og starte p nytt. Det ble et ganske dramatisk mte hos Roald og Katinka Hgmo i Nordli i Trndelag der to av dem som Alexander mtte p sin flukt, og som hadde gitt ham ly, rdet henne til avslutte ferden videre.

Kanskje det var for skjule at russeren ogs hadde gitt en kjrlighetserklring til en annen kvinne, Mariann, en av dem som hadde hjulpet ham ved Tunnsjen, og at hun gikk gravid med hans barn.

Mtet med Henrik Axelsen litt sr for Rros ble vel det avgjrende, og mest dramatiske mtet. Han hadde virket som partisan nord i Finnmark og var kommunist. Han var jo den Alexander hadde flyktet sammen med og skjulte ham den siste tida fr freden kom p den avsidesliggende grden. Selv da flte likevel Ingrid at han ikke fortalte hele sannheten. Det var her historien om Mariann ble avdekket. Den siste biten falt p plass da Ingrid endelig ndde leiren utenfor Mysen der Alexander satt internert fr de russiske fangene ble sendt hjem til Sovjetunionen. At de s havnet i GULAG i Sibir fyer Jacobsen til som en tilleggsopplysning.

N kunne hun endelig vende hjem til der hun flte hun hrte hjemme, Barry.

Romanen er kanskje frst og fremst et tidsbilde - og fortalte mye om hva krigen gjorde med mennesker. Selv om krigen var over og ordet var fritt, turte ikke folk vre pne for hverandre. Bare nr nazifrua vendte hjem, kunne de la sin vrede g ut over henne. Lgner og fortielser florerte. Bare nr Ingrid gikk hardt inn p menneskene, fikk hun svar, i alle fall antydninger til svar. Hun mtte ogs folk som var villig til hjelpe henne, blant annet konduktren p et tog hun reiste med.

Jeg synes jeg kjenner igjen noe av dette i min egen oppvekst. Jeg er fdt under krigen, men mine foreldre snakket lite om hva som skjedde da, bortsett fra enkelthendelser. Ting skulle feies under teppet og vre der. Vi kjenner det ogs igjen fra historien om krigsseilerne. Deres innsats under krigen var ikke noe snakke om, livet mtte g videre.

Derfor synes jeg det er rart at senkingen av fangetransportskipet "Rigel" i november 1944 er s lite kjent. Det var det alvorligste senkingen langs norskekysten under krigen - ca. 2 500 mennesker omkom, flesteparten russiske og serbiske fanger.  Roy Jacobsen har p en forunderlig mte klart f fokus p den begivenheten ogs.

Sprklig er romanen ganske intens. Ganske kort og knapt sprk, mange fine ordspill og metaforer. Du kan ikke slurve mye med lesningen uten g glipp av viktige poenger. Mye blir igrunnen sagt mellom linjene, og vi forstr at Ingrid er god til lese kroppsprket til dem hun snakker med. Romanen er ikke tunglest, men den krever av leseren at han/hun er nye i lesingen.

Jeg vet ikke om jeg er helt p jorde, men jeg fikk litt Olav Duun-fornemmelse under lesningen, ikke minst p grunn av sprket. Er Roy Jacobsen en Helgelandkystens Olav Duun?

En fantastisk bok.

 

 

Bilen og jeg 2

Mer om ndvendigheten av ha bil

SONY DSC   Vi er p tur ute i bushen med Peugeot 206, som kom fram over alt, nesten!

KENYA

I Afrika var jeg veldig avhengig av bil - rett og slett for komme rundt og oppleve landet. Det offentlige tilbudet var lik 0. Det private tilbudet var der, men ikke srlig anbefale: Matatu og buss (sild i tnneopplegg).

SONY DSC  matatu med en ropende konduktr

  Moderne buss av typen Izuzu p standard kenyansk vei.

Jeg var usedvanlig heldig. Stesvigerfar, Buda kalte vi ham, var bilmekaniker og eide et bilverksted i Machakos og elsket fikse biler og ligge over og under dem og kjre dem og se biler utfolde seg i rally. S da han og familien ogs flyttet til Kitengela som nabo, fikk jeg nrmest privatsjfr: En virkelig god og stabil en som kjente den ville afrikanske trafikken fra innsida. Hadde det ikke vrt for ham, hadde jeg ikke kommet s mye rundt i Kenya og Tanzania som jeg har. Vi har kjrt de villeste veier som ingen skulle tru det var mulig komme fram p. Fram kom vi, men to ganger har vi mttet ha hjelp av lokalbefolkningen. Da satt vi dnn fast i gjrma.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Her satt vi fast etter ha glidd inn i en trailer som nesten veltet i den gjrmete veien

Likevel hendte det vi gikk en tur til Kitengela by hjemmefra - en ca. 3kms vei. Mange nysgjerrige blikk. En muzungo som gikk! "Og han som til og med har bil", kommenterte en nabo. Det var uvant. Etter hvert la jeg de fleste gturene til savannen. Jeg mtte strre forstelse blant giraffene, sebraene og gnuene....

SONY DSC  Rally i indre bygder

SONY DSC Mombasa Highway

SONY DSC  Dagligdags

I Afrika opplevde vi liten forstelse for vre miljkrav. Lastebiler oste dieselryk, ikke minst p grunn av overlast. Ingen elektriske biler. Jeg s en hybridbil, en Toyota Prius. Det meste var ellers brukte japanske biler, men ogs noen indiske og europeiske - og ikke minst kinesiske....

SONY DSC  Litt motortrbbel i safariland

  Vr safaribil i Tsavo

I DAG:

Bor vi i Kristiansand. Byen kaller seg storby. I dag er mange opptatt av milj og ikke minst klima. Menneskelige aktiviteter har pvirket klimaet p jorda som lenge har vist en stigende tendens. Bilbruk er en av de aktivitetene. Vi m prve redde klimaet.

SONY DSC  Den gang AS Bussen trafikkerte i Kristiansand

Her vi bor der det bra kollektivtilbud. Buss til byen gr hverdager hvert kvarter, lr- og sndager hver halve time. Jeg trenger ikke bruke bilen bare for en bytur. Heller ikke for en handletur med dagligvarer. Det er ogs relativt billig bruke bussen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Busser fra Nettbuss fram til juli 2018

Dessuten har jeg skaffet meg elsykkel, som fungerer bra i bakken opp til Tinnheia. Den er et must. Tilbudet til syklister i Kristiansand er bra og blir bedre og bedre r for r.  Dessuten er vi inne i elbilrevolusjonen - for spare klimaet.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Hybridbuss fra Boreal

I 2015 kom jeg tilbake med hele familien: Kone og en 8 ring. Vi skulle etablere oss i Kristiansand, p Tinnheia. Vi satset p busstilbudet. Det fungerte bra det frste ret, til og fra skole og kurs. Skulle vi p tur leide vi bil hos AVIS.  Men sprsmlet om bil kom stadig p dagsorden. Ikke minst delta i forskjellige aktiviteter som gikk der det var drlig busstilbud, spesielt i helgene. En kan si at grensen ble ndd da Fatma begynte i jobbpraksis og hun mtte vre p jobb tidlig lrdag eller sndag morgen. Da gikk det nemlig ingen busser. ta drosje til 200 kroner var et drlig alternativ i lengden.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   vidunderet

Dermed bestemte vi oss for lease bil. Det s ut til at det var det enkleste i frste omgang. Vi kunne gjerne tenke oss en hybrid bil fordi tilgangen p ladning var ikke mulig der vi bodde. Dessuten ville vi dra p lengre turer med bil, og da var elbilens lengste kjreavstand for kort. Vi hadde imidlertid god erfaring med Toyota Yaris hybrid. Jeg la imidlertid frst turen innom Gumpen vest. De hadde en Polo rimelig p leasing, men det var en ren bensinbil. Forbruket p langkjring var imidlertid ikke s drlig: 0,45l/10km, ikke s mye mer enn hybridbilens prestasjon. Derfor kom jeg ut med en avtale, s n har vi en Polo til disposisjon i tre r. Det har vi ikke angret p.

Likevel har vi bestemt oss for frst og fremst bruke bilen som turbil, bde korte og lange og har hatt flere hyggelige turer blant annet til Rjukan, Valdresflya og Hunderfossen, samt Bergen og Nord-Jylland. Flere kunne jeg tenke meg ta i sommer.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   P tur i Gudbrandsdalen

reise p tur med bil er en kunst i seg selv. En dagsetappe p 200 til 300 km er mer enn langt nok. Da har vi tid til stoppe, beske steder, kikke oss omkring eller legge inn gturer i terrenget. Det har jeg svrt god erfaring med. Tidligere hadde jeg bil med hengerfeste, og da monterte jeg sykkelstativ p hengerfestet. Det gjorde at jeg kunne foreta sykkelturer i naturskjnne sidedaler, eller p srlig vakre veier som egnet seg bra til sykling. Veien fra Skei til Astruptunet i Jlster er en slik vei.

  En fr svingt seg p Vestlandet. Gaularfjell.

Den vil ogs vre viktig som handlebil. Den har (dessverre) vrt flere turer mot Srlandssenteret og IKEA, men ogs Vgsbygd. Det siste er svrt s greit. Da slipper vi utenom bommen. Men den har ikke hengerfeste, s det er begrenset hvor mye varer vi fr plass til - i alle fall nr vi skal handle mbler.

bruke bilen i byen, vil jeg unng, delvis p grunn av trafikken, delvis p grunn av bompengesystemet og delvis p grunn av vanskelige parkeringsforhold og dyr parkering. Dessuten er det litt prinsippielt: Privatbilisme i bykjernen hindrer den ndvendige trafikken. Dessuen sparer jeg bymiljet for forurensing.

Det virker som det er en slags antikollektiv holdning i Kristiansand, men sikkert ogs andre steder, (ogs i Oslo slik jeg kjenner det fra noen r tilbake). Det har kanskje noe med status gjre, ikke vet jeg. Bileiere insisterer p kunne bruke bilen til og fra jobb, selv om det er det eneste de bruker bilen til. Det har de en soleklar rett til, og myndighetene har legge forholdene til rette for det. Fortsatt er det slik at alle nsker bruke bilen s mye de vil, hvor de vil og nr de vil.Hvis noen prver hindre dem, blir det brk, i alle fall politisk brk. Men det er umulig, og det oppstr fort k. Jeg har opplevd st bom fast i trafikken i Los Angeles der det er 6 filer i hver retning. Slik vil vi ikke ha det i Kristiansand eller andre norske byer. Hper at en kontinuerlig forbedring av kollektivstystemet vil bedre utviklingen. Oslo har imidlertid ftt en T-bane som alle tar, og den har nok lst transportproblemet for mange.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   stensjbanen i Oslo

Selv foretrekker jeg lsninger der T-bane, trikk eller buss er ryggraden i byens transportsystem. S langt har vi ikke kommet i Kristiansand enda. T-bane eller trikk - de mest foretrukne kollektivsystemene og de mest effektive - er ikke aktuelt i Kristiansand, i alle fall er det ingen politiske partier som har gtt inn for det. I stedet har byen satset p et godt busskollektivsystem - srlig p hverdagene, mens det fortsatt er for drlig i helgene. Dessuten m bussene prioriteres enda mer i trafikken s ikke vrig trafikk hindrer dem rekke fram i rute.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   I Kristiansand blir det brukt ELbuss p en av rutene.

Akkurat n nr det er godt og varmt i lufta er sykkelen bra ha, ja, den er best. De mange sykkelstiene er et must i denne byen, selv om det er fortsatt for mange farlige steder der biltrafikken og sykkeltrafikk mtes. Der er jeg ofte irritert over bilistenes tro p at det er alltid de som har rett i trafikken. Noen tror at de til og med kan parkere p fortauet, for da er de ikke i veien for andre - bilister. P den andre siden synes jeg det er mange bilister som viser hensyn ved fotgjengeroverganger der vi syklister egentlig br trille sykkelen over.

