Forhistorien:
- Tida før Uhuru:
For kort tid tilbake besøkte jeg Olorgasaille nær Magadisjøen i Kenya. Her drev familien Leakey utgravninger og fant bevis for at "homo erectus" hadde vært i virksomhet for nesten 1 million år siden. Mange funn er blitt gjort i dette området fra Serengeti i Tanzania til Turkana i Kenya. Arkeologene mener at Øst-Arika er menneskehetens vugge. Herfra spredte "Homo erectus" seg ut over hele verden. Men det var for ca. 2 millioner år siden.
I dag er Kenya en sentral stat i Øst-Afrika, kanskje den mest moderne og fremtidsrettede. Nabostatene er på en måte litt engstelige for Kenya, fordi de har fått til mye, men også fordi politikken deres i forhold til naboene har vært aggressiv, uten nødvendigvis å være voldelig. Sånn sett er Øst-Afrika den fredeligste delen av Afrika, men med visse unntak som folkemordet i Rwanda, Idi Amin i Uganda og kaoset i Kenya etter valget i 2007.
KORT OM BAKGRUNNEN FOR KENYA
Kenya som stat er en britisk "oppfinnelse". Ved Berlinkonferansen i 1885 – den som splittet opp Afrika i interesseområder og som var startskuddet til oppdelingen av Afrika, imperialismen, og for så vidt resten av Verden – fikk britene den nordlige delen av Øst-Afrika som interesseområde og da særlig med fokus på Uganda. Britene skaffet dessuten seg raskt kontrollen over kystområdene gjennom avtaler med sultanen av Zanzibar.
Kystområdene i hele Øst-Afrika fra Lamu i nord til grensa mot Mozambique i sør må sees som et enhetlig område språklig og kulturelt. Fellesspråket i hele området er kiswahili. Det er en blanding av bantuspråk, arabisk, litt hindi, portugisisk og i siste omgang engelsk. Det forteller at dette området hadde forbindelse både nordover og østover. Vi vet at arabiske kjøpmenn kom til dette området noe før år 1000 og etablerte seg i kystbyene. Slavehandel, handel med krydder og elfenben var de viktigste varene som ble eksportert ut av området blant annet til India. Vi vet at arabiske slaveoppkjøpere reiste langt inn i kambaland for å få tak i slaver, men slavehandelen ble aldri så omfattende som i Vest-Afrika.
I 1498 kom portugiserne til området. Først ute var Vasco da Gama som ville finne sjøveien til India. Da han møtte sjeiken av Malindi, fortalte han om planen sin. Sjeiken skaffet han en indisk styrmann som viste Vasco da Gama den greieste veien over det indiske havet til India. (Tidligere hadde jo en kinesisk armada besøkt kysten av Øst-Afrika uten det det fikk noen konsekvenser.) Da Vasco da Gama kom tilbake fra India, forærte han sjeiken av Malindi en obelisk – som står utenfor Malindi den dag i dag.
Portugiserne prøvde å få kontroll med kyststripa i kamp mot sultanen av Oman, men nå med sentrum i Mombasa – der de bygde Fort Jesus. De holdt byen i 100 år fra 1593 til 1698. Da stormet sultanens tropper Fort Jesus. Deretter flyttet sultanen selv til Zanzibar.
Tidlig på 1800-tallet begynte britene å interessere seg for området. Allerede i 1826 hadde de en viss kontroll over området, og inngikk etter hvert avtaler med sultanen. Fra 1887 var hele sultanatet under britisk overhøyhet, selv om selve sultanatet ikke ble formelt oppløst før i 1964.
Språket kiswahili var som sagt felles for hele Øst-Afrika – og kom til å bli et nasjonalt fellesspråk for landene i Øst-Afrika også i moderne tid.
