Mois æra 2 1992 – 2002 forts Kenyas historie 7

Moi bygget dette minnesmerket i Nairobi til ære for han selv…

Fram mot valget i 1992

Forholdet Moi hadde til den vestlige verden hadde endret seg – ikke minst fordi den kalde krigen var over. Vesten begynte å stille krav til regimet, bl.a. respekt for menneskerettighetene og mer demokrati. Dessuten var Kenyas gjeld til vesten blitt enorm, og giverstatene stilte krav til pengebruken og hva pengene var blitt brukt til. IMF hadde stilt harde krav til den kenyanske regjeringen.

I ett tilfelle utviklet forholdet mellom USA og Kenya seg til det parodiske. Det ble stilt spørsmålstegn ved den amerikanske ambassadørens opptreden på noen skoler der amerikanerne donerte bøker til biblioteket på skolene. Var bøkene inspisert og godtatt av kenyanske myndigheter, spurte noen i parlamentet. Det kunne være propaganda om flerpartidemokratiets herligheter?.

Bevegelsen Mwakenya hadde eksistert en stund. Myndighetene hadde arrestert mange som de beskyldte sto i ledtog med mwakenya, men de visste egentlig ikke hva mwakenya var. Mulig de så spøkelser på høylys dag. Men på 90-tallet ble den politiske undergrunnsmotstanden bedre organisert.

Den anglikanske kirken i Kenya var av kritikerne av ettpartistaten, særlig i Nyanza, der både biskop Muge og biskop Okullu sto fram som skarpe kritikere. Biskop Muge ble drept i en mystisk trafikkulykke. Kirken kom i det hele til å bli en medspiller i kampen for mer demokrati i Kenya. 

Hittil hadde president Moi og KANU forsvart ettpartistaten med nebb og klør. Argumentene har vært fra at dette er en typisk afrikansk ordning til at KANU er folkets parti og over folket står bare Gud. KANU samler folket og hindrer tribalisme. Argumenter om at demokratiet trenger flere stemmer, avvises fullstendig fordi KANU er folket.

Året etter, 1991, klarte Jaramogi Odinga å organisere et forum for gjenopprettelsen av demokratiet (Ford) sammen med sønnen, Raila Odinga. Også denne gangen reagerte KANU sterkt, og mente at bevegelsen var ulovlig og måtte forbys. Flere erfarne politikere sluttet seg til bevegelsen, som også fikk diplomatisk støtte – ikke minst fra den amerikanske ambassaden. Raila Odinga følte seg truet på livet og flyktet til Uganda og havnet etter hvert i Norge. Derfra reiste han rundt i Europa for å samle støtte for Ford i utlandet. (Raila hadde studert tekniske fag i DDR og snakket flytende tysk). Ford prøvde flere ganger å arrangere folkemøter bl.a. i Nairobi i november, men politiet slo hardt og brutalt ned på alle slike møter, selv når diplomater var til stede, og arresterte lederne.

Det kom derfor som en stor overraskelse på alle at president Moi på en KANU-konferanse i desember 1991 erklærte flerpartisystemet velkommen. Mange av delegatene trodde ikke sine egne ører og erklærte ettpartistaten sin støtte, men Moi erklærte at ettpartistatens tid var over for alltid og beordret arbeidet med å tilpasse grunnloven til å bli en grunnlov for et flerpartisystem satt i gang.

Hva som fikk Moi til å endre mening, er det ikke så lett å si. Mye tyder på at det internasjonale presset var viktig, ikke minst fordi Kenyas gjeld til vesten var nå svært høy, og mange av giverlandene spurte om bruken av pengene. IMF var svært restriktiv, og erklærte boikott av Kenya i 1991. Det oppsto fort mangel på viktige varer.

Ford tok imot nyheten med stor glede. Lederne ble sluppet ut av fengsel, rettssakene mot dem henlagt og Raila Odinga vendte etter kort tid tilbake fra Norge. I gledesrusen oppsto det raskt en splittelse i Ford – hvem var egentlig lederne av bevegelsen? Flere nye partier dukket opp, mange av dem var basert på etnisitet.

