Foran valget i 2002
Politisk var det ikke store forandringer fram til neste valg. Moi kunngjorde tidlig at han ikke ville stille som presidentkandidat i 2002. Raila Odinga nærmet seg KANU med sitt KDP parti og det ble forhandlet om sammenslutning. Sannsynligvis ønsket han å gjøre et forsøk på å demokratisere KANU og påvirke Moi i valget av ny presidentkandidat, mens Moi håpet at flere luovelgere ville stemme KANU.
Det nyttet ikke. Moi valgte et politisk ubeskrevet blad, men likevel ikke hvem som helst: Uhuru Kenyatta, sønn av landsfaderen Jomo Kenyatta og hans tredje kone Ngina. (Moi har også i nyere tid gått ut med støtte til sin unge protegé Kenyatta). Det vakte bestyrtelse blant mange av de gamle ringrevene i KANU for eksempel visepresident Saitoti som mente nok at det var hans tur nå. Dette førte igjen til at Raila Odinga og en rekke andre beveget seg vekk fra KANU og mot den nye storkoalisjonen rettet mot KANU – den såkalte regnbuekoalisjonen (NARC). De dannet først en paraplyorganisasjon, LDP – det liberal demokratiske parti. Der var de fleste opposisjonelle samlet, men det var ingen enighet om hvem som skulle være deres presidentkandidat. I en tale tok Raila Odinga en sjanse og antydet at Mwai Kibaki burde bli regnbuekoalisjonens kandidat. Det var det tydeligvis stemning for, enda Kibaki ikke hadde vært med på forberedelsene til samlingen. Kampanjen for Kibaki startet med en gang. Under den første kampanjeturen til Mwingi havnet Kibakis bil i grøfta. Kibaki ble sendt til sykehus i London til behandling for hodeskader. Kampanjen for ham ble likevel ikke avbrutt, Raila reiste land og strand rundt og drev kampanje for ham. Da han kom hjem fra London, ble han mottatt i triumf enda han fortsatt satt i rullestol.
Før valget i 2002 ble det vedtatt et memorandum til forståelse (MoU) mellom de to hoverpartene i Regnbuealliansen (NARC), LDP ledet av Raila Odinga og NAK ledet av Mwai Kibaki. Der fordelte de to partene makten mellom hverandre på 50-50 basis. Dessuten skulle det utarbeides en ny grunnlov så fort som mulig der det skulle være en sterk statsminister og en svekket president. Dette var hovedgrunnlaget for å gå sammen til valget med en kandidat, Mwai Kibaki.
Stemningen foran valget var oppløftet og entusiastisk. Nå kunne det endelig skje – Moi og KANUs era kunne være forbi. Få tenkte over at Kibaki var en gammel politisk ringrev som hadde gjennom mange år rodd seg gjennom det politiske systemet og til og med vært viseperesident en periode.
Presidentvalget ble gjennomført uten større problemer, og det må være det eneste valget i Kenyas historie som er blitt gjennomført uten mye juks. Kibaki vant valget med 62,2% av stemmene med klar margin til Uhuru Kenyatta (31,3%) og NARC vant også flertall i parlamentet. Under innsettelsen av Kibaki holdt Moi avskjedstale med verdighet, selv om publikum pep, mens Kibaki lovet en ny giv, bedre styring, ingen korrupsjon eller “hellige kuer”, loven skulle styre, bedre økonomi, skole, helse, infrastruktur og sikkerhet. Valget i 2002 var det valget hvor stammetilhørighet betydde minst. Folk ville ha en ny politikk. Regnbuekoalisjonen uttrykte et håp om en bedre framtid for kenyanere flest: En ny start.
Kibakis første år (2002 – 2008)
Da ministerutnevnelsene kom, virket det som om avtalen, (MoU), ikke var verdt papiret det var skrevet på. Kibaki utnevnte regjeringen helt etter sitt eget hode. Her var det en invasjon av kikuyuer i regjeringsapparatet. Pressen mente at “The Mt. Kenya mafia” som aldri klarte å stoppe Moi, nå hadde fått hevn. Foreløpig var LDP lamslått. De interne protestene ble avvist av Kibakis folk som grunnløse. Kibaki selv havnet i januar 2003 på sykehus med slag og var bare en skygge av seg selv i tida etterpå. The Mt Kenya mafia fikk derfor et uventet lett spill innad i regjeringen. Ingen tvil om at Kibaki var like lite å stole på som Moi hadde vært. Det var en tøff lærepenge for Odinga og LDP.
NARC samarbeidet kom til å fortsette, men det var mange skjær i sjøen. Noen ville gjøre NARC til et politisk parti. Andre bl.a. Raila hevdet at NARC var en koalisjon av fire selvstendig partier. Flere ministre ble etter hvert skviset ut av regjeringen, bl.a Kalonzo Musyoka som utenriksminister (han var fra kambastammen). Derimot inviterte Kibaki folk fra opposisjonen til å være med i regjeringen, de fleste som assisterende ministre. Kibaki lovet at forslaget til den nye grunnloven skulle komme i juni 2004 uten at det skjedde. Kibaki prioriterte tydeligvis ikke dette arbeidet. Han var tydeligvis ingen handlingens mann. Han er blitt beskrevet som en som likte å sitte på gjerdet. Han opererte ofte i bakgrunnen der han trakk i trådene.
Arbeidet med ny grunnlov
Arbeidet med en ny grunnlov hadde foregått lenge både blant jurister og andre. Grunnloven fra 1963 var et produkt av kolonitidens behov for styring. Den ga statsministeren heller begrenset makt og distriktene større makt – altså en desentralisert modell. Det var en modell KANU i sin tid var lite interessert i. De ønsket en sterk sentralmakt. Over tid vedtok parlamentet det ene “grunnlovstillegget” etter det andre inntil ettpartistaten var sikret med mange påbud og forbud. Da flerpartisystemet igjen ble aktuelt i 1992, var det mange som ønsket en helt ny grunnlov. Dette ble motarbeidet av Moi og KANU.
Før valget i 2002 forelå det et utkast til grunnlov som NARC samlet seg om. Kibaki hadde lovet et forslag til ny grunnlov innen 100 dager, men i starten skjedde det lite. Det ble det satt ned en komité med Yash Pal Ghai som leder – en internasjonalt kjent jurist og ekspert på grunnlovsbygging. Det kom til flere komitemøter i Bomas of Kenya i Nairobi. De fleste var nok for den desentraliserte linjen. Lederen for desentraliseringen, Crispin Mbai ble myrdet under prosessen. Det som også lå i dette utkastet var et forslag om at det skulle være en statsminister som skulle utnevnes på grunnlag av tallet på representanter vedkommende hadde i parlamentet. Til slutt satte regjeringens medlemmer hardt mot hardt og krevde en sterk president så lenge Kibaki var president og forlot kommisjonen. Det var nå to forslag på gang, den sentraliserte og den desentraliserte, og begge prøvde å skaffe tilhengere gjennom møtevirksomhet – som ble stoppet av politiet. Det såkalte Bomas-utkastet (desentralisering) ble forsøkt oversendt parlamentet, men ble stoppet. Den ble så sendt til en rettsinstans, som slo fast at bare en folkeavstemning og ikke parlamentet alene hadde rett til å godkjenne en ny grunnlov.
Parlamentets egen grunnlovskomite under ledelse av William Ruto sendte så et forslag bygget på Bomas-utkastet til parlamentet i november 2004, som vedtok det og sendte det til president Kibaki for underskrift. Men Kibaki nektet å underskrive loven fordi han ikke ville godkjenne klausulen om at det krevdes 65% flertall for å endre grunnloven. Kibakis argument var at dette ikke var en grunnlov, men en lov som måtte kunne endres med vanlig flertall. Det kom et nytt forslag til parlamentet der 65% regelen var fjernet. Den ble vedtatt, trass i at opposisjonen marsjerte ut i protest, og Kibaki godkjente loven i januar 2005.
Men det var ikke over. Parlamentkomiteen jobbet videre med grunnloven, men nå med et utkast som styrket presidentens makt ytterligere, og svekket desentraliseringen. Mange av rettighetene som kvinnene ville få i det første utkastet, var nå fjernet. I denne komiteen ble LDP-medlemmene nektet å være med og KANU-representantene trakk seg i protest. I juli vedtok parlamentet det nye grunnlovsforslaget med god margin.
Det ble et kappløp om å nå ut til folket. Folkeavstemningen var i november 2005. Folk var engasjert. Forslaget som var blitt vedtatt av parlamentet i juli 2005, ble nå ytterligere endret av statsadvokat Amos Wako og forslaget styrket presidenten enda mer. Valgkommisjonen bestemte at tilhengerne av grunnlovsforslaget skulle ha en banan som symbol, motstanderne en appelsin. Det siste har blitt stående som symbol for de samarbeidende partiene på “venstresiden”: ODM – Orange Democratic Movement. Slagordet ble “Orange movement in a banana republic”. Noen så på dette som et slags forspill for presidentvalget i 2007. Og det gikk veien det måtte gå: “Nei – hapana” fikk 3,58 mill stemmer, “Ja – Ndio” fikk 2,58 mill stemmer. President Kibaki var taus i flere dager – før han uttalte at han aksepterte avstemningsresultatet. Opposisjonen prøvde å få Kibaki til å trekke seg og oppløse regjeringen. Det skjedde ikke. Arbeidet med å skaffe en ny grunnlov stoppet også opp. Kibaki ga hele regjeringen avskjed, for så å gjeninnsette regjeringen unntatt ministrene fra LDP.
Korrupsjon
Økonomien under Kibaki gikk bedre, flere utenlandske selskap var villige til å investere etter at Moi forsvant. (Etter hvert ble Moi en slags syvende far i huset). Kinesiske selskaper ble også trukket inn i veiutbyggingen. Regjeringen lovet at de skulle bekjempe korrupsjon og Kibaki utnevnte en egen minister som skulle ta for seg korrupsjonen. Hans navn var John Githongo og skulle rapportere direkte til president Kibaki. Raila Odinga fortalte i sin bok om hvordan han oppdaget korrupsjon i sitt eget departement. Det var for eksempel de ansatte som ga oppdrag til sine egne entreprenørfirma. Korrupsjonen var ille under Moi, men nå tok det virkelig av. Tilsvarende fantes i alle departementer, mer eller mindre åpenlyst.
Journalisten Michaela Wrong har beskrevet korrupsjonen på høyeste nivå i sin bok “It’s our turn to eat” – der eat betyr alt annet enn bare å spise…. Anglo-Leasing and Finance Company Ltd var navnet på et firma som meldte seg på i kampen om å få anbudet på å produsere nye pass som kunne leses digitalt. Bakgrunnen var amerikanernes ønske om å kunne kontrollere hvem som reiste ut og inn av Kenya, med bakgrunn i al-Qaedas angrep på den amerikanske ambassade i 1998. Selskapet var i høyeste grad fiktiv, adressen i Liverpool var fiktiv, men fikk likevel overført store verdier fra statskassa. Hvem som sto bak selskapet er fortsatt en hemmelighet, og saken har ringvirkninger helt til i dag 2015. Nå starter rettssakene mot mange av deltakerne. John Githongo observerte, gjorde lydopptak og fikk rapporter om at flere av hans kolleger begynte å kjøpe opp eiendommer i Nairobiområdet, fikk nye biler osv. Flere av dem, bl.a. visepresident Awori var tydeligvis involvert. Dette ble rapportert til president Kibaki, som etter hvert ble mer og mer avvisende. Sikkerhetsmyndighetene ble avvisende, alle ble avvisende og etter hvert ble han truet av sine egne kolleger – han var selv blitt et problem. Han mottok anonyme drapstrusler, men han fikk også større innsikt i hva som foregikk gjennom sine informanter. Da han signaliserte at han ville avslutte etterforskingen av Anglo-Leasing, fikk han et klapp på skulderen av justisministeren som la til – du er jo en av oss (= kikuyu). Til slutt fant han en anledning til å hoppe av i London i 2005. Han var mannen som visste for mye. Etter kort tid fortalte han historien til Michaela Wrong. (Han er nå igjen bosatt i Kenya).
Det Kenyanske samfunnet er gjennomsyret av korrupsjon, fra den lille politimannen til ministeren i regjeringen. At den underbetalte politimannen trengte penger til mat og klær, er en side av bildet. Det er den siste som er det store problemet. Denne korrupsjonen er knyttet til etnisitet. “Det er greit med korrupsjon, bare det kommer oss (= vår stamme) til gode”. Michaela Wrong mener at dette er en direkte arv fra kolonitidens segregering og kolonimaktens metode å spille de forskjellige stammene ut mot hverandre. Det var ingen tilfeldighet at representanten for Verdensbanken fikk bo på regjeringens eiendom og på regjeringens bekostning.
Men det skjedde også positive ting: Fri grunnskole ble også innført, men med sine problemer, mangel på transport, lærere, skolebygninger osv
Pressen fikk friere spillerom. Likevel opplevde KTN et raid mot sine lokaler 2.mars 2006 av maskerte menn som ødela opptak, stengte senderen osv. Årsaken var at stasjonen hadde trukket inn Kibakis kone i en sak om narkotikaomsetning og ulovlig innvandring. En av de mistenkte (fra Armenia) var gift med Kibakis datter. Det viste seg at han tilhørte en mafiaorganisasjon i Armenia. Media har også i ettertid blitt rammet av aksjoner. KTN har flere ganger gått av lufta for eksempel da de sendte program om Kibakis regjeringstid (mens Kibaki ennå var president).
Terrorisme
Kenya ble i denne perioden også rammet av terrorisme. I august 1998 eksploderte en lastebil med 400kg TNT parkert utenfor den amerikanske ambassaden i sentrum av Nairobi. 218 mennesker ble drept, de fleste var sivile kenyanere som holdt til i nærliggende bygninger eller passerte ambassaden til fots. Terroristorganisasjonen al-Quaeda sprengte tilsvarende bomber i Dar-es-Salam omtrent samtidig. En konsekvens av dette var at USA flyttet ambassaden sin til utkanten av Nairobi.
Noen år seinere foretok organisasjonen al-Shabab tilsvarende raider fra Somalia og inn i Kenya – sannsynligvis for å ramme Kenyas turistindustri. Det er noe som har fortsatt helt opp til i dag, ikke minst etter at den kenyanske hæren gikk inn i Somalia i 2012 for å slå ned al-Shabab en gang for alle. Det som skjedde i Westgate Mall i Nairobi har satt sine spor.
Forts……
buy accutane forum Buy Cialis Order Nexium Samples Online Zithromax Capsules 500mg Cheapeast Finasteride