Like før århundreskiftet bestemte britene seg for å vende øynene innover i landet for å utnytte mulighetene der. Derfor begynte de å bygge en jernbane – "The lunatic railway" – i retning Uganda. I første omgang (1901) kom de til Kisumu ved Victoriasjøen (som den gang lå i Uganda). Omtrent samtidig bestemte britene seg for å flytte administrasjonen fra kysten (Mombasa) til en liten stasjonsby inne i landet som fikk navnet Nairobi. Britene oppdaget at her inne i landet, 1650moh, var klimaet utmerket for hvite folk. Ikke lenge etter begynte folk å strømme til, delvis for å drive storviltjakt, delvis for å slå seg ned og drive jordbruk i stor stil. Et eksempel var Karen Blixen og hennes mann Bror Blixen som forsøkte seg uten hell som kaffebønder. Det var flere norske som prøvde seg, med varierende hell. Hvor mange som kom har man ikke helt oversikt over, men det var snakk om atskillig tusener. Enda flere kom forresten etter 2. Verdenskrig.
Som en kusiositet kan nemnes at sultanen bestemte seg for å inspisere jernbanen i byggeperioden. De kjørte så langt de kunne, snudde og kjørte tilbake i gjen. Stedet ble hetende Sultan Hamoud.
Det er på denne tiden navnet Kenya kommer i bruk som navn på området. Man er litt usikker på hvor det kommer fra, men det er brukt tidligere i flere sammenhenger blant annet av kambaene, men kikuyuene brukte navnet Kirinyaga om fjellet som i dag har navnet Mt Kenya. Området øst for Victoriasjøen ble i 1915 overført fra protektoratet Uganda til protektoratet Kenya. Dermed fikk Kenya stort sett den formen den har i dag.
Denne avgrensningen hadde mange konsekvenser som britene ikke tenkte på. Området besto av mange stammer, noen mener det er 42, som hadde forskjellige utviklingsnivå, språk og innstilling til situasjonen under kolonitida.
STAMMENE
Det er ikke enkelt å kartlegge stammenes historie i mangel av skriftlige kilder. Likevel vet vi at det har vært mange folkebevegelser til eller gjennom landet i løpet av mange tusen år. Urbefolkningen kan ha vært folk av typen san- eller koj, men i Kenya fins det ingen igjen av disse. De eldste er de kusjittiske stammene fra det etiopiske høylandet (oromo er den største kusjittiske stammen i Etiopia, somalierne hører også med her). De var jegere og samlere. Seinere kom niloter fra nilområdet og slo seg ned ved Victoriasjøen (luo, kalenjin). Sist kom bantu stammene som kikuyu, kamba, guisii. De drev med husdyr i tillegg til jakt og samling. Den siste gruppen spredte seg ut til kysten der de fortrengte de opprinnelige kusjittiske stammene, blandet seg med arabiske og indiske handelsfolk og skapte grunnlag for et språk som kom til å dominere hele kystområde og bli handelsspråket for hele Øst-Afrika: kiswahili – som jeg har nevnt før.
I kystområdene var slavehandelen og eksport av elfenben de viktigste inntektskildene. Britene prøvde systematisk å stoppe slavehandelen – delvis i samarbeid med sultanen. Det var vanskelig, for det lå store inntekter i dette. Det var vanskelig fordi det var vanskelig å kontrollere dhow-trafikken langs kysten. Misjonen ble også koplet inn i dette arbeidet, uten særlig resultat i første omgang. Det var byggingen av jernbanen fra Mombasa til Nairobi som til slutt satte en stopper for slavehandelen på østkysten, uten at det er så lett å si hvorfor, men det var også lettere å kontrollere handelen innover i landet enn før.
De siste stammegruppene som kom til Kenya så seint som på 1700tallet var de nilotiske maa-snakkende maasaier og samburufolk. Mange tror at disse er urbefolkningen i Kenya, men faktisk er det motsatt, det var de som kom sist. Men de spredte seg over et utrolig stort område i Kenya og i nabolandet Tanzania. I dag utgjør de bare 4% av befolkningen, men mange tviholder på den tradisjonelle kulturen. En konsekvens av maasai-invasjonen på 1700tallet var en større bevisstgjøring hos de andre stammene. Rituelle handlinger som omskjæring hos menn og kvinner ble nå mer utbredt enn tidligere.
Det var underlig nok ikke maasaiene som gjorde den største motstanden da britene trengte seg inn i sentrale deler av Øst-Afrika. De var delvis i kamp med seg selv, delvis fanget opp av britenes splitt og hersk prinsipp (rule and divide). De som gjorde størst fysisk motstand var nandistammen (kalenjin) oppe i mau-fjellene, som skapte problemer bl.a. for bygging av jernbanen til Kisumu.