Barrøy er ei lita øy ytterst mot havgapet. Der bor bare en familie, Barrøyfamilien. “De usynlige” er romanen om livet og døden på denne øya der slekt har fulgt slekt som har slitt for å overleve på øya, men som det ikke skrives om i historiebøkene.

Riktignok blir øya forlatt i første delen av krigen, men den unge Ingrid Barrøy (35) vender tilbake til øya, finner lik fra fangetransportskipet “Rigel”, men også en skadet russisk krigsfange, Alexander, som hun redder livet til og steller til han blir sånn noenlunde frisk, men med to hender som er sterkt brannskadet. Det utvikler seg samtidig til et vakkert kjærlighetsforhold dem imellom. Det er også klart at fordi tyskerne leter i området etter folk fra den bombede båten, kan han ikke være der, men må bort fra øya til en tryggere sted. Mot slutten av romanen “Hvitt hav” får Ingrid et barn, Kaja, som russeren er far til. Denne romanen slutter like etter at krigen er over.

“Rigels øyne” er den siste romanen, men er helt annerledes enn de to foregående romanene. Nå er krigen over, det er 1946. Nå blir vi tatt med på en reise med Ingrid og Kaja over store deler av Nordland og Trøndelag, Røros og helt ned til Mysen ved svenskegrensa i Østfold.  Og det er ingen behagelig reise – til fots, med buss, på sykkel, med hest og vogn, med tog og av og til med bil. Mange av etappene er vanskelig å gjennomføre for en kvinne som har like mye å bære på ryggen som på brystet, Kaja. Men det som Ingrid har satt seg fore, det vil hun gjennomføre. Hun er sta og utholdende.

(En del av handlingen foregår ved Tunnsjøen i Namdalen, en sjø jeg faktisk har vært å ryddet strendene til da den skulle demmes opp i forbindelse med kraftutbygging. Ble litt kjent i området dengang etter at vi ble kjørt rundt.)

Hvorfor reiste hun? Ikke helt enkelt å svare på, men hun vil vel finne ut hva som skjedde da hun sendte av sted russeren Alexander fra Barrøy en gang vinterstid 1944/45.  Han hadde jo erklært sin kjærlighet til henne, noe hun hadde mottatt og hadde inni seg, også nå som hun var på reise i fotsporene hans. Flere steder underveis kunne hun fornemme hans nærhet. Her hadde Alexander vært.

Det som var det største problemet var at folk ville ikke si noe. Og de som fortalte noe, fortalte ikke alt. Ingrid følte hele tiden at folk holdt ting tilbake, eller fortalte løgner for å slippe unna. Mange ristet på hodet over foretaket hennes. Hun måtte være gal. Det var som å lete etter nåla i en høystakk.

Den svenske legen Hübner som hadde behandlet Alexander, sa rett ut at det som har skjedd har skjedd, krigen er over, la oss glemme hva som skjedde og starte på nytt. Det ble et ganske dramatisk møte hos Roald og Katinka Høgmo i Nordli i Trøndelag der to av dem som Alexander møtte på sin flukt, og som hadde gitt ham ly, rådet henne til å avslutte ferden videre.

Kanskje det var for å skjule at russeren også hadde gitt en kjærlighetserklæring til en annen kvinne, Mariann, en av dem som hadde hjulpet ham ved Tunnsjøen, og at hun gikk gravid med hans barn.

Møtet med Henrik Axelsen litt sør for Røros ble vel det avgjørende, og mest dramatiske møtet. Han hadde virket som partisan nord i Finnmark og var kommunist. Han var jo den Alexander hadde flyktet sammen med og skjulte ham den siste tida før freden kom på den avsidesliggende gården. Selv da følte likevel Ingrid at han ikke fortalte hele sannheten. Det var her historien om Mariann ble avdekket. Den siste biten falt på plass da Ingrid endelig nådde leiren utenfor Mysen der Alexander satt internert før de russiske fangene ble sendt hjem til Sovjetunionen. At de så havnet i GULAG i Sibir føyer Jacobsen til som en tilleggsopplysning.

Nå kunne hun endelig vende hjem til der hun følte hun hørte hjemme, Barrøy.

Romanen er kanskje først og fremst et tidsbilde – og fortalte mye om hva krigen gjorde med mennesker. Selv om krigen var over og ordet var fritt, turte ikke folk å være åpne for hverandre. Bare når nazifrua vendte hjem, kunne de la sin vrede gå ut over henne. Løgner og fortielser florerte. Bare når Ingrid gikk hardt inn på menneskene, fikk hun svar, i alle fall antydninger til svar. Hun møtte også folk som var villig til å hjelpe henne, blant annet konduktøren på et tog hun reiste med.

Jeg synes jeg kjenner igjen noe av dette i min egen oppvekst. Jeg er født under krigen, men mine foreldre snakket lite om hva som skjedde da, bortsett fra enkelthendelser. Ting skulle feies under teppet og være der. Vi kjenner det også igjen fra historien om krigsseilerne. Deres innsats under krigen var ikke noe å snakke om, livet måtte gå videre.

Derfor synes jeg det er rart at senkingen av fangetransportskipet “Rigel” i november 1944 er så lite kjent. Det var det alvorligste senkingen langs norskekysten under krigen – ca. 2 500 mennesker omkom, flesteparten russiske og serbiske fanger.  Roy Jacobsen har på en forunderlig måte klart å få fokus på den begivenheten også.

Språklig er romanen ganske intens. Ganske kort og knapt språk, mange fine ordspill og metaforer. Du kan ikke slurve mye med lesningen uten å gå glipp av viktige poenger. Mye blir igrunnen sagt mellom linjene, og vi forstår at Ingrid er god til å lese kroppspråket til dem hun snakker med. Romanen er ikke tunglest, men den krever av leseren at han/hun er nøye i lesingen.

Jeg vet ikke om jeg er helt på jorde, men jeg fikk litt Olav Duun-fornemmelse under lesningen, ikke minst på grunn av språket. Er Roy Jacobsen en Helgelandkystens Olav Duun?

En fantastisk bok.