Samtidig foregikk etterforskningen av mordet på utenriksminister Ouko. Etter at inspektør Toon fra Skotland Yard hadde avlagt rapport, bestemte Moi at det skulle gjennomføres en åpen høring ledet av en kommisjon. Over hundre vitner ble avhørt i full offentlighet. Viktigste vitnet var likevel inspektøren fra Scotland Yard som fortalte at mistanken gikk i en bestemt retning, og i fokus var to av Kenyas mektigste menn, sikkerhetssjefens sekretær Hezekiah Oyugi og den mektige minister Nicholas Biwott. Den siste må vel best karakteriseres som Mois høyre hånd. De ble aldri avhørt og møtte aldri for kommisjonen. Moi ga overraskende Biwott sparken som minister. Han var likevel fortsatt en av Kenyas mektigste menn. De ble begge arrestert, men sikkerhetssjefen slapp dem nokså raskt ut av fengsel “av mangel på bevis”. Mordet på Ouko ble aldri oppklart. 

Moi hadde bestemt seg for å ha flerpartivalg i 1992, men han gjorde alt han kunne for å hindre opposisjonspartiene å drive valgkamp og presentere sin politikk og sine kandidater. Tida fram til valget i desember 1992 var preget av stor uro særlig i Rift valley, men også andre steder. KANU brukte store summer på å kjøpe stemmer, bl.a. fikk ungdomsorganisasjonen YK 92 midler til å ødelegge møter, slåss med motstandere osv. Nestlederen var William Ruto (nåværende visepresident). Det var også problemer med å få registrert velgere, mange kandidater ble trakassert av KANU-folk eller politiet og ble hindret i å stille som kandidater, noen ble rett og slett kjøpt av KANU til å stille for dem. Mange ble truet på livet, noen ble til og med drept. Ingen har det eksakte tall, men nærmere 2000 mennesker skal ha blitt drept i forbindelse med valget, de fleste i Rift Valley.

Valget ble en farse. Myndighetene brukte alle muligheter til å trikse med resultatet. Moi vant med 37%, Matiba (en utbryter fra Ford) kom på andre plass og Mwai Kibaki på tredje (kikuyu og tidligere visepresident). Jaramogi kom på fjerde plass, som nok var skuffende for ham selv, men Ford-Kenya ble det nest største partiet. Nesten ingen kandidater ble valgt for KANU i det sentrale Kenya (kikuyuland) og Nyanza (luoland).

Den unge Mwai Kibaki  Kenya's Prime Minister Raila Odinga addresses media in Nairobi...Kenya's Prime Minister Raila Odinga addresses the media in Nairobi April 1, 2009. REUTERS/Thomas Mukoya (KENYA POLITICS HEADSHOT)Raila Odinga
Moi brukte kommisjonærer i hvert county som hadde sin makt direkte fra Moi selv. Disse hadde i mange tilfeller større makt enn de valgte representantene fra området. De hadde også kontrollen over det lokale politiet.

Moi ga skylden for stammemotsetningen på kikuyuene (som i utgangspunktet hadde ønsket Moi vekk da han ble president i 1978). Moi brukte bevisst voldelige metoder mot sine motstandere, delvis etnisk basert. Særlig luoene og kikuyuene fikk gjennomgå, mens folk fra kalenjinstammene ble favorisert. Tortur og konsentrasjonsleir (detention) ble brukt for å nøytralisere motstandere. Land ble konfiskert og folk mistet jobben og ble fratatt levebrødet.

