KENYATTAS ÅR 1963 – 1978 – HARAMBEE – et felles løft.
1963: Så var endelig selvstendigheten oppnådd. Hva ville skje videre? Hvilken vei ville Kenya velge? Nabolandet Tanzania valgte under Julius Nyerere en sosialistisk vei med en bredere fordelingspolitikk. I Uganda var det mer kaotisk.
Hans politikk i første omgang var en videreføring av den britiske koloniadministrasjonen, men med gradvis afrikanisering av regjeringen og administrasjonen. Etter hvert ble de fleste hvite ansatt i administrasjonen erstattet med kenyanere.
Kenyattas år som president er svært omdiskutert i de forskjellige beretningene jeg har lest. Mange har påpekt hans suksess på det økonomiske området. Kenya skulle utvikles i en kapitalistisk retning. Han hadde tydeligvis fått nok av kommunismen etter å ha besøkt Moskva på trettitallet, han søkte nær tilknytning til vesten og britene i mange saker. Allerede i 1964 ba han britene om hjelp til å slå ned ett somalisk opprør i den østlige delen av landet. Denne delen var blitt overført til Kenya i kolonitida. De hjalp ham også og slå ned et militærkupp i 1964. Etter det har britene hatt en militærbase i Nanyuki – en base de fortsatt har (2015). Kenya ble en vestlig støttespiller i Øst-Afrika og nøt godt av det.
De første årene ble preget av omstrukturering og gjenoppbygging. Kenyatta beroliget de hvite settlerne med at han ikke ville ta fra dem jorda, men ville samarbeide for Kenyas beste. Dessuten hjalp britene til og med å kjøpe land slik at landløse bønder kunne overta og drive jorda. Likevel kom nettopp selve landfordelingsspørsmålet til å bli liggende uløst, og helt opp til våre dager er det et problem som bare fortsetter. Presidenten delte ofte ut store landområder til nære medarbeidere og slektninger som “lønn for strevet”.
Kenya, Tanzania og Uganda fikk etter hvert et særlig nært samarbeid, mye pga. at alle statene hadde vært en del av britisk kolonistyre og at infrastrukturen under britisk administrasjon var samordnet. Fra 1964 til 1977 inngikk de tre statene i økonomiske samarbeidsorganisasjonen East African Community (EAC), en utvikling Kenyatta støttet. Det var spesielt jernbane- og havnesamarbeid det var konkret planer om og som ble gjennomført. Det var nå bare ett jernbaneselskap, EAR, i denne delen av Afrika. Men det hele rant ut i sanden. I 1977 gikk unionen i oppløsning pga. motsetninger mellom medlemslandene og deres ledere. Mens Tanzania distanserte seg fra Uganda, holdt Kenya et nøytralt forhold til den nye ugandiske leder Idi Amin. Dessuten valgte Tanzania under Julius Nyerere en sosialistisk linje og ble til en viss grad boikottet av USA, i sterk motsetning til det kapitalistiske Kenya. Tanzania stengte grensene til Kenya fra 1977 til 1984.
Stamveien mellom Nairobi og Mombasa ble bygget og bidro til at jernbanen ble utkonkurrert. Det var mer penger i lastebiler enn i tog, ikke minst for lastebileierne. Havnen i Mombasa ble bygget ut til Øst-Afrikas største. En ny internasjonal flyplass ble bygget utenfor Nairobi, som seinere fikk navnet Jomo Kenyatta internasjonale flyplass. Nye skoler og sykehus ble bygget. Det var stor økning i landbruksproduksjonen, særlig av kaffe og te. Utenlandske firmaer kunne investere i landet, men de kunne også fritt ta ut utbytte som det passet dem. Nairobi ble særlig på 70-tallet omgjort til en moderne skyskraperby.
Politisk var ikke alt like rosenrødt. 1. juni 1964, fikk Kenyatta parlamentet til å endre Grunnloven for å gjøre Kenya til en republikk med en president med bred utøvende og lovgivende myndighet. Han skulle velges av nasjonalforsamlingen, han var statens øverste leder, leder av regjeringen og øverstkommanderende for de væpnede styrker. Etter bestemmelsene i endringen ble Kenyatta president automatisk. Det ble en betydelig styrking av presidentens makt. Det skulle bli flere slike grunnlovsforandringer. I den nasjonale ånds navn ba han KADU om å gå inn i KANU slik at landet allerede fra november 1964 var en ettpartistat, selv om dette ikke ble formelt slått fast før i 1982. Ideen var at nasjonen skulle stå samlet når det gjaldt alle de oppgavene som landet sto foran ? en slags nasjonal begeistring skulle skapes. Opposisjon måtte derfor hindres, helst stoppes. Kenyatta ble etter dette gjenvalgt flere ganger uten motkandidat og til slutt president på livstid. Etter hvert ble medarbeidere fra andre stammer skiftet ut med folk fra kikuyustammen. Det var atskillig opposisjon mot dette ute blant politikerne og andre som tenkte annerledes. Tom Mboya (som var luo) var likevel en av hans beste støttespillere.
I 1966 trakk visepresident Jaramoga Oginga Odinga seg som en protest mot denne utviklingen og prøvde etter hvert å danne sitt eget parti, KPU. Det var ikke så lett, fordi Mboya og presidenten selv stadig la hindringer i veien. Ved presidentvalget i 1969 ble de rett og slett utestengt. Grunnloven ble på nytt endret for å hindre opposisjonen. Ved valget i 1974 ble alle KPU kandidatene på nytt utestengt, men de fikk tilbud om å gå tilbake til KANU. Det gjorde Jaramogi Odinga også, men fikk ikke akkurat en blid velkomst.
I oktober 1969 skulle Kenyatta besøke Kisumu. Det ble et svært dramatisk besøk. Folk buet og skrek mot ham, og politiet begynte å skyte vilkårlig på folk. Mange ble drept. Kenyatta skjelte ut Jaramogi og sa at nå skulle han knekke ham. To dager seinere kom politiet og sendte ham til konsentrasjonsleir der han var i nesten ett år sammen med flere andre KPU sympatisører.
Statlige sikkerhetsstyrker trakasserte dissidenter og ble mistenkt for delaktighet i flere mord av fremtredende personligheter som ble ansett som trusler mot Kenyattas regime, inkludert Pio Gama Pinto, og JM Kariuki (som uttalte at i dette landet fins det 10 millionærer og 10 millioner tiggere) og selveste Tom Mboya som ble skutt på åpen gate i Nairobi i 1969. Han var kanskje blitt for populær? Flere andre døde under mistenkelige bilulykker eller andre mystiske omstendigheter.
Resten av presidentperioden holdt Kenyatta fullstendig politisk kontroll over landet. Han gjorde bruk av forvaring, men appellerte også til etniske lojalitet. Flere og flere kikuyuer fant veien inn i statsapparatet. Han holdt en fra dag til dag ledelse av offentlige anliggender. Han grep inn bare når det er nødvendig for å avgjøre omstridte spørsmål. På grunn av sin høye alder, og svekkede helse (han skulle jo ikke dø) holdt han seg isolert, noe som resulterte i økende makt til mange gode kikuyuforbindelser som ervervet stor rikdom som resultat. Det påstås at Kenyatta selv var blitt Kenyas rikeste mann – en rikdom som også var godt fordelt på hans slektninger. Med Kenyatta hadde grådigheten og korrupsjonen sitt inntog i Kenyas historie. Forskjellen fra kolonitida var at nå var det afrikanere som ble rike.
Hans autoritære stil, preget av favorisering, stammetilhørighet og nepotisme, skapte kritikk og dissens, og ble et dårlig eksempel for hans etterfølgere. Han hadde endret Grunnloven radikalt for å utvide sin makt. Det fikk hans visepresident og etterfølger, Daniel arap Moi, glede og nytte av. Han klarte ikke å forme Kenya, som han står som grunnlegger av, til en homogen multietnisk stat. I stedet forble landet en de facto konføderasjon av konkurrerende stammeinteresser. Han favoriserte også kikuyuer spesielt fra Kiambuområdet som han selv kom fra, og ikke minst slektninger, mange av disse ble rike og mektige og innflytelsesrike personer – særlig den tida Mzee Kenyatta var svekket av sykdom og alderdom. Han gjorde lite for å hindre at korrupsjonen fikk bre seg i embetsverket, snarere tvert imot.
Budskapet om Kenyattas død i 1978 etter 14 år som president, kom som et sjokk for de fleste i nasjonen. Ingen visste at presidenten var blitt gammel og syk fordi han stort sett holdt seg i “State House” i Nairobi eller Mombasa. Bare de aller nærmeste var klar over at han var døende.
Mens Kenyatta var president, hadde han innstiftet sin egen fødselsdag 20. Oktober til å bli Kenyatta day – som skulle feires med brask og bram. I Grunnloven fra 2010 ble dagen beholdt, men den endret navn til “Mashujaa Day” eller “Heltedagen”.
