- President Moi og Nyayo (skritt for skritt) 1978 – 2002
Det er nokså naturlig å dele Kenyas historie etter presidentene som regjerte. De enkelte presidentene regjerte på sin måte, selv om Moi og Kenyatta var like på mange måter. Kenyatta regjerte i 15 år og satte sitt kikuyupreg på politikken, Moi regjerte i 24 år og satte sitt preg. Moi hadde vært visepresident i 3 år da Kenyatta døde. Dødsfallet kom som en stor overraskelse på alle. En av årsakene var at Kenyatta levde et skjult liv. At han var syk, var det bare få som visste.
Moi hadde gjort seg bemerket tidligere, bl.a. ved møtet i Lancaster House i London der selvstendighetsspørsmålet ble drøftet. Bakgrunnen hans var at han var lærer, og mange ser på ham fortsatt som mwalimu, læreren. Skal vi si han var mer pedagogisk en forgjengeren?
Han hadde allerede som visepresident begynt å reise over hele Kenya for å møte folk, han var på mange måter en folketaler som talte med stor autoritet. Derfor ble han populær blant folk flest. Under Moi var skolene gratis og du fikk et måltid på skolen om dagen. Mange valgte derfor å gå på skole, kanskje nettopp for å få det ene måltidet om dagen. Folk ute på landsbygda brydde seg lite om maktkampen inne i Nairobi, bare de fikk mat. Det var det ikke bestandig folk fikk. Hjelp strømmet til landet fra mange land i vest, også Norge. At denne hjelpen ikke bestandig nådde fram dit det var ønskelig, ble etter hvert et problem.
Men det varte ikke lenge. Allerede i 1978 ble forfatteren Ngugi wa Thiong’o arrestert og satt inne i over ett år uten lov og dom. På fengselets dopapir skrev han romanen “Djevelen på korset“, hans kanskje mest berømte roman. Moi tålte ikke kritikk. Fordi han politisk kanskje ikke sto så sterkt, fikk han slått fast at Kenya skulle være en ettpartistat (de facto) selv om landet i virkeligheten hadde vært ettpartistat siden Kenyattas dager. Det gjorde at Jaramogi Odingas forsøk på å stille til valg med sitt KPU-parti i 1979 ble effektivt stoppet. Dessuten styrket Moi sikkerhetspolitiet som fikk utvidete fullmakter. Bruken av konsentrasjonsleirer mot politiske fanger ble tatt opp igjen. Litt seinere på 80-tallet fikk Moi igjen endret grunnloven slik at riksadvokaten og høyesterettsdommerne ble utnevnt av presidenten og var knyttet direkte til ham. Kenya ble Mois personlige diktatur.
På universitetene var det uro. Det var nesten en årviss begivenhet at universitetene ble stormet av politiet og ble stengt for en stund. Folk som Ngugi wa Thiong’o som var professor i litteratur ved universitetet i Nairobi, ble frosset ut, og etter en stund valgte han å emigrere til USA. En annen professor, Anyang Nyong’o valgte Mexico som sitt fluktsted (hans datter har jo blitt filmstjerne i nyere tid!) og politikeren Koigi wa Wamwere dro til Norge. Seinere ble flere universitetslærere sendt til konsentrasjonsleire fordi de hadde forelest om marxismen.
Kuppforsøk 1982
I 1982, kort tid etter at Kenya var blitt ettpartistat, gjorde deler av flyvåpenet opprør. Det var imidlertid dårlig organisert og ble raskt slått ned. Samtidig var det sterk uro på universitetene igjen. Moi slo hardt ned på dette og mange havnet i konsentrasjonsleir. Også potensielle motstandere ble rammet og Jaramogi Odinga ble satt i husarrest, mens sønnen Raila Odinga havnet på Nyayo-House, ble torturert og satt i konsentrasjonsleir i 6 år. I 1987 avslørte Amnesty International at sikkerhetspolitiet brukte Nyayo-House sentralt i Nairobi som torturkammer med sine vannfylte celler. Flere var blitt drept i politiets varetekt. Likevel fortsatte den dårlige behandlingen. ( I dag er torturkamrene i Nyayo House blitt museum.)
Tragedien i Waijir 1984
10. februar 1984 skjedde en tragisk hendelse som aldri har blitt helt oppklart. Det var uroligheter i Waijir-området øst i Kenya, og en avdeling av hæren var blitt satt inn for å rydde opp. Hæren samlet ca. 5000 menn fra en somalisk klan på Wallagaflyplassen der de ble holdt under bevoktning i 5 døgn, før kommandanten besluttet å likvidere dem. Det har aldri vært en slik massakre verken før eller siden i Kenyas historie, og mye er fortsatt uklart om hva som egentlig skjedde. Ingen har blitt straffet og ingen regjering har bedt om unnskyldning eller beklaget det som skjedde.
Selv om Moi og sikkerhetspolitiet slo ned på alle som hadde annerledes tanker, levde tankene videre i undergrunnen. Alle møter ble forbudt, alt kunne være en trussel mot staten. En ung advokat, Wanyiri Kihoro, ble arrestert og torturert i Nyayo-House fordi han muligens kunne ha dissiderende oppfatninger fordi han nettopp hadde kommet tilbake fra England der han hadde vært i kontakt med kenyanske flyktninger. Han fortalte sin historie seinere i boka “Never say die“. Han satt 3 år i konsentrasjonsleir uten lov og dom. Han fikk mange år seinere oppreising av Høyesterett.
Historien om Koigi wa Wamwere bør være kjent i Norge. Han var politisk flyktning i Norge, men reiste i 1990 til Uganda (ifølge ham selv) for å få kontakt med familien i Kenya. I stedet var det det kenyanske sikkerhetspolitiet som tok kontakt med ham og bortførte ham til Nyayo-House i Nairobi. Det førte igjen til diplomatisk krise mellom Norge og Kenya og til slutt gikk Kenya til diplomatisk brudd. Samtidig var det krangel om bruken av bistandspengene mellom de to landene. De diplomatiske forbindelsene ble gjenopptatt i 1994.
I februar 1990 ble utenriksminister Robert Ouko myrdet. Han var populær, ikke minst hos de vestlige land. Moi beordret full etterforsking og fikk inn etterforsker fra Scotland Yard. Uroen tok seg opp. 7.juli var det et stort demokratimøte i Nairobi som utviklet seg til opptøyer og mange mennesker ble drept av opprørspolitiet. Initiativtakerne til møtet, Kenneth Matiba og Charles Rubia, var allerede i fengsel. Dagen har seinere blitt kalt saba saba day ( 7.7. må ikke blandes sammen med tilsvarende dag i Tanzania). Moi anklaget bøller og rusavhengige for å stå bak opptøyene, og anklaget i tillegg pressen, ikke minst den internasjonale (BBC) for å gi feil informasjon om hva som skjedde.
Dessuten satte giverlandene etter hvert krav til mottakerlandet, og de kravene økte etter den kalde krigen var over. Hjelpen stoppet opp. Menneskerettighetene var også et annet tema som giverlandene var opptatt av, og som stadig ble krenket under Moi. Den amerikanske ambassadøren Smith Hempstone var en som gikk langt i å presse Mois regime i disse spørsmålene.