Fram mot valget i 1997

De fem neste årene under Moi var ikke særlig fremgangsrike, ikke minst på grunn av økonomisk stagnasjon og manglende handlekraft fra regjeringens side. Det kom til avtale med IMF, slik at den økonomiske situasjonen internasjonalt ble noe lettere. Det var fortsatt mange streiker, ikke minst blant sykepleiere og lærere, det var sterke krav og demonstrasjoner om en ny og mer demokratisk grunnlov særlig på universitetene. Politiet forsatte å rykke inn på universitetene med jevne mellomrom for å hindre demonstrasjoner mot regimet. Moi fortsatte å hindre pressen i å skrive hva de ville. Om den ikke akkurat ble en støttespiller for Moi, var kritikken mot regimet nokså svak. Moi mente fortsatt at flerpartisystemet framtvang økte stammemotsetninger. Hans KANU-styre bygde på å utnytte motsetningen mellom stammene. Den var spesielt sterk i Rift valley der kikuyuinnvandrere møtte en fiendtlig holdning fra folk fra kalenjinstammen som anså dalen for sin. At de britiske kolonimyndighetene i sin tid hev ut maasaiene fra Rift Valley, var det ingen som brydde seg om.

Men også ute ved kysten i Mombasa var det uroligheter spesielt i 1997. Politistasjoner ble angrepet og våpen stjålet, folk ble terrorisert av bander og bortimot 2000 ble drept. Noen krevde at kystområdene måtte frigjøres fra resten av Kenya – og at kikuyuene der måtte reise hjem.

I 1990-årene søkte landene i Øst-Afrika igjen tettere kontakt og en form for gjenopptakelse av det gamle økonomiske samarbeidet, og en avtale om dette ble inngått 1999, og East African Community ble gjenskapt. I 2004 inngikk medlemslandene avtale om å etablere tollunionen East African Customs Union. Kenya er dessuten et viktig transittland for utenrikshandelen til og fra Uganda, Rwanda og Burundi samt det østlige Kongo, som dermed er avhengig av stabilitet i Kenya.

Den store saken i 90-årene var Goldenbergskandalen. På bakgrunn av en støtteordning for kenyansk eksport hadde personer i statsadministrasjonen mottatt millionstøtte for gull (som ble smuglet inn i landet fra Congo) og diamanter (som Kenya absolutt ikke produserte) som da ble solgt videre (om det i det hele tatt skjedde). Hjernen bak det hele var Kamlesh Pattni som startet selskapet Goldenberg International Ltd. Noen få ble svært rike, men mange fikk litt glede av Goldbergpengene som rislet utover. Selv om ordningen også førte til noe valuta inn i landet, var de negative konsekvensene så store at det dreide seg om verdier på ca 10% av Kenyas GDP. Den fikk da store konsekvenser for Kenyas økonomi; inflasjonen økte kraftig, staten hadde ikke råd til å kjøpe inn nødvendige artikler, bedrifter gikk konkurs, mange ble oppsagt osv. Da en komité der Raila Odinga var medlem ville konfrontere de hovedmistenkte for forholdet, fikk han motbør fra mange av komitémedlemmene som ville “skåne” de mistenkte. Goldbergaffæren hadde mange forgreninger i systemet, og var svært komplisert, og var den største korrupsjonsskandalen i Mois tid som president. Skandalen er ikke helt oppklart ennå fordi alle dekket alle.

Opposisjonens ledere forhandlet og inngikk avtale om å stille med en kandidat mot Moi ved valget i 1997. Kandidaten skulle være Mwai Kibaki. Antropologen Richard Leakey skulle være “fundraiser”. Det kom likevel ikke til å skje. I 1997 var det hele 26 partier som stilte til valg. Ford-Kenya sprakk på ny, Raila Odinga trakk seg ut og dannet sitt eget parti, KDP og stilte til valg. Moi og KANU kom faktisk styrket ut av dette valget – fortsatt på grunn av massiv valgfusk, Kibaki kom som nr.2 og Raila Odinga nr 3. Moi fikk denne gangen hele 40% av stemmene, flere enn i 1992.

Statistikken fortalte det uunngåelige faktum at levestandarden i Kenya i år 2000 var lavere enn i 1960 da de forhatte britene fortsatt hadde kontrollen.

Det store spørsmålet var: Ville Moi prøve å bli president på livstid, eller ville han stille til valg i 2002 eller……….?

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg