Kolonitida.
INDERNE KOMMER
Jernbanen hadde en annen effekt: Den ble nesten fullstendig bygd av indiske arbeidere, kulier. En forsker undersøkte og fant ut at ca. 30 000 indere kom til Kenya for å bygge jernbane. Noen få var her fra før. Etter at jernbanen var fullført i 1904, ble mange fortsatt engasjert i jernbanedriften, mens andre slo seg ned for å drive handel. Å drive jordbruk var det ikke snakk om, det skulle bare de hvite. Inderne ble etter hvert spredt over hele Øst-Afrika. De ble hindret av de hvites lover i å foreta mange forskjellige aktiviteter, men mange indere engasjerte seg i næringsaktiviteter i Nairobiområdet. Mange av de største selskapene er også i dag indiske. Inderne i Kenya fikk likevel representanter i det britiske kolonirådet. Rådet hadde derimot ikke noen representanter fra de innfødte kenyanerne.
Inderne kom til i første omgang å konkurrere med somaliske handelsfolk. Det var en nokså ulik konkurranse. Inderne beholdt kontakten med moderlandet ? ikke minst gjennom slektskapsbånd. De fant også et marked der, samtidig som de også importerte varer fra India. De ble sett ned på av de innfødte, men etter hvert som indierne skaffet folk jobb, ble de mer aksepterte.
Med inderne kom også en ny religion til sentrale deler av Øst-Afrika: Hinduismen. Det førte ikke til særlige konflikter. Den var først og fremst knyttet til inderne selv. Dessuten kom mange av inderne fra nord i India og var muslimer ? og de fant fort at islam hadde en sterk stilling i kystområdene i Kenya.
Med jernbanen kom også de kristne misjonærene. De hadde nok vært ute ved kysten en stund, men de fulgte med innover i landet i takt med jernbaneutbygginga. De kom fra de fleste typer menigheter, men den katolske kirken var tidlig ute. I høylandet i nærheten av Mt Kenya der de hvite slo seg ned, kom også misjonærene. De bygde skoler for å gi de innfødte opplæring i kristendommen ? for igjen å omvende dem. Etter hvert kom flere og flere til å gå på misjonsskole ? de eneste skolene det var mulig å gå på for de innfødte.
Med jernbanen kom også lykkejegerne, de som ikke ville drive jordbruk, men leve et spennende liv. I begynnelsen av jernbanens historie, var elfenben den viktigste eksportartikkel fra Kenya ved siden av krydder. Hundrevis av storviltjegere strømmet til for å jakte. Både ekspresident Teddy Roosevelt og kronprins Edward var en tur i Kenya på jakt, og selvfølgelig Ernest Hemingway. Baron Blixen ble mer opptatt av storviltjakt og safari enn kaffedyrking. Fortellingen om arbeidet med banen, gir inntrykk av at det var storvilt over alt. Neshorn og elefanter prøvde å stoppe toget. Løver angrep jernbanearbeidere osv. Berømt er historien om løvene ved Tsavo. Mens det ble reist ei bru over elva Tsavo, drepte to hannløver over 100 indiske arbeidere, så arbeidet nesten stoppet opp. Tilslutt fikk de skutt dem. Disse to løvene befinner seg i et museum i Chicago i dag.
Denne ukontrollerte jakten gikk hardt ut over dyrelivet. Enkelte steder forsvant mange av dyrene fullstendig. Det førte imidlertid til at de første nasjonalparkene oppsto ? for å beskytte dyrelivet. Tanken utviklet seg tidlig, men ikke før i 1945 ble den første nasjonalparken opprettet like utenfor Nairobi: Nairobi National Park!
De største stammene i Kenya var kikuyu (22%), lou (15%), kamba (15%) og luhya (17%). Noen av dem var villige til å la seg ?modernisere?. Det var i det sentrale høylandet at de hvite slo seg ned, og der møtte de også størst motstand, men ikke fysisk motstand i første omgang. Det var her kikuyuene holdt til, og det var de som først lot seg påvirke av kolonialistenes kultur, gikk på skolene deres, mange ble omvendt til kristendommen osv.
Det er viktig å ha i bakhodet at disse stammene har spilt en vesentlig rolle i Kenyas moderne historie, og at stammetilhørighet fortsatt er en viktig identitetsfaktor, både i politisk sammenheng og privat. Jeg tror ikke det var en tilfeldighet da en passkontrollør spurte hva jeg hadde gjort så lenge i Kenya, og jeg litt nølende svarte: Jeg har blant annet giftet meg, hvorpå passkontrolløren spurte: Hvilken stamme tilhører hun?
KOLONISTYRET
En av de første guvernørene spredte ut budskapet til moderlandet like etter 1900 om det lovede land, og immigrantene strømmet til. Alt i alt forsynte de seg av ca. 15 000km2 av den beste dyrkingsjorda ? det vil si nesten halvparten – særlig i høylandet omkring Mt. Kenya, Mt. Aberdare, men også i Rift valley der de importerte kikuyuarbeidere, mens maasaiene ble kastet ut.
For britene ble Kenya et kolonial bastion, ikke minst fordi så mange hvite flyttet til landet og endret jordbruksmønsteret totalt til stordrift. På 30-tallet var det over 30 000 av dem, på 50-tallet ca 80 000. Den britiske koloniale overklassen var sin stilling bevisst. Berømt eller beryktet er det dekadente livet til hvite farmere i Naivasha området, ?Happy Valley?. Plantasjedrift ble mønsteret og te, kaffe, sisal, ananas ble dyrket; bak Mt. Kenya ble det anlagt store kornåkre ? imponerende den dag i dag.
Myndighetene utstedte egne land- og arbeidslover som regulerte de innfødtes muligheter til arbeid og eie jord, til og med selge avlinger. De innfødte ble umyndiggjort, de ble ?squatters? på egen jord uten rettigheter. Noen steder ble det anlagt reservater tilsvarende det som skjedde med indianerne i USA. Britene innførte et system som absolutt kan sammenliknes med apartheid i Sør-Afrika. Høvdingene fikk i oppgave å samle inn skatt, noe som gjorde dem til redskap for myndighetene. Det ble også utviklet andre skatter som sved hardt. Noen historikere påpeker at dette var en av årsakene til skjevhetene som oppsto etter frigjøringen i 1963.
De innfødte ble fratatt jorda, og fikk arbeidsplikt på plantasjen. De bodde ofte i shamba-landsbyer kontrollert av de hvite. Mange hvite mente at de innfødte var dovne og ikke dugde til noe. Å sende dem på skole var bortkastet, de var ikke i stand til å lære noe. Det fikk Karen Blixen høre da hun satte igang skole for sine kikuyuarbeidere på kaffefarmen sin.
Misjonen kom imidlertid med et annet budskap. Skal du lykkes her i verden, må du omvende deg til kristendommen, og for å kunne gjøre det må du lære om Jesus og det som står i Bibelen. Derfor bygde misjonen skoler. Mange av disse skolene ga grunnlag for videre utdanning. Da misjonsskolene begrenset opptaket til bare kristna elever, prøvde kikuyuene å opprette egne skoler for utdanning av lærere utenfor misjonen. Dette ble igjen motarbeidet av kolonimyndighetene.
Også luoene opprettet skoler. Den dag i dag er vel Nyanzaprovinsen ved Lake Victoria (der luoene bor), den delen av Kenya som har flest skoler.
Den kenyanske forfatteren Ngugi wa Thiong?o som vokste opp i Limuru i kikuyuland, har skrevet mye om dette i sine romaner om 40- og 50-tallet. Han forteller om det sinne som oppsto blant folk fordi de hvite tok den beste jorda. De gamle tradisjonene ble utfordret, de gamle skikkene ble utfordret. I romanen “Rivers between” fortalte han om en ung høvdingsønn som valgte å gå på skole for å finne ut av hva misjonærene holdt på med. Han ville tilegne seg den kunnskapen som den hvite mann hadde med seg, men møtte en utforing i sin egen klan, de som omvendte seg og de som tviholdt på tradisjonene. Resultatet var splittelse. Langsomt forsvant tradisjoner som omskjæring og kjønnslemlestelse blant kikuyuene. Skikken med å ha flere koner ble motarbeidet, men forsvant ikke i første omgang.
Første Verdenskrig 1914 ? 18
Kenya ble involvert i krigen fordi Tanganyika, nabolandet, var tysk koloni. Da krigen brøt ut i Europa, spredte den seg fort til Afrika. Ca. 200 000 afrikanske soldater og bærere var involvert, og hele 50 000 døde. Det var lite krig i selve Kenya, det meste foregikk i nabolandet, men den tappet Kenya for ressurser – takket være en dyktig tysk general og dårlig britisk krigføring. Afrikanerne ble brukt i en krig som egentlig ikke angikk dem, og de observerte at europeerne ikke var ufeilbarlige. Kommet hjem fra krigen, opplevde de ingen anerkjennelse for at de var med i krigen. Tanganyika ble i 1919 også en del under britiske imperiet.
forts.
