Jo, jeg har mange gode minner fra Oslomarka i perioden fram til 1972. Ikke minst de lange skiturene, sykkelturene og vandreturene. Å gå 40km i dag virker nesten umulig for meg, eller 60km på ski. Må vel ha vært rimelig sprek den gang. Da var det ikke snakk om trening eller treningsstudio, det var snakk om å holde seg i form ved å bevege seg. Bil hadde jeg ikke så lenge jeg bodde i Oslo.
I 1972 emigrerte jeg til Bodø og Nord-Norge på grunn av jobb. Der møtte jeg en helt annen og mer dramatisk natur med sjø, fjord, skog og fjell i vakker forening. Høyeste topp i Oslomarka, Svarttjernshøgda, er 711 moh, mens høyeste fjell i Bodø kommune er Breiviktind med 1361 moh.
Likevel har opplevelsene i Marka vært grunnsteinen i min forståelse av naturen. Naturen må vi ikke tulle med, den kan slå hardt tilbake – det har et langt liv lært meg. Det var likevel ikke naturopplevelse som var bakgrunnen for at jeg ble med i ei gruppe ved Geografisk institutt ved UiO som ville finne ut om hvordan folk brukte Oslomarka som friluftsområde ved bl.a. tellinger på parkeringsplasser og tellinger ute i marka. Det ble mitt hovedfagprosjekt.
Var det så at folk dro i store mengder inn i Marka på de store utfartsdagene? Det ble gjennomført tellinger høst og vinter med varierende resultat, dårligst for høsttellingen på grunn av dårlig vær. Men vi kom til et estimat at for hele Oslomarka til sammen må over 100 000 mennesker vært på tur i marka den vintersøndagen vi hadde telling i mars 1969.
Samtidig var den en voldsom diskusjon om Oslomarka. Her var det nok av ta av til byutvidelse, hevdet noen politikere. Andre hevdet at grensene til Marka måtte slås fast og at det måtte vedtas en lov for Oslomarka – nesten som et naturvernområde, men med hovedvekt på bruk av Marka til rekreasjon og friluftsliv.
Firmaet Løvenskiold-Vækerø hevdet imidlertid at Nordmarka måtte forvaltes som et skogsområde for produksjon av trær til kommersiell bruk med flatehogst og bygging av skogsbilveier slik at en lett kunne få ut det som var hugget. Skogsbilveiene kunne imidlertid brukes av allmennheten som turveier der det var aktuelt. Det ville, hevdet de, være den beste måten å ta vare på Marka på gjennom planmessig ressursutnytting (ordet bærekraftig var ikke oppfunnet ennå, men det var vel det som det betydde). Enkelte aktivister truet med sivil ulydighet a la Mardøla for å få stoppet utbyggingen og flatehogsten.
Selv mente jeg at en viss drift måtte kunne finne sted i Marka, slik som det skjedde i Oslo kommunes skoger rundt Oslo. Men full kommersiell drift, synes jeg ikke var bra av hensyn til friluftslivet. Det var mange eksempler på kolliderende interesser i Marka på den tida. Friluftslivet måtte tillegges større vekt i bruken av Oslomarka enn det som var på 60-tallet. Over 100 000 mennesker på tur i Marka må være et tungtveiende argument for friluftslivet.
Noen “Markalov” kom ikke før 40 år seinere – i 2009.
I tillegg har Oslomarka kulturhistorisk interesse. Har vært inne på setringen på Krokskogen, som var viktig for bøndene på Ringerike. I dag er det nok færre spor etter dem enn i min tid. Plassene i Nordmarka var ofte ryddet av innvandrende finner på 1700-tallet. En del navn forteller om det: Hakloa, Mago, Katnosa. Finsk som språk forsvant for lenge siden, mens nærmere Sverige, på Finnskogen, har finsk vært i bruk helt opp til våre dager. Jernverkene skapte behov for trekull. Trekullbrenning har vært drevet så lenge verkene var i drift til midt på 1800-tallet. Kullebunner kan du finne mange steder i Marka. Ingen sommernatt på Krokskogen (Asbjørnsen) uten trekullbrenning.
Må innrømme at Oslomarka har i mange år vært langt borte fra min virkelighet. Nå bor jeg på Sørlandet, og liker å gå i skogen her. Men det er ikke som Oslomarka. Derfor var dette et givende gjensyn for meg.
Fint å se nesten uberørt natur!