Noen bilhater er jeg vel ikke. Jeg har jo bil selv og bruker den nr det er bruk for den. Det er et visst press fra vrig familie til bruke den mer enn jeg liker, men stort sett gr det bra. Jeg har jo kjrt mye bil gjennom livet, ogs i utlandet - til og med p venstre side i Australia, New-Zealand og Kenya. Det er frst og fremst en tilvenningssak. Jeg synes det er kjedelig kjre p fine, flate veier med stor fart. Veiene br svinge - s holder du deg vken!!  Autobahn i Tyskland er krevende for du m hele tiden se i speilet om det kommer noen fartsfantomer bakfra. Men det har gtt bra. Bilmerker er bare snn mtelig interessert i. Statusmerker som Audi, Mercedes og BMW er langt utenfor min interessesfre (og min lommebok). Mekke er ikke min sak. Bilen br vre vedlikeholdsfri, bruke lite drivstoff, vre trygg og lett kjre. Den beste bilen jeg har hatt til n er en Suzuki SX4. Den var det aldri noe feil med i de 7 rene jeg hadde den, kom fram over alt (digital 4wd), men brukte litt mye drivstoff. Poloen kan muligens ta opp konkurransen...

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men det er garantert at bilen fr st i fred i lange perioder.

BILEN OG JEG 1

Alle m ha bil. Vrt samfunn er bygget opp omkring bilen. Nesten all samfunnsdebatt dreier seg om bilen. Vi klarer oss ikke uten bilen, hevder Frp. Jeg har ogs min egen lille debatt med meg selv og mine omgivelser. Jeg har nok kommet fram til at bil er nyttig ha, men bruken m ikke overdrives.

Min historie:

Jeg vokste opp p 50 tallet i Oslo uten bil. Vi hadde ikke rd til bil, men jeg tror min far hadde bil fr krigen. Vi hadde ikke lyve til bil, for alle som hadde bil mtte ha lyve. Tre av mine onkler hadde bil. De hadde tydeligvis ftt lyve. Men vi klarte oss utmerket uten bil.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I Oslo gikk det trikker og busser de fleste steder - trikk til familien - mor tok tog til jobben - jeg gikk til skolen og tok tog eller buss nr jeg skulle p ferie. Men vi gutta var selvflgelig interessert i bil, glodde p fine biler, registrerte merker og bilnummer. Det varte langt ut over 1960 da bilsalget ble sluppet fri og mange skulle ha bil. Husker at alle mine tre onkler hadde frkrigsbiler - bilene fra fr krigen var bedre enn etterkrigsbiler, mente de. En onkel hadde en Ford 1930 modell som han pusset og gled p s den skinte som sola. Ble kun brukt til sndagskjring.

Denne ligner p min onkels bil

Da jeg jobbet p Brumsbanen fra 1962 - 71 gikk det opp for meg at bilen var en pest og en plage i storbyen Oslo. Ikke bare spredte den forurensing og dritt, men skapte store problemer for kollektivtrafikken som pent mtte vente sammen med bilene for komme fram. Derfor ble t-banesatsingen s stor, mens trikken egentlig bare var i veien. Det mente ogs trikkeledelsen som ville ha bort trikken. Heldigvis har stemningen snudd.

  Trikken i Oslo har stor kapasitet

Jeg var vel noks bevisst p at en gang mtte jeg skaffe meg en bil da jeg i militret i 1965 helt privat tok "lappen" i Bod. Det var 7 timer velseskjring og teori samt frerprven som besto i kjre rundt kvartalet. Jeg betalte kr. 150.- for det.

Ikke fr i 1973 anskaffet vi oss bil - ogs i Bod, for da hadde vi flyttet dit. Jeg var da nemlig gift og vi ventet oss vrt frste barn. Men frst ville vi oppleve Nord-Norge - og til det trengte vi bil. Dessuten var det greit med bil i hverdagen oppdaget vi, til og fra jobb og til og fra butikk. Bensinprisene kan en i dag bare drmme om: 1kr 56 re literen var den sommeren 1973!

    Min frste bil p Ifjordfjellet i Finnmark. Dette var E6!

  Fordel med liten bil p Lyngenfjorden

Men s steg det raskt med bensinkrisen p slutten av 1973. Da skulle vi ha nedkomst, og det var forbudt kjre bil i helgene - unntatt i ndstilfeller. Barnefdsel var ndstilfelle, men den unge damen ventet til mandag med melde sin ankomst!

Vi hadde mye glede av vr lille FIAT 128 i rene i Bod, men ogs en stor bekymring. Den rustet. Den ble ogs brukt til ferieturer mellom Nordland og Srlandet, (min kone var fra Arendal), s det ble en del kjring. Tanker om bensinkrise og slike ting spkte nok i bakhodet, men n hadde vi jo vr egen olje, og bensin raffinerte vi bde her og der, s det var ikke noe vre redd for. Miljet var ikke noe tema p den tida. Ozon var den store bekymringen, men det hadde ingenting med bilkjring gjre.

  Nissan Sunny p tur i Frankrike

FIATen rustet opp, og vi skaffet en Nissan som ogs rustet. Men vi hadde mye glede av den p ferieturer bde til Nord-Norge, England, Frankrike, Tyskland, Ungarn og Italia p 1980-tallet. Da hadde vi imidlertid blitt Srlendinger med Lillesand som hovedbase.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Ett av f bilder fra Lillesand med biler p!

Lillesand - Birkenes

Bodde 17 r i Lillesand. Trengte vi egentlig bil i Lillesand? Sprsmlet ble mer og mer aktuelt p mange mter. Vi hadde tre kilometer til byen og tre kilometer til jobb. Det ble opprettet en lokalbuss, men ingen brukte den utenom til og fra skolene om morgenen og kvelden. Derfor ble den nedlagt etter ei tid. Men sykkelen var aktuell bruke. Ungene brukte den til og fra skole og fritidsaktiviteter, etter hvert brukte jeg sykkel til og fra jobb. Det ga meg noe mer mosjon. Det trengte jeg. g til og fra byen gikk ogs an, men med mye varer var det noe tungt. Vi trengte bil i Lillesand fordi kollektivtilbudet var s drlig. Til de nrmeste byene gikk det buss en gang i blant. Men rushtidsker hadde vi ikke i Lillesand.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

En periode 2003 - 2008 bodde jeg langt inni skogen ved Ogge i Birkenes kommune. Her var kollektivtilbudet lik 0! For komme til jobb, kor, butikk; bilen var eneste framkomstmiddel. Aldri vrt s redd for at bilen skulle g i stykker som da jeg bodde i "huset i skogen".  Da hadde jeg en Toyota 4wd, og selvflgelig gikk den i stykker. Hjullagrene var bilens svake punkt, ellers var den grei. Men mannen med redningsbilen tilbd kjre meg hjem siden ingen nabo var hjemme. I den perioden ble jeg ganske lei av kjre bil, men jeg synes det var mer gy kjre p slike varierte veier, enn de kjedelige veiene rundt byene.

  Toyota 4wd tok seg greit fram i snen

SONY DSC   Lillesand, Nilen uten biler...
fortsettes

Sommerskogen - en tur med et lite kamera.

En liten vandretur i skogens mangfold juni 2018 - da det var varmt i skogen:

 

OLYMPUS DIGITAL CAMERA  

Den gamle veien som frer inn i skogen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   skogens lille stjerne

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Skogens underlige utvekster, tjuge OLYMPUS DIGITAL CAMERA Noen trr har blitt s gamle at de trenger sttte.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Stien forteller at her er det trygt g.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   stien er trr

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   det er farlig trt i skogen n

OLYMPUS DIGITAL CAMERA  

Stien frer meg til topps til utsikt

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Mystisk skog

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Hvem har bodd her eller skt ly?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA skogens kaos

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   tuntre p taket er vel ikke s vanlig

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Blir det jordbr i r?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   tjernet, Mumletjnn

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Den stille bekken

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   myrull

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Det krokete vannet

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   to m man vre

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   mine ftter i vann - en nydelig flelse

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   vann med strand

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   blgeskum

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Vannets egen flora

OLYMPUS DIGITAL CAMERA norsk krossved - ikke uvandlig i skogen i sr

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   bittekonval

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Denne kalte vi vel hundekjeks...?

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   storknebb mtte jeg i skogen ute ved havet

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   likes nyperosen

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   takk for turen, fortsatt god sommer!

MINNENE FRA MARKA - en slags oppsummering

  Elgsta 1970

Jo, jeg har mange gode minner fra Oslomarka i perioden fram til 1972. Ikke minst de lange skiturene, sykkelturene og vandreturene. g 40km i dag virker nesten umulig for meg, eller 60km p ski. M vel ha vrt rimelig sprek den gang. Da var det ikke snakk om trening eller treningsstudio, det var snakk om holde seg i form ved bevege seg. Bil hadde jeg ikke s lenge jeg bodde i Oslo.

  Finnerud i Nordmarka 2010.

I 1972 emigrerte jeg til Bod og Nord-Norge p grunn av jobb. Der mtte jeg en helt annen og mer dramatisk natur med sj, fjord, skog og fjell i vakker forening. Hyeste topp i Oslomarka, Svarttjernshgda, er 711 moh, mens hyeste fjell i Bod kommune er Breiviktind med 1361 moh.

  Kirkeberget 1970, den hyeste sen i Oslo kommune, 631moh.

Likevel har opplevelsene i Marka vrt grunnsteinen i min forstelse av naturen. Naturen m vi ikke tulle med, den kan sl hardt tilbake - det har et langt liv lrt meg. Det var likevel ikke naturopplevelse som var bakgrunnen for at jeg ble med i ei gruppe ved Geografisk institutt ved UiO som ville finne ut om hvordan folk brukte Oslomarka som friluftsomrde ved bl.a. tellinger p parkeringsplasser og tellinger ute i marka. Det ble mitt hovedfagprosjekt.

  Skitrafikk over Bjrnsjen en vinterdag i 1970

Var det s at folk dro i store mengder inn i Marka p de store utfartsdagene? Det ble gjennomfrt tellinger hst og vinter med varierende resultat, drligst for hsttellingen p grunn av drlig vr. Men vi kom til et estimat at for hele Oslomarka til sammen m over 100 000 mennesker vrt p tur i marka den vintersndagen vi hadde telling i mars 1969.

  Over Fyllingen i februar 1968

Samtidig var den en voldsom diskusjon om Oslomarka. Her var det nok av ta av til byutvidelse, hevdet noen politikere. Andre hevdet at grensene til Marka mtte sls fast og at det mtte vedtas en lov for Oslomarka - nesten som et naturvernomrde, men med hovedvekt p bruk av Marka til rekreasjon og friluftsliv.

  Utsikt nordover fra Kikuttoppen i juni 1970. Skogsbilvei og flatehugst.

Firmaet Lvenskiold-Vker hevdet imidlertid at Nordmarka mtte forvaltes som et skogsomrde for produksjon av trr til kommersiell bruk med flatehogst og bygging av skogsbilveier slik at en lett kunne f ut det som var hugget. Skogsbilveiene kunne imidlertid brukes av allmennheten som turveier der det var aktuelt. Det ville, hevdet de, vre den beste mten ta vare p Marka p gjennom planmessig ressursutnytting (ordet brekraftig var ikke oppfunnet enn, men det var vel det som det betydde). Enkelte aktivister truet med sivil ulydighet a la Mardla for f stoppet utbyggingen og flatehogsten.

  Gslungen mot Mellomkollen i desember 1970.

Selv mente jeg at en viss drift mtte kunne finne sted i Marka, slik som det skjedde i Oslo kommunes skoger rundt Oslo. Men full kommersiell drift, synes jeg ikke var bra av hensyn til friluftslivet. Det var mange eksempler p kolliderende interesser i Marka p den tida. Friluftslivet mtte tillegges strre vekt i bruken av Oslomarka enn det som var p 60-tallet. Over 100 000 mennesker p tur i Marka m vre et tungtveiende argument for friluftslivet.

  Glmene mot Kikut i 1968. Ingen maskinpreparering av lypene....

Noen "Markalov" kom ikke fr 40 r seinere - i 2009.

  Finnerudseter med kviger i august 1970

I tillegg har Oslomarka kulturhistorisk interesse. Har vrt inne p setringen p Krokskogen, som var viktig for bndene p Ringerike. I dag er det nok frre spor etter dem enn i min tid. Plassene i Nordmarka var ofte ryddet av innvandrende finner p 1700-tallet. En del navn forteller om det: Hakloa, Mago, Katnosa. Finsk som sprk forsvant for lenge siden, mens nrmere Sverige, p Finnskogen, har finsk vrt i bruk helt opp til vre dager. Jernverkene skapte behov for trekull. Trekullbrenning har vrt drevet s lenge verkene var i drift til midt p 1800-tallet. Kullebunner kan du finne mange steder i Marka. Ingen sommernatt p Krokskogen (Asbjrnsen) uten trekullbrenning.

  Holoaseter mot Svarttjernshgda langt nord i Marka mars 1971

M innrmme at Oslomarka har i mange r vrt langt borte fra min virkelighet. N bor jeg p Srlandet, og liker g i skogen her. Men det er ikke som Oslomarka. Derfor var dette et givende gjensyn for meg.

  Lrenseter desember 1970

  Kollern med utsikt helt til Tryvann 1971

Ullevlseter en hstdag i 1969

  Veien videre? Fyllingen 1970

GRAND FINALE I KILDEN FOR KSO 31.5 2018

  Leonardo Colafelice

Program: Rachmaninov klaverkonsert nr.2; Richerd Strauss: Suite fra "Rosenkavaleren"; Ottorino Respighi: Romas pinjer

Allerede fra pningen av Rach 2 (blant kjennere kalt sdan!) ble vi frt inn i musikkens verden. Aldri fr blitt ledet s direkte inn i musikken. 4 takter og vi var underveis. En ypperlig solist, italieneren Leonardo Colafelice, med alle tekniske og musikalske ferdigheter. Rachmaninov gjr det ikke enkelt for solisten, men s var han den strste virtuosen selv. En kunne merke begeistringen blant publikum allerede fr konserten var over. Ekstranummer tipper jeg var et eget arrangement av en marsj fra Ntteknekkeren. Vi hadde ftt hakeslepp allerede til pausen.

Richard Strauss er ikke min favoritt, men selvflgelig er "Rosenkavaleren" en av hans beste operaer - og det valser seg bra utover i suiten, til og med dirigent Bellincampi tok en vals - Strauss a la Strauss. De nedadgende bevegelsene i flyte og celesta har alltid fascinert meg, det fikk meg til tenke p neste stykke: Romas pinjer.

  Ottorino Respighi

Jeg har strre sans for Ottorino Respighi og hans klangverden. Musikken talte for seg selv, selv om Respighi hadde skrevet hva musikken skulle illustrere. Hans stemningsskapende orkester er helt utrolig. Det var helt stille i salen - alle lyttet etter nattergalen. Tragedie: Hreapparatet gikk tomt for strm under Strauss - s jeg gikk glipp av fuglesangen, men andre jeg snakket med hadde hrt den. Likevel: Respighi ble hydepunktet for meg!

Det interessante er at disse tre verkene er komponert i tidsrommet 1901 - 24 - alts i samme tidsperiode: Seinromantikken. Men de er svrt forskjellige. Rachmaninov beveger seg i en musikalsk verden full av flelser, nesten p kanten av det sentimentale. Det psts at han er all filmmusikks far. Richard Strauss beveger seg hele tiden p overflaten, elegant til tusen, men han opplevde at alt han trodde p raser sammen under den 2.Verdenskrig.

Respighi er italiener, mens hans klanger i disse tre orkesterstykkene fra Roma er mer spennende enn de andre to. M nevne Jens Forus trompetspill off stage som fikk det til kaldt nedover ryggen min. Bellincampi ledet orkesteret p en trygg og god mte som han alltid gjr. Begeistringen i salen og orkesteret var overstrmmende. For et orkester vi har.


Dermed er en epoke over: 5 r med Bellincampi har utviklet orkesteret videre til utrolige hyder. At forholdet mellom orkester og dirigent har vrt godt fortalte deres glede oss, konsertmester Adam Grchot var jo helt rrt. Hper p en fortsettelse som bare frer videre. Mange vil nok si at han musikalsk har vrt en konservativ romantiker, at det str lite nyere (og for den saks skyld eldre) musikk p programmet. Hper at orkesteret kan f strre musikalsk bredde i framtida under Natalie Stutzmann.

 

GLEMTE TURER I OSLOMARKA

  Brunkollen i Brumsmarka

Husken er ikke bestandig s plitelig. Jeg har to hjelpemidler til hjelpe husken:

1) Fotografiapparatet jeg veldig ofte brakte med p turene. Masse bildedokumentasjon fra turene jeg har tatt, men ikke alle.

2) Syvende sansen der jeg skrev ned i alle fall hvor turene gikk og hvilken dato.

Nr jeg n skrev minner fra Krokskogen og Nordmarka, s var det frst og fremst ut fra hukommelsen og fotografiene. Jeg har brukt mye tid p digitalisere bildene fra marka opp igjennom, og det ligger sikker en del igjen. Stort sett har jeg likevel snn noenlunde oversikt over hva jeg har av bilder. Jeg tok nemlig flest bilder i lysbildeformatet (slides) og de er (heldigvis) enkle overfre digitalt. Det strste problemet er fargene.

  Kolss i Brum oktober 1971

Dagbkene forteller at jeg har glemt turer jeg har gtt i marka som var litt spesielle - eller at det skjedde ting det er rart at jeg ikke husker. Jeg for nye meg med forklaringen at hjernen gjr sine valg - at den p en mte velger ut hva du skal huske. P den andre siden varierte jeg turene mye, gikk sjelden samme turen flere ganger, eller med en eller annen vri.

Selvflgelig husker jeg turen da vi var fire unggutter som feilberegnet alt, ogs tida og kom til slutt til Lvlia alt for seint, s vi valgte g skogsbilveien nedover fra Sre-Heggelivann fordi det var blitt mrkt. Det var lite sn, men vi kom n fram til Skansebakken til slutt. Husker ikke nr vi endelig var hjemme, men det er den eneste gangen foreldrene vre har vrt redde for oss.

Kustein mot Sre-Heggelivann

10.januar 1970 dro jeg p ski fra Guriby i Lommedalen via Kampen, men det neste stedet jeg nevner er Kustein ved Sndre Heggelivann. Hvorfor gikk jeg dit - og hvilken lype frte meg dit? Neste stopp var Lvlia (selvflgelig), for s returnerer til Guriby - ikke over den vanlig traseen over Trehjrningen, Byvann osv, men over Monsebrtan som ligger atskillig mer mot vest. Det var ikke der jeg vanligvis gikk.

  Monsebrtan - en gammel finneplass

Kan heller ikke huske en tur fra Ringkollen 22.mars 1970 sammen med en kamerat. Kom sannsynligvis til Ringkollen med buss, for noe annet framkomstmiddel hadde jeg ikke. Turen ellers hadde en vanlig tras: Storfltan - Lvlia - Flyta - Venssseter -  Bekkestua i Brum.

  Storfltan 1969

En tur jeg burde huske gikk ogs retning Lvlia, men kameraten min var s uheldig brekke skia. Vi klarte ta oss ned til Skansebakken, og kameraten min tok bussen herfra, mens jeg fortsatte turen hjemover over Venssseter i Brumsmarka. Selv kan jeg ikke huske ha brukket verken ski eller staver p turer i Oslomarka, men du vet denne husken.....

  Venssseter i Brumsmarka - lypekryss

Tilsvarende hadde jeg en tur som startet p Jevnaker 30.mai 1970 (48 r siden i dag) - sannsynligvis igjen med buss. Det var utforsking av de nordvestlige delene av Krokskogen som sto for tur: yangen - Uglaseter - Steinbuseter - Storfltan - Gagnomseter - Atjern - Lvlia, med overnatting der. Dagen etter gikk turen til Gyrihaugen - Retthellesetra - Kleivstua - Finneflaksetra - Srsetra - Nedre Steinlausseter - Frshau - Jonsrud og Lommedalen. Tff tur, men kan ikke huske den. Mange seterbesk p denne turen, men alle setrene p Krokskogen var for lengst nedlagt. Bare vollene igjen:

  yangsrysa mot Steinbuseter

P noen av vollene gikk hester og beitet, andre bare grodde ned og setrene var enten borte, eller ruiner eller det var kommet hytter i stedet. Sauer var ogs vanlig mte p skauen, i nordre del av marka ogs (mannevonde)  kviger. M ha vrt litt av et liv p disse setrene i gamle dager. Det var bnder fra Hole som hadde setre p Krokskogen.

  skjevallseter var den setervollen med flest hus. Dette litt diffuse bildet fra 1970 kan en ogs se at det er kommet en hytte p vollen.

Jeg har aldri p mine turer i marka mtt p ville dyr som mr, rdyr eller rev. Elg har jeg mtt noen f ganger, blant annet en rskalv like ved Holmenkollbakken. Den stoppet og kikket p meg mens jeg tok bilde, men jeg var litt nervs for at en sinna mor var i nrheten.

  - men det var ingen mor i nrheten....

  Full fart over Srsetervollen 

VRSKOG

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Ingenting er s vakkert som skogen i mai. Nr jeg gr inn i den, er det som g inn i en verden som knapt nok fins.

Andre velger reise ut til svabergene - til blgeskvulp og mkeskrik og plastbtenes motorvrl mellom holmer og skjr. Der er srlandslivet.

Der er srlendingen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I skogen -

finnes det noe mer fredelig?

Finnes det noe mer vakkert?

SONY DSC

I mai synger fuglene sine sanger for sine utkrede - og for sine konkurrenter. I enkelte skoger er det en symfoni i luften, men ikke i min skog. Jeg klarer meg med bokfink, lvsanger, rdstrupe og svarttrost, men drmmer om en munk, for den synger vakrest.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Det er mrkt i skogen. Ja vel, men det er ogs lysning i skogen. Skogen kan vre mrk og truende, ja vel, men srlandsskogen er full av eik og bjrk og mange andre lvtrr som skaper et skimmer av lys - et lys som er vakrest i mai - da er trrne nyutsprungne med vrfriske blad med et grnnskjr s vakkert at det nesten skjrer i ynene.

Likes blbrlyngen - blir det blbr i r? Til sammen blir det en skogens symfoni i farger og stille lyd.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   - eller tyttebr?

Jo da, det kan komme lyder. Tidligere i vr hrte vi intens hakking i en trestamme. En hakkespett jobbet intenst for skaffe seg en kjreste. Og han lykkes - til og med med fre slekten videre! Et naturens under en ikke s ofte fr oppleve - bare i skogen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Stien - den oppgtte naturlige stien som en eller annen har gitt et bltt merke frer innover i denne verden av fortrollet lys. Av og til en myr med pors p. Naturens parfymemaker. Fristende g bort og gni hendene mine mot busken for f litt naturlig parfyme p kroppen.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Stien er en befrielse bevege seg p. Undergrunnen kan vre myk og nesten ettergivende, men ogs hard og steinete. Det skal vre sundt g p skogstier - ikke p den harde asfalt. Men lpe, nei, hvem har tid til snt. I min ungdom, nei, jeg lp ikke den gang heller, men gikk raskt innover - for komme frem - til hvor? Utsiktspunktene.

Men i min skog er det f utsiktspunkter, bare innsiktspunkter.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men det fins noen virkelige lyspunkter i skogen - tjernene eller de sm vannene. De blinker og smiler og sier kom. Og jeg har latt meg forfre, men ikke n. N skal synet bare nytes. Det er en kvinand som svmmer stille, og forsvinner i tjernets dyp.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Men nkken har jeg aldri mtt.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   en skogens stjerne

Noen klager over varmen. Det er varmt - det er tidlig sommer - det har aldri vrt s varmt i mai noen gang.

Det er svalt i skogen. Sola skinner ikke intenst p din kropp og steker deg i ditt eget fett.

Den sildrer over deg som en mild dusj av lys som gjr deg godt.

 

Takk for skogen i mai.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

Konsert 24.mai 2018 i Kilden med KSO og dirigenten Alexander Prior

VLTAVA - mitt land av Bedrich Smetana

  Praha med Moldau (Foto: Bjrn O Isachsen)

Storslagent, overveldende, intenst. KSO kom fra oppgaven med stor heder. Stor innsats fra alle grupper, men jeg vil srlig gi honnr til treblserne. Men alle var i arbeid hele tida, unntatt harpistene som forlot podiet etter Moldau. Dirigenten Prior var sikkert inspirerende. Store bevegelser, stort ungdommelig engasjement, og dansetrinn der det var naturlig. Fint se en dirigent som tydeligvis er i musikken.

Verket ble spilt i ett, det vil si 1 1/2 time. Det gikk uten pause ogs, intensiteten i verket var s stor at jeg hang med hele tida. Det var en fordel vre litt forberedt. Men da det var slutt, var jeg ganske sliten. Det hadde vrt mulig med en pause etter del 4 - Bhmens enger og skoger. Det var en sats som vakte begeistring hos folk, og som gjerne kunne hatt litt tid til "fordyelse".

De to siste delene, Tabor og Blanik, hang jo sammen og ble spilt attacca - kun med en takt pause imellom. Hele verket er jo ikke skrevet i en sammenheng. To av satsene handler om mytologi, to av satsene om landskap og de to siste satsene om Jan Huus og tsjekkisk historie. Helt p slutten gjentas temaet som harpene introduserte i den frste satsen Vyserad. Dermed var ringen sluttet. 

For tsjekkerne er dette et nasjonalverk. Verket er skrevet i en tid da drmmen om et Tsjekkia var en utopi - under Habsburgernes harde keiserdmme. I motsetning til en symfoni, gikk det jo i det samme stemningen hele tida, bare styrkegraden varierte. Lurer p om alle satsene gikk i samme toneart. Det hrtes nesten slik ut.

Vet ikke bakgrunnen for dette programvalget. Det var noe glissent i salen, men det fr ogs vret ta p sin kappe. Men at KSO kan ta slike valg, forteller at de er villig til ta "kunstneriske hensyn" og ikke bare tenke p publikumstall. Hper p flere slike konserter seinere.


En musiker i orkesteret kommenterte: Det var godt vi ikke skulle spille Bruckner etter pausen. Har KSO i det hele tatt spilt Bruckner noen gang?

 

MINNER FRA NORDMARKA 3

  Kikut, Bjrnsjen fra Kobberhaugen

Egentlig liker jeg kanskje de sentrale omrdene i Nordmarka best - omkring Kikut og vestover mot Krokskogen. stover har det ikke blitt s mange turene. Det kan vre mange grunner til det, ikke minst fordi jeg bor vestover og gikk videre inn i Krokskogen. Terrenget er ganske variert, mange vann, elver og en del hyere ser. Har vrt oppe p Kikuttoppen mange ganger, bde vinter og sommer - helst sommer. Herfra kan en se langt utover mot sr og st - rett og slett fantastisk utsikt.

  Kikuttoppen (611) mot Oslo

  Kikuttoppen februar 1970

  Skogene nordover fra Kikuttoppen

Det var kjentmannsmerket som fikk meg til klatre opp p toppene. N i ettertid setter jeg kanskje mer pris p de to kjentmannsmerkene jeg tok enn de 4 gullmerkene - selv om det kanskje l mer slit bak de siste. Jeg tok ett kjentmannsmerke vinterstid p ski - og ett kjentmannsmerke p sommerfre. De er jeg stolte av. Ble jo "tvunget" til variere turene mine - beske steder jeg aldri hadde vrt fr. Det ble absolutt en berikelse. Det betydde ogs at jeg mtte dra til steder i Nordmarka jeg aldri hadde vrt fr. Det angrer jeg ikke p.

  Finnerudseter med kjentmannsmerkepost

Det betydde ogs at jeg mtte dra lengre nord i marka enn jeg hadde vrt fr. Lsningen p det ble selvflgelig ta skitog til Grua eller Stryken om morgenen og g mot sola srover - for s plukke poster underveis - eller rett og slett bare g srover for g sammen med noen venner - noe som var svrt vanlig p slutten av sesongen.

  Bislingflaken ved Mylla i mars 1971

Snn apropos: Jeg hadde en studiekamerat som het ge Hadler. Han var norgesmester i orientering. Det var kjresten hans p den tid ogs, Ingrid Thoresen. En gang jeg ville g fra Grua og srover, mtte jeg henne p toget og vi kom i prat. Hun inviterte meg til g sammen med henne srover. Da vi kom til Mylla, s jeg bare Ingrid forsvinne som en strek bortover den islagte vannflaten. Jeg tenkte med en gang, jeg fr g i mitt tempo, det er det som gjelder for meg. Da fr jeg ogs tid til se meg omkring. Jeg kom fram jeg ogs.

  Mylla mars 1970

Sommeren 1970 var en elendig sommer. Men s meldte metrologene fint vr de frste dagene i august. Jeg hev meg p toget til Grua og rusla opp til Larmerudbu, som var OOTs selvbetjeningshytte i nordre del av Nordmarka. Planen var "plukke" alle postene i den nordlige delen av Nordmarka fr jeg ndde Kikut for overnatting. Det ville uansett bli en lang tur. Det ble det ogs (41km). Men da jeg kom litt forbi Mylla, mtte jeg to danske jenter som ivrig plukket blbr.

  Larmerudbu - OOTs hytte i juli 1970.

Jeg spurte hvor de hadde tenkt seg hen? Jo, de hadde tenkt seg til Kikut de ogs. Jeg spurte dem om de var klar over hvor langt det var. Nei, det var de egentlig ikke, men de hadde kart - og s viste de meg kartet: Nordmarka-kartets vinterutgave med skilyper tegnet inn. Jeg fortalte dem at det kartet dugde ikke her, de mtte ha sommerutgaven. S tok jeg fram mitt kart og jeg viste dem hvor de mtte g for komme fram til Kikut. Og jeg fortalte dem at de ikke hadde s mye tid til plukke blbr om de skulle n fram til middag p Kikut. Dessuten var det blitt svrt varmt i vret. Svetten hadde allerede begynt renne.

  Svarttjernshgda - hyest i Nordmarka (717moh) med kviger. Seinere fikk jeg hre at kvigene kunne vre mannevonde. De hadde angrepet folk som skulle samle dem.

Egentlig burde jeg sikkert ha fulgt dem videre. De klaget over at det ikke var spaserveier her som i sndre delen av Nordmarka. Men jeg fulgte min opprinnelige plan om n Svartjernshgda, Finnstad, Kollern og andre steder jeg hadde satt meg som ml for turen. Da jeg kom ned til Sandungen var jeg temmelig srbeint fordi det var vtt i marka etter alt regnet og lrstvlene mine var ikke godt nok smurt. Det var +27*C. Jeg tok meg en liten pause og fant noen modne multer p ei myr like ved stien. Jeg tenkte ogs p mine danske venner om de hadde funnet veien mot Kikut eller om de fortsatt vaset inne p skogen ett eller annet sted. Det fikk jeg finne ut nr jeg kom til Kikut.

   Sandungen 1-8 1970

Jentene var ikke kommet fram til Kikut, og n var klokka nrmere 2000. M vi ut lete etter dem? Jeg snakket med verten p Kikut som sa at det var ikke noe poeng fr det begynte bli mrkt. Klokka 2200 kom de ruslende, slitne og trtte, takknemlige over at jeg hadde sagt fra, men de hadde hatt problemer noen steder med finne stien nr den gikk over hogstfelt. Men fram til Kikut hadde de i alle fall kommet. De fikk en god natts svn. De hadde i alle fall ftt med seg at Nordmarka er noe annet enn parkskogene nr Frognerseteren og Ullevlseter.

  Kikut juni 1967

Neste morgen s jeg ikke noe til dem, men ruslet videre mot Langlia og Srkedalen, srbeint, og hpet at fttene ville bli bra til fjellturen jeg hadde planlagt i Breheimen om noen dager.

Det gikk fint!

  ved store Sandungen 1970

MINNER FRA NORDMARKA 2

  Nordmarkskapellet 1965

I gymnaset pnet mulighetene seg: Laget hadde ofte utflukter til Nordmarkskapellet der vi hadde turer. Dermed ble jeg ganske kjent med terrenget mellom Frognerseteren, Tryvann og Blankvann. Vi gikk til og med natturer med lommelykt. Noen f ganger "lurte" vi oss helt inn til Kobberhaugene, og endog Kikut i 1959. Etter hvert ble det nesten hver sndag utover i sesongen. I gymnaset tok jeg gullmerket p ski for frste gang.

  Nordmarksskog

De frste rene av studietida ble det ikke s mange turer. Det stoppet liksom litt opp. Det var jobbing som var konkurrenten. Etter hvert lrte jeg kunne bde g p tur og jobbe - srlig nr jeg hadde kveldsvakt: Tur om formiddagen, jobb om kvelden. Ja, det var da det helt tok av - turene ble lengre og lengre innover i Nordmarka - nye steder som jeg knapt hadde hrt om, ble beskt.

  1970

Utstyret var som de fleste hadde p den tida: treski med kandaharbindinger og bambusstaver. Det var vel da jeg begynte g lengre turer at jeg kjpte meg turlangrennsski med rottefellabindinger. Det gjorde det lettere i det lange lp, og det var ingen problemer med stabiliteten, men noen slalmski var de ikke. Du hadde lite styring i utforkjringen, men det var vanligvis ikke noe problem. Til sist endte jeg opp med Bonna-ski turlangrenn, de beste, som ikke ble lagt bort fr glassfiberskiene kom. (Jeg har dem enn).

Lnnemosehgda 1970

Vr, sommer og hstturer ble det etter hvert flere av. Husker en gang en kamerat og jeg hadde bestemt oss for g inn til Kikut seint p ettermiddagen for overnatte. Vi hadde utstyrt oss med lykt. Det vi ikke hadde ftt med oss var at selv om det var oppholdsvr i byen, var det regn i marka. Det ble den vteste turen i marka jeg har vrt med p. Vi kom fram og fikk trket klr p Kikut. Det var bedre vr neste dag. Noe tilsvarende opplevde vi da vi skulle g fra Lommedalen til Lvlia. Da snudde vi halvveis, og kom tilbake til Lommedalen, klissblaute, mens det var like trt nede i dalen.

  Kikut fra Kobberhaugen

Sykling ble det etter hvert mer av ogs i marka. Hadde jo lange turer bde til Trondheim, Bergen, Flor og Stavanger. Noe av forberedelsene foregikk p skogsbilveiene i marka. De omdiskuterte og utskjelte skogsbilveiene. Men for oss som ville komme innover i marka, var de ideelle. Trafikken innover var heller ikke s stor. Sjelden vi mtte biltrafikk av noe slag, og sykler var det heller ikke mange av.

ved Gjerdingen 1970

Jeg hadde skaffet meg en bl DBS vanlig tursykkel med tre "Stormy-Archer"-gir i 1960. Det var det beste p markedet, bortsett fra sykler med "bukkestyre", rasersykkel,  som ikke var egnet for tur i marka. Sykkelen var grei, men ikke god nok. P to av langturene jeg hadde, brt sykkelen nesten sammen p grunn av tyngden av bagasjen. Eikene p bakdekket knakk stadig vekk. I 1968 kjpte jeg meg en rd Diamant ogs med tre gir, og det var en helt annen kvalitet. Veinettet var nesten sammenhengende tvers gjennom marka, men jeg husker at ved Gjerdingen mtte jeg trille sykkelen over et veilst omrde. Men noen hadde gjort det fr meg.

  Veilst ved Gjerdingen juni 1970

  Soloppgang Frognerseteren 1999

Fortsettelse.......

 

 

MINNER FRA NORDMARKA 1

  Skjrsjen og jeg

Jeg vokste opp i Oslo ved Bislett. Nordmarka l nrmest. Husker ikke helt hvordan det begynte. Min mor var familiens ivrigste turger, sndagstur var nesten obligatorisk. De fleste gikk nok i nabolaget, men av og til tok vi bussen til Maridalen og gikk for eksempel til Skjrsjen eller andre steder i nrheten.

Min kusine og jeg i Nordmarka psken 1954

Men siden min mors familie holdt til i Brum, gikk vi ogs mye tur der. En gang husker jeg vi tok toget til Heggedal for se hytta som min mor bodde de siste mnedene av krigen. Husker for den saks skyld at vi en gang tok trikken til Grini og s Ila fengsel p avstand. Det var jo konsentrasjonsleiren Grini under krigen.

  HKB en vinterdag

En ting er sikkert: Jeg ble flasket opp i Nordmarka det siste ret fr jeg begynte p skolen i Tomm Murstads barnehage p Voksenkollen med egen trikk til og fra . Det var i 1949-50. Likevel tror jeg ikke det var der jeg lrte g p ski, det lrte jeg tidligere, men det var unektelig mitt frste mte med Nordmarka. Husker at vi i min ungdom av og til tok trikken til Frognerseteren for g ned "Korketrekkeren". Bare en gang kan jeg huske at vi akte p kjelke ned de samme bakkene. Det var ganske skremmende.

  Utsikt fra Tryvannstrnet desember 1969. Norefjell i bakgrunnen

Ellers var det ogs turer rundt Sognsvann og Ullevlseter som ble min start i Nordmarka. Det hendte vi gikk ned til Ullevl stadion p ski ned de beryktede "Damefallene". Som det gr fram av dette var mitt kjennskap til Nordmarka noks perifer bokstavlig talt - det var store deler av marka jeg ikke kjente til i det hele tatt.

Ullevlseter november 1970

Jeg hadde hrt snakk om g p ski til Kikut. Det s ikke srlig oppnelig ut. Hadde egentlig ingen som ville g sammen med meg - unntatt min mor. Vi startet fra Maridalen den 2.mars 1957 - samme dagen som 50km i Holmenkollen, s det var ikke s mange p tur i marka.  Vi startet turen med g mot Kamphaug - ikke den direkte ruta mot Kikut. Vet ikke hvorfor mor valgte denne ruta, fordi den falt ut svrt uheldig: Folkene var ikke hjemme, men det var en stor St. Bernhardshund  som gikk ls p tunet. Den valgte bjeffende flge etter mor som fortvilt prvde komme seg ut i skogen p den andre sida. Jeg var litt i villrede hva jeg skulle gjre, men begynte ta meg rundt Kamphaug p den andre siden. Heldigvis mttes vi p den siden der lypa fortsatte, da var hunden rykket tilbake til Kamphaug uten ha ftt "smaken p" mor. Vi hadde ftt oss en stkk, men det gikk bra. Var vel 13 r den gangen.

  Kamphaug oktober 1970

Turen videre gikk greit, vi kom oss til Kikut og kom oss hjemover via Ullevlseter og Sognsvann. Husker jeg bestemte meg for at neste gang ville jeg g uten moderen. Det gikk for treigt. S det ble den siste turen p ski med min mor.

Men fra n av l veien til Kikut pen.

  Kikut fra Bjrnsjen

MINNER FRA KROKSKOGEN 3

Gyrihaugen er ikke den hyeste toppen p Krokskogen. Lengst nord har vi Ringkollen p 701moh, lengre sr Oppkuven p 704moh. Jeg har beskt begge.

  Ringkollstua i juli 1969

Min lengste skitur noensinne gikk hjemmefra i Brum til Ringkollen og s tilbake til Srkedalen over Langlia. Den var da p litt over 70km. I utgangspunktet gikk jeg sammen med fetteren min, men han brakk staven ved Vivangshgda, s han returnerte hjem.

  Flotte forhold i marka

Turen gikk aldeles utmerket - inntil jeg gikk siste biten over Langlivannet. Plutselig begynte det sn og det gikk mye trere. Selv bakkene nedover mot Srkedalen forbi Kjelss (der jeg en gang mtte en elg) gikk trtt - jeg ville rett og slett komme for seint til bussen. Jeg gikk det jeg hadde av krefter, men klokka gikk fortere, s da jeg nrmet med bussholdeplassen ved Srkedalen skole var jeg 5 minutter for seint. MEN det var mange skilpere som skulle med bussen, s da jeg kom fram var det fortsatt folk som holdt p laste ski p bussen. Snakk om flaks.

  mot Oppkuven

Jeg trivdes godt i omrdet rundt Heggelivannene og Oppkuven. Var p mange mter villmarka i Krokskogen det. Her er det fortsatt en del urskog som ksa ikke hadde berrt. Her ble den siste bjrnen i Oslomarka skutt en gang midt p 1800-tallet. Det var nesten s en ventet stte p bjrn i omrdet. Kanskje det var her trollene p Krokskogen oppholdt seg? Det ble heldigvis oftest turgere jeg mtte - og noen sauer. Ikke s mange folk sommerstid, men en gang vinterstid opplevde jeg rene ken innover mot trnet p Oppkuven. For et trn mtte til for kunne se over tretoppene. Etter hva jeg husker, var utsikten best nordover mot Kringla og Splen og skogomrdene der omkring. (I dag er det et nytt trn reist p Oppkuven).

  Utsikt nordover fra Oppkuven

  Oppkuvvatn 1970

Det er mulig Krokskogen ikke er det beste stedet sverme i. To ganger hadde jeg med dame p tur i omrdet - uten at det frte til noe som helst. En av gangene var til Lysedammene. Det synes jeg er et av de mest sjarmerende omrdene innerst i Srkedalen. Hun var dansk s kanskje hun ikke forsto sprket? Den andre fra Brum - og vi gikk til selveste Oppkuven, kanskje hun ogs hadde sprkproblemer? Eller var jeg ikke sjarmerende nok? Vel, hun jeg etter hvert ble gift med, var med p en tur lengre vest p Krokskogen......

  Heggelia januar 1964

Selve Heggeli grd var litt "mystisk", det var ingen servering der, s sjelden folk i omrdet, det ble bare nyte synet av de fredelige bygningene som vel l under Lvenskiold-Vker. En av de vakreste plassene i Oslomarka synes n jeg. Historien forteller at en oslomann syntes stedet var s vakkert at han ga navnet til en bydel p vestkanten i Oslo. Derfor var det lenge en holdeplass p Rabanen som hadde det velklingende navnet Heggeli. (For lengst nedlagt 1995)

  Sre Heggelivann mai 1969 med sykkel

Ellers brukte jeg sykkelen mye i omrdet; sykkelturen gikk ikke reint sjelden til Heggelivannene. Av og til beskte jeg den sagnomsuste Kusteinen med flott utsikt.

  Kustein mot Norefjell 1971

  Kustein august 1970

I det hele tatt det omrdet av Krokskogen jeg beskte mest, bde sommer som vinter. Og det var her jeg bde startet og avsluttet min karriere som treplanter i 1959. N overlates visst det meste til naturens eget arbeid. Det er kanskje det beste.

  Heggelia juni 1965

Det ble bare en sommernatt p Krokskogen for meg - i alle fall ute. Etter militrlivets "gleder" fristet teltlivet aldri meg. Godt at en har steder som Lvlia. Det er klart at i de stille timer er sjansen for oppleve dyr strre. Det har det vrt drlig med p Krokskogen. Det eneste mte jeg kan huske var med en elg ved Kjelss innerst i Srkedalen. Jeg var p ski full fart nedover veien (for rekke bussen?) da en elg kommer luntende oppover veien rett imot meg. Jeg hadde ikke sjanse til stoppe, men elgen hoppet elegant ut av veien og borte ble den, og reddet var jeg.

  Srkedalen fra Kjelss juni 1965

Det er lenge siden jeg har vrt tur p Krokskogen n. Har flyttet til andre deler av landet som ogs har mye vakker natur. Snn sett savner jeg egentlig ikke denne skogen, selv om jeg egentlig gjr det ogs ? det er s mye historie og mange historier.

  Storfltan mai 1970

  Kringla mot Oppkuven 1965

 

MINNER FRA KROKSKOGEN 2

Fra Finne-Flakseter

KROKSKOGEN er skogomrdet mellom Sollihgda og Ringkollen - Srkedalen og Lommedalen, grovt skissert. Det er et relativt flatt omrde som stiger langsomt vestover slik at den vestlige delen str opp som en rygg mot Tyrifjorden dypt der nede. Av hyereliggende partier p denne ryggen er vel Gyrihaugen mest kjent, med en fenomenal utsikt i alle retninger, bde mot sr og st mot srstre del av Krokskogen. Vestover gr derimot blikket ut over Tyrifjorden like til Norefjell i det fjerne, mulig ogs Gaustatoppen - et fantastisk utsyn til alle kanter.

  Gyrihaugen srover januar 1971

Vil ikke pst at det er vanskelig komme dit, men toppen ligger litt utenfor min allfarvei, s det har bare blitt noen f besk, bde vinter og sommer. Den spreste ideen fikk jeg i 1968 da en kamerat og jeg syklet via Stubdal og gikk opp p toppen St. Hansaften og ble der til det grydde av dag. En utrolig soloppgang i det disige vret. Og s turen hjemover gjennom skogen til Lommedalen. Om jeg ikke har sett harer i skogen fr, fikk vi sett det i alle fall da. Det hoppet og spratt over alt.

  Gyrihaugen 23.6.1968

Vinterstid kan utsikten vre enda mer praktfull. Her er hva jeg opplevde en februardag i 1969

Like nedenfor Gyrihaugen ligger en litt spesiell naturformasjon: Mrkgonga. Den beskte jeg p sommerstid en gang, og det var bryet verdt. En mystisk dyp klft i det vulkanske fjellet kunne sette fantasien i sving en mrk kveld. Her gikk det i sin tid en meget bratt ferdselsvei i sin tid. Kanskje seterjentene gikk opp og ned her med sine melkeprodukter til Fjellseter eller andre setre i nrheten? Eller hva med nattefrierne?

Like ved l Migartjern som har ftt navnet sitt etter bekken som renner ut av tjernet som sender vannet i en spesiell bue som fr assosiasjonene til g.

  Kleivstua

Tror ikke jeg har gtt hele veien fra Sollihgda til Lvlia, men nyd meg med g til Kleivstua eller Srsetra. Det er fine turer, du aner Tyrifjorden vestover, og ved Kleivstua har du Dronningens bermte utsikt (selv om den ved Gyrihaugen er enda mer praktfull).

  Srsetra 1.2.1969

Men sommerstid har jeg flere ganger vandret den gamle kongeveien fra Lommedalen til Kleivstua og gtt ned til Sollihgda for ta bussen. Det synes jeg er en spesiell tur, mye historie underveis. Veien har svrt gamle rtter, men kongevei ble den i 1807 og 1826. Bernt Anker hadde store konomiske interesser i veien fordi den kunne brukes til frakte trekull til Brums Verk. Jernverksindustrien blomstret p denne tida. Jeg vet ikke om jeg s for meg klabndene med sine lass underveis til verket da jeg vandret forbi Langebru, Benteplassen, Midtskogen og Brulkka. En gang om vren jeg skulle g veien, var den ikke brytet forbi Langebru. Det var mye sn, men jeg tok sjansen p at hvis jeg vasset i snen videre, ville jeg igjen komme til brytet vei. Heldigvis stemte det.  Men jeg husker det var en tung kilometer stampe i snen.

Jonsrud grd i Lommedalen

  Midtskogen grd

  Benteplassen

Dette er en interessant vei vandre. En fler sterkt historiens nrhet. Kanskje noe av svettelukta fra trekullkjrerne fortsatt henger i noen steder.....

  Turkamerater

MINNER FRA KROKSKOGEN 1

Skogen med mange myter og fortellinger; Peder Christen Asbjrnsen og Bernard Herre med flere har fortalt om opplevelser i dette skogomrdet med eventyr og sagn. Det er som om en mter en gjemt fortid nr en gr inn i dette skogsomrdet utenfor Oslo.

P den tida var det flust med setervoller med mange dyr og budeier og skogsarbeidere som l ute i vinternatta i tmmerkoier. Ikke forglemme de som drev med brenning av trekull p alle kullebunnene. Dessverre er det ikke mye tilbake av den historiske virkeligheten. Setrene er for lengst nedlagt og tmmerhoggerne er industrialisert. Ingen tmmerkoier p Krokskogen mer - selv ikke i min barndom. Setrene ble lagt ned fr 2. Verdenskrig, noen f holdt p ut p 1950-tallet. Men fortsatt kan du se sporene etter dem - fr vollene gror igjen eller hyttene overtar.

Srsetervollen

Er ikke helt sikker p nr mine frste turer til Krokskogen fant sted. Det m ha vrt i omrdet innerst i Srkedalen. Da jeg var speider i Oslo 1 hadde vi en overnattingstur ved Sloravann under pen himmel. Vet ikke om det var rsaken til at det sove under pen himmel ikke har virket s veldig fristende i ettertid. Seinere ble det en del sykkelturer til Skansebakken og Lysetjernene. I 1959 var jeg imidlertid med p et treplantingsprosjekt ved Sndre Heggelivann. Det var Laget som hadde ptatt seg plante trr i omrdet. Jeg kom en uke etter de andre, og jeg mtte ta meg til Heggelivann med sykkel. At det var s mange lange oppoverbakker hadde jeg ikke drmt om. Var helt skutt da jeg kom fram. Men ellers var det en trivelig uke. Gutt hakket og jente plantet p rad og rekke. Mye hyggelig prat og. Har aldri sett etter om skogen vokste opp. Det var jo en trr sommer det ret. Vi bodde i en brakke, og det var greit nok.

  treplanterenes bolig ved Sre Heggelivann

Omtrent samtidig - eller litt seinere - hadde jeg et framstt mot Krokskogen fra Nordmarka. Jeg bodde fortsatt i Oslo, var rundt 15 r og hadde begynt beherske skituren til Kikut fra Frognerseteren. Hvorfor ikke g videre mot Lvlia? Mine forberedelser var sparsomme, jeg hadde et kart som var noks ufullstendig. Jeg gikk og gikk, og det gikk oppover, stadig oppover. Skulle jeg snu? For en gangs skyld slet jeg meg videre og til slutt skled jeg inn p tunet foran Lvlia temmelig sliten. Jeg hadde fullstendig overvurdert avstanden. Hvilken retning jeg avsluttet turen, husker jeg ikke. Hjem kom jeg - en liten triumf i egne yne.

  Lvlia 1971

Seinere ble det mange tilsvarende turer den samme lypa eller via Katnosa da jeg var p det sprekeste. Lvlia ble p mange mter et viktig ml for meg. Det l hyt og fritt med utsikt i alle fall mot sr, det hadde mat, drikke og hvile og et par tilfeller overnatting. Men det var sommerstid. Dessuten var returen enkel fra Lvlia - det gikk nedover i nesten alle retninger. Men Gyrihaugen sperret utsikten vestover.

  Pskeskirenn p Lvlia 1971, Gyrihaugen i bakgrunnen.

SLVSTRUPENE -

Foajekonsert 2017

- har nettopp holdt sin vrkonsert i foajeen p Kilden, huset de hrer hjemme i. Mange strmmet til, arrangren gikk tom for stoler, kanskje ikke s rart siden konserten var gratis.  Denne gangen slo vren virkelig til. Konserten ble holdt i strlende vrvr. Det kunne vi i koret nyte fra vre plasser i foajtrappa med utsikt over havna, om vi tok blikket vekk fra dirigenten et yeblikk. (FY).

Repertoaret var da ogs preget av vr, vet ikke hvor mange sanger med tittelen "vrsang" vi sang, og da pianisten slo til med en komposisjon av Sinding med tittelen "Vrsang", fikk Petter Hangeland publikum virkelig til le. Petter var nemlig vr konferansier - noe han gjennomfrte med glimt i yet. At noen av disse sangene - de fleste svenske - var noe trauste, fikk n st sin prve. Allsangene var ogs tradisjonelle, med ett unntak, en mer lokal vrsang, "Vrvise": "N klokker det s herlig og befriande...". Som kormedlem har jeg jo en viss flelse av hvordan det gikk, mye vakker sang omkring der jeg sto. Og publikum klappet velvillig.

Det var imidlertid ikke den eneste oppgaven koret hadde i vr. Det har blitt en tradisjon at vi drar p tur. De frste turene tidligere r har gtt til nabolandet i st, ja, for to r siden var vi til og med over grensa til Schleswig.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Bodil ver med oss i Stavanger

I r gikk turen innenlands til Stavanger. Der mtte vi tre andre kor - i en konsert i Sunde kirke - der vi mtte blant annet et kor med kolleger, "Sangbrdrene" med gjennomsnittsalder p 82 r. Eldste deltaker var 93 og han opptrdte som solist. Ellers deltok to damekor, "Tastakvins" og "Klverdam" som begge holdt etter mitt skjnn hyt niv. Konserten var fin den. Hyggelig hre andre kor og hva de strever med. Vi hadde ogs noen fellesnumre, s da ble det skikkelig trangt p scenen. Imponerende av Alexandra Orzechowska-Niedziela som sto som dirigent og konferansier.

Dagen etter var den frste tiden til fri disposisjon, men noen av oss benyttet anledningen til et besk i Stavangers nye konserthus. Vi ble imponert over hva vi s, ikke minst den romslige scenen der Slvstrupene fint hadde ftt plass.

Hvor viktig er Slvstrupene for Kilden? Slvstrupene er i alle fall viktig for oss som er med. Vi er ca. 150 aktive sangere, og flere str p venteliste for komme inn. Dirigentene vre, Anne Balsnes og Bodil Nrsett, str begge p under velsene for f mest mulig vellyd ut av koret. Og etter mitt skjnn har de lykkes med det langt p vei. Noen av oss har ingen bakgrunn i korvirksomhet tidligere, men mange har vrt med i kor  (og er med i andre kor fortsatt) og har lang erfaring. Selv startet jeg i kor i 1965. Under presentasjonen av Kilden og virksomheten der p Tv (Hovedscenen) ble ikke Slvstrupene nevnt med et ord. Ok, da er vi kanskje ikke viktige nok?

Men for sitere Anne Balsnes: vre med p en velse i Slvstrupene er ingen jobb for pensjonister....

Det er vi godt fornyd med.

PS: Det er sjanse til hre koret p 17. mai i Kilden kl.1400. Da skal vi synge med KSO - fullt symfoniorkester. Det gleder vi oss til :)

EN SEKSTITALLS SKITUR

Det var tidlig, tidlig sndags morgen. Det var februar og det var vr for skitur. Utstyret var p plass: sportstrmper og nikkers, ulltrye, skjorte og fleecegenser ytterst med lomme og fancy stripe. Ingen sekk. Frokosten inntatt. Kan ikke huske om mor var oppe eller ei. Sannsynligvis var hun det.

Den frste Kolssbanetrikken til byen. Min fetter var (ofte) med. Svnig trikketur til Majorstua, raskt over p frste vogn til Frognerseteren. Skiene i reim p utsiden av vogna. Ikke noe problem s tidlig om morgenen. Ikke s mange p vei til marka. Seinere fullt med turgere med ski p begge sider av vogna. Voksenkollen til venstre - Frognerseteren til hyre.

  Holmenkollen stasjon

Vi gikk av p Voksenkollen. Skiene mtte smres. Med hva? Denne morgenen var det bl Swix - eller var det stbys ett eller annet. Det viktigste var god glid og ikke bakglatt. P Voksenkollen var det smrestasjon for de "proffe". Men skiene vre var godt preparert p forhnd. Treski - turlangrenn, tyngre enn dagens glassfiber. Husker det sto mellom Splittkein og Bonna med Rottefella bindinger med metallbyle. Jeg fikk til slutt Bonnaski, lokalt produsert i Lommedalen. Jeg har dem enn!

Her lrte jeg forresten g p ski. 1949/50. Tomm Murstads barnehage med barnehagetrikk til Voksenkollen.

  Glmene

N kunne turen begynne. Frste ml: Kikut fr klokka 9!  Vi trengte ikke g over Tryvann, det var undvendig. Derfor valgte vi Skomakerlypa til Skomakertjern bak Tryvannsstua. Det gjaldt ikke ta seg ut i starten, spare p kreftene, gli framover. Blankvann neste - Glmene - n ante vi Kikut i det fjerne. Husker vi av og til stoppet p Appelsinhaugen for ta - nettopp en appelsin. Nedover i godt driv mor Fyllingen og over Fyllingen.

Husker noen fortalte en historie om Fyllingen. De drev med overnatting der for turgere. Kona kommanderte:  Gutta p det rommet og jentene p det andre. Hun undret seg alltid over hvorfor det om morgenen alltid var hulteribulter....

  Kikut med stor trafikk

Kan ikke huske helt hva vi gjorde p Kikut. Var vi innom - eller gikk vi bare videre? Selvflgelig har jeg vrt innom mange ganger, men slik som n var det bare et heft - vi var jo bare halvveis - til Katnosa. Bakkene videre oppover var seige. Har forresten vrt noen ganger oppe p Kikuttoppen, en av Nordmarkas flotteste utkikkspunkter.

  Sandungen

Sandungen - et nytt vann med en grd vi bare passerte. Sikkert underlagt Lvenskiold-Vkere. P ny oppover nye bakker. Kirkeberget til hyre - Oslos hyeste s p 630moh. (Nesten like hy som Ulriken i Bergen!). Ogs den har jeg beskt bde sommer og vinterstid. Og s Katnosa, vrt frste egentlige ml p turen - dobbelt s langt som til Kikut: 26km fra Voksenkollen. P tide ta en pause, kanskje litt mat og noe drikke - solbrtoddi?

  Katnosa

P Katnosa mtte vi de frste som kom med toget nordfra - fra Grua og Mylla, noen til og med fra Roa. Den turen var mest populr i slutten av februar - mars. Da gikk man med sola i ansiktet hele veien... Den turen har jeg ogs gjort noen ganger.

Hva n? Vi kunne g tilbake mot Kikut over Bjrnsjen og videre mot Sognsvann. Det var sjelden aktuelt. Nei, vi ville g vestover - over Splen og Storfltan til Lvlia, neste vannhull!

  Finnerudseter

Den lypa var ikke s mye trafikkert. P 60-tallet var det i det hele tatt ikke snakk om maskinpreparerte lyper. Her mtte man trkke selv. Det hendte av og til at vi mtte trkke lypa mot Splen selv, etter snfall.

  Storfltan

Ikke i dag. Det glei greit innover skogen forbi Finnerudseter til Storfltan.

P vei oppover fra Storfltan

Da begynte utfordringen. Bakkene opp til Lvliseterflakene - over 600moh. De var alltid et slit. Hadde jo gtt 40 km nrmest i ett. Energitilstanden var nr nullpunktet. Det gikk uhyre treigt opp de siste bakkene. Drmmen om vrterl p Lvlia var eneste drivkraften. Du verden s sliten, s sliten. Heldigvis gikk den siste kilometeren i lett nedoverbakke til vi endelig svingte inn p vollen foran Lvlia.

  Folksomt ved Lvlia

Her var det folksomt. Bde ute og inne. Mange gikk fra Stubdal eller Kleivstua. Det var ikke s langt, men de fleste kom vel fra Srkedalen eller Lommedalen.

Lvlisetervollen med Gyrihaugen i bakgrunnen

Lvlisetervollen var vid og brei. I det fjerne s vi Gyrihaugen med det videste utsynet i hele Oslomarka. Jeg drmte om komme dit. (Og jeg kom dit etter hvert bde vinterstid og sommerstid.)

Det var godt f fylt opp energien. En halvtimes hvil med mat og vrterl (kan ikke helt huske hva vi spiste. Vafler?) gjorde underverker. Hvor skulle vi g n?

P en mte sa det seg selv: Lommedalen. Det var den greieste lypa. Det var jo over 300m hydeforskjell og det gikk jevnt og trutt nedover. Srkedalen var absolutt et alternativ, men vi likte ikke s godt lypa ned til Skansebakken. Dessuten mtte vi g av bussen p Bjrnsletta, og det var jo et stress g bak bussen for ta skiene (uten at bussen reiste av grde fr vi var ferdige)  for ta Kolssbanen hjem derfra. En gang tok jeg feil ski i farten. De var like de jeg selv hadde, men disse var 10 cm kortere. Hper vedkommende som fikk mine ble fornyd.

Et tredje alternativ var rett og slett g hjem - over Vidvangen - Kampen - Venssseter - Burudvann - Muren - jordene ved verland - Haslum og til Egne Hjem. Det var det ikke tid til i dag. Det var ikke s lenge til det ble mrkt. Men jeg har gjort det noen ganger.

Selv om det var under en time siden jeg hadde vrt helt utmattet av trtthet og mangel p energi, kan jeg huske at dette ofte var den beste delen av turen. Jeg flte at jeg fly av sted og at jeg kunne ha gtt dobbelt s langt om jeg hadde kunnet. (Det har jeg da ogs gjort en gang, i alle fall nesten: 72km p en skitur er ikke s verst). Kroppen fungerte, frasparkene var gode og gliden var perfekt. Kunne det bli bedre? Jeg var en del av naturen omkring meg. Jeg var i pakt med naturen. Var aldri redd for naturen. Det ble noe religist over det. Bakkene nedover var passe utfordrende - g over vannene var alltid litt kjedelig. Husker at det en gang var s kaldt at stvlene ble stive av frost da jeg gikk over Treungen.

Den siste utfordringen var bussen. Bussene fra Guriby gikk en gang i timen. Her gjaldt det ikke komme for seint. (Gjorde det en gang jeg var yngre og frys p meg skikkelig bronkitt. Da var jeg s nr bussen at jeg nesten kunne ta p den, men kjre gjorde den). En annen ting var at de gikk annenhver time over Bekkestua og annenhver time over Kolss - Sandvika. Den siste ble betjent av "Lommedalsbussen" og jeg mener at de hadde grnne busser mens Brum forenede (BFB) hadde gule og brune busser. Helst ville jeg ha bussen til Bekkestua - ellers mtte jeg bytte p Kolss.

Denne gangen ndde jeg bussen med god margin. Deilig flelse i kroppen. Sliten, ja vel, men ikke s sliten. Turen var p ca.55km. Spass mtte den vre for n mlet: Gullmerket p ski, 500km i lpet av en  vinter.

Frste gangen jeg klarte det var i gymnaset i 1962. Det er rsaken til at jeg fikk meget i gym, for ellers er ikke gym min greie. Det ble 3 ganger til - for skiging konkurrerte ogs med jobbing - srlig da jeg var H-res p Brumsbanen. Skiging tok seg godt opp p slutten av studietida. Da jeg var hovedfagsstudent, hadde jeg Oslomarka som prosjekt, s da ble det lov ta turer ogs p hverdager.

Min kjrlighet til Oslomarka handler imidlertid ikke bare om vr skitur, men om et mangfold av turer, bde sommer og vinter, til fots, p ski og ikke minst p sykkel.

Takk for turen!

(Alle bildene er tatt i perioden 1965 - 1971 av meg!)

 

 

Hyggelig fransk spansk konsert med KSO torsdag 26. April

KSO str p og er i sving hver uke n...

Litt uvanlig konsert fordi det ikke var noen utpreget solistinnslag, bare to vokale innslag i det spanske innslaget til de Falla. Det ble KSOs egen konsert med musikk som (dessverre) ikke blir spilt for ofte p vre breddegrader. Nr det er kjlig og kalt ute, varmer det spesielt godt med litt musikalske varmere breddegrader.

Det som ogs var spesielt, var at nesten all musikken var skrevet som ballettmusikk, men arrangert for konsertbruk - og at all musikken som ble spilt var komponert i tiden rundt 1.Verdenskrig.

Ballettmusikk var imidlertid ikke det frste stykket p kveldens program, "En trist kveld" (Un soir triste) av Lili Boulanger, som dde bare noen mneder seinere av en kronisk magesykdom. Musikken var ikke trist, men mer mystisk synes n jeg med mange tette klanger i et noks dempet orkester - noen ganger dissonerende - litt opprivende, men stillferdig. En kan virkelig stille sprsmlet, hvilken retning hadde hun gtt om hun hadde ftt leve?

Maurice Ravels "Gsemorfortellinger" (Ma mre l'Oye) var jo egentlig klaverstykker skrevet for barn, men omformet til voksen ballett med et eventyrlig innhold. Ravel synes jeg klarte gjenskape den eventyrlige stemningen i de fem scenene fra balletten med mange fine solistiske innslag fra mange forskjellige instrumenter. Jeg falt spesielt for Ninas piccoloflytespill og Marions engelske horn, som vel var gsemoren - fortelleren. Ravels musikk er stemningsskapende, rafinnert og delikat, og KSO gjenskapte dette universet p en flott mte.

Etter pause var det mer ballett og mer ildfulle toner. Manuel de Fallas ballett "Den trekantede hatten" (Le sombreros de tres picos) var jo ogs en slags eventyrfortelling der hatten var et symbol p makten - magistraten, som ville ha kona til mlleren. Det gikk ikke slik - rettferdigheten skjedde - og balletten endte da med en festlig finaledans der trombone og tuba endelig kunne tre inn i musikken og delta i festen. Denne musikken trengte mer synlighet enn konsertversjonen ga. Allerede i starten merker man fravret av balletten, for det er danserne som smeller i kastanjettene og klapper i hendene og roper, mens i gr var det orkesteret som var ballett. Det fungerte jo, men det var ikke helt troverdig. I tillegg var solisten, Stepanka Pucalkova, innom og spredte spansk fyrrighet i to innslag i balletten. Det gjorde hun meget bra. Av og til - srlig i begynnelsen - synes jeg det ld litt lite spansk, men etter hvert ble det mer og mer spansk og masse liv. Dette mestret KSO fint.

Fint at programmet hadde mye god informasjon om verkene som ble spilt - s vi kunne flge med i musikken. Synes i det hele tatt at programmene har ftt mye grei informasjon for tida, n ogs med hvem som spiller.

Gy hre KSO i andre musikalske uttrykk enn det vanlige. Dette ga meg en god opplevelse. Mer!

Stemningsfull FRANSK-SPANSK konsert torsdag 26.april i Kilden

Det er ikke ofte det str en kvinnelig komponist p programmet til KSO. I kveld er en av de tre komponistene kvinne, Lili Boulanger. Det er i r 100 r siden hun dde, hun rakk bare bli 25 r gammel fr sykdommen gjorde det slutt. Hun rakk likevel skrive en hel del verk (ogs mange ufullfrte) i sitt unge liv, bl.a. kveldens verk "Du'n Soir Triste".  Vi vil oppdage at hun levde i en overgangstid fra romantikk til mer impresjonistisk uttrykk. M jo nevne at ssteren, Nadja Boulanger, som ble en viktig musikklrer for mange kjente komponister og musikere: Aaron Copland, George Gershwin, Arthur Honneger, Leonard Bernstein var blant hennes elever.

Maurice Ravel er vel mer kjent - ikke minst for hans fantastiske Bolero, men han skrev mye mer enn Bolero. Han regnes vel frst og fremst for vre en impresjonistisk komponist, men han har strre spennvidde i musikken sin enn Debussy. " Ma mere l'Oye" / "Gsemor forteller" er en virkelig vakker og litt mystisk illustrasjon til eventyrene, som er bde kjente og ukjente; srlig er Ravel opptatt av det eksotiske, indisk / asiatiske. Dessuten var Ravels mor spansk, noe som leder oss over i kveldens hovedverk: "Den trekantede hatt" av de Falla.

Manuel de Falla er regnet som Spanias store komponist tidlig p 1900-tallet da han skrev flere verk som har blitt stende som sentrale spanske musikkverk. Ett av dem er balletten "El sombrero de tres picos" - "den tresnutete hatt". Det er en dramatisk trekanthistorie der magistraten vil arrestere mlleren fordi han drev et pek med ham, men etter flere forviklinger er det magistraten som m dra sin vei med halen mellom beina... Spennende musikk med bde fandango, seguidillas og annen spansk dansemusikk. Her fr vi ogs hre kveldens solist, Stepanka Pucalkova.

Det interessante er at kveldens tre verk er skrevet omtrent p samme tid - tida rundt frste Verdenskrig. Ogs forrige konsert var det tidsmessig lite sprang - da var verkene fra 1943 og 48! Er dette villet fra programkomiteens side?

Det kommer til bli en ny stor kveld i Kilden!!

 

Omtale av konsert 19.april 2018 med KSO.

 

Spennende program. To store musikkverk fra 1900-tallet  av to sentrale komponister: Dimitrij Shostakovitsj og Bela Bartok. Tidsforskjellen mellom verkene er heller ikke s stor. Bela Bartoks konsert er fra 2. Verdenskrig, mens Sjostakovitsj skrev sitt verk i 1948 etter ha samarbeidet med fiolinisten David Oistrakh ved en rekke konserter tidligere samme r.

Imidlertid kom den sovjetiske kulturkommisar Andrej Zhdanov med et voldsomt angrep p samtidskomponistene  nettopp i 1948 fordi de skrev for vanskelig musikk. Musikken var ikke folkelig og tjente ikke kommunistpartiets interesser. Dermed valgte Sjostakovitsj legge fiolinkonserten i en skuff (der l ogs mye annet som ogs ventet p en mulighet til bli oppfrt.) I 1955 var Stalin dd og begravd og David Oistrakh framfrte konserten for frste gang. Fiolinkonserten kan p en mte sammenlignes med Beethovens 4. Klaverkonsert som vi hrte Ihle Hadland spille siste uke. Den er en av Shostakovitsj mest personlige verk. "I karakter er den mer lik en symfoni for fiolin og orkester. Solisten m ikke bare vise virtuositet, men ogs mulighetene til avslre sine dypeste flelser, tanker og stemninger" (Shostakovitsj om konserten.) Hper Guro Kleven Hagen klarer formidle dette. Konserten er min favoritt (har den med Dimitrij Sitkovetskij).

Av den ungarske komponisten Bela Bartoks mange verker er vel "Konsert for orkester" en favoritt. Bela Bartok var modernist, mens hans modernitet bygde mer p ungarsk folkemusikktradisjon enn 12-tonerekken til Schnberg.  Den 2.Verdenskrigen hadde brakt ham som flyktning til USA der han led av hjemlengsel og fikk ogs diagnostisert lymfekreft. Han fikk imidlertid en bestilling p et orkesterverk mens han var i USA og skrev denne konserten for orkester, full av innfall og utfall, skjemt og dypt alvor - utrolig kreativt. Blant annet bruker han et tema fra Shostakovitsj 7.symfoni som han parodierer!

Det er alltid spennende med denne "konserten", som er vel det nrmeste Bartok kommer en symfoni. Det er kanskje det verket som har gjort ham populr hos mange! Jeg gleder meg til hre hva KSO fr ut av musikken til Bartok.

 

Christian Ihle Hadland suveren!

   Christian Ihle Hadland

Konserten i gr torsdag 12.april med KSO var overveldende. To romantiske verk (hvis en kan kalle Beethoven romantiker) med masser av skjnn musikk. Klaverkonsert nr.4 er min Beethovenfavoritt. Ikke fordi den er s briljant, men fordi den er s personlig, kanskje frst og fremst de to frste satsene. Jeg opplevde konserten virkelig som en samtale mellom solist og orkester. I frste satsen var solisten dominerende. I andre satsen var orkesteret mer i fokus  - der pianisten kommer med sine "kommentarer" og sistesatsen som en full "symbiose" mellom solist og orkester. Slik skal en klaverkonsert vre. Full honnr til Christian Ihle Hadland og orkesteret. At han som ekstranummer spilte en sats fra en sonate av Scarlatti, passet utmerket inn, s rolig og innadvent som den var.

Inntreden var faktisk motsatt: Ihle Hadland kom inn p podiet, overser konsertmester (og orkester) og tar imot applausen med et stort flir: Her kommer jeg. Heldigvis var fortsettelsen en helt annen.

Liker de Brahms, spurte Francoise Sagan i en av sine bker. Vi fikk en god dose av unge Brahms etter pause. Bare 25 r var han da han skrev dette verket. Da hadde han allerede blitt utropt til den kommende stjerne av Robert Schumann. Han var ikke stinn av selvtillit, han mtte prve seg fram. Det ble to serenader og en klaverkonsert som en start.

Serenaden var i utgangspunktet skrevet for 9 instrumenter (og framfres av og til slik), men han valgte s skrive det ut for fullt symfoniorkester. Det gjorde han rett i. Alle satsene, unntatt en har sine klare danseaktige karakter, men den langsomme satsen er (forbausende) stillestende. Og det er ingen tvil - dette er Brahms (og kanskje et snev av Schumann) og det ld som Brahms nr KSO spilte. Det s ut til at dirigent Bellincampi koste seg under dirigeringa - noe han virkelig klarte bringe videre til orkesteret. Selv jeg, som ikke er noen spesiell begeistret for Brahms, koste meg stort.

Nok en stor torsdagskveld i Kilden. Som en publikummer konkluderte med da han forlot Kilden: Hvor skal det ende.......

Bybanen i Bergen - et must for byen

OLYMPUS DIGITAL CAMERA Byparken

N har ogs reist med den bermte Bybanen! Det vil si frste gang var det i 2010, da banen var s vidt pnet og banen gikk hver halvtime til Nestun. Men n var den godt innkjrt med 10 minutters ruter og forlenget til Flesland flyplass.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Flesland

Og det var der vi havnet i vr jakt etter et sted overnatte. Hadde egentlig tenkt et sted nrmere byen, men det hotellet var stengt for psken. Hotellet vi bodde p var greit nok det og bare 5 minutters spasertur fra Bybanen. Men derfra og inn til byen tok banen 44 minutter, noe i lengste laget - i alle fall for en travel flypassasjer... For en trikkeentusiast var det mer enn passe.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Full fart for Bybanen

Ja, jeg ble positivt overasket. Ikke bare fordi de hadde store, relativt komfortable vogner som gikk fint p skinnegangen og hadde god fart mellom holdeplassene. Noe av det viktigste med Bybanen at den hadde prioritet i alle kryss og at den stort sett hadde egen tras, selv om den trafikkerte tidligere gater. Det virket som om ruta var grei holde. Det var ingen forsinkelser de dagene jeg var i Bergen.

SONY DSC

Det var ingen tvil om at banen var populr, folk strmmet til seint og tidlig, nr sentrum var det nesten alltid fullt. Det var i pskeferien jeg reiste. Mange hadde dratt p fjellet eller andre steder til mer varme strk (det sndde i Bergen mens jeg var der.)

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   kunst p Fantoft

Litt spesielt var det at hver stasjon ikke bare ble utropt ved navn, men hadde hver sin "kjenningsmelodi". Jeg la merke til at Hop hadde begynnelsen p Griegs a-mollkonsert, men Nestun hadde "kanskje kommer kongen" - eller noe slikt. Kan tenke meg at ikke alle satte pris p dette nr de hadde hrt disse trudeluttene noen ganger.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

Billettsystemet var noks enkelt finne ut av, MEN det var noe tungvint for en som kom til Flesland med to voksne og tre barn og mtte trykke ut 5 separate billetter av maskinen. Det tok sin tid. Det mtte kunne gjres enklere. Jeg fikk opplyst p turistkontoret inne i byen at det var et servicekontor p bussterminalen hvor du kunne f andre billetter, men nr du starter p Flesland, er det litt komplisert. Oppdaget ogs at billettmaskinene p vogna var ute av drift p endestasjonen Byparken mens vognfreren skiftet ende. Det var noe forvirrende.

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Byparken

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Kokstadflaten

Utbyggingen fortsetter: Fyllingsdalen neste, s kommer turen til sane - forbi Bryggen - etter lang og steinhard debatt. Tror bergenserne gleder seg. For Bybanen er noe helt annet enn trikken i Oslo - som fortsatt stanger i Oslotrafikken mot byrkrater og andre som tenker buss framfor trikk. Jeg er overbevist om at hvis trikken i Oslo fr de samme krene som i Bergen, vil folk strmme til. Beviset for det finnes i Bergen!

OLYMPUS DIGITAL CAMERA   Ja, hit vil jeg....

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

 

 

 

FRA DEN NYE VERDEN med Crescendo

  Jeg har i flere r skrevet om hvordan jeg har opplevd konsertene til KSO - frst og fremst p facebook, men ogs til musikere i KSO som ville vite hvordan jeg opplevde konserten. N tillater jeg meg dele med medlemmene av Crescendo.

Kort om meg selv: Jeg har hatt musikk som hobby i alle r. Spilte fiolin i skoleorkester helt opp i gymnaset, gikk over til bli korsanger og har sunget i mange kor bde i Oslo, Bod og p Srlandet. Jeg er fortsatt aktiv i Slvstrupene. Dessuten har jeg opp igjennom skaffet meg hundrevis av lp og cd, og er i dag veldig glad for YouTube, der det ligger utrolig mye fin klassisk musikk. De 30 siste rene fr jeg ble pensjonist jobbet jeg p Mglestu videregende skole i Lillesand.

Fr konserten hadde vi mte i venneforeningen, godt over 100 mtte. Vi er n over 250 medlemmer, og vi hper p f minst 500. Hper vi kan vre til god sttte for orkesteret. Det kom fram mange tanker om hvordan venneforeningen kan virke for orkesteret. Et omrde var sosiale medier. Dette er i alle fall et bidrag i den sammenhengen.

Ingen tvil om at Dvoraks symfoni kalt "Den nye verden" ble hydepunktet p konserten.

Brahms kom heldigvis frst. Schicksallied ble vakkert framfrt bde av kor og orkester. Noks triste saker. Jeg hadde ikke hrt verket fr, men for meg var det lite spennende, litt for typisk Brahms. Altrapsodien kjente jeg fra fr og bde solist og orkester gjorde den til en vakker opplevelse, men jeg synes mannstemmene sprikte litt for mye. Jeg hrte lite til tenorene. Kummervold sang ganske svakt for mine rer, og jeg mtte virkelig anstrenge meg for f med sangen. En sangpedagog jeg snakket med i pausen, syntes at stemmen hennes var vakker, men manglet substans. Det kan jeg nok vre enig i.

P frsnakk hadde Stefan Schld og Hans Brodin en hyggelig prat om Brahms - og ikke minst hans drlige selvbilde og vanskelige forhold til kvinner. Det var bde levende og interessant. Stefan Schld er et oppkomme av historier og kunnskap om musikk. Jeg har forresten hrt at da Schumann dde, pnet Clara for mulighetene for noe nrmere, men Brahms trakk seg skyndsomt tilbake.

Med Dvorak var det slutt p tristessen, selv om symfonien handler ogs om hjemlengsel. Det ble en skikkelig "utblsning". All musikk trives best "live" synes jeg. Dette var virkelig live - med spontan applaus etter hver sats!

Det jeg likevel synes orkesteret er svrt gode p er spille svakt - piano. Derfor ble largosatsen mitt hydepunkt, og Marion Walker satte jo standard for satsen med sitt eminente spill p "engelsk horn". (I programmet skrev hun jo om instrumentet, men nevnte ikke at navnet er en stor misforstelse. P fransk heter instrumentet "cor anglais" som ikke har noe med engelsk gjre, men nrmest betyr byd horn, siden engelsk horn har et buet munnstykke). Noe jeg liker godt i denne symfonien er de mange kontrastene. Noen ganger er det bare en kvartett som spiller, andre ganger en oktett osv. Det kammermusikalske i den store helheten. Interessant var det ogs at det var "toernes" dag - i alle fall hos treblserne. (de som vanligvis spiller andrestemmen spilte n frstestemmene) Synes de kom veldig fint fra det.

Selv opplevde jeg denne symfonien for frste gang som bakgrunnsmusikk for en film om de franske alper. De er jo ganske dramatiske - som musikken. Ikke lenge etter hrte jeg den i Aulaen med Oslofilharmonikerne. Det ble en livslang kjrlighet.


Vet ikke om noen la merke til det, men det holdt p skje en ulykke - heldigvis bare nesten. Konsertmesteren var s ivrig p slutten av frste sats at han mistet grepet p fiolinen og holdt p miste den. Det gikk bra.

Dette var virkelig en konsert som viser hva KSO duger til. At svenskene strmmer til er bare vel og bra (bde i ledelsen og i orkesteret). At musikerne ogs tenker p framtida, forteller jo at en av musikerne er i barselpermisjon, og 5 er gravide, s her spirer og gror det....

PS: Konsertmester Adam Gruchot har skadet hnda, men vil vre p plass etter pske.

 

Les mer i arkivet September 2018 August 2018 Juli 2018
bjoisac Bjrn O Isachsen

bjoisac Bjrn O Isachsen

75, Kristiansand

pensjonert lektor

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker