Valget i 2007 – katastrofevalget
Det var knyttet store forventninger til dette valget som skulle holdes rett etter jul (midt i sommerferien!). Denne gangen kom stammetilhørighet til å bety mer enn noen gang. I tillegg kom mange rapporter om rigging av valget og valgfusk. Det kom aldri noe endelig offentlig sluttresultat, det resultatet som ble offentliggjort visste alle var feil. Dessuten hadde Kibaki lovet i MoU bare å være president i en periode. Det var det få som brydde seg om – i alle fall ikke Kibaki. Han hadde avslørt seg som en avtalebryter i stor stil.
Valgkampen fram mot valget 27. desember var usedvanlig brutal og voldelig. Det var en opphetet stemning, hatpropagandaen florerte. De to store partiene, PNU (Kibaki) og ODM (Odinga) sto kraftig imot hverandre. Rykter om rigging og valgfusk ble sjelden fulgt opp av valgkommisjonen, ECK, som i sin helhet var utnevnt av president Kibaki. Drap skjedde, lokale kandidater ble i noen tilfeller plaget, politiet for som vanlig frem med vold, noen steder ble folk jaget hjemmefra. I følge Kenyas Human Rights Commision hadde det vært 36 tilfeller av politisk vold; minst ble 20 drept og 60 alvorlig skadet. I tillegg blusset det opp noen gamle stammefeider i Mont Elgon-området som også førte til mange drap og folk ble jaget fra sine hjem. De fleste meningsmålingene utført av amerikanske meningsmålingsinstitutter høsten 2007 viste størst oppslutning om Raila.
Selve dagen var full av meldinger om vold, rot med papirene (Raila Odingas navn var f. eks. ikke på listene), mange forsøk på bestikkelser, folk ble hindret til å komme til valglokale, folk som ikke hørte hjemme i området ble gitt stemmesedler osv. Selve opptellingsresultatene ble etter hvert som de kom fra distriktene, offentliggjort på tv. Raila Odinga ledet fra starten av klart og differensen økte hele tiden i hans favør. Til slutt ledet han med over en million stemmer. Plutselig sluttet det å komme resultater fra Sentrale høyland og Nairobi – Kibakis støtteområder. Mange spurte seg, hva er det som skjer? Selv sjefen for ECK, valgkommisjonen, ble nervøs og forlangte resultatene straks. Resultatene fra valget fortsatte så å komme også fra høylandet og Nairobi. Det oppsto kaos, strømmen gikk i opptellingslokalet, det ble nedlagt forbud mot tv-overføring osv. Det er ingen som har oversikt over hva som skjedde. Resultatene som var kommet inn, ble annullert av ECK og nye og endrede resultater dukket opp. Nå begynte stemningen å bli temmelig amper, de første meldingene om opptøyer og vold begynte å komme fra hele landet.
Det er ingen tvil om at valgresultatet som til slutt ble offentliggjort var feil. Til og med lederen for ECK har innrømmet det i flere intervjuer – også til internasjonale medier. Feil person ble utnevnt til vinner. Et amerikansk institutt har i ettertid studert tallmaterialet og konkluderte med at Raila Odinga vant med minst 300 000 stemmer. Men det hindret ikke at justitiarius i all hast fikk Kibaki sverget inn som ny president i Kenya i tussmørket den 30. Desember. Ingen pompøs seremoni på stadion denne gangen. Dermed braket opprøret løs nesten over hele landet.
Opposisjonen prøvde å protestere, men media var stoppet, så ingen informasjon kom ut. Både amerikanske og europeiske observatører kunne rapportere om misligheter under opptellingen, særlig i sentralprovinsen, høylandet. Den amerikanske ambassaden valgte å trekke tilbake gratulasjonen de hadde sendt til Kibaki. Raila Odinga krevde først at Kibaki måtte gå av. Uten at det skjedde, ville han ikke kunne møte ham.
Uro og vold fortsatte over hele landet, men spesielt i Nyanzaprovinsen ved Lake Victoria der luo jaget kikuyu, i Rift valley der kalenjin, kikuyu, guisii og maasaier gjøv løs på hverandre, i Nairobi – særlig i slumbyene Kibera og Mathare der unge bander herjet vilt i det de trakk innover mot sentrum av byen, dessuten i kystområdene der særlig kikuyuene fikk gjennomgå. Politiet svarte med tåregass og skarp ammunisjon og mange uskyldige ble drept av politiet. Politiet har i ettertid blitt kritisert for unødvendig bruk av vold. Dypt tragisk var episoden i nærheten av Eldoret der folk tok tilflukt i en kirke som mobben tente på og hindret folk å ta seg ut. Alle omkom.
Det virket som om etniske motsetninger som hadde ligget og ulmet gjennom flere tiår, nå fikk utløsning. Dessuten var det også snakk om organisert vold, særlig fra kikuyuenes terrororganisasjon mungikis side. De kunne kle seg i t-skjorter i ODMs farger, og drepe dem som kom i deres vei. Folk stjal, ranet, brant husene, voldtok og drap alle som hindret dem. Våpnene de brukte var ofte macheter. Tallene på døde er ikke mulig å verifisere, men tallet 1300 døde er det offisielle. Over 500 000 mennesker ble fordrevet fra sine hjem og det ble opprettet flyktningleire flere steder i Rift valley. Det så ut som om ekspresident Daniel arap Mois utsagn om at flerpartidemokrati ikke hørte hjemme i et land som Kenya, var sant.
Forhandlinger
Internasjonalt prøvde mange å få partene til forhandlingsbordet, blant dem biskop Desmund Tutu. Kibaki ville ikke møte Tutu. Amerikanerne truet med å stoppe alle finansiell støtte til Kenya hvis det ikke kom til forhandlinger. President Kofour fra Ghana møtte begge partene og ønsket at de to partene måtte snakke sammen, gjerne direkte eller via mekler jo før jo heller. ODM ville helst at Kibaki skulle innrømme valgnederlaget og tre av som president. Hvordan kunne de som til de grader hadde vunnet parlamentsvalget, tape presidentvalget, var det noen som spurte. De var inne på å be om nyvalg, men mente i den situasjonen som var nå, var det umulig. De kunne imidlertid gå med på en maktfordeling mellom PNU og ODM. Kibaki opptrådte som en stabukk og erklærte stadig vekk at han var den valgte presidenten og begynte å utnevne sin regjering.
En delegasjon fra Den afrikanske union, AU, med gamle presidenter møtte partene for å se om det var noen mulighet for forhandlinger. Det var vanskelig, men det kom likevel til en slags enighet om at et tremannsutvalg med Kofi Annan, Graca Machel og Benjamin Mkapa ville komme og starte et forsøk på mekling. Kofi Annan var tidligere generalsekretær i FN.
Forhandlingene var langt fra lette. Begge parter hevdet de hadde vunnet valget og ville ikke fire en tomme. Den amerikanske utenriksministeren Angoliza Rice møtte partene i Nairobi. Amerikanerne prøvde å legge sterkt press på partene, men også AU – Den afrikanske union – gjorde det. Da forhandlingene startet, Møtte PNU og ODM med hver sin forhandlingsdelegasjon. Kibaki erklærte at hans regjering ikke hadde mer å gi. Forhandlingslederen for PNU; Martha Karua, var steil og hevdet at ODM prøvde å tilrane seg makt.
Kofi Annan ga opp og innkalte kun Raila Odinga og Mwai Kibaki til møte. Raila gikk hardt ut, men etter hvert begynte Kibaki å innse at den eneste løsningen var maktfordeling med en president og en utøvende statsminister – der fordelingen skulle være bestemt i Grunnloven. Det var dene ordningen som partene ble enige om og som etter hvert ble gjennomført – den store koalisjonen.
Dessuten ble det nedsatt to kommisjoner der den ene skulle se nærmere på hva som skjedde fra desember 2007 og ut over. Den ble hetende Wakikommisjonen etter formannen. Wakikommisjonens rapport forelå allerede i oktober. I denne rapporten lå det vedlagt i en forseglet konvolutt som ble overrakt Kofi Annan, med en rekke navn på personer som ble mistenkt for kriminelle forhold under og etter valget.
Wakikommisjonen foreslo en nasjonal rettsinstans (tribunal) som skulle ta for seg overgrepene som ble gjort i uroperioden 2007-08. ODM og regjeringen støttet ideen, men mange mente at en slik kommisjon ville bli partisk i noen sammenhenger. William Ruto erklærte på en pressekonferanse at han avviste et tribunal, og ville heller ha en internasjonal domstol, ICC, til å foreta en rettsgjennomgang. Dette ble også støttet av Mt. Kenya gruppen i parlamentet (derav Uhuru Kenyatta). Dette er overraskende siden begge disse to var av de navnene som sto på lista som Kofi Annan fikk overrakt. Kofi Annan derimot støttet Wakikommisjonens forslag og mente at å trekke sakene for ICC ville bli en stor belastning for Kenya internasjonalt. Det skulle han fått rett i.
Da det ikke var mulig å få til et kenyansk tribunal, ble saken oversendt ICC for vurdering, og sjefsanklager Daniel Ocampo ble sendt til Kenya for å foreta sine undersøkelser.
Det endte opp med at det ble reist tiltale mot 8 navngitte personer – de fleste maktpersoner i det kenyanske toppskiktet; tallet ble seinere redusert til 4 – derav Uhuru Kenyatta og William Ruto. I 2015 er imidlertid saken mot disse to trukket av mangel på bevis. (Mange av vitnene har enten trukket vitneutsagnene sine eller blitt drept). Ingen er altså foreløpig dømt for det som skjedde ved valget i 2007.
Kibakis andre periode ble preget av hendelsene i 2007/ 2008. Etter avtale ble altså Raila Odinga utnevnt til statsminister med ansvarsområde for “den daglige drift” av Kenya, men Kibaki gjorde det klart at han var presidenten og kunne overprøve statsministerens politiske utspill til enhver tid. Det skjedde da også. Dessuten følte Raila at han ble motarbeidet av byråkratiet som for det meste var kikuyuer som følte sterk solidaritet til presidenten. En pussighet var at en av ODMs støttespillere, Kalonzo Musyoka, gikk inn i samarbeid med Kibaki og som takk for samarbeidet ble visepresident. Seinere har han gått inn i nært samarbeid med Raila i ODM.
Ny grunnlov 2010
Grunnlovsarbeidet kom til å gå videre trass i president Kibakis motstand. Og når endelig arbeidet fikk gå noenlunde uforstyrret, gikk det ganske fort: Et utkast til ny grunnlov ble presentert av en komité av eksperter som ble lagt fram for offentligheten 17. november 2009. Det ble gitt en 30 dagers frist til å drøfte utkastet og samtidig lagt fram for parlamentsmedlemmer/grupper før et endelig forslag ble lagt fram for en parlamentskomité den 8.januar. Forslaget ble på nytt revidert av denne parlamentkomitéen som sendte det tilbake til ekspertkomiteen som offentliggjorde et forslag til grunnlov den 23.februar 2010. Det ble så presentert for parlamentet som skulle legge til “amendments”. Disse ble ikke lagt inn i grunnlovsforslaget. Men parlamentet vedtok enstemmig forslaget til Grunnlov 1.april 2010, og det ble offentliggjort 6.mai same år.
Mye av den nye Grunnloven har hentet sin inspirasjon først og fremst fra det amerikanske systemet. Den nye Grunnloven delte makten i tre: Den utøvende, lovgivende og juridiske myndighet som skulle være adskilt. Det nye i denne Grunnloven er at det også skulle være et senat ved siden av nasjonalforsamlingen som skulle ha medlemmer fra de forskjellige countiene (47). Hvordan dette senatet skulle fungere, har det imidlertid vært stor usikkerhet om. Senatet skulle ha 60 medlemmer. Dessuten skulle det velges inn i nasjonalforsamlingen en kvinne fra hvert county. Totalt skulle nasjonalforsamlingen ha 347 medlemmer.
Et viktig aspekt var desentralisering, countiene fikk egne forsamlinger med egne folkevalgte guvernører. I ettertid har det vært usikkerhet også om dette, det er tydelig at sentralmyndigheten vegrer seg fra å gi fra seg makt til distriktene.
Det var innebygd et system av rettigheter til skolegang, ytringsfrihet, religionsfrihet osv. dessuten til å tilbakekalle lovgivere (medlemmer av nasjonalforsamlingen eller senatet) hvis de skjedde noe galt, forsøk på likestilling av kjønnene – ikke flere enn 2 tredjedeler av medlemmene i nasjonalforsamlingen kunne tilhøre det ene kjønnet, en egen menneskerettighetskommisjon som skulle overvåke at ikke menneskerettighetene ble brutt innenfor landet av organisasjoner, firmaer eller andre, eller mellom den enkelte og myndighetene og retten til å saksøke myndighetene hvis menneskerettighetene ble brutt. Et fond skulle opprettes som skulle brukes til å hjelpe utkanten til å styrke folks mulighet til å skaffe det nødvendigste og styrke den økonomiske situasjonen der; en uavhengig kommisjon skulle fastsette lønningene til folk i statsadministrasjonen, men også medlemmene av nasjonalforsamlingen / senatet. At justitiarius og rettssystemet skulle være uavhengig av de andre makthaverne. At det skulle utnevnes en egen landkommisjon som skulle se på og gi myndighetene råd i landfordelingsspørsmålet en gang for alle og at media skulle ha frihet til å presentere problemer, meninger, diskusjoner osv. slås også fast.
Presidenten fikk mye makt, han skulle være statsoverhode og regjeringssjef, men også øverstkommanderende for forsvaret. Han kunne ikke være medlem av parlamentet. Mange av hans utnevnelser måtte godkjennes av parlamentet før de kunne gjennomføres, men presidenten kunne også stoppe vedtak gjort i parlamentet.
Folkeavstemningen ble holdt 4.august 2010 og 67% av kenyanerne stemte for. Noen av kirkesamfunnene gikk ut mot Grunnloven fordi den tillot abort. Optimismen var stor når nå den nye Grunnloven skulle tas i bruk. Det skulle vise seg da det neste valget skulle gjennomføres, som ble til slutt satt til mars 2013.
Valget i 2013:
I 2013 ble det arrangert presidentvalg og parlamentsvalg etter den nye grunnloven. Det var 8 kandidater til presidentembetet – deriblant Raila Odinga og Uhuru Kenyatta og en kvinne, Martha Kaura. For første gang fikk kandidatene presentere seg på TV og det ble holdt flere diskusjoner i plenum der de diskutere den politikken de forskjellige partiene ville følge etter valget. Det ble vel først og fremst en persondiskusjon, mens sakene kom i bakgrunnen. Interessen for valget var enorm. Jeg reise rundt i Kenya på den tida og oppdaget at det var valgmøter over alt – med røde TNA eller oransje ODM t-skjorter. Folk sto i kø for å registrere seg før valget, og folk gikk mann av huse for å stemme. Mange steder var kapasiteten dårlig ved valglokalene slik at folk ble stående i sola i timevis før de nådde fram til valgurnene – for her skulle ikke bare stemmes på president og nasjonalforsamling, men også på countyguvernør, countyforsamling, kvinnerepresentant, senat osv.
Også denne gangen ble det oppdaget valgfusk – og lekkasje langt inn i IEBCs egne datasystemer. Uhuru Kenyatta ble valgt til president, men med relativt liten margin til Raila Odinga. Partikonstellasjonen som støttet ham ble kalt Jubelee, og Willian Ruto (kalenjin) var visepresidentkandidat. ODM protesterte, men Supreme Court godkjente valget under tvil. Raila Odinga og ODM aksepterte avgjørelsen. KTN laget et program om valget som ble vist ett år etter valget. Det ble i første omgang stoppet av Kenyatta, men ble så sendt i sensurert utgave – der mye av kritikken mot IEBC og Høyesterett var blitt fjernet.
Det var tydelig at Uhuru Kenyatta hadde problemer med å akseptere den store friheten som både pressen, media og folk flest hadde fått til å ytre seg. I september 2013 fant angrepet på Westgate kjøpesenteret sted og al-Shaabab ble anklaget for å stå bak. (En norsk radikal islamist skal ha vært en av angriperne).
Kenyatta fikk etter my bråk – ikke minst i parlamentet – igjennom sikkerhetslover i en krisetid som begrenset ytringsfriheten, ikke minst for media, stikk i strid med Grunnloven. Utgangspunktet for Kenyattas angrep på media var nettopp angrepet på Westgate der media avslørte store svakheter og uregelmessigheter i hærens og politiets framgangsmåter under aksjonen. Kenyattas begrunnelse var at Kenya nå var i krig med al-Shaabab og at sikkerhetssituasjonen tilsa sikkerhetslover som innskrenket ytringsfriheten. I parlamentet ble det fysisk håndgemeng mellom Jubeleerepresentantene og opposisjonen i forsøk på å få sikkerhetslovene stoppet. Flere aviser erklærte da sikkerhetslovene til slutt ble vedtatt at ytringsfriheten i Kenya var død. Opposisjonen anla sak mot regjeringen. Høyesterett erklærte at 8 punkter i den vedtatte sikkerhetsloven stred mot Grunnloven og måtte fjernes.
Seinere innførte myndighetene et system av kanalleie slik at mange av de private, men også mest kritiske tv-kanalene måtte stenge. I 19 dager var disse kanalene ute, inntil det ble funnet en ordning. I mellomtida fikk regjeringens tv-kanal KBC råde grunnen aleine. Her var imidlertid store økonomiske interesser involvert. Det er ikke så sjelden at ansvarshavende for kritiske program i media reiser utenlandsk for en periode “for sikkerhets skyld”. Under Kenyatta har “Mount Kenya mafiaen” fortsatt å styrke sin makt, men nå med flere motstandere enn tidligere.
Historien har vist at Kenya er underveis, men hvor ferden vil ende, er fortsatt usikkert. Skal det ende i et demokrati bygget på grunnloven av 2010, eller vil det fortsette med presidentstyre der makthaverne kjører sitt eget løp uansett. Det har vært det afrikanske mønster, tragisk for de fleste land i Afrika. Vil de nye makthaverne respektere Grunnloven, eller vil det skje det samme i Kenya som i nabolandene (bortsett fra Tanzania) med de “evige” presidentene (Museveni, Kagame, Mugabe, Nkurunziza) som anser seg som uerstattelige – eller at de påstår at det er ham folket vil ha? Eller vil Kenya bli delt i en kyststat og en innlandsstat?
Alle håpet at den nye Grunnloven skulle være et veiskille, men de første årene etterpå har vist at mangt er fortsatt ved det gamle, korrupsjonen, de etniske konfliktene, grådighetskulturen blant politikerne, ingen vilje til å respektere kvinnenes rettigheter (nasjonalforsamlingen vedtok en lov som støttet flerkoneri som klart var kvinnediskriminerende og der alle de kvinnelige representantene marsjerte ut), ingen vilje til å spre velstanden utover landet, store deler av landet har ikke hatt politikernes interesse, fordi det ikke har vært noe å tjene på det. Derfor har områdene mot Somalia og Turkana for eksempel nærmest ligget brakk. Men nå er det funnet olje i Turkana….
Kenya har mange ressurser, ikke minst i sitt eget folk. Hvilke muligheter har folket i dagens Kenya. I hvilken grad følger politikerne opp? Turismen er viktig og her har Kenya alt som skal til: Vill og vakker natur, ville dyr og flotte etablisementer både inne i landet og ute ved kysten. Infrastrukturen er mangelfull, ikke minst i byene. Veibygging er prioritert – bygget av kinesiske firmaer med kenyanske arbeidere. Det bygges også en moderne jernbane, også av kinesiske firmaer. Vil kineserne overta og kontrollere det kenyanske økonomien?
